Stikkord: shakespearetidsskrift.no

Det Norske Teatret: Edvard Hoem: SLÅTTEKAR I HIMMELEN

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2020

foto Dag Jenssen

Solid handverk i alle ledd

På hovudscenen på Det Norske Teatret er dramatiseringa av Edvard Hoems roman Slåttekar i himmelen blitt til respektfulle og godmodige portrett av nøysomme, hardtarbeidande menneske som levde i Noreg, og av dei som dro til Amerika, for om lag 150 år sidan.

Av Elin Lindberg

Edvard Hoem: SLÅTTEKAR I HIMMELEN

Dramatisering: Kristian Lykkeslet Strømskag

Regissør: Bentein Baardson

Kostymedesignar: Ingrid Nylander

Lysdesignar: Torkel Skjærven

Videodesignar: Reidar Andreas Richardsen

Lyddesignar: Nils Wingerei

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Urpremiere, Det Norske Teatret, hovudscenen, 7.mars 2020

Framsyninga er ei samproduksjon med Teatret Vårt i Molde

Romanen Slåttekar i himmelen er den første boka i Edvard Hoems slektskrønike som består av fire bind. Boka er kritikarrost og har nådd eit verkeleg stort publikum. Hoem er ein svært god forteljar og han skriv sanseleg og malande. Bøkene er medrivande, vi les og les og vil gjerne vite meir om korleis det går med hovudpersonane og meir om korleis samfunnet deira utviklar seg. Dette er godt formidla noregshistorie, og truverdig og god forteljing om dei som drog til Amerika og skapte seg eit nytt liv der. Bøkene til Hoem er fulle av skildringar av gamalt handverk, til dømes lange passasjar om korleis ein slipar ein ljå. Kan dette fungere som teater? Heldigvis er svaret på dette: Ja.

Litterært

Dramatiseringa av romanen er godt handverk. Romanen er synleg gjennom episke passasjar som bryt opp dialogane. Stoffet er godt tilhogd og finslipe. Mykje av stoffet frå romanen er utelate, slik at det som står igjen får skine.

Edvard Hoem har brukt oldefar sin, Knut Hansen Nesje, som inspirasjonskjelda til hovudpersonen. I Jon Bleiklie Deviks skikkelse blir han eit menneske som gjer så godt han kan for å halde liv i seg og sine, han er ein arbeidsam slitar. Hoem har sjølv sagt at han blei åtvara først gong han ville skrive om denne oldefaren som alle sønene reiste frå. Ola B. Johannesen som då var teatersjef på Teatret Vårt i Molde, hadde sagt at det kom til å bli for mange omsyn å ta om ein skulle skrive om eigen familie. Kan hende var det noko i det. Alle karakterane – som altså er bygde på Hoems slektningar – er staute, gode menneske. Det er jo vel og bra det, men det kan òg føre til at karakterane i teaterversjonen blir litt enkle og firkanta, og utan særleg djupn. Skodespelarane – alle som ein – gjer likevel ein framifrå jobb. Dei skaper liv og lengt i karakterane sine.

Monumentalt rom

Bentein Baardson har jobba med teater i monumentale rom i ei årrekke, dette er noko han kan. Det monumentale i samklang med det enkle kler dette materialet godt. Det kjem til å arbeide fint saman i Baardsons presise regi. Alt startar med at Knut Hansen Nesje, eller Nesje som han helst blir kalla (Jon Bleiklie Devik), står midt på scenen i ei lyskjegle framfor ein mikrofon. Han innleiar historia for oss. Samstundes blir fjella rundt Molde teikna opp med ein lysande strek på bakveggen. Elegant gjort. Det trekk linjer til Jan Groth sitt nonfigurative sceneteppe, samstundes som det knyter an til «det norske». Det kunstnarlege laget har skapt ein framifrå heilskap. Elementa oppsetjinga er bygd opp av, flyt fint saman, ingen av dei kjem i vegen for dei andre. Den episk-monumentale musikken som følgjer Reidar Andreas Richardsens videoarbeid av Molde-naturen, kunne lett blitt for mykje av det gode og kome over i det sentimentale, men det balanserer heilt fint.

