Nationaltheatret: Macbeth

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Blodig, brutal, kald og lidenskapsløs

Macbeth på Nationaltheatret i Marius von Mayenburgs regi er spektakulær nok og den skildrer godt en mørk verden preget av meningsløs krig og korrumperte maktmennesker. Men karakterene blir for flate, hovedpersonenes kamp med seg selv og hverandre blir for svak.

Av Elin Lindberg

MACBETH av William Shakespeare

Bearbeidet av Marius von Mayenburg, oversatt fra tysk av Elisabeth Beanca Halvorsen

Regi: Marius von Mayenburg

Scenograf og kostymedesigner: Nina Wetzel

Komponist: Nils Ostendorf

Lysdesigner: Agnete Tellefsen

Videodesigner: Sébastien Dupouey

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Maskør: Nina König

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 17.oktober 2025

På vei til premieren på Nationaltheatret hørte jeg de standhaftige ukrainerne som også denne ettermiddagen sto utenfor Stortinget og holdt appell om at det er viktig å støtte Ukraina i kampen mot Russland. Det pågår en reell, blodig krig med maktkåte mennesker som invaderer land og kjemper om herredømme. Macbeth handler nettopp om blodige kamper om makt. Vesentlig i stykket er hvordan makt korrumperer, hvordan vold fører til vold og hvordan den destruktive voldelige adferden ødelegger det menneskelige slik at det blir umulig å leve.

Store sko

Macbeth er et av verdens mest berømte teaterstykker. Det er satt opp overalt siden det første gang ble spilt – antakelig var det i London i 1606. Berømte filmatiseringer er Akira Kurosawas adapsjon av stykket Throne of Blood (1957) og Roman Polanskis Macbeth fra 1971. Her er det store sko å fylle. De siste årene er det kommet flere filmatiseringer. Og hvor mange tv-serier er det ikke som bygger på hovedtemaet til Macbeth? Rogaland teater satte opp Macbeth i 2023 og Det Norske Teatret satte det opp i 2018.

Regissøren Marius von Mayenburg er i Norge kanskje først og fremst kjent som dramatiker. Flere av stykkene hans er satt opp her, det seneste er vel Ellen Babić på Det Norske Teatret i fjor. Mayenburg har oversatt flere stykker av Shakespeare til tysk, flere av dem er satt opp på Schaubühne i Berlin.

Estetikken i Mayenburgs versjon av Macbeth har mer til felles med det teatrale Pang! som ble satt opp på Riksteatret i 2021, enn med de seneste kammerspillene. I Pang! kretser alt rundt en barnslig Trump-aktig guttunge som blir en livsfarlig tyrann. Det jeg savner mest i MayenburgsMacbeth er nettopp det han viser at han er så god til i kammerspillene sine, som i Eks og Ellen Babić, det mellommenneskelige maktspillet som er dyptborrende og rystende.

Rommet

Det første vi møter er Sébastien Dupoueys videoarbeider og Nils Ostendorfs musikk. Bildene viser, nokså abstrahert, en verden som er i ferd med å gå i oppløsning. Alt er ute av kontroll, alt skifter plass. Fargene er dramatiske i grått, svart og rødt. Musikken er hard og faretruende. «Pent er stygt, og stygt er pent», sier de tre heksene (Trond Espen Seim, Alfred Ekker Strande og Jonas Hoff Oftebro) med vrengt lyd på stemmen. De har lange parykker og etablerer en røff og teatral spillestil. Midt på scenen står en hvit, flisekledd «borg». Den har to etasjer med takterrasse. Den kan minne om svindyre luksushus i funkisstil, men understreker også noe kaldt, menneskefiendtlig og brutalt. De glatte veggene brukes til å projisere video på. Bygget er plassert på dreiescenen slik at perspektivet forandrer seg underveis. Dette fungerer godt. Spesielt i filmatiseringene (ikke i Kurosawas) møter vi et goldt, tåkete, rått og fuktig Skottland, men ikke her. Noen av videoene viser et bylandskap med palmer, neonlys, biler og lyktestolper. Jeg skimter asiatiske skrifttegn – koreansk eller kinesisk? Settingen får et universelt preg. Kostymene er moderne. Skinndresser, lange kjoler og gullenker hinter til mafia- og gangstermiljø med sin hang til luksusmote. Noen steder bruker krigerne en slik «brynjehette» som skuespillerne i Polanskis film bruker. Et lån herfra kanskje? Macbeth (Ole G. Furuseth) har ikke sverd, han kriger med motorsag, og hans krigervenn Banquo (Ole Johan Skjelbred-Knudsen) bruker et balltre i metall som våpen.

