Blog

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Tett og sterkt

Kathrine Nedrejords Vi hjemløse er et lyddrama der vi kommer svært tett på en flyktningfamilie. Det korte dramaet er renskåret og effektivt formidlet. Dette er blitt meget godt lydteater.

Av Elin Lindberg

Kathrine Nedrejord: VI HJEMLØSE

Lyddrama produsert av Nationaltheatret i samarbeid med Filt

Regi: Kim Falck

Musikk og lyddesign: Sven Erga

Klipp: Tine Eide 

Lydtekniker: Cato Langnes

Produsent: Anne Gerd Grimsby Haarr

Prosjektleder: Peter Daatland

Manus- og regikonsulent: Eva Staaf

Urpremiere som podcast på Nationaltheaterets hjemmeside onsdag 13.01.2021

 

Kathrine Nedrejords Vi hjemløse skulle hatt urpremiere på Malersalen på Nationaltheatret 14.mars i fjor, men det satte pandemien en effektiv stopper for. Det var Torkil Sandsund som skulle ha regi på stykket. Et 20 minutter langt lyddrama kan kanskje virke som en mager alternativ løsning, men det oppleves som prisverdig at man allikevel får presentert en versjon av stykket i den situasjonen vi har nå.

 

Husdramatiker

Kathrine Nedrejord var husdramatiker på Nationaltheatret 2018-2020, nå er hun husdramatiker på Dramatikkens hus. Hun er forfatter og dramatiker med flere romaner og teaterstykker bak seg. For stykket Brent jord ble hun nominert til Ibsenprisen i 2016. Nedrejord er fra Kjøllefjord i Finnmark og har samisk bakgrunn. Flere av stykkene hennes tematiserer det samiske, blant annet stykket Internert (2016) som handler om fornorskninga av samene. Og i stykket Human zoo (2019) er utgangspunktet hvordan samer på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet ble sendt ut på turné til dyrehager i Europa og USA for å bli vist fram. Stykket hadde urpremiere i oktober 2019 og var et samarbeid mellom Beaivváš og Nationaltheatret. Nedrejord er nå bosatt i Paris.

 

Utenforskap

I arbeidet med De hjemløse har Nedrejord intervjuet flyktninger og ressurspersoner fra ulike fagfelt. I stykket møter vi en liten familie på fire som har flyktet fra krig, fengsling og utrygghet. Petronella Barker spiller Moren som jobbet som lærer i hjemlandet, Per Frisch spiller Faren som var soldat. Dattera blir spilt av Selome Emnetu. Sønnen og storebroren blir spilt av Kim Falck som også har regi på lyddramaet. Falck som sønnen (Gutten) har en fortellerfunksjon, det er et godt og effektivt grep. Stykket har en sirkelkomposisjon. Det starter og ender med en tragisk og dramatisk situasjon i det nye landet de har kommet til for å være trygge. Vi hører familien i en scene på flyet, der de er lettet over å unnslippe en livstruende situasjon. Familien får en leilighet i et trygt land. Landet har ikke noe navn, men det ligner på Norge. Nettopp dette navnløse og at familien ikke knyttes til et konkret sted forsterker følelsen av utenforskap og hjemløshet.

 

Nærhet

På tross av at personene i stykket ikke har navn, kommer vi nært inn på dem. De sliter alle med å forholde seg til minnene sine. De er traumatiserte. Minnene hjemsøker dem kontinuerlig. I det som kan virke som en slags versjon av Rorschach-testen, ser Gutten eksplosjoner og krigshendelser i mønsteret i gulvteppet. Når han jobber med å prøve å sovne teller han sauer. De skytes når de hopper over gjerdet. Han har tydelige traumer, men finner seg likevel godt til rette i det nye landet. Gjennom Gutten ser vi Moren. Hun opplever at læreren på norskkurset ser ned på henne. Hun gjentar til stadighet et fragment fra en scene fra en fengslingssituasjon: «Jeg måtte holde barnet hennes mens de kledde av henne». Dette er mennesker som har mye smertefull bagasje. Det kan hende at det nettopp er formidlingssituasjonen – det at vi sitter i ensomhet og hører dette lyddramaet gjennom øretelefoner – som gjør at dette oppleves spesielt nært.