Noregshistorie – verdshistorie

Det er tyngd i denne historia, ho kjem dei fleste i Noreg ved. Historia om kvar vi kjem i frå må, som kjent, bli fortalt på nytt og på nytt. Slåttekar i himmelen handlar om ei oppbrotstid. Det gamle livet då slekt følgde slekt på same stad er i endring. Barna vil ut i verda, eller fattigdom gjer at dei blir tvungne ut. Historia om den sju år gamle sonen til Nesje og kona Serianna (framifrå spelt av Heidi Gjermundsen Broch) som blir sett bort til den barnlause onkelen sin, er hjarteskjerande, men truverdig. Eilert (Andreas Koschinski Kvisgaard), ein annan av sønene deira, reiser til Amerika. Det gjer òg Gjertine (Sara Fellman), som er søstera til Serianna. Ho reiser saman med mannen sin Ole Salmakar (Bjørnar Lisether Teigen) til Oles bror Hans (Svein Roger Karlsen) som alt er potetbonde i Sør-Dakota. Alt dette blir folkeleg framstilt, utan at det blir for sentimentalt. Migrasjonshistoria set situasjonen i dag i perspektiv. Folk migrerer i dag òg, av mange grunner. Dei fleste med bakgrunn frå Noreg har slektningar som reiste til Amerika for mange, mange år sidan. Det var rundt ein million menneske som gjorde denne reisa frå Noreg – altså svært mange. Dette var menneske som ville skape eit betre liv for seg og sine, akkurat det same som migrantane i dag ønskjer å gjere. Dette perspektivet gjer oppsetjinga aktuell.

Innanfrå/utanfrå

Slåttekar i himmelen fungerer altså godt som teater. Det er solid handverk i alle ledd, heilskapen i oppsetjinga er framifrå. Noko ein kan setje fingeren på er at det blir vel mykje forteljing der vi møter litt enkle og strigla karakterar. Dei er alle rettskafne menneske utan noko særskilt komplisert indre liv – eller om dei har det, er det ikkje tilgjengeleg for oss. I Trilogien av Jon Fosse som blei sett opp på hovudscenen i fjor haust, møtte vi hovudpersonen Ales (Gjertrud Jynge). Hennar verd var sett til om lag same historiske tid som tida i dette stykket. I Trilogien kom vi på innsida av ein karakter som sleit under barske tilhøve i ein vestlandsk by. Mørkret og slitet kom under huda på oss, samstundes som mørkret og kjærleiken gjorde det. Like djupt når ikkje Slåttekar i himmelen, men vi har ei triveleg stund i teatret og nyt nokre av dei presise grepa som blir gjort – alt frå lysande skrift på veggen, til skrift i bølgjene i videoarbeidet, til det siste presise snittet med ljåbladet.

Teatret Vårt: ROBIN HOOD

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no juni 2020

Lettvint, men artig

Familieforestillingen Robin Hood – rampestreker i Sherwoodskogen på Teatret Vårt kommuniserer godt med barna, men virker litt tilfeldig sammenrasket. Og hva er det egentlig de sier om kjønn i dette stykket?

Av Elin Lindberg

ROBIN HOOD – rampestreker i Sherwoodskogen

Basert på legenden om Robin Hood

Bearbeidet av Bjørnar Lisether Teigen

Dramaturger: Kristian Lykkeslet Strømskag og Vera Krohn Svaleng

Teatret Vårt, Reknesparken, Molde, 17.juni 2020

Stykket spilles på amfiscenen i Reknesparken – en fin scene for sommerteater. På treplattingen er det plassert noen gull-juletrær, ellers er scenen tom. Skuespillerne ankommer syngende og spillende som en gjøglertrupp. De har trekkspill, trommer, horn, rytmeinstrumenter og kazoo. Lars Melsæther Rydjord som spiller Sheriffen av Nottingham og Johanna Mørck som spiller Broder Tuck starter med å forklare bakgrunnen for stykket. Dette blir litt vel omstendelig og det er nok muligens i vanskeligste laget for de aller minste å forstå at Kong Løvehjerte (Bjørnar Lisether Teigen) er fanga i Østerrike og at Robin Hood er Robin av Locksley.

