Blog

publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2021 og på Shakespearetidsskrift.no

Effektiv og scenisk intelligent

Hamlet i Johannes Holmen Dahls regi på hovedscenen på Nationaltheatret er renskåret, presis og velbalansert. Herbert Nordrum bærer tittelrollen godt, og skuespillerensemblet briljerer.

Av Elin Lindberg

William Shakespeare: HAMLET

Oversatt av André Bjerke

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi og kostyme: Nia Damerell

Komponist og musikalsk ansvarlig: Alf Lund Godbolt

Lysdesign: Norunn Standal

Maskør: Eva Sharp

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 17.august 2021

Det kunstneriske laget og alle medvirkende har her et sjeldent godt og fast grep om William Shakespeares aller mest kjente skuespill. Teksten står stødig i sentrum samtidig som den blir gjort levende og aktuell. Oppsetninga er scenisk smart og intelligent. Valgene som er gjort er klare og effektive. Dette er blitt svært god teaterkunst.

Pangstart

En av styrkene til denne versjonen av Hamlet på Nationaltheatret er at de forskjellige elementene forestillingen består av, er så tydelige hver for seg, men spiller samtidig så godt sammen. Det aller første som treffer oss er musikken. Teatersalen summer av stemmene til premiereklare mennesker. Teaterhøsten er begynt og nå er kanskje nedstenging av samfunnet over for godt? PANG! Publikum som til nå har kjent seg trygge, hopper i setene sine. Det minner om skudd! Men det er forestillinga som har startet og det er den eminente musikeren Elisabeth Mørland Nesset som spiller trommer. Musikken er laget av Alf Lund Godbolt. Mørland Nesset sitter foran på scenen hele tiden og er med på å skape driv og perfekt timing. De skarpe trommesmellene i starten skaper umiddelbar uhygge. Det etableres et eksistensielt alvor. Dette dreier seg om å åpne opp verden. Det handler om å agere – handle – skape, og det handler om det motsatte av liv: død. Vi bringes usedvanlig kjapt og effektivt inn i Hamlets kjernetematikk. Under den dramatiske trommesekvensen kommer skuespillerne inn på scenen. De blir stående i en stillhet som blir like musikalsk og like dramatisk som trommingen. En perfekt start på Hamlet!

Ord, ord, ord

Et annet sterkt element i denne oppsetninga er scenografien. Som i tidligere av Holmen Dahls verk er scenerommet åpent, nesten nakent, men bare nesten. En stor, mobil bakvegg er dekket av hvite A4-ark. Hvert ark er øverst festet sirlig og ryddig til veggen. Dette er hele manuset til stykket. Flere språk har samme ord for blad på trær og blad/ark i bok. Når luft blåses på bakveggen rasler papirarkene som bladene på et stort tre, eller en skog. Det understreker det organiske i materialet på flere plan, og det understreker det kunstgjorte, det menneskeskapte i verket. Veggen med arkene kan gjennomlyses og fremhever seg selv gjennom dette, samtidig som den viser at det finnes noe bak, det finnes en utvei. I en av nøkkelscenene, der Hamlet møter sin nylig avdøde far (Kim Haugen), brukes lyset slik at bakveggen framstår som en tett, hvit flate. Det virker klaustrofobisk. Hamlets skygge projiseres på den hvite flaten. Han blir mer enn bare ett menneske. Han får bokstavelig talt skyggesiden sin manifestert idet han møter gjenferdet til sin far. Supersmart løst!

Hamlet og Ofelia

Måten teksten er bearbeidet på må også framheves. Et fint grep er at Ofelia (Maria Kristine Hildonen) har overtatt tekst fra Hamlet. Rollefiguren Horatio er strøket her og Ofelia får samme funksjon som han tradisjonelt har hatt som Hamlets beste venn. Dette er et flott og effektivt valg. Det gjør at sviket Ofelia blir utsatt for av Hamlet, blir ytterligere brutalt. Ofelia og Hamlet er to unge, likeverdige venner og kjærester. Han har likevel mer spillerom enn henne, slik menn dessverre fortsatt har større handlingsrom enn kvinner altfor mange steder i verden. Hamlet jager Ofelia inn i døden gjennom sin brutale avvisning av henne. Hvorfor? Det er interessant og faktisk på en måte sympatisk at dette blir stående som et stort spørsmål. Det forblir like gåtefullt, komplekst og mørkt som Hamlets indre. Hildonen spiller Ofelia stødig og godt som en oppegående, livskraftig, ung kvinne før hun dyttes inn i døden.

