Johann Grip: Karawankene

Publisert i Nationen

Sitat fra boka:

– Du får ha lykke til på reisa, og hils broren din! Ja, gud rår, kanskje det blir bra der nord! Skaff deg jobb og kone, så finner du roen, tro du meg!

 

 

 

 

Ikke helt godt grep fra Grip

Romanen Reisen fra Karawankene griper dessverre aldri helt tak i en.

 

Johann Grip er både poet og prosaist, oversetter, gjendikter og redaktør. Han debuterte i 2003 med Enkle dikt. Debutboka ble godt mottatt og det nydelige diktet ”Hentet” vakte oppmerksomhet langt utover tradisjonelle diktleserkretser. Romanen Reisen fra Karawankene er en frittstående oppfølger til Den korte veien hjem fra 2005. Bokens hovedperson er som i den foregående, der Vater – eller Adi som han også kalles. I Den korte veien hjem er der Vater aldrende, mens vi i årets roman møter ham som ung mann. Han er bakerlærling og bor sammen med moren sin ved Karawanken-fjellene i Østerrike på begynnelsen av 1960-tallet. De bor i en leiegård og har det trangt økonomisk. Der Vater havner en smule uforskyldt i en voldsepisode, dette fører til at moren kaster ham ut hjemmefra med en enveisbillett til Sverige, der broren Volker allerede bor og jobber. Der Vater kommer inn i det nye landet fattig, sulten og som han går og står. Han har bare seg sjøl og arbeidskraften sin som kapital. I Sverige blir baker bokstavelig talt smed – der Vater får seg jobb på jernverket i Smalabygda.

 

Arbeidere fra alle land

Arbeidsinnvandring fra blant annet Østerrike til Sverige var ikke uvanlig på 50- og 60-tallet.

I jernverksbygda forenes arbeidere fra mange land. I Sverige er det framtidsoptimisme, folkhemmet bygges og det er utsikter til velstand.

Her er det kulturelle tidsmarkører som arbeidernes første mai-tog og dans til Sven-Ingvars på Folkets Hus. Språklige og kulturelle særegenheter hos innvandrerne brynes mot og blandes med det svenske. Den bakekyndige der Vater reagerer med vemmelse på det svenske brødet som i tillegg til å være smakløst spises med ren sirup. Det svenske ølet blir betegnet som vann.

To originale karakterer får betydning for der Vaters sosiale liv. Det er landsmannen Bruno som er gammel krigsseiler og har skadet både hofta og nervene. Og det er den danske Laura som jobber som traversfører – en slags kranfører – på jernverket. Laura og hennes mann og sønn blir en tryggere familiehavn for der Vater enn hans egen storebror Volker som er mest opptatt av å markere seg som mer vellykket og framgangsrik enn der Vater. Volker har både kone og snart eget hus.

 

Lunkent

Grips observasjonsevne er det ingen ting å si på, men språket kan tidvis være litt upresist.

Romanen beveger seg gjennom korte kapitler uten store hendelser, og den tar aldri helt av. Møtet mellom der Vater og kjæresten Thea lover i starten godt, men bidrar ikke til å heve romanen spesielt mye. Thea kommer fra Nord-Sverige og der Vater møter henne på dans på Folkets Hus. Dansen går strålende til Sven-Ingvars musikk, men det hele renner etter hvert ut i gråhet og monotoni. Romanfigurenes liv framstår først og fremst som slit og strev. Jernverket med sine utsikter til penger og et bedre materielt liv gløder og varmer mer i boka enn de mellommenneskelige relasjonene, vennskapet og kjærligheten.

Romanen kan sette dagens arbeidsinnvandring til vårt eget land i perspektiv. Det er tross alt ikke så fryktelig lenge siden livsbetingelsene her hos oss var svært forskjellige fra hvordan de er i dag. Dette faktumet formidler romanen godt. Sosialdemokratiet framstår i romanen som et paradis det er mulig å oppnå. Konteksten syder av optimisme og framtidstro, men for der Vater og Reisen fra Karawankene går det ikke helt veien.

Vi ser allikevel fram til mer litteratur fra Grips hånd – kanskje noen flere enkle dikt?

 

 

Anmeldt av Elin Lindberg