God publikumskontakt

Skuespillerne oppretter raskt god kontakt med barna som virker teatervante og trygge. Ungene kommer med tilrop og gode forslag og skuespillerne tar det med i spillet, det fungerer godt. Starten blir litt heseblesende og stressete, men truppen roer seg nokså raskt ned, uten at de mister tempoet og drivet. Tempoet får litt å si for presisjonen i skuespillerarbeidet. Rekvisittene i stykket er imaginære. Det er helt greit, og ungene ser ut til å kjapt gå med på denne kontrakten. Men å jobbe med imaginære objekter er ganske krevende skuespillerarbeid. Her må man for eksempel passe på at sekken med penger virkelig ser tung ut, hvis man vil at publikum skal tro på det. Det er tungt å skyte med pil og bue – det bør synes. Her slurves det veldig og uttrykket lider under det.

Kjønn

Det er Amalie Sofie Ibsen Jensen som spiller Robin Hood. Det gjør hun godt. Hun spiller Robin som en real, smart og ærlig figur. Det er fint at det er ei jente som spiller denne rolla. Det er også fint at det er to jenter som forelsker seg i hverandre i denne versjonen av Robin Hood. Det er Sara Fellman som spiller Marion, Richard Løvehjertes datter. Marion er tøff i trynet og typete med et kostyme som inneholder ei stilig, lang kåpe med slep. Mellom Robin og Marion er det kjærlighet ved første blikk. Når Sheriffen av Nottingham forstår at han ikke har sjangs til å få Marion til kjærest, sjekker han opp en far på tredje benkerad som er villig til å ta en kaffe etter forestilling – et artig trekk.

Kjønn 2

Litt mer problematisk er det med framstillinga av skurken prins Johan (Lars Halvor Andreassen). Han spilles som en «skrulle». Det problematiske er at dette er blitt en skurke-stereotyp innen film og teater for barn. Det er rett og slett ikke greit at skurkene gjennomgående er homofile menn. Rollen Scar i Løvenes konge er eksempel på en slik karakter – han er en ond og feminin løvemann. Skurkene i filmene om Pocahontas og Aladdin er av samme typen, mens heltene er tøffe, maskuline menn.

I omtalen av stykket blir det også litt forvirrende når Robin Hood kalles en mann, men blir spilt som en kvinne. Spillet med kjønn er altså ikke gjennomført, men teatret skal ha for at de forsøker.

Språk

Språklig spriker stykket. Noen steder er det lekent og lett og kommuniserer godt med alle, i andre passasjer roter stykket seg inn i så mange vanskelige ord at de kan stå i fare for å miste kjernepublikummet sitt. Ord som «lokkedue», «emosjoner» og «bøddel» er det nok ikke helt lett for de yngste å forstå. Og hvorfor må det brukes engelske ord som «challenge»? Dette er noe av grunnen til av stykket virker noe lettvint og tilfeldig sammenrasket. Gjennomgående kvalitet er viktig – også for barn!

Skogen

Stykket spilles i en skog, eller park, men området rundt treplattingen brukes i veldig liten grad – det er synd. Her kunne man med enkle grep for eksempel laget overraskende innganger og skapt mer dybde i det visuelle uttrykket. Spillet er stort sett frontalt og svært enkelt utført. Skuespillerne beveger seg i trappene i amfiet, men det faktumet at forestillingen spilles ute kunne nok vært utnyttet mer.

ROBIN HOOD – rampestreker i Sherwoodskogen har en del svakheter, men framstår likevel som en leken og publikumsvennlig familieforestilling.

Nattens lys og Jakob Kirke, ved Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren og kulturkirken Jakob: NATTENS LYS, MARKERING AV KRYSTALLNATTEN OG RUTH MAIERS FØDSELSDAG – 100 ÅR

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no november 2020

Gunvor Hofmo, Ruth Maier, Karen Schou
Ruth Maier, Gunvor Hofmo og Karen Schou. Foto: HL-Senteret
 

Helende requiem for Ruth Maier

I dag er det 100 år siden Ruth Maier ble født. Nattens lys og Jakob Kirke, ved Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren, arrangerte en verdig og viktig teaterhendelse som markering av Krystallnatten og Ruth Maiers 100-årsdag.