 

Godt gjennomført

Produksjonen er ikke spesielt kompleks, men framstår som velgjort og effektiv. Det er fint at skuespillerne ikke drukner i effekter. Det gjør at stykkets karakterer kommer fint fram. En ting jeg stusset over en god stund mens jeg hørte lyddramaet, var at foreldre og barn snakker forskjellig dialekt. Barna snakker rogalandsdialekt og foreldrene snakker østnorsk dialekt. Jeg er svært opptatt av at det skal brukes dialekter fra hele landet i offentligheten, men her syntes jeg at det skurret litt i begynnelsen. Etter en stund, eller som de to barna i stykket blir mer og mer integrert i det nye landet, aksepterer jeg denne dialektforskjellen helt. Gutten og Jenta gjør det greit på skolen og får nye venner. De voksne blir derimot ikke integrert like raskt. Spesielt framstår det som om Moren lider under savn og hjemlengsel til et hjem som kanskje aldri vil finnes mer. Sett i denne konteksten blir det mer troverdig at barna får en annen dialekt enn foreldrene. De tar det språket som finnes på det stedet de kommer til og gjør det til sitt eget. De voksne makter ikke dette på samme måte og sliter mer med å finne sin plass.

 

Hvordan forholder vi oss?

Stykket skildrer livet til en flyktningfamilie som lever et liv som antakelig er svært forskjellig fra livene til de som kommer til å oppsøke og høre dette lyddramaet. Vi hører historien om «de andre». Og selv om dette oppleves aldri så nært, er det ikke sikkert det vil ha så mye innvirkning på hvordan vi i praksis forholder oss til mennesker med flyktningbakgrunn som vi møter på. Dette åpner opp et rom for refleksjon og for et visst ubehag. For vi vet at noe av det som truer vår velferdsverden slik vi kjenner den og vil ha den – noe av det farligste av alt – er nettopp dette utenforskapet. Men hvordan i svarte fanden kan vi gjøre noe med det?

 

 

 

 

 

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Sympatisk og omsorgsfullt

I UTOPIA – Et drømspel fra Tøyen samarbeider Solvang & Roel både med profesjonelle kunstnere og med ungdom fra Tøyen. Resultatet er blitt knakende godt og berørende teater.

Av Elin Lindberg

Solvang & Roel: UTOPIA – ET DRØMSPEL FRA TØYEN

Konsept og regi: Toril Solvang og Maja Roel

Produsent og koreograf: Maja Roel

Skapende utøvere: Henrik Hoff Vaagen, Maja Roel, Ibrahim Fazlic, Seda Witt, Renate Reinsve, Toril Solvang, Elisabeth Safari, Mariam Ghaffar, Yosef Adam, Mathilde Vagstein Omholt og Ilwad Ismail

Scenografi  og lysdesign: Fredrik Floen og Ingeborg Staxrud Olerud

Kostyme: Fredrik Floen

Komponist og musiker: Julian Skar

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Co-produksjon: Black Box Teater og Nationaltheatret

Spillested: Tøyen torg og et nærliggende høyhus, fredag 11.juni 2021

Dette er et stykke som minner meg på hva det er som gjør teater spesielt og hvorfor jeg liker det så godt. Vi opplever noe uventet, noe uforutsigbart og vi opplever det sammen med andre. Dette er ei stedsspesifikk forestilling – og den bruker stedet sitt, Tøyen, fint. Vi i publikum involveres, men ikke plagsomt mye. Vi føler oss ivaretatt.

Tøyen torg

Et nokså lite antall mennesker (10-12 stykker) møtes på Tøyen torg til fastsatt tid. Vi får en pose med et visir som vi skal ta på oss når vi får beskjed om det. Smittevernregler blir presentert. Så kommer en gruppe unge mennesker mot oss. De har kostymerte hoder – de bærer en slags hatter/hodepryd/oppsats laget av plast. En av aktørene snakker rolig til oss der vi står i en halvsirkel med korrekt avstand mellom oss. Han ber oss legge merke til ting rundt oss: «Se på bakeriet, legg merke til at agurken hos grønnsakshandleren koster 10 kroner stykket, se på blomstene som vaier i vinden og der kommer to menn med koffert som skal til Island». Teksten og måten den blir formidlet på, gjør at vi stresser ned. Vi tar oss tid til å ta inn akkurat stedet der vi er. Det hele er imøtekommende og vennlig.