Generasjonsopprør

Den unge studenten Hamlet opplever at landet hans Danmark, verdenen hans, er råtten. Faren, den i foreldregenerasjonen som hadde mulighet for å handle, forandre, styre, er død og borte. Nå er det forventet at Hamlet skal ordne opp. All moral tilsier at det er Hamlet som nå må hevne ugjerninger som er gjort. Dette er ikke ulike kravene som i dag blir lagt på de generasjonene som vokser opp nå. Det er absolutt noe råttent i verden. Noe må gjøres for at verden ikke skal gå under på grunn av klimakrisen. Hamlet er ikke bare student, han er tronarving. Det er han som skal lede landet sitt i framtida, på samme måte som de unge i vår verden er framtidas ledere. Hamlet innser dette. Og vi innser for et nærmest umenneskelig krav dette er å bære på. Stykket tvinger ikke på oss løsninger. Det åpner opp tematikk og lar oss se inn i et dypt, dypt mørke.

Mennesket

Det er et godt og prisverdig tekstarbeid i denne oppsetninga. Teksten Hamlet av Shakespeare er viktig for mange som er opptatt av teater. Det er fantastisk at den over 400 år gamle teksten fortsatt er så levende. André Bjerkes oversettelse har nok en del gammelmodige vendinger, men den er veldig god. Tekstmaterialet som brukes er godt hugd til. Skuespillerne behersker teksten utmerket, de er gode, alle som en. Kim Haugen må likevel framheves. Han har jo tidligere selv spilt Hamlet på Nationaltheatret, nå spiller han Hamlets far som gjenferd. Haugen har en fantastisk timing som gjør ham til de perfekte komedieskuespiller, men den gjør ham faktisk også til en fantastisk tragedieskuespiller. Det som gjør denne versjonen av Hamlet så god er kanskje nettopp at den klarer å balansere det dypt tragiske med glimt av humor. Herbert Nordrum viser oss mennesket med sine mørke og gåtefulle avgrunner på en fremragende måte. Nordrum spiller Hamlet med et tungt alvor. Hans vanvidd, eller galskap, blir en form for depresjon. Nordrum er med sine 34 år i en god alder for rollen, men det kan virke som om han ikke har jobbet like mye med blankvers som sine eldre medspillere på scenen. Stort sett flyter replikkene helt fint, men stedvis blir det urlite kantete, dette går seg forhåpentligvis til i løpet av spilleperioden. Nordrums prestasjon er uansett kraftfull.

Nationaltheatrets Hamlet er virkelig godt håndverk – det er godt teater og det er god kunst!

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Raseriets evangelium

Wajdi Mouawads sterke stykke Forbrent – Nawals hemmelighet viser krigens hjerteskjærende, umenneskelige logikk. Noen av Nationaltheatrets fremste skuespillere gjør stykket grøssende levende i Maren Bjørseths presise regi.

Av Elin Lindberg

FORBRENT – NAWALS HEMMELIGHET av Wajdi Mouawad

Oversatt av Olav Torbjørn Skare

Regissør: Maren Bjørseth

Scenograf og kostymedesigner: Katrin Bombe

Komponist: Alf Lund Godbolt

Koreograf: Ida Wigdel

Lysdesigner: Norunn Standal

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Nationaltheatret, Kanonhallen, premiere 27.november 2021

I Kanonhallen på Løren er scenegolvet tomt. Publikum sitter i amfi, mot hverandre, ved begge kortveggene i det langstrakte rommet. Skuespillerne entrer rommet, stiller seg alvorlige opp før lyset går helt av. Over oss og rundt oss skimtes små lyspunkter, de fleste grønne. Den prosaiske grunnen til det er nok at lysene viser at lyskastere og annet elektrisk utstyr er slått på og klart til bruk, men for oss minner det om stjerner og nordlys. Evige lys i ei svart, svart natt. Skuespillerne synger en enkel flerstemt sang uten ord. Det er en klagesang, en lamentasjon. Det er noe urmenneskelig – kanskje også nærmest dyrisk – over det å klagende synge ut sin smerte og sorg. Dette preludiet åpner enkelt og effektivt stykkets univers for oss. Sang og taushet, ord og ordløshet – og et enormt, bunnløst mørke, er det stykket skal komme til å dreie seg rundt.

Konfrontasjon

Stykket starter med at en mor, Nawal, er død og en advokat, og morens venn, (Per Kristian Ellefsen) konfronterer de to tvillingene Jeanne (Maria Kristine Hildonen) og Simon (Jonas Hoff Oftebro) med morens testamente og siste vilje. Moren har de siste årene levd adskilt fra barna og vært helt stum, de har ikke særlig høye tanker om henne. Advokaten har et brev fra moren til hver av barna, men brevene er ikke til dem. Jeanne får beskjed om at hun skal oppsøke sin far og gi ham sitt brev, Simon skal finne sin ukjente bror og gi sitt brev til ham. I tillegg arver Jeanne en grønn jakke med tallet 72 skrevet med tusj på ryggen, og Simon arver ei rød notisbok. Morens siste vilje er at hun skal begraves med ansiktet ned, uten kiste og uten gravstein. Slik skal hun ligge til de har utført oppdraget og fått levert brevene, når det er gjort skal navnet hennes risses inn i en gravstein og hun skal få en verdig begravelse. Jeanne og Simon er uvillige til å gjøre det de blir bedt om. De føler seg sveket av sin mor, de hater henne. De bærer på en enorm aggresjon. Jeannes verden er preget av hennes arbeid med matematikk, hun har tall og formler for det meste. Matematikkens logikk og lovmessighet blir kanskje hennes beskyttelse mot den uforståelige mangelen på kjærlighet og nærhet fra moren. Simon trener, han trener og trener. Mens Jeanne forklarer og tegner opp med kritt polygonets, her femkantens, funksjon, gjør Simon så mange sit-ups at vi kjenner våre egne magemuskler gjøre vondt. Det er som om han jager den emosjonelle smerten ut av kroppen med de aggressivt repeterende bevegelsene.

