Heddadagene 2018

Publisert på shakespearetidsskrift.no juni 2018

hedda.jpg

Teateroverflod

Heddadagene viser flere enn 45 teaterforestillinger i løpet av ti dager, i tillegg til en mengde andre arrangementer – blir det for mye av det gode?

 

Av Elin Lindberg

 

Heddadagene arrangeres i Oslo for andre gang. Det er Heddakomiteen og Norsk Teaterlederforum som har tatt initiativ til festivalen som har som mål å vise bredden av det som produseres ved scenekunstinstitusjoner over hele landet. Dette er ingen enkel oppgave. Det er Norsk Teater og Orkesterforening (NTO) som er formell eier og har prosjektansvar for Heddadagene. 31 av NTOs medlemsteatre står som arrangører – det er ganske mange. Det er ingen tvil om at Heddadagene evner å vise en bredde i norsk scenekunst, men viser festivalen mangfoldet? Vi overflommes av forestillinger – ingen klarer å få med seg alt, men på grunn av at vi bare får se forestillinger som kommer inn under NTOs paraply, er det kanskje noen godbiter fra det frie scenekunstfeltet som vi ikke får muligheten til å se. Og dette kan være forestillinger som kanskje nettopp garanterer for mangfold og bredde i norsk teaterliv. Relevante, men tilfeldige eksempler er Tori Wrånes og Vegard Vinge/Ida Müller.

 

Film, figurteater, fagsamtaler

I tillegg til alle forestillingene som presenteres på teatrene ble Go Figure! Festival for figurteater og visuell scenekunst arrangert for første gang, med et knippe kvalitetsoppsetninger. Oslo Pix som er hovedstadens nye internasjonale filmfestival, ble arrangert for andre gang. Her ble det lansert en ny programseksjon som ble kalt Pix on Art, der film om andre kunstformer, som for eksempel scenekunst, ble vist. Blant annet ble filmen Partisan: Volksbühne am Rosa-Luxenburg-Platz 1992-2017 vist her, etterfulgt av en panelsamtale. En mengde fagsamtaler arrangeres under Heddadagene. Det er blant annet paneldebatter om scenetekst og spillkonvensjoner, frilanstreff, #metoo-debatt, debatt om scenekunstkritikk og om vi trenger regiutdannelse, og Morgenbladetsalong om teatret som samfunnsdebattant. Det hele er vel og bra, men det er nok i meste laget på en gang. Samtidig pågår Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival.

 

Trenger vi en regiutdannelse?

Norsk Sceneinstruktørforening (NScF) feirer 70 år og bruker en panelsamtale under Heddadagene til å stille et spørsmål det er umulig å svare nei på. Bakgrunnen for spørsmålet er at NScF mener å se en tendens til at norske – og nordiske – institusjonsteatre stadig oftere bruker instruktører uten regiutdannelse. Istedenfor utdannede regissører brukes skuespillere, dramaturger, forfattere og koreografer. De som var invitert til panelsamtalen var Runar Hodne som er regissør og professor i regi ved KHiO, regissør Marit Moum Aune, teaterkritiker Mona Levin og kunstnerisk leder ved Vega Scene, Katinka Rydin Berge. Ordstyrer og innleder var Johan Osuldsen som er instruktør og leder av NScF. Osuldsen innleder med en historikk hentet rett fra Wikipedia: – Sceneinstruktørens arbeid er tradisjonelt oppdelt i tre oppgaver; det litterære, det audio-visjonære og det kontekstuelle (ramme og fortolkning). Den danske i teater- og filminstruktør Peter Urban Bruun Gad (1879-1947) utdyper forholdet mellom det han i sin terminologi kaller det «det litterære, det maleriske og det kulturhistoriske».

 

Det som blir problematisk med panelsamtalen er den smale rammen teaterregiarbeid settes i her. Teaterregi for paneldeltakerne er lik et arbeid med tekst, tekst, tekst – og skuespillere. De kommer seg ikke – slik Kai Johnsen senere i samtalen bemerker – videre enn første steg av den nokså gammelmodige og støvete regidefinisjonen fra Osuldsens innledning.

Siden det ikke er noen egentlig uenighet om at vi trenger en regiutdannelse – eller helst flere som en teaterstudent meldte et ønske om fra salen – kom panelsamtalen til å sprike i alle retninger. Det som er interessant er å høre hvor sementert et ganske gammeldags syn på hva regi – og dermed også teater – er. Lederen for NScF er kanskje den aller mest konservative her . Gjenspeiler dette medlemsmassen hans sitt syn på teaterregi? I tilfelle er det nokså bekymringsverdig.

 

Ord, ord, ord

Runar Hodne gjør greie for hvordan det arbeides med regiutdanning ved KHiO. – Grunn-DNA-et er teksten, sier Hodne. Videre er arbeidet å oversette teksten til konsept. Hodne forteller at registudiet ved KHiO er praksisnært med mye tid med skuespillerne på gulvet. Den enkelte students lesemåte og egenart skal ivaretas. Han forteller at faget hele tiden er i endring. Nå er det mye dramaturgiutdanning i regifaget.