Utopia

Vi blir bedt om å ta på plastvisirene vi har fått tildelt. De har et lag med gjennomsiktig rød plast utenpå selve plastvisiret. Visirene er laget i Kina og en liten kuriositet er at på bruksanvisningen på pakken står det: «Trekk det elektriske båndet bak nakken, slik at visiret er på panneområdet». Her skulle det nok stått «det elastiske båndet». Den ikke-intenderte skrivefeilen gir smått ubehagelige assosiasjoner. I grupper på tre får vi hver vår leder med plastoppsats på hodet. Verden, Tøyen, er blitt farget rød på grunn av plastdekket på visiret. Det gir assosiasjoner til science fiction-filmer – til utopiske eller dystopiske verdener. Det er et enkelt, men virkningsfullt grep for å skape en fremmedgjøringseffekt. Lederen vår fører oss rundt til inngangen av ei høyblokk. Hun forteller underveis at den tyrkiske butikken på hjørnet feirer 200-års jubileum i år og en gutt med magiske evner er født akkurat her, han jobber nå med diplomati og med å skape fred i verden. Vi ledes tekstlig inn i et Utopia på Tøyen – eller inn i et framtidsscenario. Lederen vår presenterer teksten rolig og med et sympatisk alvor.

Opp

Vi tar heisen, to og to, til 11.etasje. Spriting av hender blir som en del av et ritual, ikke lenger en hverdagslig hendelse. Nå har aktørene fått på seg mer kostymer. Det er biter av hvit presenning og mer plast som dekker kroppene. En og en blir vi ønsket velkommen inn. Vi blir tildelt hver vår «drømmealkove» – et lite rom under en høy stol av tre. Det lille rommet har dekke av hvit presenning og en liten pute å ligge på. Stolene med drømmealkovene under står på rekke vendt mot de store vinduene i denne toppetasjen. Vi blir bedt om å legge oss ned i alkoven, ta av visiret og lukke øynene. Alt er rolig. Ambient musikk fyller rommet. Etter hvert ber stemmer oss om å fokusere på forskjellige ting og tema – om å drømme og forsone oss med oss selv på et vis.

Ute, mot byen

Vi blir bedt om å klatre opp i trestolene. Aktørene jobber nå sammen i gruppe på takterrassen utenfor de store vinduene. De jobber skulpturelt med kroppen. De jobber samlet som om de var ett vesen, og de jobber med at en enkelt aktør danser utenfor gruppen. Teksten inneholder blant annet sitater, eller samplinger, fra August Strindbergs Et drömspel, og kanskje også Shakespeares Hamlet med: «Hva er et menneske?» Ja, hvem er vi her vi sitter høyt oppe i et hus på Tøyen i Oslo. Vi har fått mye tid til å ta inn stedet vi befinner oss på. Det at vi er i en gammel arbeiderbydel øst i Oslo som nå er preget av mangfold, farger opplevelsen av nået og av oss selv og vår tilstedeværelse i verden. Vi sanser denne bydelen. Vi blir en del av Tøyens historie. Dansen utenfor vinduene, den fragmenterte teksten og den ambiente musikken er dynamisk og til stede for akkurat oss.