Krigens grusomme logikk

Det er Gisken Armand som spiller rollen som moren Nawal. Hun tilfører rollen en emosjonell dybde og autoritet. Stykket er skrevet med en klassisk retrospektiv teknikk. Det starter når moren er død, og det er morens liv som skal avdekkes gjennom stykket. Armands autoritet som Nawal gjør det innlysende at barna ikke kommer unna med å nekte å gjøre den jobben hun har gitt dem som avskjedsgave. Nawal forteller gjennom stykket sin hjerteskjærende historie og gjennom den forstår vi og barna hvorfor hun har handlet slik hun har gjort. De voksne barna reiser fra det vi forstår er et trygt stabilt land de er oppvokst i til morens hjemland, som vi forstår er i Midtøsten. Krig og grufulle hendelser avdekkes. Men også en rørende og vakker kjærlighetshistorie. Hvordan utdanning blir viktig for å komme seg ut av uvitenhet og fattigdom tematiseres også. Først og fremst er det krigens grusomme logikk som avdekkes. Gjennom stykkets presise og nærgående portretter blir historien brutalt menneskeliggjort.

Fremragende skuespillere

Armand har ikke bare autoritet i rollen, hun har også svært god skuespillerteknikk – i likhet med først og fremst sine meget erfarne og drevne kolleger i oppsetninga. De unge skuespillerne gjør fine rolleprestasjoner. Jeanne og Simon er allerede nevnt. I tillegg gjør Yosof Toosh Ibra som Abdessamad og den ødelagte Nihad, Jacob Jensen som den kjærlige Wahab, Soldaten og Krigsfotografen og Maria Lingfors som Jihane, Anette og den parodisk presise, svenske guiden et flott arbeid. Stine Fevik er for tida en av våre sterkeste skuespillere – her utmerket i rollen som Sawda. Det er likevel de mest erfarne som briljerer mest. Det er kanskje fordi at dette er nærmest klassisk dramatikk, det er teksten som bærer forestillinga. Per Kristian Ellefsen som den grå, men sympatiske og velmenende advokaten har et forbilledlig tekstarbeid. Han bruker følsomt hele registeret for å skape rollen sin. Mari Maurstad som Elhame, Legen og Malak og Anneke von der Lippe som Nazira, Vaktmesteren og Chamseddine har også disse kvalitetene. De har et grep om teksten som er en nytelse å oppleve – selv om von der Lippe har en litt for tørr start helt i begynnelsen av stykket der det opplevdes som om hun kun spilte på teknikk.

Hemmeligheten

Denne gangen fikk jeg som anmelder tips om å ikke lese stykket på forhånd. Jeg valgte også å ikke se filmen som er laget over stykket før jeg så Nationaltheatrets versjon. Filmen Nawals hemmelighet – Incendies ble laget i 2010, Dennis Villeneuve hadde regi og filmen ble nominert til Oscar for beste utenlandske film. Jeg har heller ikke lyst til å røpe stykkets twist her. Twisten gir en emosjonell tyngde til materialet på flere plan og vil absolutt ha størst virkning om man ikke kjenner denne vanvittige historien på forhånd.

Scenerommet blir mer og mer konkretisert som sted for oss gjennom oppsetninga. Fra det tomme rommet i starten legges etter hvert store firkantede elementer ut i tre rader. De har en beige overflate som minner om sand. Overflaten har myke og avrundete former som et ørkenlandskap. Disse flatene blir blant annet til fengselscelle, Midtøsten-landskap og landsby. En del av Nawals historie forteller om det som skjedde med henne på slutten av 1970-tallet. Noen av kostymene har derfor et 70-tallspreg. Det er kroppsnære, mønstrede skjorter og beige dressjakker. Andre kostymer hinter til uniformer, noen til typiske klær fra Midtøsten med sine lange kjortler og løse bukser.

