Stikkord: Elin Lindberg

Det Norske Teatret: Edvard Hoem: SLÅTTEKAR I HIMMELEN

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2020

foto Dag Jenssen

Solid handverk i alle ledd

På hovudscenen på Det Norske Teatret er dramatiseringa av Edvard Hoems roman Slåttekar i himmelen blitt til respektfulle og godmodige portrett av nøysomme, hardtarbeidande menneske som levde i Noreg, og av dei som dro til Amerika, for om lag 150 år sidan.

Av Elin Lindberg

Edvard Hoem: SLÅTTEKAR I HIMMELEN

Dramatisering: Kristian Lykkeslet Strømskag

Regissør: Bentein Baardson

Kostymedesignar: Ingrid Nylander

Lysdesignar: Torkel Skjærven

Videodesignar: Reidar Andreas Richardsen

Lyddesignar: Nils Wingerei

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Urpremiere, Det Norske Teatret, hovudscenen, 7.mars 2020

Framsyninga er ei samproduksjon med Teatret Vårt i Molde

Romanen Slåttekar i himmelen er den første boka i Edvard Hoems slektskrønike som består av fire bind. Boka er kritikarrost og har nådd eit verkeleg stort publikum. Hoem er ein svært god forteljar og han skriv sanseleg og malande. Bøkene er medrivande, vi les og les og vil gjerne vite meir om korleis det går med hovudpersonane og meir om korleis samfunnet deira utviklar seg. Dette er godt formidla noregshistorie, og truverdig og god forteljing om dei som drog til Amerika og skapte seg eit nytt liv der. Bøkene til Hoem er fulle av skildringar av gamalt handverk, til dømes lange passasjar om korleis ein slipar ein ljå. Kan dette fungere som teater? Heldigvis er svaret på dette: Ja.

Litterært

Dramatiseringa av romanen er godt handverk. Romanen er synleg gjennom episke passasjar som bryt opp dialogane. Stoffet er godt tilhogd og finslipe. Mykje av stoffet frå romanen er utelate, slik at det som står igjen får skine.

Edvard Hoem har brukt oldefar sin, Knut Hansen Nesje, som inspirasjonskjelda til hovudpersonen. I Jon Bleiklie Deviks skikkelse blir han eit menneske som gjer så godt han kan for å halde liv i seg og sine, han er ein arbeidsam slitar. Hoem har sjølv sagt at han blei åtvara først gong han ville skrive om denne oldefaren som alle sønene reiste frå. Ola B. Johannesen som då var teatersjef på Teatret Vårt i Molde, hadde sagt at det kom til å bli for mange omsyn å ta om ein skulle skrive om eigen familie. Kan hende var det noko i det. Alle karakterane – som altså er bygde på Hoems slektningar – er staute, gode menneske. Det er jo vel og bra det, men det kan òg føre til at karakterane i teaterversjonen blir litt enkle og firkanta, og utan særleg djupn. Skodespelarane – alle som ein – gjer likevel ein framifrå jobb. Dei skaper liv og lengt i karakterane sine.

Monumentalt rom

Bentein Baardson har jobba med teater i monumentale rom i ei årrekke, dette er noko han kan. Det monumentale i samklang med det enkle kler dette materialet godt. Det kjem til å arbeide fint saman i Baardsons presise regi. Alt startar med at Knut Hansen Nesje, eller Nesje som han helst blir kalla (Jon Bleiklie Devik), står midt på scenen i ei lyskjegle framfor ein mikrofon. Han innleiar historia for oss. Samstundes blir fjella rundt Molde teikna opp med ein lysande strek på bakveggen. Elegant gjort. Det trekk linjer til Jan Groth sitt nonfigurative sceneteppe, samstundes som det knyter an til «det norske». Det kunstnarlege laget har skapt ein framifrå heilskap. Elementa oppsetjinga er bygd opp av, flyt fint saman, ingen av dei kjem i vegen for dei andre. Den episk-monumentale musikken som følgjer Reidar Andreas Richardsens videoarbeid av Molde-naturen, kunne lett blitt for mykje av det gode og kome over i det sentimentale, men det balanserer heilt fint.

