Haugesund Teater: Hedda Gabler

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Heddas plysjhelvete

Hedda Gabler på Haugesund Teater er velregissert og velkomponert med et teatralt og fysisk spill som kan minne litt om tegneserieestetikk. Det er løst, ledig og godt, men litt grunt. Og Hedda – hun er bare ond, hva skal vi med henne?

Av Elin Lindberg

Hedda Gabler av Henrik Ibsen

Regissør, komponist og lyddesigner: Øyvind Osmo Eriksen

Scenograf og kostymedesigner: Bård Lie Torbjørnsen

Lysdesigner: Joakim Foldøy

Haugesund Teater, 8.mars 2025

Scenerommet på Haugesund Teater er så dekket av mjuke plysjaktige gulvtepper at vi må ha på oss poser på skoene. Fargene er i beige/lys grå og lys lilla. Publikum sitter på begge sider av en liten teppelagt oppbygning i midten av rommet som er ovalt. Skuespillernes kostymer er stort sett i myk fløyel. Alt er nesten kvalmende mykt. Kremhvite, lette gardiner dekker inn rommet – og alle som er i det. To objekter i lyst tre blir etter hvert til ukomfortable, «moderne» møbler – et bord og en stol. Tre store blomsterbuketter, tett pakket inn i cellofan, ligger på bordet. Alle disse elementene står egentlig også i Henrik Ibsens sceneanvisning til stykket. Rommet er altså ekte ibsensk og det er smart og vellykka oppdatert. Hos Ibsen legges det opp til realistisk spill, her er stilen mer teatral.

Fysisk spill

Tante Julle blir jo ofte spilt som en komisk karakter, det blir hun også her. Ane Skumsvoll spiller henne overdrevent omsorgsfull og kontrollerende, hun er til og med rundt og børster litt på skuldrene til et par publikummere hun går forbi. Hun har kraft og fart og holder fint taket på Jørgen Tesman (Pål Fredrik Kvale). Jeg savner likevel litt mer dybde. Den forrige Tante Julle jeg så, var i Kjersti Horns nylige versjon på Det Norske Teatret der Geir Kvarme spilte rollen. Han tilførte en sårbarhet som var virkelig fin og som ga menneskelig dybde til denne karakteren. Pål Fredrik Kvale er god som Tesman. Han er ikke stakkarslig og tuslete her, men har masse futt og fart og et overstadig godt humør. Og han er så hjertelig naiv. Fabian Heidelberg Lunde spiller Assessor Brack som en passe manipulerende sleiping. Malene Wadel får fint fram en sårbarhet hos Thea Elvsted og Manish Sharma er troverdig som alkoholikeren Eilert Løvborg. Forhistorien til disse to sistnevnte kommer klart fram, og det hjelper dem til å ikke blir flate figurer.

Urent farvann

«I denne tolkningen speiler vi Ibsens tekst mot Haugesunds egen virkelighet, der fasade kan overskygge innhold. Heddas indre uro reflekterer byens dilemma: Hvordan leve autentisk i en verden der overflaten skinner, men dybden kan føles grunn?» Dette står i programmet, og det er interessant med en lokal vri, en undersøkelse av stykkets møte med lokale forhold. Haugesund blir stort sett skult bak de prydelige gardinene. Her er det nok ikke så forskjellig fra andre byforhold rundt i verden, for vi får egentlig ingen direkte hint om at vi er i Haugesund. Er det en egen virkelighet i Haugesund som er veldig forskjellig fra andre norske småbyer? Dette blir uklart for meg.

Motsetningene dypt og grunt er i spill. Å ha som utgangspunkt at «dybden kan føles grunn» er litt problematisk. Her kan man ende opp med at selve oppsetninga blir grunn. Altså at man ikke får undersøkt menneskelige livsforhold, eller at man ikke kommer til bunns i en menneskelig tragedie. Hedda-karakteren kommer her til å lide litt under dette.

Noe som er en styrke i oppsetninga, er musikken og lyddesignen. I starten hinter musikken og lyddesignen til klassisk, borgerlig musikk på en presis måte som løfter uttrykket. Innslag med lyd av kråker et annet sted i stykket, hinter til horror-estetikk og gir assossiasjonen «a murder of crows» – en flokk kråker altså, men som på engelsk gir et frampek om forestående død.

Onde, onde Hedda

Ofte blir Hedda Gablers dårlige behandling av sine medmennesker forklart med at hun er generalens datter og en kvinne som ikke har noen plass i samfunnet. I Ibsens stykke er hun ikke bare aristokrat, men er også blitt oppdratt nærmest som en militær av sin far. Hun er vant til livrékledde lakeier og fine ridehester. I Hedda Gabler i Haugesund er ikke dette særlig synlig. Anna Ladegaards Hedda blir derfor stående i et tomrom uten denne tydelige bakhistorien, ja, det blir litt grunt, selv om Ladegaard spiller henne virkelig dynamisk og godt. Det blir ikke troverdig at hun ikke kan finne ut av å leve sitt eget liv i dette teatrale Haugesund – hva er det egentlig som stopper henne? Det er som om fallhøyden hennes er for lav til at det blir en troverdig tragedie her. Som hos Ibsen er hun også her en bortskjemt rikmannsdatter som er blitt trofékone til en hun egentlig ikke vil ha. Det ligger et selvhat og en selvdestruksjon i karakteren som hun vender utover helt til hun vender all kraften som ligger i dette, mot seg selv. Den karakteren som virkelig faller, er Eilert Løvborg. Og her klirrer det i glass i de tusen hjem og puber i byen. Manish Sharma spiller så troverdig tragedien og fallet til en alkoholiker som sprekker etter å ha jobba så hardt for å komme seg ut av avhengighet og klart å skape et storverk. Men Hedda, hun blir stort sett bare ond.

Hva skal vi med Hedda?

Nei, denne oppsetninga er slett ikke så verst. Den har helhet i det visuelle og i lydarbeidet. Den bruker rommet fint. Det fysiske skuespillerarbeidet er flott og interessant, og presist utført. Menneskene i stykket kjeder seg og plager livet av hverandre, om man da ikke som tante Julle, er omsorgsperson, eller som Tesman og Elvsted opptatt av å samle og systematisere andres stoff – de kunne sikkert blitt kjempegode på KI. Men hva vil man egentlig med Hedda her? Hun er sutrete og barnslig, slem og ond. Vi får ingen medlidenhet med henne. Er hun en umulig figur i dag? Er det liv laga for ei rik, bortskjemt jente? Tar Hedda livet av denne gammelmodige kvinnerolla når hun skyter seg med generalens pistol som om hun er aktør i en krig – en kamp mot at en rolle som trofékone skal være mulig? Kampen har foregått inni henne. Selvhatet og selvdestruksjonen og ondskapen har forvitret henne fra innsiden. Selvmordet hennes på Haugesund Teater foregår ute i kulissene et sted. Vi hører et lite, dumpt skudd. Er vi kvitt denne trofékona nå? Vel, det spørs..