Libanon

Wajdi Mouawad er libanesisk-kanadisk. Han er født i 1968 i Libanon, men dro derfra i 1975 sammen med moren og søsken på grunn av borgerkrigen – først til Frankrike og senere Canada. Nå er han kunstnerisk leder ved teatret La Colline i Paris. Forbrent – Nawals hemmelighet, eller Incendies som det heter på fransk ble skrevet i 2003. Mouawad har blant annet brukt historien til en libanesisk motstandskvinne i arbeidet med stykket. Kvinnen het Souha Bechara og ble fengslet fordi hun forsøkte å drepe general Antoine Lahad fra den sørlibanesiske hæren i 1988. I likhet med Nawal i stykket var hun også innestengt i en knøttliten celle, der hun sang for å overdøve lydene av tortur og mishandling i fengselet. En av replikkene i stykket som illustrerer krigens logikk, presenterer Kathrine Nedrejord i et intervju med dramatikeren. Her er det legen på et barnehjem (Mari Maurstad) som uttaler seg når Nawal spør hvorfor flyktningene kidnappa barna, blant annet det som kanskje var hennes sønn:

«For å hevne seg. For to dager siden hengte militsen tre ungdommer fra flyktningene fordi de hadde våget seg ut av leiren. Hvorfor valgte militsen å henge tre ungdommer? Fordi to av flyktningene fra leiren hadde voldtatt og drept ei jente som kom fra Kfar Samira. Hvorfor drepte flyktningene jenta? Fordi militsen hadde steinet en flyktningfamilie. Hvorfor steinet de dem? Fordi flyktningene hadde brent ned et hus like ved åsen der de dyrker timian. Hvorfor brant flyktningene ned huset? For å hevne seg på militsen som hadde ødelagt en brønn med vann som de selv hadde gravd opp. Hvorfor ødela militsen brønnen? Fordi flyktningene hadde brent opp alt det bøndene hadde høstet inn langs elva. Hvorfor brant de opp avlingen? Det var sikkert en grunn, men jeg husker ikke lengre tilbake, men historien kan sikkert fortsette lenge ennå, fra den ene hendelsen til den neste, fra raseriutbrudd til raseriutbrudd, fra smerte til sorg, fra voldtekt til drap, helt til verdens begynnelse.»

Stedet

Regissør Maren Bjørseth har hatt suksess med flere store, episke forestillinger. I høst har hun satt opp Arthur Millers Heksejakt på Oslo Nye Teater og Lehmantrilogien av Stefano Massini på hovedscenen på Det Norske Teatret. Hun lykkes i å fortelle historiene stykkene formidler på en ryddig og spennende måte. Med seg på laget har hun også denne gangen koreograf Ida Wigdel, komponist Alf Lund Godbolt og lysdesigner Norunn Standal. Det virker som disse utfyller hverandre på utmerket vis. Også i Forbrent brukes scenerommet dynamisk med fin variasjon mellom nærspill og bruk av bredde og dybde i rommet. Musikken fremhever og støtter handlingen. I dette stykket kommer vi nært innpå hovedpersonen Nawal. Det er først og fremst gjennom henne vi opplever krigens gru. Dette fremhever Bjørseth effektivt med sin regi der Nawal hele tiden er til stede i rommet. Jeg har tidligere skrevet at jeg har savnet mer stillingtagen i Bjørseths regi, grep der hun tør være mer politisk. Et lite ankepunkt blir dette også her. Jeg savner at vi enda tydeligere får forståelse av hva dette er for et sted. Gjennom at vi vet at dramatikeren er fra Libanon forstår vi at det er der handlingen antakelig er lagt til. Kanskje kunne vi i forestillinga fått enda tydeligere hint om hvilken faktisk krig og konflikt stykket henter materialet sitt fra. Da ville historien om krigshandlingenes realitet kanskje virket enda sterkere på oss.

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Lun, koselig og endimensjonal

Don Quijote på Riksteatret, dramatisert og regissert av Yngve Sundvor, er god underholdning. De to hovedpersonene er svært sjarmerende, men de blir i overkant enkle

Av Elin Lindberg

DON QUIJOTE

Fritt etter Miguel de Cervantes roman. Dramatisert av Yngve Sundvor

Regissør: Yngve Sundvor

Scenograf og kostymedesigner: Leiko Fuseya

Lysdesign: Geir Hovland

Lyddesign: Gunnar Innvær

Kampkoreografi: Kristoffer Jørgensen

Dramaturg: Morten Kjerstad

Riksteatret, Nydalen, premiere 26.august 2021

Don Quijote – eller Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha – er en av verdenes mest berømte bøker. Den ble skrevet av Miguel de Cervantes på begynnelsen av 1600-tallet. Den er kjent som den aller første romanen i verden. Få bøker er oversatt til flere språk. I denne omfangsrike boka møter vi en fattig lavadelsmann fra den spanske landsbygda som forveksler de heroiske bedriftene i ridderromanene han har forlest seg på, med virkelige hendelser. Han bestemmer seg for å dra ut i verden for å utøve gode gjerninger, vinne evig berømmelse og en plass i hjertet hos kvinnen han elsker – en person han egentlig aldri har møtt. Han overtaler naboen sin, bonden Sancho Panza, til å bli med ham på ferden som sin

væpner.