Å bli beveget

Dansen og teksten foregår i sekvenser som følger på hverandre før vi blir bedt om å klatre ned fra stolene og følge etter en plastkledd leder. Vi blir ledet ut på takterrassen. Der blir vi stående ved siden av hverandre ved rekkverket og se ut på byen, en stemme leder blikket vårt. Nede på Tøyen torg danser noen plastkledde, de vinker til oss. Rolig på rekke, med mellomrom mellom oss, går vi en runde på terrassen rundt hele bygget, før vi fortsetter ned vindeltrappa fra 11.etasje og ned. Nettopp dette at vi på en slik måte deltar fysisk, gjør oss ekstra oppmerksomme på det fysiske i en teateropplevelse. Dette kunne man aldri opplevd i noen annen setting enn i en teaterhendelse som dette. Den rolige og varsomme måten aktørene har behandlet oss på, kjennes som omsorg. Vi blir beveget og berørt. Utopia betyr et ikke-sted, eller et perfekt sted. Her kobles vi kanskje på et drømmenes sted, men mest av alt kobles vi på selve stedet – både det rent fysiske stedet Tøyen og vårt eget indre sted.

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Riksteatrets versjon av det satiriske stykket Pang! av Marius von Mayenburg er velspilt og har sine sterke sider, men blir tidvis noe skravlete og sliter med å spisse satiren og budskapet sitt.

Av Elin Lindberg

Marius von Mayenburg: PANG!

Oversatt av Øyvind Berg

Regi: Peer Perez Øian

Scenografi: Olav Myrtvedt

Kostymedesign: Christina Lovery

Lysdesign: Kai Roger Hamn

Lyddesign og komponist: Gaute Tønder

Videodesign: Eilif Fjeld Teisbo

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Riksteatret, Oslo, lukket kritikervisning, 17.februar 2021

Marius von Mayenburg er knyttet til Schaubühne i Berlin som dramatiker, dramaturg, oversetter og regissør. Han har en lang produksjon bak seg og blir mye spilt. Gjennombruddet hans var Flammefjes (Feuergesicht) fra 1997. Stykket er satt opp flere ganger i Norge, blant annet på Nationaltheatret i 2001. Det var daværende teatersjef Eirik Stubø som introduserte Mayenburg i Norge med denne oppsetninga. Alexander Mørk-Eidem hadde regi. Flere av Mayenburgs stykker er spilt i Norge, blant andre Det kalde barnet (2003) og Martyrer (2016).

Det onde barnet

I flere av Mayenburgs stykker finner vi motivet «det onde barnet». Mayenburg er også oversetter og to år før han skrev Pang! (Peng! på tysk) oversatte han William Shakespeares Richard III. Det har kanskje vært med å farge hovedpersonen Rolf Pang (Olav Waastad). Han er manipulerende og maktsyk – et grusomt barn, men ikke uten sjarm. Han er på scenen i slåbrok og små, litt barnslige skinnsko når vi kommer inn i salen og han småsnakker med oss lett og uformelt. Han fungerer utmerket i rollen. I bakgrunnen spilles lett jazz. Han introduserer kameramannen Tom/Peiman (Peiman Azizpour) som filmer og agerer med gjennom stykket. Alt starter før Rolf Pang blir født. Foreldrene hans (Ida Klem og Espen Alknes) er naive, velmenende og håpløst lykkelige. Men Dr. Bauer (Rebekka Nystubakk) og søster Mechthild (Bartek Kaminski) forstår at ikke alt er som det skal, når ultralyd viser at lille Rolf kveler sin egen søster i magen til mor. Når han kommer ut, er han et kynisk og egoistisk monster, men foreldrene ser bare en søt, sjarmerende og svært intelligent gutt.

Turnévennlig

Scenerommet er turnévennlig. To store skjermer/flater står skrått mot hverandre. Det er mulig å åpne opp «vinduer» og «dører» i flatene som også benyttes til å vise livefilming. Alt er en del av et reality-show som streames. Midt på golvet står en rosa sofa og markerer stue/hjem. På siden av spilleplassen står et gammeldags Lundby dukkehus. Dukker som representerer karakterene blir spilt med og filmet her. Overgangene mellom skuespill og dukkespill er sømløse og fungerer godt. En video som blir vist på scenen er av et hus som står på en fjelltopp. På loftet er det gjemt unna gamle nazi-effekter. En bit av det vi forbinder med det groteske skiltet som sto over inngangen til konsentrasjonsleiren Auschwitz med «Arbeit macht frei» står i et hjørne. Alle stykkets effekter, innfall og karakterer er sydd fint sammen i Peer Perez Øians regi. Det er futt og fart og gode overganger. Noen steder oppleves det litt masete og bråkete, men det kler også stykket.