Noregshistorie – verdshistorie

Det er tyngd i denne historia, ho kjem dei fleste i Noreg ved. Historia om kvar vi kjem i frå må, som kjent, bli fortalt på nytt og på nytt. Slåttekar i himmelen handlar om ei oppbrotstid. Det gamle livet då slekt følgde slekt på same stad er i endring. Barna vil ut i verda, eller fattigdom gjer at dei blir tvungne ut. Historia om den sju år gamle sonen til Nesje og kona Serianna (framifrå spelt av Heidi Gjermundsen Broch) som blir sett bort til den barnlause onkelen sin, er hjarteskjerande, men truverdig. Eilert (Andreas Koschinski Kvisgaard), ein annan av sønene deira, reiser til Amerika. Det gjer òg Gjertine (Sara Fellman), som er søstera til Serianna. Ho reiser saman med mannen sin Ole Salmakar (Bjørnar Lisether Teigen) til Oles bror Hans (Svein Roger Karlsen) som alt er potetbonde i Sør-Dakota. Alt dette blir folkeleg framstilt, utan at det blir for sentimentalt. Migrasjonshistoria set situasjonen i dag i perspektiv. Folk migrerer i dag òg, av mange grunner. Dei fleste med bakgrunn frå Noreg har slektningar som reiste til Amerika for mange, mange år sidan. Det var rundt ein million menneske som gjorde denne reisa frå Noreg – altså svært mange. Dette var menneske som ville skape eit betre liv for seg og sine, akkurat det same som migrantane i dag ønskjer å gjere. Dette perspektivet gjer oppsetjinga aktuell.

Innanfrå/utanfrå

Slåttekar i himmelen fungerer altså godt som teater. Det er solid handverk i alle ledd, heilskapen i oppsetjinga er framifrå. Noko ein kan setje fingeren på er at det blir vel mykje forteljing der vi møter litt enkle og strigla karakterar. Dei er alle rettskafne menneske utan noko særskilt komplisert indre liv – eller om dei har det, er det ikkje tilgjengeleg for oss. I Trilogien av Jon Fosse som blei sett opp på hovudscenen i fjor haust, møtte vi hovudpersonen Ales (Gjertrud Jynge). Hennar verd var sett til om lag same historiske tid som tida i dette stykket. I Trilogien kom vi på innsida av ein karakter som sleit under barske tilhøve i ein vestlandsk by. Mørkret og slitet kom under huda på oss, samstundes som mørkret og kjærleiken gjorde det. Like djupt når ikkje Slåttekar i himmelen, men vi har ei triveleg stund i teatret og nyt nokre av dei presise grepa som blir gjort – alt frå lysande skrift på veggen, til skrift i bølgjene i videoarbeidet, til det siste presise snittet med ljåbladet.

Teatret Vårt: ROBIN HOOD

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no juni 2020

Lettvint, men artig

Familieforestillingen Robin Hood – rampestreker i Sherwoodskogen på Teatret Vårt kommuniserer godt med barna, men virker litt tilfeldig sammenrasket. Og hva er det egentlig de sier om kjønn i dette stykket?

Av Elin Lindberg

ROBIN HOOD – rampestreker i Sherwoodskogen

Basert på legenden om Robin Hood

Bearbeidet av Bjørnar Lisether Teigen

Dramaturger: Kristian Lykkeslet Strømskag og Vera Krohn Svaleng

Teatret Vårt, Reknesparken, Molde, 17.juni 2020

Stykket spilles på amfiscenen i Reknesparken – en fin scene for sommerteater. På treplattingen er det plassert noen gull-juletrær, ellers er scenen tom. Skuespillerne ankommer syngende og spillende som en gjøglertrupp. De har trekkspill, trommer, horn, rytmeinstrumenter og kazoo. Lars Melsæther Rydjord som spiller Sheriffen av Nottingham og Johanna Mørck som spiller Broder Tuck starter med å forklare bakgrunnen for stykket. Dette blir litt vel omstendelig og det er nok muligens i vanskeligste laget for de aller minste å forstå at Kong Løvehjerte (Bjørnar Lisether Teigen) er fanga i Østerrike og at Robin Hood er Robin av Locksley.