God dramatisering

Yngve Sundvor har selv dramatisert den tjukke romanen. Her er det mye og ta av, romanen byr på en mengde scener og opptrinn – og en masse mennesker. Sundvor tar utgangspunkt i at Don Quijote (Svein Harry Schöttker-Hauge) er skuespilleren Trygve som har mistet kontakten med virkeligheten. Han reiser ut i verden som rollefiguren sin. Rammehistorien er at væpneren Sancho Panza/skuespilleren Ingvar (Eirik del Barco Soleglad) er innkalt til forhør hos etterforskeren Angela (Anne E. Kokkin) fordi Trygve er død. Gjennom Ingvars forklaring spilles scenene fram til Trygves død kronologisk, brutt opp av stadige forhør. Grepet er godt. Selve stykket blir ryddig, greit og oversiktlig. Det gir rom for fine komiske brudd og løsninger.

Grei og smart scenografi

Scenerommet er enkelt. Det står et bord og to stoler av «metall» på scenen. Bak er det en betonglignende vegg med et stort vindu midt på. I starten blir vinduet til et speil der publikum kan se seg sjøl. Dette vinduet viser seg å være en veldig smart scenografisk løsning. Det fungerer ofte som et lerret, eller som en ramme – eller kanskje også som den skjermen veldig mange får sitt underholdningsbehov dekket fra. Inne i dette vinduet spilles det teater i teatret, her foregår fine slapstick-scener, og her har Don Ouijotes utkårede, Dulchinea/Svetlana (Jenny Ellegård) sin pole-dance – og mye mer. Dette rommet i rommet kler den litt tegneserie-aktige stilen i stykket.

Ut på tur

Det de fleste forbinder med Don Quijote er kampen mot vindmøllene. Dette er bare en liten del av boka, men altså en svært berømt scene. Don Quijote ser noen store vindmøller og han innbilder seg at dette er store kjemper som han må sloss med. I denne scenen jobber regissøren (Jenny Ellegård) med skuespillerne sine. Alt er teater og vel og bra. Scenen er ikke annet enn en illustrasjon av scenen i boka. Etter dette, og en godt koreografert sloss-scene, mister Trygve bakkekontakten og forlater teatret – i fullt ridderkostyme. Ferden utenfor teatret blir eventyrlig, og han ender til slutt opp hos mafiabossen Hertugen (Patrik Asplund Stenseth) og den prostituerte Svetlana. Don Quijote/Trygve ønsker bare å gjøre gode gjerninger – og det gjør han på supersympatisk vis. Han rydder ei gate for el-sparkesykler, han hjelper en narkoman med å rane en minibank, han hjelper en andefamilie over gata ved å stikke hull i hjulene på en Tesla. Absolutt gode gjerninger.

Ufullstendige karakterer

Svein Harry Schöttker-Hauge som Don Quijote/Trygve og Eirik del Barco Soleglad som Sancho Panza/Ingvar er absolutt veldig gode og velspilte, men jeg savner likevel noe. Dette er i høyeste grad feelgood-teater. Vi sjarmeres av hovedkarakterene. Jeg savner at de starter som mindre sjarmerende, slik at de kan bygge seg bedre opp. I Cervantes’ roman er det massevis av spy og fjert, Don Quijote ser ut som en skitten utligger – kanskje i utgangspunktet en skremmende figur – før man blir glad i han og heier på ham gjennom romanen. I Riksteatrets stykke finnes ikke denne utviklinga. Spy-scener er ikke det minste ekle her, og Don Quijotes kostyme er rent og fint fra start til slutt. Sancho Panza skal være en sterkt alkoholisert skuespiller her, men jeg tror ikke så veldig på akkurat det, han virker bare som en saftdrikkende, koselig fyr. Jeg savner at man tar ut de litt mer stygge og usympatiske sidene ved karakterene. Det ville gitt figurene enda mer spillerom og historien mer dybde. Jeg savner også at de kvinnelige karakterene – etterforskeren, regissøren og den prostituerte – får mer å jobbe med og blir mer helhetlige karakterer. Altmuligmannen Patrik Asplund Stenseth gjør en fin jobb i alle smårollene sine. Det er også sympatisk at scenemester, rekvisitør og maskør kommer inn som statister i de mange komiske opptrinnene.

Don Quijote på Riksteatret er blitt en god og underholdende farse. Dette er godt komediehåndverk, men man kunne vært enda modigere ved å utvide karakterenes spillerom.

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Interessant tekst, lunka oppsetjing

Øyvind Rimbereid debuterer som dramatikar med «Den umoglege valmuehagen». Potensialet i det sceniske diktet kunne vore nytta enda betre av regissør Peer Arne Perez Øian.

