Den Norske Opera & Ballett: AD UNDAS – Solaris korrigert

foto jurgWiesener.jpg
foto Jürg Wiesener

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2013

Forunderlige Solaris

Vellykka versjon av Øyvind Rimbereids dikt selv om operaversjonen ikke får fram de samme dyp som grunnteksten

 

Av Elin Lindberg

 

 

 

AD UNDAS – Solaris korrigert

Musikk: Øyvind Mæland

Libretto: Øyvind Rimbereid, bearbeidet av Lisa Lie og Øyvind Mæland

Dirigent: Sigmund Thorp

Regi: Lisa Baudouin Lie

Scenografi: Simona Bieksaite

Video: Tobias Leira og Chris Erlbeck

Kostymedesign: Tove Berglund

Solister og kor fra Kunsthøgskolen i Oslo

Musikkhøgskolens symfoniorkester

Den Norske Opera & Ballett, scene 2, urpremiere torsdag 10.oktober 2013

 

Øyvind Rimbereids langdikt ”Solaris korrigert” fra 2004 lever i beste velgående og er blitt brukt i mange ulike sammenhenger allerede. Jeg har et spesielt og nært forhold til dette diktet siden jeg har skrevet masteroppgave i litteraturvitenskap om det. ”Solaris korrigert” er skrevet på et konstruert framtidsspråk. Det er episk og forteller om et jeg – en mann – som bor i Siddy Stavgersand i år 2480 i en postpetroleumsverden. Dette samarbeidsprosjektet mellom flere utdanningsinstitusjoner er med på å tydeliggjøre at dette er en tekst med utallige muligheter for lesninger. Forestillinga viser også at teksten kan fungere godt som dramatikk.

Operaen Ad Undas er ikke den første musikkversjonen av diktet. For noen år siden lagde elektronikagruppen Xploding Plastics sin versjon. En scenisk versjon er også laget før. Nationaltheatret gjorde en lesning av stykket (anmeldt i NST -2-2010). Til denne versjonen ble det laget et videoverk av Ivar Smedstad.

 

GREASE er links total!

Operaforestillinga begynner med koret som står på rekke på første balkong. De er svarte i fjeset og dette knytter opp til diktets lovprising av grease. Grease er det som gir liv. Den materielle greasen knyttes til livets mysterium. I diktet har jeg-personen et nært forhold til maskinene sine (”mine robot-arbeidern”). Greasen knyttes både til disse maskinenes og til menneskenes liv (”DU human, so greasen ven du born!”). Derfor er det er godt grep å la dette koret med ”grease” i fjeset få starte forestillinga med åpningsstrofen ”WAT vul aig bli om du ku kreip fra din vorld til uss?” Strofen fungerer som en åpning inn mot diktets og forestillingas univers. Åpninga hinter til en tidstunnel som går begge veier – både fra vårt 2013 til 2480 og den andre veien – fra år 2480 til vår egen tid.

Det materielle ved teksten får vi også med oss på grunn av at teksten vises på skjermen over scenen. Teksten har en spesiell visuell kvalitet fordi den er sammensatt av biter av forskjellige språk – norrønt, bokmål, nynorsk, stavangerdialekt, tysk, nederlandsk, fransk, skotsk og engelsk – språk som omkranser Nordsjøen og framtidsstedet Siddy Stavgersand.

Det lydlige ved språket er bedre ivaretatt i denne sceneversjonen enn i Nationaltheatrets versjon. I Ad Undas skarres det på r-ene, det gir en mykere klang i det konsonantrike solarisspråket. I den østnorske versjon på Nationaltheatret ble språket mye hardere og mer kantete. Det språklige som ikke fungerer bra i operaversjonen er tekstene i programmet. De er svært forenklende, de avpoetiserer grunnteksten og det er synd.

 

Oren litl room, eigat av organic 14.6

Jegpersonen som er navnløs i diktet, har i denne sceneversjonen fått navnet OP eller Operatøren og OP-S (Operatør sopran). Rollen er delt i to. Patrick Egersborg synger den fysiske OP, mens Vigdis Birgitte Unsgård synger OP-S som er tenkt som jegpersonens tanker. Rimbereids dikt er monologisk. Til librettoen har han føyet til ny tekst. Det er flotte tekstpassasjer der det brukes formuleringer som ”Kwy?” (hvorfor?) og ”Aa ne!” (Å nei!). Shiri som er jegpersonens kjæreste synges av Mari Askvik. Denne karakteren får større plass i librettoen enn i diktet. Det fører til større romlighet i forestillinga. En annen sentral karakter i forestillinga er Mrs.Chan (Ida Gudim) som er lederen av sonen OP og Shiri bor i – organic 14.6. Det klinger fint at 14.6 uttales på tysk! Andre karakterer er Elevatormannen (Andreas Hoff) og Medic (Matilde Salmi Marjavaara). I tillegg til disse finnes det noen utflytende individer i dette universet, disse kalles drifters. Disse karakterene får ingen stor betydning i denne sceneversjonen. De er hjertelig til stede i sine kanindrakter, men de framstår ikke som urovekkende eller åpnende ut mot alternative virkeligheter slik de gjør det i grunnteksten.

 

Scenografien er spektakulær, men kanskje noe statisk. En stor kule eller kube er huset der OP og Shiri bor (Oren litl room, eigat av organic 14.6). På en høy balkong holder Mrs. Chan hus sammen med er tjener/Elevatormannen. Hvitt er den gjennomgående fargen i de barokkaktige kostymene og i scenografien. Det gir et inntrykk av en steril verden og står i kontrast til den svarte greasen til robotarbeiderne/koret og til de lurvete drifters i kaninkostymene. Lyset skinner noen ganger i rosa og viser til det forurensa havet som finnes ved Siddy Stavgersand.

 

Flerstemt

Dette er blitt et flerstemt verk på så mange vis. Jeg vil ikke uttale meg så mye om Øyvind Mælands musikk siden jeg ikke er musikkviter eller har spesiell kompetanse på å beskrive denne samtidsmusikken. Regissøren Lisa Lie setter sitt preg på forestillinga, men jeg savner kanskje enda mer av det lekende, kaotiske, karnevalistiske og til tider overskridende som pleier å prege hennes arbeider. Det som gjør at jeg mener oppsetninga er vellykka er at den tydelig skaper et eget rom og en egen lesning. Men jeg savner mer av det teksten kaller beauti og kaotic. I teksten ligger det noe urovekkende i at vi ikke har full oversikt over det som finnes utenfor sonen der hovedpersonene lever.

 

Seifa botten

Scenebildet og handlingen blir litt flat i behandlingen av det som er tekstens og forestillingas sluttpunkt – nedstiginga til speilverdenen i de tomme oljebrønnene – Seifa botten.

Det er laget en video av en nedgang i en vindeltrapp, ned i kjellerlokaler, men dette uttrykket er litt spinkelt akkurat her. Det som fungerer godt er at publikum sakte blir blendet av lys når elevatoren er kommet fram til seifa botten (HUGS at ljus staerkt so staerkt exist an Seifa botten!).

Dette er den mest interessante av de to sceneversjonene av Solaris korrigert jeg har sett til nå. Det er kanskje litt urettferdig å sammenligne den med Nationaltheatrets lesning, men tendensen der var at det ble lett etter en logikk i teksten og det tok livet av all poesien. I operaversjonen finnes det poesi, men uttrykket mangler ennå en del både i bredde og dybde.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s