Riksteatret: DON QUIJOTE

foto Stig Håvard Dirdal

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Lun, koselig og endimensjonal

Don Quijote på Riksteatret, dramatisert og regissert av Yngve Sundvor, er god underholdning. De to hovedpersonene er svært sjarmerende, men de blir i overkant enkle

Av Elin Lindberg

DON QUIJOTE

Fritt etter Miguel de Cervantes roman. Dramatisert av Yngve Sundvor

Regissør: Yngve Sundvor

Scenograf og kostymedesigner: Leiko Fuseya

Lysdesign: Geir Hovland

Lyddesign: Gunnar Innvær

Kampkoreografi: Kristoffer Jørgensen

Dramaturg: Morten Kjerstad

Riksteatret, Nydalen, premiere 26.august 2021

Don Quijote – eller Den skarpsindige lavadelsmann don Quijote av la Mancha – er en av verdenes mest berømte bøker. Den ble skrevet av Miguel de Cervantes på begynnelsen av 1600-tallet. Den er kjent som den aller første romanen i verden. Få bøker er oversatt til flere språk. I denne omfangsrike boka møter vi en fattig lavadelsmann fra den spanske landsbygda som forveksler de heroiske bedriftene i ridderromanene han har forlest seg på, med virkelige hendelser. Han bestemmer seg for å dra ut i verden for å utøve gode gjerninger, vinne evig berømmelse og en plass i hjertet hos kvinnen han elsker – en person han egentlig aldri har møtt. Han overtaler naboen sin, bonden Sancho Panza, til å bli med ham på ferden som sin

væpner.

God dramatisering

Yngve Sundvor har selv dramatisert den tjukke romanen. Her er det mye og ta av, romanen byr på en mengde scener og opptrinn – og en masse mennesker. Sundvor tar utgangspunkt i at Don Quijote (Svein Harry Schöttker-Hauge) er skuespilleren Trygve som har mistet kontakten med virkeligheten. Han reiser ut i verden som rollefiguren sin. Rammehistorien er at væpneren Sancho Panza/skuespilleren Ingvar (Eirik del Barco Soleglad) er innkalt til forhør hos etterforskeren Angela (Anne E. Kokkin) fordi Trygve er død. Gjennom Ingvars forklaring spilles scenene fram til Trygves død kronologisk, brutt opp av stadige forhør. Grepet er godt. Selve stykket blir ryddig, greit og oversiktlig. Det gir rom for fine komiske brudd og løsninger.

Grei og smart scenografi

Scenerommet er enkelt. Det står et bord og to stoler av «metall» på scenen. Bak er det en betonglignende vegg med et stort vindu midt på. I starten blir vinduet til et speil der publikum kan se seg sjøl. Dette vinduet viser seg å være en veldig smart scenografisk løsning. Det fungerer ofte som et lerret, eller som en ramme – eller kanskje også som den skjermen veldig mange får sitt underholdningsbehov dekket fra. Inne i dette vinduet spilles det teater i teatret, her foregår fine slapstick-scener, og her har Don Ouijotes utkårede, Dulchinea/Svetlana (Jenny Ellegård) sin pole-dance – og mye mer. Dette rommet i rommet kler den litt tegneserie-aktige stilen i stykket.

Ut på tur

Det de fleste forbinder med Don Quijote er kampen mot vindmøllene. Dette er bare en liten del av boka, men altså en svært berømt scene. Don Quijote ser noen store vindmøller og han innbilder seg at dette er store kjemper som han må sloss med. I denne scenen jobber regissøren (Jenny Ellegård) med skuespillerne sine. Alt er teater og vel og bra. Scenen er ikke annet enn en illustrasjon av scenen i boka. Etter dette, og en godt koreografert sloss-scene, mister Trygve bakkekontakten og forlater teatret – i fullt ridderkostyme. Ferden utenfor teatret blir eventyrlig, og han ender til slutt opp hos mafiabossen Hertugen (Patrik Asplund Stenseth) og den prostituerte Svetlana. Don Quijote/Trygve ønsker bare å gjøre gode gjerninger – og det gjør han på supersympatisk vis. Han rydder ei gate for el-sparkesykler, han hjelper en narkoman med å rane en minibank, han hjelper en andefamilie over gata ved å stikke hull i hjulene på en Tesla. Absolutt gode gjerninger.

Ufullstendige karakterer

Svein Harry Schöttker-Hauge som Don Quijote/Trygve og Eirik del Barco Soleglad som Sancho Panza/Ingvar er absolutt veldig gode og velspilte, men jeg savner likevel noe. Dette er i høyeste grad feelgood-teater. Vi sjarmeres av hovedkarakterene. Jeg savner at de starter som mindre sjarmerende, slik at de kan bygge seg bedre opp. I Cervantes’ roman er det massevis av spy og fjert, Don Quijote ser ut som en skitten utligger – kanskje i utgangspunktet en skremmende figur – før man blir glad i han og heier på ham gjennom romanen. I Riksteatrets stykke finnes ikke denne utviklinga. Spy-scener er ikke det minste ekle her, og Don Quijotes kostyme er rent og fint fra start til slutt. Sancho Panza skal være en sterkt alkoholisert skuespiller her, men jeg tror ikke så veldig på akkurat det, han virker bare som en saftdrikkende, koselig fyr. Jeg savner at man tar ut de litt mer stygge og usympatiske sidene ved karakterene. Det ville gitt figurene enda mer spillerom og historien mer dybde. Jeg savner også at de kvinnelige karakterene – etterforskeren, regissøren og den prostituerte – får mer å jobbe med og blir mer helhetlige karakterer. Altmuligmannen Patrik Asplund Stenseth gjør en fin jobb i alle smårollene sine. Det er også sympatisk at scenemester, rekvisitør og maskør kommer inn som statister i de mange komiske opptrinnene.

Don Quijote på Riksteatret er blitt en god og underholdende farse. Dette er godt komediehåndverk, men man kunne vært enda modigere ved å utvide karakterenes spillerom.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s