 

Antiregiteater

Mona Levin blir spurt om hun merker forskjell på når en utdannet regissør og når en skuespiller har regi. – Det er mer musikalsk når en skuespiller regisserer, sier Levin, og føyer til at hun ikke liker regiteater. Hun sier at regissører i regiteatret ikke har respekt for teatret – de setter sin tolkning over skuespillerne og dramatikerne. Levin sier at denne diskusjonen fantes for 30 år siden også. Da stilte man seg spørsmålet: Blir Et Dukkehjem bedre hvis Nora går på stylter? – Hvorfor skal publikum i dag gå på teater for å se en skuespiller pisse seg selv i munnen?

Hodne svarer Levin: — Det er ikke sånn at skuespillerne bare er nyttige idioter. Du har et gammeldags syn på hva teater er. Tysk regiteater er ikke sånn i dag. Det er ikke et teater i dag der alle presses til å nå et mål bestemt på forhånd.

 

Flerstemthet

Marit Moum Aune har ikke regiutdanning og forteller om sin bakgrunn fra praksisfeltet. – Vi trenger et mangfold, sier hun, det er helt naturlig fordi teater er så mange ting.

Kai Johnsen, regissør og professor ved KHiO, kommenterer fra salen, han setter fingeren på nettopp dette at panelsamtalen bare handler om tekst og skuespillere. Han presiserer at teater er kollektivt og polyfont. Og at regi er å bidra til å orkestrere denne flerstemmigheten. Han mener at regi handler om å se sammenhengen mellom kunst og samfunn. Han sier at regikunnskap ikke bare er kunnskap om tekst og skuespillerarbeid.  – Hvis det er det, fanger vi ikke opp det som har skjedd i teatret de siste hundre årene, sier Johnsen.

 

 

Fredrik Høyer snakker – vi lytter gjerne

De fleste forestillingene som spilles under Heddadagene er allerede anmeldt i Norsk Shakespearetidsskrift, et par er ikke det – for eksempel Fredrik Høyers siste.

Fredrik Høyer har hatt stor suksess med verket Grønlandsūtraen. Det er ikke bare ei forestilling som gikk for fulle hus på Nationaltheatret, men er i tillegg både diktsamling og album. Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping er bygd over samme lest. Høyer framfører teksten sin ujålete og nedpå. Det er slampoesi og fortellerteater, men denne gangen med fysiske utfordringer. Han har en tredemølle på scenen. Denne løper han på mens han forteller om den gangen han jobbet i sportsbutikk og ble utfordret til å løpe Oslo Maraton. Det hele er humoristisk og publikumsnært. Høyer drar oss med i maraton-løypa og gir et sjeldent poetisk og reflekterende møte med denne sportsverdenen. Teksten inneholder selvrefleksjoner, historier om kuriøse historiske personer, slik som Mensen-Ernst – en ultraløper, trombonespilling i Dannevig skolekorps og eksistensielle kriser. Det er trivelig, morsomt, tankevekkende og imponerende.

Tittelen er ikke bare den samme som på Hakuri Murakamis bok, Høyer forteller at han også tok kontakt med Murukami for å få tips til hvordan forestillinga kunne slutte. Resultatet ble glitrende.

 

Garage av Cirka Teater

Dette er et eksempel på vellykka teater uten tekst. Garage er objektteater med mye artig støy. De to skuespillerne har full kontroll på et imponerende og tilsynelatende livsfarlig scenemaskineri. Forestillinga har som målgruppe barn over ti år. Den føyer seg inn i ei rekke oppsetninger Cirka Teater har gjort der de arbeider med store, bevegelige objekter som settes inn i en fantasifull historie. Eller historie er ikke dette i en vanlig forstand, det er kanskje heller et forløp ledet av tingene selv. Vi kan kanskje kalle det tingenes dramaturgi?

 

Menn, maskiner og mat

Det er det tingene eller mekanikken kan gjøre som styrer handlinga. En maskin utvikler varme. Da kan den steike egg. En høne bor i et lite bur på bakrommet. Hun produserer egg til speilegg og vafler. I begynnelsen ser alt ut som en skrothaug, men etter hvert kommer alle objektene i bruk. Objektene er en samling av saker som tilsynelatende ikke hører sammen. Det er trebiter, armer og bein fra ei dukke, lekebiler og hjul. Boksehanske og plastikkblomster. Vannkanne og vaffeljern. En av teatrets gamle lover er at alle objekter på scenen skal ha en funksjon – og det får objektene her.

 

Alt beveger seg

De to mennene har sitt eget univers. De småsnakker jibberish/svartsnakk og samarbeider om mekanikken. Maskinene styrer dem og de styrer maskinene. De har tilsynelatende full kontroll og strømmer over av glede og begeistring over mulighetene maskinene gir. Her er det god gammaldags tro på det moderne framskrittet. På et tidspunkt er alle objektene i sving. Hele scenografien beveger seg i ei imponerende fart. Mennene fryder seg. Men så går det nok for fort for strømmen går og alt blir mørkt. Selv om publikum tror at det er slutt er det ikke det. Verdensordenen må rettes opp igjen. Høna er kanskje død, men de to mennene får maskineriet på skinnene igjen. Verden fungerer som før.