Av Elin Lindberg

Nattens lys og Jakob Kirke, ved Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren og kulturkirken Jakob: NATTENS LYS, MARKERING AV KRYSTALLNATTEN OG RUTH MAIERS FØDSELSDAG – 100 ÅR

Medvirkende:

Scenekunstnerne Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren

Poet Gunnar Wærness

Prest og sanger Mathias Gillebo

Religionshistoriker og rabbiner Lynn Claire Feinberg

Scenograf og kunstner Selma Lindgren

Stefan Thorsson, komponist av våkenattmessen Lidelsens Jubel

Kulturkirken Jakob, 9.november 2020

I dag, 10.november, er det 100 år siden Ruth Maier ble født. Ved å minnes henne holder vi oppe kunnskapen om antisemittisme og om Holocaust. Fødselsdagen hennes faller sammen med Novemberpogromen, eller Krystallnatten. Natten mellom 9. og 10.november 1938 gjennomførte nazister omfattende voldelige angrep på jøder i Tyskland. Ruth Maier kom til Norge som flyktning i 1939. Hun tok artium og studerte på Kunst- og Håndverkskolen. Hun skrev dikt og malte akvareller. Poeten Gunvor Hofmo ble hennes sjelevenn, forholdet deres ble svært viktig for begge to. Ruth Maier var en av de 532 jødene som ble deportert med fangeskipet Donau den 26.november 1942. Hun ble drept 1. desember ved ankomsten til konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Preludium

I Jakobs Kirke blir vi tatt varmt imot av arrangørene av teaterhendelsen. Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren er ikledd kostyme som kan minne om den liturgiske messehagelen. Det er hvite flak som har trykk av, eller er påmontert, ark med tekst. Det korresponderer godt med alt tekstmaterialet som de religiøse tradisjonene, jødedommen spesielt, denne teaterhendelsen er knyttet til. Ruth Maier var også en talentfull skribent, og hun er for alltid knyttet til en av våre aller største poeter: Gunvor Hofmo. Selve inngangen til Jakobs Kirke tar tid, selv om det er et svært begrenset antall publikum som kan være sammen om denne markeringen akkurat her. Det tennes lys og vi ønskes på nytt varmt velkommen av initiativtakerne Holmberg og Lindgren.

Ruth Maiers tekst

Ruth Maiers dagbøker ble tatt vare på av Gunvor Hofmo etter at Maier ble deportert. Hofmo forsøkte å få dem utgitt, men ble refusert. Jan Erik Vold har gjort en formidabel oppgave med å løfte fram forfatterskapet til Gunvor Hofmo og også tekstene og historien til Ruth Maier. Han har gitt ut de biografiske bøkene Mørkets sangerske og Ruth Maiers dagbok. Maiers dagbøker og brev ble i 2014 inkludert i Norges dokumentsarv og dermed i UNESCOs verdensarv. Holmberg leser et utdrag av Maiers tekst. Det er fra julaften 1941. Maier er her 21 år. Hun skriver reflektert. På en togtur observerer hun en traumatisert, forhenværende finsk soldat. Han har store psykiske smerter. Maier skriver seg gjennom dagbokteksten inn i et felleskap: «Jeg er ikke bare meg. For å være meg må jeg slippe alle de andre inn i mitt hjerte». Dette gjør Meiers tekst og teaterhendelsen både dypt sosial og dypt politisk.

Den unge kvinnen vandrer i Wien

Det neste som skjer i Jakobs Kirke denne kvelden er at vi blir presentert for Selma Maria Lindgren som er kunstner og scenograf. Hun er i Wien, Ruth Maiers hjemby, og vandrer denne kvelden mellom Maiers to hjem i denne byen. Vi følger vandringen på video som projiseres på kirkeveggen. Dette er et godt og vellykka grep. Selma Maria Lindgren er på omtrent samme alder som Ruth Maier var da hun ble drept, det skaper en forbindelse mellom de to. Det at en levende ung kvinne går i den dødes fotspor er med på å styrke håp om en bedre framtid, og det virker fortrøstningsfullt.