Av Elin Lindberg

DEN UMOGLEGE VALMUEHAGEN

av Øyvind Rimbereid

Regi: Peer Arne Perez Øian

Komponist: Sandra Kolstad

Dramaturg: Anders Hasmo

Det Norske Teatret, Scene 3, urpremiere 4.november 2021

Det er spanande at Øyvind Rimbereid debuterer som dramatikar. Han er ein av våre aller mest kjende poetar. Det mest kjende verket hans er langdiktet Solaris korrigert frå 2004. Fleire sceneversjonar er laga over dette særeigne science fiction-diktet. Peer Arne Perez Øian lagde sin versjon på hovudscenen på Det Norske Teatret i 2015. Lisa Bauduoin Lie har òg sett opp Solaris korrigert, det var på Scene 2 på Den Norske Opera & Ballett i 2013. Den umoglege valmuehagen har nokre likskapar med Solaris korrigert, men presenterer eit heilt eige univers.

Ned, ned

Som i Solaris korrigert finst det i Den umoglege valmuehagen ei verd under vår eiga verd. Her lever kvinna Dis (Silje Lundblad) og mannen Sviar (Hallvard Holmen). Det er ei verd der oppe i dagen som dei frivillige har forlate. Kvifor har dei gjort det? Kva for liv kan dei få i denne underverda? Har dei søkt tilflukt frå noko? Dette er spørsmål ein ikkje får klare svar på i stykket, men det opnar opp for undring og nettopp spørsmål om liv og eksistens.

I stykket får vi vite at det er mange som arbeider saman for å skape ei ny verd. Saman med arbeidslaget sitt leitar Sviar etter litium som kan gjere at dei kan produsere sin eigen straum nede i verda si. Då kan dei kutte straumkabelen som knyt dei til oververda. Når den er kutta kan dei leve heilt sjølvberga i den nye verda. Utviklinga frå at det finst mange med same draum om eit nytt liv i det underjordiske til at dei etter kvart forsvinn og gjer at Dis og Sviar kan vere dei einaste igjen, kjem ikkje særleg godt fram i framsyninga.

Dis hugsar den gamle verda, Sviar gjer ikkje det, minna hans er borte. Dis fortel om ei verd med motorvegar og ei sterk, sterk sol – kanskje ei framtidsverd, kanskje ei øydelagd jord. Dis sin kjole, Sviar sin dress skin litt metall-aktig, dei hintar litt til science fiction.

Noko statisk

Scenerommet på Scene 3 har ein lang svart benk. Framfor benken er golvet svart og blankt som ein spegel. Bak den låge benken står ein stige som illuderer at det er mogleg å gå vidare ned. Bakveggen er dekt av eit stort lerret, kanskje ein skjerm. Over benken heng ei enkel lampe. Dette kan vere kvar som helst. Staden er lausrive frå noko som kan plassere han. Dis og Sviar er på ein måte fanga her i si eiga verd.

Det finst ein karakter til i stykket. Det er Ginny. Ho held til ein stad over Dis og Sviar. Ginny viser seg aldri, men speler popmusikk som Dis og Sviar høyrer. Ho kjem òg med plakatliknande rop til dømes: «DER TRYGGAST ER, VEKS FAREN MEST!» Teksten frå Ginny er på voice over, men diksjonen er så dårleg at det er umogleg å få med seg at det er dette ho seier – og det er jo synd. Karakteren Ginny opnar opp universet i stykket med dei mangetydige og noko urovekkjande meldingane sine. Ginny gjer at dei to på scena får noko nytt og anna å spele med og mot. Den småpussige opplysinga som Dis kjem med, at Ginny speler musikk frå kassettar, kunne kanskje vore utnytta meir i oppsetjinga. Det er noko sært og fint over det.

Meir musikk!

Sandra Kolstad har komponert musikk til stykket og det fungerer veldig godt. Somme stader syng skodespelarane teksten. Dette er eit vellukka grep som gjerne kunne vore utvikla enda meir.

Det skurrar litt i spelestilen til skodespelarane. Det er nesten som om Perez Øian ikkje har plassert dei i heilt same verd. Silje Lundblad speler Dis som ein realistisk og levande figur. Ho har ein fin variasjon mellom det vare, jordnære og undrande. Hallvard Holmen er noko stiv og distansert i rolla som Sviar, somme stader er det som han er litt ironisk utan at det kjem klart fram kvifor.

Poesi og humor

Øyvind Rimbereid er jo hovudsakleg kjend som poet. Og sceneteksten hans er svært poetisk, det er eit dikt. Her er det mange lag, og språkleg og biletleg djupn. Oppsetjinga fokuserer mykje på den konkrete historia som ligg i materialet. Som nemnt syng skodespelarane teksten somme stader. Det fungerer ikkje så verst. Eg saknar meir av slike grep – grep der ein lausriv seg meir frå ei forteljing og opnar materialet meir opp slik at det poetiske kjem meir til sin rett. Fleire sceniske brot hadde kledd tekstmaterialet. Det er òg mykje lun og småpussig humor i teksten. Den kunne òg ha fått komme meir fram, sjølv om han ikkje hadde trengt å vore overtydeleg.

