Anne Gjeitanger: Juni, september, oktober, mai

Publisert i Nationen

Sitat fra boka:

”Hvorfor må hennes virkelighet ha tyngdepunkt et annet sted enn der hun selv er, hvor kommer den følelsen fra, hvorfor tillater hun det å være slik?”

 

 

 

Finstemt og esoterisk om relasjoner

Anne Gjeitangers andre roman, Juni, september, oktober, mai handler om en kvinnes vei til større selvforståelse, hennes arbeid med å leve i relasjon til seg selv og sine nærmeste.

 

 

Romanen handler om Tale fra Gjeitangers første roman Incontro som nå er flyttet nordover til utkanten av Fauske i Nordland, til kjæresten Thomas og hans lille sønn Erlend. Hun er kommet i gang som maler og skal ha sin første utstilling i Oslo. Hun tar opp kontakten med Ben, en nederlandsk kunstner hun tidligere har hatt et forhold til. Hun vil finne ut hvem hun selv er i forhold til ham og hvordan hun kan leve i forhold til både Thomas og Ben. Romanen kretser rundt relasjonene til de nærmeste menneskene rundt henne, men mest rundt forholdet til henne selv. Gjeitanger formidler Tales følelsesliv på en tenkende måte og med et godt språk. Romanen er bygd opp med en finstemt spenning.

 

Tidligere liv

Det dukker etter hvert opp et nytt nivå i teksten, en stemme fra en slags førhistorisk kvinne som kanaliseres gjennom Tale og realiseres i skrift. Spenningen mellom de to tekstnivåene, handlingsplanet og den nye teksten, er glimtvis poetisk og har en sanselig spenning mellom seg, denne spenningen avtar gjennom boken. De to nivåene kan representere to måter å forstå, reflektere over og behandle relasjoner på. Den nye stemmen som kommer fram i Tale, påvirker hennes kunstneriske arbeid og hennes kontinuerlige selvrefleksjon og arbeid med seg selv, sin livsvei og sine følelser.

Tale reiser til Amsterdam der hun deltar med malerier på en utstilling på et senter for alternative livssyn. Her oppstår en interesse for Atlantis, en tapt førhistorisk sivilisasjon som vekker minner hos henne om ”den atlantiske erfaringen” – en tilstand av å ha tapt åndelige egneskaper.

 

Blikk for det nære

Tale forholder seg til det helt nære – fra kronblad fra blomsten storkenebb som fester seg til støvlene hennes, til Thomas’ ansikt i bilens lukkede rom, men mest av alt vendes oppmerksomheten innover til hennes eget følelsesliv. Blikket på eget følelsesliv er nyansert. Men blikket løftes aldri utover. Det fører med seg en nærsynthet som kan oppleves klaustrofobisk for leseren.

Tale finner støtte til selvutvikling i esoterisk tankegods og eksotiske kulturer. I disse engle-tider kan det sterke innslaget av det esoteriske, med samtaler med hester, overjordiske størrelser og tidligere liv, være både klam og beklemmende. Tale uttaler at hun har et mål om å høre sammen med verden, en verden der alt henger sammen med alt. Det skapes på en måte et stort hult rom i verdenen hennes når hun på den ene siden har et slikt stort selvfokus og fokuseringspunktet på den andre siden ligger i Atlantis, en påstått verden som fantes for 22 000 år siden. I sin nyreligiøse oppvåknethet og selvopptatthet ekskluderer Tale slik den materielle verden.

 

New age

Teksten forholder seg til en arketypisk symbolverden som ofte er nokså klisjebetont med sine jordkvinner, kjortler, indianere og egyptiske skjønnheter.

En kategorisering av nordlendingen som en som er spesielt nær en åndeverden er kanskje også litt drøy: ”Er du sikker på at den vil deg godt, da, sier han, og blir plutselig nordlending med all den innebygde forståelsen de har av at man kan påkalle og støte borti mye forskjellig i åndeverdenen”.

Boken vil nok bli tatt vel i mot av antroposofer og andre som er knyttet til new age-inspirert tenkning og aktivitet, for andre lesere kan kanskje det store innslaget av esoterisme virke noe tyngende.

 

ELIN LINDBERG