Tyskland

Det er ingen tvil om at stykket plasserer seg i Tyskland. Det er ikke gjort noe forsøk på å legge teksten til norske forhold i Øyvind Bergs ypperlige oversettelse. Her hintes det om besteforeldre som gravde ned lik i hagen og altså om en fortid det ikke bør graves i. Oppgjøret med krigshistorien er noe som fortsatt opptar mange tyskere, mange i Norge også, men ikke i like sterk grad. I Pang! behandles det satirisk, men treffer kanskje ikke så godt her. Det sparkes i mange retninger. Her er det den naive som skal hjelpe alle mishandlede kvinner ved å ta dem inn i sitt eget hus, men putter dem bare i kjelleren og lar dem dø og råtne der. Det er direktøren som tar pappaperm og kun skal konsentrere seg om barnet, men ender med å jobbe fra mobilen. Vi ser filmindustrien som mesker seg i historien til en kvinne som lever med en voldelig ektemann. Det blir greie sleivspark, men ikke mer.

Komisk talent

Det er ikke så ofte vi ler under visninga av stykket, til det er den for grovkornet og brutal, men det gjør vi, på tross av dette, i to av scenene med Bartek Kaminski i fokus. Han spiller Rolfs fiolinlærer Korsakov med en ypperlig komisk timing. Korsakov er brutalt ærlig og sier rett ut at Rolf er fullstendig talentløs. Finfint komisk kroppsspråk og bruk av østeuropeisk aksent understreker karakteren. Det ender i et brutalt blodbad der Rolf stikker ut øyet på fiolinlæreren med buen. Også som våpenhandler Schmeidel er Kaminski veldig god. Her er han en myk og vennlig mann med sørlandsdialekt som skal selge vidunderproduktet MGSB8 – et maskingevær. Herlig komikk med snert.

Ferdigtygd tematikk

Mayenburg skrev Pang! i 2017, visstnok i ren frustrasjon over at Donald Trump vant valget i USA. Rolf Pang er ikke Trump, men minner om ham på så mange vis. Scenografien viser på et tidspunkt Det ovale kontor, den amerikanske presidentens kontor. Det blir fryktelig overtydelig. Den ubehagelige overraskelsen, frustrasjonen, og raseriet over at Trump kom til makten speiles i stykket og tematikken fungerte sikkert svært godt under urpremieren på Schaubühne. Det er ikke det at det ikke fortsatt er viktig, men satiren rundt dette oppleves ikke som like presserende å få fram. Det er mulig vi er gått litt Trump-lei. Uansett kan det være greit å ta fram Raga Rockers-klassikeren «Er det ikke deilig å ha noen å hate».

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Alt er ett, ett er alt

Eirik Blekesaunes første verk under eget navn, Logos Pneuma, består av objekter, tekst, digital teknologi og mennesker. Det kunstige og det organiske, og det lekende og det kontrollerte, flyter sammen i et godt og dynamisk komponert verk.

Av Elin Lindberg

Eirik Blekesaune: LOGOS PNEUMA

Komponist og musiker: Espen Reinertsen

Dramatiker: Finn Iunker

Dramaturgi: Ine Therese Berg

Lys: Jean Vincent Kerebel

Utøvere: Marika Enstad, Jon Tombre, Øyvind Borgemoen Lyse

Black Box Teater, store sal, urpremiere 3.juni 2021

Eirik Blekesaune er en erfaren scenekunstner. Han har vært med i mange av Verdensteatrets produksjoner opp gjennom årene. I tillegg til å være musiker og kunstner er han utdannet dataprogrammerer. I Verdensteatrets produksjoner har han blant annet jobbet med å skape elektromekaniske skulpturer.