God publikumskontakt

Skuespillerne oppretter raskt god kontakt med barna som virker teatervante og trygge. Ungene kommer med tilrop og gode forslag og skuespillerne tar det med i spillet, det fungerer godt. Starten blir litt heseblesende og stressete, men truppen roer seg nokså raskt ned, uten at de mister tempoet og drivet. Tempoet får litt å si for presisjonen i skuespillerarbeidet. Rekvisittene i stykket er imaginære. Det er helt greit, og ungene ser ut til å kjapt gå med på denne kontrakten. Men å jobbe med imaginære objekter er ganske krevende skuespillerarbeid. Her må man for eksempel passe på at sekken med penger virkelig ser tung ut, hvis man vil at publikum skal tro på det. Det er tungt å skyte med pil og bue – det bør synes. Her slurves det veldig og uttrykket lider under det.

Kjønn

Det er Amalie Sofie Ibsen Jensen som spiller Robin Hood. Det gjør hun godt. Hun spiller Robin som en real, smart og ærlig figur. Det er fint at det er ei jente som spiller denne rolla. Det er også fint at det er to jenter som forelsker seg i hverandre i denne versjonen av Robin Hood. Det er Sara Fellman som spiller Marion, Richard Løvehjertes datter. Marion er tøff i trynet og typete med et kostyme som inneholder ei stilig, lang kåpe med slep. Mellom Robin og Marion er det kjærlighet ved første blikk. Når Sheriffen av Nottingham forstår at han ikke har sjangs til å få Marion til kjærest, sjekker han opp en far på tredje benkerad som er villig til å ta en kaffe etter forestilling – et artig trekk.

Kjønn 2

Litt mer problematisk er det med framstillinga av skurken prins Johan (Lars Halvor Andreassen). Han spilles som en «skrulle». Det problematiske er at dette er blitt en skurke-stereotyp innen film og teater for barn. Det er rett og slett ikke greit at skurkene gjennomgående er homofile menn. Rollen Scar i Løvenes konge er eksempel på en slik karakter – han er en ond og feminin løvemann. Skurkene i filmene om Pocahontas og Aladdin er av samme typen, mens heltene er tøffe, maskuline menn.

I omtalen av stykket blir det også litt forvirrende når Robin Hood kalles en mann, men blir spilt som en kvinne. Spillet med kjønn er altså ikke gjennomført, men teatret skal ha for at de forsøker.

Språk

Språklig spriker stykket. Noen steder er det lekent og lett og kommuniserer godt med alle, i andre passasjer roter stykket seg inn i så mange vanskelige ord at de kan stå i fare for å miste kjernepublikummet sitt. Ord som «lokkedue», «emosjoner» og «bøddel» er det nok ikke helt lett for de yngste å forstå. Og hvorfor må det brukes engelske ord som «challenge»? Dette er noe av grunnen til av stykket virker noe lettvint og tilfeldig sammenrasket. Gjennomgående kvalitet er viktig – også for barn!

Skogen

Stykket spilles i en skog, eller park, men området rundt treplattingen brukes i veldig liten grad – det er synd. Her kunne man med enkle grep for eksempel laget overraskende innganger og skapt mer dybde i det visuelle uttrykket. Spillet er stort sett frontalt og svært enkelt utført. Skuespillerne beveger seg i trappene i amfiet, men det faktumet at forestillingen spilles ute kunne nok vært utnyttet mer.

ROBIN HOOD – rampestreker i Sherwoodskogen har en del svakheter, men framstår likevel som en leken og publikumsvennlig familieforestilling.

Nattens lys og Jakob Kirke, ved Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren og kulturkirken Jakob: NATTENS LYS, MARKERING AV KRYSTALLNATTEN OG RUTH MAIERS FØDSELSDAG – 100 ÅR

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no november 2020

Gunvor Hofmo, Ruth Maier, Karen Schou
Ruth Maier, Gunvor Hofmo og Karen Schou. Foto: HL-Senteret
 

Helende requiem for Ruth Maier

I dag er det 100 år siden Ruth Maier ble født. Nattens lys og Jakob Kirke, ved Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren, arrangerte en verdig og viktig teaterhendelse som markering av Krystallnatten og Ruth Maiers 100-årsdag.