Håp og tru

I Den umoglege valmuehagen er verda på eitt vis fysisk, sjølv om ho òg er draumeliknande. Sviar driv med ei slags gruvedrift. Dis har ein valmuehage. Men kva et dei der nede i hola si? Livet her er eigentleg umogleg, men dei lever her likevel. Det ligg ei slags audmjuk tru på liv og på mennesket si sta skaparevne her. Dis jobbar med jorda, ho dyrkar valmuar. Sviar jobbar med å finne nye teknologiske løysningar. Dei skapar noko nytt i denne umoglege verda. Det finst håp og det finst liv sjølv i det umoglege, eller gjer det ikkje det? Det kan verke som det ligg både håp og tru på ei betre verd i stykket, men i oppsetjinga på Scene 3 kjem det ikkje klart fram som nokon konklusjon. Framsyninga blir noko for statisk og avslutninga blir uklar.

publisert på Shakespearetidsskrift.no

En mørkets narr. Han er konge i sin egen verden

Olav Waastad gjør en kraftprestasjon i rollen som Oskar i «Blikktrommen» av Günter Grass. Adapsjonen av den berømte og burleske romanen ligger tett på forelegget i Kjersti Horns regi på Nationaltheatret.

Av Elin Lindberg

BLIKKTROMMEN av Günter Grass

Oversatt av Trygve og Aud Greiff. Dramatisert av Kjersti Horn.

Regi: Kjersti Horn

Scenografi: Sven Haraldsson

Lysdesign: Marte Elise Stormo

Lyddesign: Erik Hedin

Maskør: Lise Lotte S. Jørgensen

Dramaturg: Mari Vatne Kjelstadli

Nationaltheatret, Malersalen, premiere 21.september 2021

Blikktrommen (Die Blechtrommel) av Günter Grass er en av verdens mest berømte romaner. Den kom ut på tysk i 1959 og ble oversatt til norsk i 1960. Grass er kjent som en samfunnskritisk forfatter som var opptatt av den tyske selvransakelsen etter 2.verdenskrig. Handlingen foregår i Grass’ barndomsby Danzig og betegnes som hans gjennombrudd som forfatter. Volker Schlöndorfs filmatisering av boka fra 1979 er også en klassiker. Grass fikk Nobelprisen i litteratur i 1999.

Unntaksmennesket Oskar

I Blikktrommen møter vi Oskar Matzerath. Han bestemmer seg for å ikke vokse mer etter at han er blitt tre år gammel. Han får en blikktromme i treårsgave. Med denne trommen kan han fortelle sin historie og også få folk til å gjøre som han vil. Hans andre våpen er at han kan skrike så høyt at han kan knuse glass. Oskar er svært intelligent og manipulerende. Han ser verden nedenfra og beskriver sin opplevelse av det han ser. Menneskene blir groteske og på alle vis avkledde i dette perspektivet. I boka ser den voksne Oskar tilbake på sitt liv fra en institusjon – en nerveklinikk – i stykket befinner han seg i sin egen leilighet. Han er helt alene – og avkledd. Tiden er 1930- og 1940-årene i Polen og Tyskland. Danzig er det tyske navnet på den polske byen Gdansk.

Rommet

Vi befinner oss på Malersalen på Nationaltheatret, altså høyt oppe i etasjene i teaterbygget. Men vi får følelsen av å være på bakkeplan, eller i en kjellerleilighet. Kanskje det virker slik fordi vi ser ned og inn i leiligheten på scenen. Scenograf Sven Haraldssons rom er nitid møblert som en tysk førkrigsleilighet med enkelte innslag fra nyere tid. Møbler, kurér-radio, utslagsvask, vaskefat og vannmugge hinter til gamle dager. En stressless-stol bryter med den antikke stilen. På ei høy hylle står et bur med to levende fugler. De gir assosiasjoner til kanarifugler som ble plassert i gruver for å garantere for at lufta hadde såpass kvalitet at det var mulig for levende individer å oppholde seg der. For Oskar lever innestengt – hele scenen er dekket inn av et plastforheng. Det beskytter oss fra å ha kontakt med hverandre, noe vi er blitt vant til i den siste tida, og det isolerer Oskar i sin verden. Plastforhenget understreker hans utenforskap. Vi kikker på ham som om han er noe annet enn oss, en alien, en freak, og ikke et medmenneske vi kan kjenne oss igjen i.

