Nationaltheatret: BLIKKTROMMEN av Günter Grass

foto Øyvind Eide

publisert på Shakespearetidsskrift.no

En mørkets narr. Han er konge i sin egen verden

Olav Waastad gjør en kraftprestasjon i rollen som Oskar i «Blikktrommen» av Günter Grass. Adapsjonen av den berømte og burleske romanen ligger tett på forelegget i Kjersti Horns regi på Nationaltheatret.

Av Elin Lindberg

BLIKKTROMMEN av Günter Grass

Oversatt av Trygve og Aud Greiff. Dramatisert av Kjersti Horn.

Regi: Kjersti Horn

Scenografi: Sven Haraldsson

Lysdesign: Marte Elise Stormo

Lyddesign: Erik Hedin

Maskør: Lise Lotte S. Jørgensen

Dramaturg: Mari Vatne Kjelstadli

Nationaltheatret, Malersalen, premiere 21.september 2021

Blikktrommen (Die Blechtrommel) av Günter Grass er en av verdens mest berømte romaner. Den kom ut på tysk i 1959 og ble oversatt til norsk i 1960. Grass er kjent som en samfunnskritisk forfatter som var opptatt av den tyske selvransakelsen etter 2.verdenskrig. Handlingen foregår i Grass’ barndomsby Danzig og betegnes som hans gjennombrudd som forfatter. Volker Schlöndorfs filmatisering av boka fra 1979 er også en klassiker. Grass fikk Nobelprisen i litteratur i 1999.

Unntaksmennesket Oskar

I Blikktrommen møter vi Oskar Matzerath. Han bestemmer seg for å ikke vokse mer etter at han er blitt tre år gammel. Han får en blikktromme i treårsgave. Med denne trommen kan han fortelle sin historie og også få folk til å gjøre som han vil. Hans andre våpen er at han kan skrike så høyt at han kan knuse glass. Oskar er svært intelligent og manipulerende. Han ser verden nedenfra og beskriver sin opplevelse av det han ser. Menneskene blir groteske og på alle vis avkledde i dette perspektivet. I boka ser den voksne Oskar tilbake på sitt liv fra en institusjon – en nerveklinikk – i stykket befinner han seg i sin egen leilighet. Han er helt alene – og avkledd. Tiden er 1930- og 1940-årene i Polen og Tyskland. Danzig er det tyske navnet på den polske byen Gdansk.

Rommet

Vi befinner oss på Malersalen på Nationaltheatret, altså høyt oppe i etasjene i teaterbygget. Men vi får følelsen av å være på bakkeplan, eller i en kjellerleilighet. Kanskje det virker slik fordi vi ser ned og inn i leiligheten på scenen. Scenograf Sven Haraldssons rom er nitid møblert som en tysk førkrigsleilighet med enkelte innslag fra nyere tid. Møbler, kurér-radio, utslagsvask, vaskefat og vannmugge hinter til gamle dager. En stressless-stol bryter med den antikke stilen. På ei høy hylle står et bur med to levende fugler. De gir assosiasjoner til kanarifugler som ble plassert i gruver for å garantere for at lufta hadde såpass kvalitet at det var mulig for levende individer å oppholde seg der. For Oskar lever innestengt – hele scenen er dekket inn av et plastforheng. Det beskytter oss fra å ha kontakt med hverandre, noe vi er blitt vant til i den siste tida, og det isolerer Oskar i sin verden. Plastforhenget understreker hans utenforskap. Vi kikker på ham som om han er noe annet enn oss, en alien, en freak, og ikke et medmenneske vi kan kjenne oss igjen i.

Satire

Satiren trenger en viss avstand for å fungere. Det etableres her på vellykka vis. Olav Waastad er et funn i rollen som Oskar. Han har nettopp evnen til satirisk snert som stykket krever. Det viste han også da han gjorde en utmerket prestasjon som Rolf Pang i stykket Pang! av Marius von Mayenburg på Riksteatret tidligere i år. Oskar i Blikktrommen ligner en god del på Rolf Pang. Begge er selvsentrerte og manipulerende – og potensielt farlige. De etablerer selv et utenforskap ved å ikke ønske å vokse opp. Teksten til Grass ligger godt i munnen på Waastad. Teksten i romanen renner av gårde som en talestrøm – det samme gjør teksten i stykket. I Volker Schlöndorfs filmatisering dveles det naturligvis i det visuelle med sine uforglemmelige scener av groteske hendelser. Filmen byr for øvrig også på meget gode skuespillerprestasjoner. Waastad gjør en svært god jobb som Oskar. Han byr på seg selv samtidig som han holder rollefiguren litt på avstand – dette kler materialet. Stykket starter med at han kler seg naken. Mesteparten av det nesten tre timer lange stykket spiller han i underbuksa. Han spiller i et heseblesende tempo – det er mye tekst som skal med. Waastad har utvilsomt også et komisk talent. Det fungerer veldig godt når dette møter Grass’ groteske tekst.