Maktbegjær

Stykket starter effektivt med etablering av at generalene Macbeth og Banquo har vunnet krigen for kongedømmet Skottland. Kong Duncan (Trond Espen Seim) er storfornøyd. På vei hjem møter Macbeth og Banquo de tre heksene som spår at Macbeth skal bli konge. Her involveres Lady Macbeth (Marian Saastad Ottesen) som skal egge mannen til å drepe kongen for å selv få tronen. Gjesp. Det blir langtekkelige greier på Nationaltheatret. I utgangspunktet er dette kjernen i hele stykket. Menneskene Macbeth og Lady Macbeth er rusa på utsikter til mer makt. De går over lik. Og de erkjenner at de har gjort en forbrytelse. De går gjennom svære, dramatiske følelser, det er tvil og tro, og følelser som er så på kanten av hva et menneske kan bære at de ikke klarer å leve med det de har gjort. Stykket sier noe om hvor langt et menneske kan gå før det slutter å være menneske. Dette kjenner jeg ingenting av i denne versjonen av Macbeth på Nationaltheatret. Det mellommenneskelige dramaet når ikke fram og blir ikke berørende. Det virker som Marian Saastad Ottesen har lagt ned stemmen noe, det kler rolla fint, men hun har alt for lite å spille på, hun er stort sett en passivisert, kjederøykende luksuskone. Jeg savner mer lidenskap og kraft i samspillet mellom Macbeth og Lady Macbeth.

Maktarroganse

Noe som fungerer godt, er teksten. Marius von Mayenburgs bearbeiding av stykket løfter det inn i vår tid. Her er det ikke lenger blankvers som hos Shakespeare, og det er helt greit. Elisabeth Beanca Halvorsens oversettelse må trekkes fram. Språket hennes flyter fint og oppdatert. Mayenburg har skrevet et intermesso som portvakten (Alfred Ekker Strande) framfører mot slutten av første del. Han vandrer på armlenene ut blant publikum som sitter på de første radene, han støtter seg på hodene våre. Han snakker til oss, midt iblant oss. I monologen stiller han oss til ansvar for grusomhetene som skjer i verden. «Selvfølgelig vil dere heller være i helvete», sier han, men «ingen får komme inn, grensene er stengt, stikk, hold dere der ute på den ihjelskutte planeten deres, dere vil til helvete? Dere er allerede midt i det.» Dette fungerer ganske greit, men det blir for humoristisk til at det blir direkte truende og konfronterende. Som i Mayenburgs Pang! brukes det en del satirisk teatralitet. På den ene siden understreker det en kritikk mot et kaldt og brutalt samfunn, på den andre siden gjør det humoristiske i satiren at kritikken blir noe uforpliktende. Stykket klarer likevel å si noe vesentlig om maktarroganse og om en brutal virkelighet vi lever i.

På vei hjem blir jeg gående foran to unge menn som er ute på byen og på vei på pub denne fredagskvelden. Jeg kan ikke unngå å få med meg dialogen:

«Det er fint å gå ute i Oslo om kvelden.»

«Ja, men det er farlig også, ja, mange sier det.»

«Å?»

«Ja, med håndgranater og vold og sånt.»