Posttraumatisk vekst

Religionshistoriker og rabbiner Lynn Claire Feinberg forsker i sitt PhD-prosjekt på hvordan Holocaust har påvirket jøder i Norge, både kollektivt som etnisk minoritet og individuelt som etterkommere av jøder. Hun snakket om et intergenerasjonelt traume, det man lever et liv preget av skyggene fra Auschwitz. Hun hevder at traumene som har påvirket barn og barnebarn av jøder som ble drept eller var i konsentrasjonsleirene, også kan føre til vekst. Hun framhever betydningen av å tørre å ta inn smerten denne kunnskapen innebærer. Alle reiser seg sammen med Feinberg og deltar i en jødisk bønn for Ruth Maier. Denne fysiske handlingen er med på å levendegjøre minnet om Maier.

Sang og poesi

Mathias Gillebo har deltatt i flere av Holmbergs teaterhendelser. Sist jeg møtte ham i en slik sammenheng var i Stamsund Kirke under forestillingen Vi fremmede under Stamsund Internasjonale Teaterfestival. I Jakobs kirke synger han «Og natta ror sin lette båt» komponert av Kjell Mørk Karlsen med tekst av Åse-Marie Nesse. Han synger også, til orgelakkompagnement, utdrag fra O Domina Nostra, Op.55 Mediation on The Black Madonna av Henryk Górecki. Gillebos sakrale sang understreker alvoret i minnemarkeringa.

Gunnar Wærness har skrevet et bestillingsverk for anledningen. Verket har referanser til Gunvor Hofmos dikt, blant annet det svært kjente «Jeg har våket» fra 1954«Jeg så min venninne, / den eneste, jeg så henne/ gå for å dø»). Wærness’ tekst tangerer Maiers liv, den sirkler rundt det. Noen ganger nært, andre ganger med et perspektiv fra stor distanse. Stedvis er det lange diktet litt vanskelig å følge.

100 lys

Gjennom den timelange teaterhendelsen tennes 100 lys til minne om Ruth Maier og Novemberpogromen. Holmberg, Lindgren og Gillebo bærer lysene og setter dem foran oss i publikum. Seinere settes de på en trekonstruksjon som står midt i kirkerommet. Trekonstruksjonen har et enkelt, men også noe sakralt preg. Til slutt er den et lysende midtpunkt. Selma Maria Lindgren har nådd sitt mål i Wien, vi har fulgt henne der hun har gått gjennom de nesten folketomme gatene. Hun tenner et lys foran Ruth Maiers siste bosted. Teaterhendelsen har vært verdig og vennlig minnestund over en ung kvinne som en av mange ble drept av nazistene.

Oslo Nye Teater: Dennis Kelly: GIRLS & BOYS

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no juni 2020

Teateranmeldelse: Girls & Boys er et ubehagelig stykke | Mona Levin

Rått og brutalt

Med stykket Girls & Boys av Dennis Kelly løfter Oslo Nye Teater fram det dystre temaet familiedrap utført av menn. Stine Fevik gjør en strålende skuespillerjobb, regien er ved Lena Endre.

Av Elin Lindberg

Dennis Kelly: GIRLS & BOYS

Oversatt av Lars Håkon Holstad Berge

Regi: Lena Endre

Scenografi: Peder Freiij

Kostymedesign: Ann Bonander Looft

Lysdesg: Phillip Isaksen

 Maskeansvarlig: Ida Frithioff

Dramaturg: Ilene Sørbøe

Oslo Nye Teater, hovedscenen, 10.juni 2020

Et viktig tema i dette stykket er menn som utøver vold. Gjennom den kvinnelige skuespilleren får vi en fortelling om et patriarkalsk samfunn i oppløsning. Den litt enkle oppdelinga av verden i to kjønn – jenter og gutter – girls and boys, speiler nok ikke måten vi tenker og diskuterer kjønn i dag, uten at jeg skal gå i dybden på dette her. I Girls & Boys er det en stereotypisk kjønnsdeling av verden, en deling som nok hører mer til i en britisk virkelighet enn i en norsk. Stine Feviks tøffe spillestil gjør at stykket allikevel tåler løftet inn i norske forhold.

Mørk satire

Dramatikeren Dennis Kelly sa i et intervju med The Guardian at stykket bare har to aktører: Kvinnen og publikum. Det er i slekt med 90-tallets in-yer-face-theatre. Spillet er stort sett hele tiden frontalt. Fevik stiller av og til spørsmål til publikum, uten at hun krever andre svar enn et nikk, men det fungerer for å holde oss fanget og på alerten. Hun spiller på en konfronterende måte og hun konfronterer oss gjennom fortellingen med et alvorlig samfunnsproblem: menns vold i familierelasjoner. Stykket har mye mørk humor og sterk satire. Dette fungerer her som overlevelsesstrategier både for individet og samfunnet.