Objekt, lyd, mørke

Under åpningssekvensen skapes lyd fra en saksofon om til rop og ekko. Noe beveger seg i mørket på scenen. Lyset går langsomt opp. Det er to høye rektangulære objekter som danser. Objektene ligner på høye skap. Et menneske inni konstruksjonen styrer bevegelsen. Vi hører små knirk fra objektene som beveger seg. De er bygd av tre og har svarte forheng rundt seg som svinger i dansen. Knirkene integreres i den bearbeidede saksofonmusikken. Hender kommer til syne fra bak forhengene. Et menneske (Jon Tombre) kommer fram høyt inni den firkantede konstruksjonen.

Objekt, menneske, tekst

Et par steder i verket er Finn Iunkers scenetekst sidestilt med andre sceniske elementer, andre steder er teksten blandet inn i annen lyd og bevegelse slik at den kun framstår som lydfragmenter. Den første teksten som presenteres er en oppskrift på det bibelske brødet Esekielbrød. Det første som må gjøres, beretter aktøren Jon Tombre, er å samle og nøye bearbeide din egen avføring – den skal brukes til å steke det hellige brødet med. Teksten spiller på kontrasten mellom det skitne og det rene. «Esekiels bok» i Det Gamle Testamentet er noe av det mest psykedeliske vi har i verdenslitteraturen. Den inneholder vanvittige visjoner og nærmest science fiction-aktige bilder. Og samtidig altså noe så jordnært og organisk som et brød. Dette brødet er for øvrig blitt ganske populært i det siste og kan kjøpes flere steder. Det bibelske kommer også inn i arbeidet ved bruken av gesten eller håndbevegelsen som står for velsignelse i kristne ikoner (pekefinger og langfinger sammen, tommel til siden). Gesten blir en del av aktørenes fysiske bevegelsesmateriale. På en av sideveggene ved publikum henger det kopier av kristne ikoner med en Jesus-skikkelse på.

Dynamisk dramaturgi

Det sceniske har en dynamisk dramaturgi. Fra den søkende, åpnende og rolige starten på verket, går det etter hvert inn i en voldsom og dramatisk fysisk og lydlig sekvens. Sangen til Marika Enstad og Øyvind Borgemoen Lyse er wagnersk. Lyden er så høy at vi bruker øreproppene vi har fått tildelt ved inngangen, for å unngå hørselsskade og ubehag. Det piskes i golvet med pinner. En av aktørene bærer halvmaske. Lys, lyd og bevegelse gjør at sekvensen kjennes eksplosiv. Hintes det også her til Esekiel og de brutale, nærmest voldelige, religiøse visjonene?

Å balansere motsetninger

Begrepet logos kommer fra gresk og vi kjenner det både fra retorikken og filosofien. I Blekesaunes verk er det den filosofiske betydningen av ordet som er mest aktuell. Her er logos verdensånden, eller det som gjennomsyrer alt. Det som gjør at alt henger sammen med alt. Dette kan virke som et styrende prinsipp i dette arbeidet. Elementene i verket får en sidestilt betydning. Det materielle og det lydlige søkes å balansere. Det organiske og det digitale står ikke som kontrast til hverandre, men danser sammen og gir plass til hverandre. Pneuma blir i filosofien også brukt som et begrep på ånd, men vi kjenner det også som begrepet som brukes i medisin om det som har med pust å gjøre. I stoisk filosofi står pneuma for «livets pust». I en av sekvensene blir dette illustrert ved at Enstad foretar et slags ritual der hun ruller bollestore kuler av et rødt materiale og blåser eller puster på dem. Vi opplever, eller assosierer til, at det skapes liv, men «bollene» er fortsatt like døde og kunstige.

Objekt, menneske, dans

Det er fint å se middelaldrende, voksne kropper jobbe med et fysisk, scenisk bevegelsesmateriale. Det tilfører en helt annen karakter til verket enn om Blekesaune hadde brukt unge, profesjonelle dansere. Det organiske og menneskelige får slik mer tyngde i møtet med det kunstige og digitale. I slutten av stykket bruker de en slags masker som gir dem forstørrede lepper. De kunstige leppene deformerer ansiktene deres, de minner om groteske versjoner av plastisk kirurgi. Det får også aktørene til å minne om gapende fisk. Mennesket og objektet smelter sammen til ett i denne siste sekvensen.