Av Elin Lindberg

Nattens lys og Jakob Kirke, ved Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren og kulturkirken Jakob: NATTENS LYS, MARKERING AV KRYSTALLNATTEN OG RUTH MAIERS FØDSELSDAG – 100 ÅR

Medvirkende:

Scenekunstnerne Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren

Poet Gunnar Wærness

Prest og sanger Mathias Gillebo

Religionshistoriker og rabbiner Lynn Claire Feinberg

Scenograf og kunstner Selma Lindgren

Stefan Thorsson, komponist av våkenattmessen Lidelsens Jubel

Kulturkirken Jakob, 9.november 2020

I dag, 10.november, er det 100 år siden Ruth Maier ble født. Ved å minnes henne holder vi oppe kunnskapen om antisemittisme og om Holocaust. Fødselsdagen hennes faller sammen med Novemberpogromen, eller Krystallnatten. Natten mellom 9. og 10.november 1938 gjennomførte nazister omfattende voldelige angrep på jøder i Tyskland. Ruth Maier kom til Norge som flyktning i 1939. Hun tok artium og studerte på Kunst- og Håndverkskolen. Hun skrev dikt og malte akvareller. Poeten Gunvor Hofmo ble hennes sjelevenn, forholdet deres ble svært viktig for begge to. Ruth Maier var en av de 532 jødene som ble deportert med fangeskipet Donau den 26.november 1942. Hun ble drept 1. desember ved ankomsten til konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Preludium

I Jakobs Kirke blir vi tatt varmt imot av arrangørene av teaterhendelsen. Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren er ikledd kostyme som kan minne om den liturgiske messehagelen. Det er hvite flak som har trykk av, eller er påmontert, ark med tekst. Det korresponderer godt med alt tekstmaterialet som de religiøse tradisjonene, jødedommen spesielt, denne teaterhendelsen er knyttet til. Ruth Maier var også en talentfull skribent, og hun er for alltid knyttet til en av våre aller største poeter: Gunvor Hofmo. Selve inngangen til Jakobs Kirke tar tid, selv om det er et svært begrenset antall publikum som kan være sammen om denne markeringen akkurat her. Det tennes lys og vi ønskes på nytt varmt velkommen av initiativtakerne Holmberg og Lindgren.

Ruth Maiers tekst

Ruth Maiers dagbøker ble tatt vare på av Gunvor Hofmo etter at Maier ble deportert. Hofmo forsøkte å få dem utgitt, men ble refusert. Jan Erik Vold har gjort en formidabel oppgave med å løfte fram forfatterskapet til Gunvor Hofmo og også tekstene og historien til Ruth Maier. Han har gitt ut de biografiske bøkene Mørkets sangerske og Ruth Maiers dagbok. Maiers dagbøker og brev ble i 2014 inkludert i Norges dokumentsarv og dermed i UNESCOs verdensarv. Holmberg leser et utdrag av Maiers tekst. Det er fra julaften 1941. Maier er her 21 år. Hun skriver reflektert. På en togtur observerer hun en traumatisert, forhenværende finsk soldat. Han har store psykiske smerter. Maier skriver seg gjennom dagbokteksten inn i et felleskap: «Jeg er ikke bare meg. For å være meg må jeg slippe alle de andre inn i mitt hjerte». Dette gjør Meiers tekst og teaterhendelsen både dypt sosial og dypt politisk.

Den unge kvinnen vandrer i Wien

Det neste som skjer i Jakobs Kirke denne kvelden er at vi blir presentert for Selma Maria Lindgren som er kunstner og scenograf. Hun er i Wien, Ruth Maiers hjemby, og vandrer denne kvelden mellom Maiers to hjem i denne byen. Vi følger vandringen på video som projiseres på kirkeveggen. Dette er et godt og vellykka grep. Selma Maria Lindgren er på omtrent samme alder som Ruth Maier var da hun ble drept, det skaper en forbindelse mellom de to. Det at en levende ung kvinne går i den dødes fotspor er med på å styrke håp om en bedre framtid, og det virker fortrøstningsfullt.