Klassesamfunn

Den navnløse kvinnen i stykket (Stine Fevik) forteller sin livshistorie til oss. Eller hun starter der hun møter ham som blir far til hennes barn. Vi aner at hun kommer fra arbeiderklassen eller lavere middelklasse. Det britiske samfunnet er jo enda mer klassedelt enn vårt norske og skillelinjene mellom klassene er skarpere. Kvinnen forteller at hun sa opp jobben sin og kom seg ut av en livsperiode hun brukte til å «drikke, dope og hore». Det er mulig at dette skal understreke hennes frigjorte livsførsel, men begrepet «horete» skurrer litt. Kaller en kvinne som fester mye og har mange sexpartnere seg selv for «hore»?

Hun og han

Kvinnen reiser på tur alene. Her skinner det også igjennom en stereotypisk måte å se på kvinner på. Hun er opptatt av at hun ikke skal settes i bås når hun er ute og reiser på egen hånd. Blikket hun bruker når hun karakteriserer disse båsene, på et noe forfengelig, satirisk-ironisk vis, er tydelig mannlig:

Jeg reiste i Europa fordi jeg tenkte at i India eller Thailand så ville folk

gjennomskuet at jeg var for gammel til å ta et friår, og da ville jeg blitt sett

på som en av de som er på en slags livs-flukt, du vet: samfunns-tapere,

skilsmisse-ofre, narkomane, sekt-overlevere, sex-overgripere og – de

verste – de som ikke aner hva de skal gjøre med livene sine.

Hun møter mannen sin på en flyplass i Napoli. Det er samme sted som dramatikeren startet å skrive på Girls & Boys. Her får vi en scene som står som en manns våte drøm. Mannen som står foran kvinnen i den lange og saktegående køen for å få gå om bord i et fly, får nemlig oppmerksomheten til to smellvakre, kvinnelige modeller. De er ute etter å få ham til å hjelpe seg med å snike i den lange køen. Mannen får muligheten til å avvise disse to skjønnhetene som er ute etter å utnytte ham. Dette blir et frempek mot hvilke krefter mannen står overfor.

Godt oppbygd tekst

Stykket er mesterlig bygd opp. Fortellingen er kjapt og effektivt fortalt. Den er godt tilhugd og presis. Det samme kan man si om Lena Endres regi. Den er enkel og presis og lar teksten få komme til sin rett. Det er mange frempek i teksten om voldshandlinger som skal skje, men verken Fevik eller regien rusher fortellingen. Vi er til stede i øyeblikkene som bygger historien opp.

Livet til hun og han går fint. De har det bra. De får to barn sammen. Hun blir mer og mer vellykka i jobben sin som filmprodusent, mens det går ikke så bra for ham etter hvert: bedriften hans går konkurs. Dette blir et vendepunkt.

Tap av kontroll

Når Medea i Evripides’ stykke dreper sine barn kan det, slik Lena Endre skriver i programmet, være det psykologer kaller et «utvidet selvmord». Hun har mistet kontrollen når barna hennes tas fra henne. Mannen i Girls & Boys opplever at skilsmissen tar barna fra ham. Han har mistet alt: bedriften, kona og barna. Han har mistet kontrollen. Han er ikke lenger den sterkeste. Her kommer stykket med en god og presis samfunnsanalyse bygd på etterrettelige fakta om det at fedre dreper sine barn dessverre er et økende samfunnsproblem: «Og selve fenomenet familieutslettelse blir mer og mer vanlig; antallet er doblet siden 2000. Det er nesten alltid menn». Et meget godt grep er at kvinnen i stykket selv jobber som produsent for filmer om nettopp overgrep som skjer i samfunnet.