Satire

Satiren trenger en viss avstand for å fungere. Det etableres her på vellykka vis. Olav Waastad er et funn i rollen som Oskar. Han har nettopp evnen til satirisk snert som stykket krever. Det viste han også da han gjorde en utmerket prestasjon som Rolf Pang i stykket Pang! av Marius von Mayenburg på Riksteatret tidligere i år. Oskar i Blikktrommen ligner en god del på Rolf Pang. Begge er selvsentrerte og manipulerende – og potensielt farlige. De etablerer selv et utenforskap ved å ikke ønske å vokse opp. Teksten til Grass ligger godt i munnen på Waastad. Teksten i romanen renner av gårde som en talestrøm – det samme gjør teksten i stykket. I Volker Schlöndorfs filmatisering dveles det naturligvis i det visuelle med sine uforglemmelige scener av groteske hendelser. Filmen byr for øvrig også på meget gode skuespillerprestasjoner. Waastad gjør en svært god jobb som Oskar. Han byr på seg selv samtidig som han holder rollefiguren litt på avstand – dette kler materialet. Stykket starter med at han kler seg naken. Mesteparten av det nesten tre timer lange stykket spiller han i underbuksa. Han spiller i et heseblesende tempo – det er mye tekst som skal med. Waastad har utvilsomt også et komisk talent. Det fungerer veldig godt når dette møter Grass’ groteske tekst.

Masse, masse tekst

Det er sagt og skrevet mye om dramatisering av romaner på norske scener. En utfordring når man går løs på en dramatisering av Blikktrommen er at romanen er uhyre innholdsrik. Min tilårskomne pocketutgave er på nesten 500 sider. Den inneholder tett i tett av spektakulære scener og groteske opptrinn – fortalt i et hektisk tempo. Kjersti Horn har satt opp dramatiseringer av romaner flere ganger med godt resultat. Bearbeidelsen av Sara Stridsbergs Drømmefakultetet (Valerie Solanas skal bli president i Amerika) var for eksempel uforglemmelig. Sceneversjonen til Kjersti Horn og Waastad av Blikktrommen er på nesten tre timer uten pause – to timer og førti minutter. Det er et godt grep at man går monumentalt inn i dette verket, men det fører også til at ikke alt fungerer like godt scenisk.

Iblant oppleves det som en gjenfortelling av romanen uten at man har tatt særlig tak i det sceniske. Waalstad beveger seg flere steder småtrippende fram og tilbake på scenen mens han snakker og snakker og snakker. Og han formidler absolutt teksten godt, men det blir mye, veldig mye, og periodevis oppleves dette litt monotont. Er i det hele tatt monologformen som passer best for dette materialet?

Utenforskap

Det er interessant og prisverdig at den gamle klassikeren løftes fram igjen. Den tåler absolutt dagens lys. Det er ikke gjort særlige forsøk på å sette teksten inn i en samtidig kontekst her, men det fungerer bra. Musikken gir hint om samtid. Stykket tematiserer utenforskap, og det er i høyeste grad alltid aktuelt, dessverre. Kjersti Horn har jobbet med denne tematikken i en rekke oppsetninger, og er kjent for å fokusere på mennesket som blir sett på som annerledes. Her befinner den nakne mannen/mannen i underbuksa seg helt alene bak i sin plastinnhegning. Han er et menneske vi ikke når inn til, men som vi kan se via en slags skjerm som plastforhenget blir for oss. Bildet er gjenkjennelig. I boka skildres luktene gjennomgående. Det skaper en sanselighet. Vi skal kanskje være glade for at ikke oppsetninga har grepet tak i mulighetene her. Noen scener går litt fort forbi, for eksempel den om den småvokste sirkustruppen som Oskar blir en del av. Noe av teksten har så groteske og heslige beskrivelser at man blir ordentlig kvalm når man leser det. Et eksempel er den berømte scenen med fisking av ål med et hode av et hestekadaver som agn. Stykket inneholder også dette, men den ekstremt kvalmende beskrivelsen kommer ikke helt fram her.

Det hatefulle

Noe Waastad er god til å formidle er det hatet som vokser opp i Oskar i møtet med verden. Av samfunnet blir han sett på som et forkrøplet menneske, men gjennom hans perspektiv blir verden et skremmende og forkrøplet sted. Det blir et sted der nazismen vokser fram, nesten uten motstand. Mennesker utnytter hverandre på alle vis. Verden er grufull, ekkel og grotesk. Oskar protesterer på sitt vis, og han innordner seg slik det passer ham. I hatet han har overfor verden innlemmer han også seg selv. Waastad har en gjøglete spillestil. Her blir han som en mørkets narr. Han er konge i sin egen verden, ikke offer. Det er han selv om han roper ut sin lidelse og fortvilelse. Waastad tar seg helt ut, og henter seg inn igjen. Han har et voldsomt driv. Men som en gjøgler, eller narr, er det hele tiden noe som holdes inne – noe potensielt farlig og brutalt, eller noe sårt og menneskelig.