Posttraumatisk vekst

Religionshistoriker og rabbiner Lynn Claire Feinberg forsker i sitt PhD-prosjekt på hvordan Holocaust har påvirket jøder i Norge, både kollektivt som etnisk minoritet og individuelt som etterkommere av jøder. Hun snakket om et intergenerasjonelt traume, det man lever et liv preget av skyggene fra Auschwitz. Hun hevder at traumene som har påvirket barn og barnebarn av jøder som ble drept eller var i konsentrasjonsleirene, også kan føre til vekst. Hun framhever betydningen av å tørre å ta inn smerten denne kunnskapen innebærer. Alle reiser seg sammen med Feinberg og deltar i en jødisk bønn for Ruth Maier. Denne fysiske handlingen er med på å levendegjøre minnet om Maier.

Sang og poesi

Mathias Gillebo har deltatt i flere av Holmbergs teaterhendelser. Sist jeg møtte ham i en slik sammenheng var i Stamsund Kirke under forestillingen Vi fremmede under Stamsund Internasjonale Teaterfestival. I Jakobs kirke synger han «Og natta ror sin lette båt» komponert av Kjell Mørk Karlsen med tekst av Åse-Marie Nesse. Han synger også, til orgelakkompagnement, utdrag fra O Domina Nostra, Op.55 Mediation on The Black Madonna av Henryk Górecki. Gillebos sakrale sang understreker alvoret i minnemarkeringa.

Gunnar Wærness har skrevet et bestillingsverk for anledningen. Verket har referanser til Gunvor Hofmos dikt, blant annet det svært kjente «Jeg har våket» fra 1954«Jeg så min venninne, / den eneste, jeg så henne/ gå for å dø»). Wærness’ tekst tangerer Maiers liv, den sirkler rundt det. Noen ganger nært, andre ganger med et perspektiv fra stor distanse. Stedvis er det lange diktet litt vanskelig å følge.

100 lys

Gjennom den timelange teaterhendelsen tennes 100 lys til minne om Ruth Maier og Novemberpogromen. Holmberg, Lindgren og Gillebo bærer lysene og setter dem foran oss i publikum. Seinere settes de på en trekonstruksjon som står midt i kirkerommet. Trekonstruksjonen har et enkelt, men også noe sakralt preg. Til slutt er den et lysende midtpunkt. Selma Maria Lindgren har nådd sitt mål i Wien, vi har fulgt henne der hun har gått gjennom de nesten folketomme gatene. Hun tenner et lys foran Ruth Maiers siste bosted. Teaterhendelsen har vært verdig og vennlig minnestund over en ung kvinne som en av mange ble drept av nazistene.

Vega Scene: Einat Weizman: OKKUPASJONENES FANGER

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no februar 2020

Showbox Fringe: Okkupasjonens fanger

Vellykka og viktig dokuteater

Okkupasjonens fanger, skrevet av jødisk-israelske Einat Weizman i samarbeid med palestinske politiske fanger, er blitt renskåret og presist teater i Marius Kolbenstvedts regi. Stykket løfter respektfullt fram de av ofrene for Israels okkupasjon av Palestina som det står dårligst til med: politiske fanger i israelske fengsler og leire.

Av Elin Lindberg

Einat Weizman: OKKUPASJONENES FANGER

Oversatt av Marius Kolbenstvedt

Regi: Marius Kolbenstvedt

Kunstnerisk og tematisk konsulent: Vibeke Harper

Konsulenter på scenografi og visuelle elementer: Michiel Jansen (Minerva Art Academy, Groningen, Nederland)

Skuespillere: Terje Ranes, Nora Svalheim, Gisle Hass, Eva-Lotta Sandberg, Terje Skonseng Naudeer, Tuva Hennum og Benjamin Røsler

Vega Scene, Oslo, premiere 28.februar 2020

Okkupasjonens fanger vises som en del av HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival. I løpet av uka er det et mangfoldig program der fokuset er retta mot menneskerettigheter og samfunnsspørsmål. Det er debatter, workshops, seminarer, samtaler, konserter, utstillinger og teaterforestillinger. Det er prisverdig at nettopp denne forestillingen får plass her og minner oss på at vi ikke må slutte å snakke om bruddene på menneskerettighetene under Israels okkupasjon av Palestina, selv om dette ikke får de største overskriftene i media for tida.