Svak oversettelse

Det eneste å sette fingeren på i denne oppsetninga, er oversettelsen. Her det er dessverre litt for mange anglisismer til at språket flyter slik det burde kunne gjøre. Noen eksempler er upresise formuleringer som: «businessen hans hadde truffet en bølgedal», «å overkomme dette uoverkommelige problemet» og «ikke døm meg». Det kommer til å høres ut som det språket unge mennesker som har sett svært mange tv-serier og bare forholder seg engelsk språk på sosiale medier, snakker. Det blir ikke helt troverdig når det legges i munnen på en voksen kvinne.

Sterkt og sårt

Forestillinga blir uansett stående som absolutt vellykka. Feviks skuespillerprestasjon er i mesterklasse. Endres regi fungerer fint. Scenografien fungerer også greit. Fevik starter i en hvit boks som blir et rom i scenerommet og fortsetter i en stilisert stue. Stykket løfter fram en viktig tematikk rundt en patriarkalsk samfunnsstruktur. Og det løfter fram det dessverre tragiske faktumet at familievold utført av menn ikke er uvanlig.

Rogaland Teater: August Strindberg: ET DRØMMESPILL

elinlindberg8
shdirdal etdrommespille rev2 011
Et drømmespill av August Strindberg. Regi: Ole Anders Tandberg. Rogaland teater 2020. Foto: H. S. Dirdal

Publisert på shakespearetidsskrift.no november 2020

Er det egentlig synd på menneskene?

August Strindbergs pessimistiske syn på menneskene sliter med å komme fram i Et drømmespill på Rogaland Teater i Ole Anders Tandbergs regi – og det er helt i orden. Skuespillerne har så mye livsglede, varme og energi, og regien er så full av drømmeaktige opptrinn, at livet blir en fest.  

Av Elin Lindberg

August Strindberg: ET DRØMMESPILL

i en versjon av Arne Lygre og Ole Anders Tandberg

Regi: Ole Anders Tandberg

Scenografi og lysdesign: Markus Granqvist

Kostymedesign: Lena Lindgren

Dramaturg: Matilde Holdhus

Maskør: Jill Tonje Holter

Komponister: Joel Sahlin og Ida Kampenhaug

Rogaland Teater, hovedscenen, premiere 11.november 2020

I August Strindbergs stykke Et Drömspel fra 1902 møter vi Agnes, Guds datter, som er sendt ned til jorden for å finne ut hvorfor menneskene klager hele tiden. Far Gud har sendt datteren ut på en dannelsesreise. Agnes observerer, men tar også selv del i menneskelivet, hun får føle på menneskelig smerte. I versjonen til Rogaland Teater har Arne Lygre og Ole Anders Tandberg vevd inn andre Strindberg-tekster, blant annet fra Ockulta dagboken. Det fungerer svært godt. Teksten har friskhet og snert, samtidig som de nye tekstfragmentene understreker det drømmeaktige.

Lyset er magisk

I mørket får vi en prolog. Det er nærmest en prosjektskisse, eller kanskje en analyse: «Forfatteren har i dette drømmespillet forsøkt å etterligne drømmens usammenhengende, men tilsynelatende logiske form». Dette er en litt pussig melding å få, for de fleste som kommer for å se dette stykket vet nok akkurat dette. Men etter denne litt tørre innledninga åpner sceneteppet seg og drømmefesten kan begynne. Midt på scenen lyser en tynn, grønn laserstråle. Bak denne ligger Agnes (Mari Strand Ferstad). Hun er nettopp ankommet jorda. Strand Ferstad spiller både Agnes og Gud i denne sekvensen. Hun spiller med og mot lyssøylen. Når hun tar handa inn i den grønne laserstrålen blir det røde blodet i handa lysende. Det har en slående effekt. Energien i lyset og i mennesket møtes i det grønne og røde. Det indre og det ytre påvirker hverandre og bildet på det er konkret og fysisk. Genialt!

Agnes på bar

I menneskenes verden er Agnes havnet på bar. Den er innredet med hvite fliser, noen bord og en lang bardisk. Bak på scenen er det en grønn, låst dør som menneskene, og Agnes, er svært nysgjerrige på hva leder til. Den ene siden av baren har høye vinduer. Disse brukes effektivt til å forandre lyset underveis. Og lyset har virkelig en fremtredende plass her, det er med på å farge både det ytre og det indre. Bartenderen (Even Stormoen) har stått og heklet på et babyteppe i 30 år og hørt på menneskene som klager. Agnes insisterer på å ta hans plass. Her har hun et perfekt sted for å observere menneskene og lære om deres liv. Baren blir skriftestolen i dette universet med så mange religiøse referanser. Her foregår nattverden, her får man lagt fram – og kanskje lagt fra seg – sine synder og bekymringer. Og babyteppet vokser og blir tyngre og tyngre av de tragiske historiene.

