Årets forestilling

publisert på shakespearetidsskrift.no desember 2024

Klimasorg og Haugtussa

En av årets store og viktige teateropplevelser for meg var vandreforestillinga I will never live again med kunstnerkollektivet LiLi Re. Forestillinga var en fem timers marsj ved    Engenbreen som er en del av Norges nest største isbre Svartisen. Den ligger i Meløy kommune og er verdens lavest liggende isbrearm. Ingen steder i Norge smelter isen fortere enn her. Det var et tungt alvor av klimasorg over det teatrale arbeidet til LiLi Re, samtidig som det inviterte til et arbeid med å forsone seg med sorgen over å miste natur. Det visuelle arbeidet som besto av teatrale, skulpturelle elementer underveis, var scenisk intelligent, tydelig, men ikke prangende. Det samme gjelder lydarbeidene som var tekster om tilhørighet og tap som vi i starten av vandringa hørte gjennom hodetelefoner, og de små klokkeklangene som ble brukt for å lede oppmerksomheten vår mot de teatrale handlingene. Den stille vandringa var rørende omsorgsfull.

Øverst på pallen i år er Arne Garborgs Haugtussa i Eline Arbos regi på hovedscenen på Nationaltheatret. Her fungerte alt, nesten. Kjersti Tveterås som Veslemøy var rå og sårbar – helt nydelig. Og operasangeren Adrian Angelico som Veslemøys døde søster, synger gudbenådet. Alle skuespillerne var i storform. Det lekne og teatrale i scenografi og kostymer var så fint. Det er storartet at Garborgs tekst blir brukt, men det eneste jeg mener trekker litt ned er at teksten av og til forsvinner litt. Det er som om man ikke helt stoler på at det norske publikummet forstår den noe gammelmodige teksten og at de heller tyr til engelsk oversettelse som vises på skjermer på siden av scenen. Men som helhet er denne versjonen av Haugtussa noe av det beste jeg har sett på Nationaltheatret på mange år. Bravo!