Einat Weizman

Einat Weizman er jødisk-israelsk dramatiker, skuespiller og regissør. Hun har de siste årene fått mye oppmerksomhet på grunn av sitt engasjement for de palestinske politiske fangene i israelske fengsler. Oppmerksomheten har i høyeste grad vært både positiv og negativ. I 2017 ble Okkupasjonens fanger stanset av den høyrepopulistiske kulturministeren Miri Regev. Den gang proklamerte Regev fra talerstolen i Knesset at et ethvert israelsk teater som setter opp dette stykket, umiddelbart vil miste statsstøtten. Miri Regev er forøvrig tidligere brigadegeneral i Israel Defence Forces der hun tjente som IDFs talskvinne. Hun tilhører det konservative partiet Likud. Det er nå stor interesse for å vise Weizmans arbeider på flere festivaler rundt om i verden. I fjor fikk hun Dramatikerforbundets Solidaritetsstipend. I stykket Okkupasjonens fanger har hun satt sammen autentisk materiale fra palestinske politiske fanger. Disse fangene er ikke navngitt, da kan de risikere å komme i fengsel igjen eller få soningsforholdene sine ytterligere forverret.

Renskåret og presist

Publikum sitter i to rader rundt spilleområdet på Vega Scene. Skuespillerne er på plass i hvert sitt hjørne. Vi er plassert tett opp til handlingen, vi konfronteres direkte. Gjennom dette grepet blir vi pålagt oppgaven å være levende vitner for urettferdighet og de bruddene på menneskerettighetene som begås mot de politiske fangene i israelske fengsler.

Tuva Hennum kommer inn på den nakne scenen. Hun presenterer seg som skuespilleren som skal representere Einat Weizman i dette stykket. Det kan kanskje oppfattes som et overpedagogisk grep, men det fungerer greit i denne sammenhengen der alle midler brukes for å rette fokuset mot stykkets tematikk. Bakgrunnshistorien til stykket blir effektivt presentert for oss. Vi får høre om sensur, fengsling og trakassering av regimekritikere. Hennum som Weizman forteller at til og med posting av et dikt på Facebook førte til fengsling.

Brutalitet og effektivitet

Kjapt etter den innledende presentasjonen av stykket plasseres en krakk midt på scenegolvet. En skuespiller (Benjamin Røsler) som representerer fange blir satt på krakken av fangevokterne (Gisle Hass og Terje Ranes). Han blir bakbundet og får ei hette over hodet. En torturscene spilles. Fangen skal tvinges til å tilstå, enten noe han har gjort, eller noe han ikke har gjort. Han skal tvinges til å angi vennene sine. Selv om de fleste av oss i publikum nok kjenner til at dette dessverre forgår både i israelske fengsler og andre steder i verden i dag, blir vi nå minnet på den vitneposisjonen vi har – vi kan ikke forholde oss nøytralt til dette. Skuespiller Terje Skonseng Naudeer representerer en av de politiske fangene. Han forteller at en av fire palestinske israelere risikerer å bli fengslet. Han peker på enkeltpersoner i publikum: «ikke du og ikke du, ikke du, men du», for å illustrere det reelle i dette.

Dareen Tatour

Den israelsk-palestinske poeten og aktivisten Dareen Tatour blir representert av Eva-Lotta Sandberg i oppsetninga. Tatour ble fengsla i 2018 for å ha publisert et dikt på Facebook. I norsk oversettelse har diktet fått tittelen «Steinkasterbarna». Dareen Tatour satt fengslet i fem måneder. Einat Weizman arbeider nå med et stykke basert på samtaler med denne poeten som skriver på morsmålet sitt arabisk. Eva-Lotta Sandberg framfører diktet på en klar og enkel måte. Det blir stående som et eksempel på det absurde i at tekster som dette sensureres. Vi som publikum får igjen vitnestatus. Diktet som fungerer godt i norsk oversettelse, tilfører en dybde til forestillinga. Det skaper et rom for utvidet refleksjon.

Respektfullt

En av historiene som formidles i stykket er den til de politiske fangenes familiemedlemmer. Nora Svalheim som kjæresten til en innsatt, uttrykker dette gjennom et brev. Hun forteller om det ydmykende i å bli stoppet gang på gang på grenseovergangene, om å bli kroppsvisitert, når hun og andre familiemedlemmer ønsker å besøke den innsatte. Hun forteller om hvordan dette går ut over selvrespekten.