Er dette livet så forferdelig?

Menneskene Agnes møter sliter med sitt. De er blitt forlatt av dem de elsker og lever med kronisk kjærlighetssorg, de blir forbigått i arbeidslivet, er fattige og syke – de lider både eksistensielt og med mer prosaiske livsbetingelser. Ofte blir Strindbergs tekster formidlet med et patosfylt alvor og en gjennomgående dveling ved livssmerten, men dette finner vi ikke i denne oppsetninga. Her nekter livsgleden å bli stengt inne og bli undertrykt. Her virker det som om menneskene Agnes møter har forsonet seg med smerten i livet. Offiseren (Anders Dale) venter trofast på sin strålende Victoria (Marianne Holter). Han har rosebuketten og champagnen klar, men hun dukker ikke opp. Offiseren står på sin vakt og går ikke under av den grunn. Krabbefiskeren (Kasper Skovli Botnen) er 50 år og har endelig fått seg ei krabbeteine akkurat slik han vil ha den, men den viser seg å allikevel ikke gjøre livet hans perfekt, men han avfinner seg med det. Menneskene lever gjennom sine store og små skuffelser uten at de lar seg knekke.

Drømmen som trøst

Mari Strand Ferstad spiller Agnes’ smerte overbevisende. Vi tror på hennes overfølsomhet for det stygge og grusomme i verden, og på hennes smertereaksjon på de trivielle gjentakelsene et menneskeliv består av. Hun er den eneste av karakterene – kanskje i tillegg til bartenderen – som spilles som et realistisk menneske. De andre karakterene er typer, sjablonger. Det fungerer veldig godt for å få fram det drømmeaktige og absurde. Skuespillerne, utenom Strand Ferstad, har mange roller. Det er vanskelig å trekke fram enkeltprestasjoner, for alt er gjennomgående veldig godt skuespillerarbeid. Glededansen til Kasper Skovli Botnen som Alice er ett av mange høydepunkter. Ingrid Rusten som Edith som står i tragedien sin med verdighet, er sterk. Dikteren (Gorm Grømer) er oppriktig medfølende, advokaten (Leo Magnus de la Nuez) er sjarmerende og real, offiserens far (Espen Reboli Bjerke) har et fantastisk kroppsspråk. Ensemblet har utmerket timing. Det er spilleglede og varme så det holder. Publikum blir satt i Agnes posisjon, vi ser på de teatrale figurene med en viss distanse. Men vi er samtidig med inne i det drømmeaktige universet.

To minuspunkt

Det er to momenter jeg mener ikke fungerer så godt. Det ene er et par sekvenser der skuespillerne står foran på scenen og har en slags nyhetsoppdatering. De illuderer nærmest en nyhetssending på tv. Det halter og skurrer og har ikke helt funnet en form som passer inn i helheten. Et annet moment er «de fire universitetsdekanene». Det er fint at de er teatrale figurer, men maskene deres fungerer ikke i spill. Maskene ligner litt på gresskar, de er runde og dekker hele hodet til skuespillerne. Det er fint at de er like og gir figurene et anonymt preg, men det fungerer ikke når maskene snakker. Skuespillerne spiller ikke med maskene sine her og da blir uttrykket helt tomt.

Godt teater

Noen små innvendinger til tross, dette er svært godt teater, og en teatralt intelligent oppdatering av Strindbergs stykke. I disse digitale tider er det oppløftende å være i en fysisk teatersal sammen med andre og la seg forføre av fysiske sceneeffekter. Når Agnes til slutt har fått nok av menneskelivet med sin kokte kål, sitt Skamsund, sin fornedrelse og gjentakelse, blir den grønne døra åpnet og gjennom en fysisk spiraltåke og ild løses hun fra det jordiske. Og vi, menneskene, sitter igjen og forstår at så lenge vi har kunsten, drømmen og fantasien er det ikke så synd på menneskene.