Masse, masse tekst

Det er sagt og skrevet mye om dramatisering av romaner på norske scener. En utfordring når man går løs på en dramatisering av Blikktrommen er at romanen er uhyre innholdsrik. Min tilårskomne pocketutgave er på nesten 500 sider. Den inneholder tett i tett av spektakulære scener og groteske opptrinn – fortalt i et hektisk tempo. Kjersti Horn har satt opp dramatiseringer av romaner flere ganger med godt resultat. Bearbeidelsen av Sara Stridsbergs Drømmefakultetet (Valerie Solanas skal bli president i Amerika) var for eksempel uforglemmelig. Sceneversjonen til Kjersti Horn og Waastad av Blikktrommen er på nesten tre timer uten pause – to timer og førti minutter. Det er et godt grep at man går monumentalt inn i dette verket, men det fører også til at ikke alt fungerer like godt scenisk.

Iblant oppleves det som en gjenfortelling av romanen uten at man har tatt særlig tak i det sceniske. Waalstad beveger seg flere steder småtrippende fram og tilbake på scenen mens han snakker og snakker og snakker. Og han formidler absolutt teksten godt, men det blir mye, veldig mye, og periodevis oppleves dette litt monotont. Er i det hele tatt monologformen som passer best for dette materialet?

Utenforskap

Det er interessant og prisverdig at den gamle klassikeren løftes fram igjen. Den tåler absolutt dagens lys. Det er ikke gjort særlige forsøk på å sette teksten inn i en samtidig kontekst her, men det fungerer bra. Musikken gir hint om samtid. Stykket tematiserer utenforskap, og det er i høyeste grad alltid aktuelt, dessverre. Kjersti Horn har jobbet med denne tematikken i en rekke oppsetninger, og er kjent for å fokusere på mennesket som blir sett på som annerledes. Her befinner den nakne mannen/mannen i underbuksa seg helt alene bak i sin plastinnhegning. Han er et menneske vi ikke når inn til, men som vi kan se via en slags skjerm som plastforhenget blir for oss. Bildet er gjenkjennelig. I boka skildres luktene gjennomgående. Det skaper en sanselighet. Vi skal kanskje være glade for at ikke oppsetninga har grepet tak i mulighetene her. Noen scener går litt fort forbi, for eksempel den om den småvokste sirkustruppen som Oskar blir en del av. Noe av teksten har så groteske og heslige beskrivelser at man blir ordentlig kvalm når man leser det. Et eksempel er den berømte scenen med fisking av ål med et hode av et hestekadaver som agn. Stykket inneholder også dette, men den ekstremt kvalmende beskrivelsen kommer ikke helt fram her.

Det hatefulle

Noe Waastad er god til å formidle er det hatet som vokser opp i Oskar i møtet med verden. Av samfunnet blir han sett på som et forkrøplet menneske, men gjennom hans perspektiv blir verden et skremmende og forkrøplet sted. Det blir et sted der nazismen vokser fram, nesten uten motstand. Mennesker utnytter hverandre på alle vis. Verden er grufull, ekkel og grotesk. Oskar protesterer på sitt vis, og han innordner seg slik det passer ham. I hatet han har overfor verden innlemmer han også seg selv. Waastad har en gjøglete spillestil. Her blir han som en mørkets narr. Han er konge i sin egen verden, ikke offer. Det er han selv om han roper ut sin lidelse og fortvilelse. Waastad tar seg helt ut, og henter seg inn igjen. Han har et voldsomt driv. Men som en gjøgler, eller narr, er det hele tiden noe som holdes inne – noe potensielt farlig og brutalt, eller noe sårt og menneskelig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s