Skuespillerne i denne versjonen av Okkupasjonens fanger spiller med en fin respekt for materialet. Spillestilen er dempet og preget av enkelhet. Regigrepene er enkle og effektive.  I noen scener strør skuespillerne ut på gulvet noe som ser ut som hvit, finkornet sand, eller mel, for å skape linjer og felt i scenerommet. Det er mulig dette skal ha en symbolsk betydning, men denne blir litt uklar. Oppsetningen må absolutt betegnes som vellykka.

Øyteatret: MIKROBIA

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 2-3/2020

48_16bit.jpg
FOTO AV MARIE CHARLOTTE LUND

Evig liv

Øyteatret har skapt ei forestilling som plasserer oss i den naturen vi hører hjemme i – både den synlige og den usynlige naturen. Mikrobia opplevdes på premieren i januar både sympatisk åpnende og mildt trøstende i et klimaperspektiv – både intelligent og viktig. Nå i koronaens tid er perspektivene i den også skremmende.

MIKROBIA av Amalie Olesen

Regissør: Ellen Jerstad

Dramatiker: Amalie Olesen

Komponist: Sjur Miljeteig

Scenografer: Baum & Leahy

Scenografi-assistenter: Deborah Mora, Greg Swan

Produsent: Andrea Skotland, Øyteateret

Dramaturg: Andrea Skotland, Kristina Kjeldsberg

Oversettelse fra norsk: Ellen Jerstad

Rolledobling og ytre øye: Benedikte Sandberg, Madeleine B Herholdt, Madeleine F Røseth

Grafikk: Deborah Mora, Rose Leahy, Amanda Baum

På scenen: Kjersti Aas Stenby, Huy Le Vo, Vincent Vernerie, Sjur Miljeteig

Vega teater, Oslo, premiere 16.januar 2020

Av og til får man et helt nytt syn på et verk etter at det er gått litt tid. Mikrobia av Øyteatret er et slikt verk. Verden er blitt en annen etter at forestillinga hadde premiere i januar. I Store Norske Leksikon står det: «Mikroorganisme, mikrobe, er et encellet, levende vesen som er så lite at det bare kan sees i mikroskop. Mikroorganismene omfatter bakterier, virus, protozoer (encellede parasitter), mange sopparter og noen alger.»

Koronavirus er altså også en mikrobe sammen med mange andre organismer vi til enhver til lever sammen med.

Symbiose

Før vi kommer inn i scenerommet på Vega teater må vi ta av oss sko og legge fra oss vesker. Vi står så tett, så tett. Vi ledes inn i til forestillinga i puljer. Vi blir møtt av skuespiller Huy Le Vo som vennlig ber oss dele mikrober med hverandre (!) ved å dyppe fingrene i en glasskål med vann. Han forteller at vi har like mange mikrober på oss og i oss som vi har celler i kroppen – det er utrolig mange. De fleste av oss går nok ikke rundt og tenker på disse mikrobene vi deler verden med til daglig – men her gjør vi det. Skuespilleren Vincent Vernerie gir oss små, blå algebiter. En kjempegammel substans, sier han. En slags ursuppe. Algebitene er sleipe og vanskelige å få tak i. Vi står en gjeng, tett sammen, med fingrene våre i det samme fatet. I dag er det pussig å tenke på. Jeg ender opp med noe blått kliss på fingrene, men opplevelsen og kunnskapen om at dette er urmaterie tar jeg inn. Vi står tett sammen uten at det er noe vi skjenker en tanke. Kjersti Aas Stenby ber oss lukte på et objekt hun presenterer for oss. Det lukter gammelt hus, kjeller. Hun sier at dette er lukta av jord. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at dette minner om religiøse ritualer. Dette blir en slags nattverd. Vi forholder oss til en flytende substans, tar inn mikrober fra andre kropper ved å dyppe fingrene i vann som andre har dyppet fingrene i. Vi tar til oss materie – alger – som er en substans som henger sammen med resten av liv og materie på jorda. Jordas egen materie blir på en måte helliggjort for oss. Materien blir åpenbart for oss, for å bruke litt svulstige ord.