 

Småpussig og sjarmerende

Garage minner oss på tingenes tilstand. Alle tingene rundt oss påvirker kanskje livene våre mer enn vi tenker over til vanlig. De navnløse mennene i Cirkas forestilling har verken noen forhistorie eller noe liv utenom scenen som vi kjenner. Deres historie er bare her blant tingene de har rundt seg. Deres liv er å forholde seg til dem og få dem til å fungere så godt det lar seg gjøre. De formidler noe av det som er svært viktig i et menneskeliv, nemlig fantasi og evnen til og gleden ved å skape.

 

New Skin av Becker/Langgård

Som nok et apropos til debatten om regiutdannelse, er heller ikke New Skin basert på en tekst. Dette er et scenisk verk som står i grenselandet mellom teater, konsert og billedkunst. To mennesker befinner seg i scenerommet på Scene 2 på Det Norske Teatret. Den ene langt bak på scenen med elementer fra en menneskestor dukke med barbie-look, festet på seg. Den andre står foran ved lydmaskinene. En stor amorf figur finnes i rommet. Fra taket henger skinnende bulkede flater, plansjeaktige flater og lange, hvite stokker som kan gi assosiasjoner til forhistoriske rituelle seremonier. Det er nokså mørkt på scenen, litt scenerøyk. Det er en atmosfære av mystikk, seremoni og gamle ritualer.

 

Mytemystikk

Ingvild Langgård har lang erfaring med lyd- og musikkarbeid for sceniske produksjoner. I New Skin er stemmearbeidet et viktig element. Sangen minner nå og da om chanting, men har også et synthpop-preg. Lydarbeidet med lydmaskiner, blant annet basert på harpe og manipulering av noe som minner om små keramikkskår, fungerer godt scenisk. Stemmearbeidet kunne gjerne vært litt mer variert, sangene glir sømløst over i hverandre. Dette gjør sangen mer til en stemningsskaper enn til et verk med klart inndelte sekvenser. Når det gjelder figurene som brukes, blant annet en slags menneskelignende kjempe, blir de ikke animert i særlig grad, men mer flyttet rundt på.

 

Lysmagi

Det som absolutt er mest imponerende i verket er lysarbeidet. Det laseraktige lyset brukes til å dele scenen inn i rom og lag. Det skapes magiske rom og illusjoner som understreker det mytiske preget stykket har. Gradvis fylles rommet opp av store bildemanifestasjoner av arketypiske kvinnefigurer knyttet til de små forhistoriske kvinnefigurene som knyttes til fruktbarhetskultus. Denne lengselen tilbake til en paradisisk urtid der det hevdes av Den Store Mor regjerte, kan virke litt hul. I programmet står det at: «Dei vil leie publikum baklengs inn i framtida». Dette lyder som et sitat fra Antonin Artaud, det klinger godt med i det Becker/Langgård faktisk gjør, selv om det også kan virke en smule overpretensiøst. Til slutt står de to aktørene sammen med oss og ser på de store, malte flatene med kvinnefigurer som nå har tatt helt over scenen.

 

Lang dags ferd mot natt

Heddadagene viser at det produseres masse god og interessant scenekunst i Norge. Og det er utmerket. Det er strålende at forestillinger som blir produsert utenfor Oslo også blir spilt i hovedstaden. Men programmet er så enormt omfattende. Ingen klarer å få med seg alt – og da er det kanskje helt umulig for et menneske å virkelig få med seg den bredden festivalen byr på.

 

Fredrik Høyer: Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping

Konsept og idé: Fredrik Høyer og Nils Petter Mørland

Tekst: Fredrik Høyer

Regi: Nils Petter Mørland

Lysdesign: Kjetil Aavik og Henrik S.Vernegg

Scenografi: Nils Petter Mørland og Monica Nestvold

Klodenteltet foran Nationaltheatret 10.juni 2018

 

Cirka Teater: Garage

Regi: Espen Dekko

Komponist: Martin Smidt

Scenografi: Gilles Berger

Koreografikonsulent: Silje Michaele Kvalheim

Skuespillere: Gilles Berger og Paal Viken Bakke

Trikkestallen, 12.juni 2018

 

Signe Becker/ Ingvild Langgård: New Skin

Lys: Tilo Hahn

Scenografiassistent: Kjersti Alm Eriksen

Live lyddesign: Bernt Isak Wæstad

Lydmaskiner: Kjersti Alm Eriksen og Bernt Isak Wæstad

Kostymer: Mads Dinesen

Outside eye: Lisa Baudoin Lie

Det Norske Teatret, Scene 2, 13.juni 2018

 

 

 

 

 

 

 

 

 [TB1]her må du sitere ham!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s