Tett sammen

Vi blir plassert i grupper på gulvet. Vi skal snakke om hvordan det er å være i live og å ikke være det, en samtale om liv og død. Vi er nettopp blitt bevisste dette med at vi er verter for ufattelig mange andre livsformer – og at vi er helt avhengige av disse organismene og at de er avhengige av oss. Hvor blir det av disse mikrobene når vi dør? Finner de nye verter, eller dør de med oss? Dette er jo ikke vesener som har bevissthet slik som vi har, men jeg føler likevel en slags omsorg for dette mikrobelivet gjennom samtalene som oppstår. En undring over livet som sådan sprer seg. På dette tidspunktet, midt i januar, er det ingen som tenker på koronavirus – selv om det allerede herjer i Kina. Vi blir bedt om å legge oss ned og meditere over mikrobelivet og samtalen vi nettopp har hatt, sittende tett sammen på gulvet. Sjur Miljeteigs musikk hjelper oss i bearbeidelsen. Miljeteig er forøvrig på scenen hele tiden, han spiller live. Den nykomponerte musikken hans fungerer svært godt til forestillinga.

Finland

Vi setter oss opp igjen og de tre skuespillerne får fokus. De har på seg trikoter med påtrykt fordøyelsessystem på. De snakker om de livsviktige mikrobene vi har i kroppene våre, om alle som bor i våre egne tarmer. Jeg har litt problemer med å følge teksten i overgangen den gir til en skog i Finland og en revebæsj der, men det er helt greit. Undringen over mikrobenes verden er der. Vi sitter på gulvet i scenografien som er bygd etter modell av innsiden av et bjørnedyr – dette mikroskopiske dyret som er kjent for sin enorme evne til å overleve under alle slags forhold. Det ligner litt på en bjørn, derav navnet. Det kan overleve dypfrysing og dehydrering – i mange, mange år. Utrolig, men sant. Hva med virus? Vil de overleve oss? Sannsynligvis.

Mikrobenes liv

Vi beveger oss over til publikumsplassene i teatersalen. Skuespillerne gir liv til objektene som framstår som forstørrede mikrober. En mikrobe strever med å få bevegd seg, men oppdager at hun kan svinge seg i spiraler. En er kjemperask og kan skyte seg rundt, mens han skryter av at han er den raskeste mikroben. Vincent Vernerie utnytter sitt franske språk som en mikrobe som kan få andre til å utvikle erotiske drifter. Mikrobene får personlighet og vi får empati med dem. Objektene blir godt og presist spilt av utøverne. Grafikken som projiseres på bjørnedyr-scenografien gir liv til scenebildet.

Didaktisk

I programmet til forestillinga står det at den: «inviterer tilskueren inn i sin egen kropps milliardmetropol av mikroorganismer på leting etter en lindring for den lammende fremtidsangsten som hersker over oss». Nettopp dette mente jeg at Øyteatret lyktes med da jeg så forestillinga på premieren. Forestillinga maktet å lede oss mildt inn til erkjennelse. Tanken på og erkjennelsen av at vi er ett med verden og at alt henger sammen med alt er jo ikke noe revolusjonerende nytt for de fleste av oss, men nettopp denne insisteringa på at vi er en del av denne mikrobeverdenen og dvelingen ved dette opplevdes som verdifull og ja, på dette tidspunktet rett og slett helende og lindrende, på et vis. Den mildt didaktiske tonen fungerte utmerket. Ja, det fungerte som politisk teater, som en del av det som kan kalles klima-kunst. Det at forestillinga setter oss mennesker inn i den naturlige sammenhengen det er en del av, kjennes helt annerledes nå i koronatiden enn da jeg så Mikrobia på premieren i januar. Det at den viser at vi ikke er alene i universet, ikke i vår egen kropp engang, har ikke lenger den lindrende og trøstende virkningen jeg opplevde i teatret. Fortsatt mener jeg at forestillinga framstår som både intelligent og viktig. Men nå i ettertid gir den også erkjennelsen av at vi har et rikt indre liv vi overhodet ikke har kontroll på. Det er verken trøstende eller lindrende, det er faktisk litt skummelt, men vi har jo ikke noe annet valg enn å leve med det.