I forhåndsomtalen til stykket kan vi lese om det her jobbes med algoritmer. På hvilken måte man har jobbet med dette kommer ikke helt tydelig fram. Logos Pneuma beveger seg fint på egne bein og står stødig som verk. Det har allikevel et noe enklere preg enn noen av de andre verkene jeg har opplevd med Blekesaune som medkunstner.

Publisert på Shakespearetidsskrift.no

Koseleg bitch

Iren Reppens tekstar i Det e hardt å være b**ch som har urpremiere på Det Norske Teatret, er gode og solide, bandet spelar fint, men bitchy? Nei, ikkje så veldig.

Av Elin Lindberg

Iren Reppen: DET ER HARDT Å VÆRE B**CH

Regi: Nils Petter Mørland

Scenografisk assistanse: Unni Walstad

Koreografisk assistanse: Belinda Braza

Lys: Philip Winter Hartvigsen

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Band:

Bass: Gjermund Silset, gitar: Håvar Bendiksen, trommer: Kenneth Ekornes, fele og fløyte: Joseph Angyal

Innspeling av Hælvete: Johannes Winther Farstad

Det Norske Teatret, scene 2, 2.juni 2021

Kvinner og makt er det faktisk enno mange som meiner ikkje høyrer saman – sjølv om vi har kvinneleg statsminister og nokre kvinnelege toppleiarar. Det blir sagt at det finst både kvinnelege pilotar og kirurgar. Iren Reppen har vore skodespelar i ei årrekkje, og ho har vore teatersjef på Hålogaland Teater (2009-2013) og medlem av Norsk Kulturråd (2012-2015). Ho har sitte med nokså mykje makt. Det er denne personlege historia Reppen tar for seg i Det er hardt å være b**ch.

Kabaret

Det er framleis berre lov å ha 20 publikummarar i salen. Det hjelper ikkje særleg på for å skape trøkk i salen. Reppen helsar på oss når vi kjem inn. Det er avvæpnande og triveleg. Ho presenterer det talentfulle, noko tilårskomne boy-bandet og fortel oss at det er vi – publikum – som gjev ho makt, utan oss er ho makteslaus. Og det er jo sant. Reppen hadde stor suksess med Det e hardt å være mainn som hadde urpremiere under festspela i Nord-Noreg i 1994. Denne gongen var det òg Svein Gundersen som hadde laga musikken. Dette må ein kunne seie var Reppens gjennombrot som artist. Ho tar opp tråden frå denne oppsetjinga og startar Det e hardt å være b**ch med å synge om at det er endå hardare å vere mann i dag enn i 1994, før ho startar på den personlege historia si i eventyrform: «Det var ein gong ei lita jente frå Harstad..» – altså Reppen sjølv. Dette er ei form stand-up-komikarar nyttar ofte. Reppen er langt frå så utleverande som vi er blitt vante med at mange kunstnarar er. Det sjølvbiografiske er stort sett grovt skissert – og det er heilt greitt. Kabareten vekslar mellom songar og historia om eit liv.

Kattekvinna

Eit smertepunkt i Reppens historie som blir brukt til å illustrere makt er det om «kattekvinna». Eitt av numra i Det e hardt å være mainn handlar om ei forførande kattekvinne. Denne parodierte Harald Eia i den då nyskapande komiserien Åpen post. Det var ein godt laga og artig sketsj. Men her blir makttilhøva rokka ved. Den makta ei suksessframsyning som Reppens Det e hardt å være mainn hadde, var plutseleg blitt snappa av ein komikar. No var det Eias kattekvinne folk hugsa. Og han hadde ein million tilskodarar og var støtta av NRK og sjølvaste Staten, altså oss, mimrar Reppen. Ein kan lure på om det ikkje var endå hardare å vere kvinne og kjendis på 1990-talet enn no. I den situasjonen, og i den medierøynda vi hadde då, hadde Eia tatt all makt. Reppen kunne berre smile og seie at alt sjølvsagt var heilt greitt. Vi forstår at dette har skapt eit varig smertepunkt. Det har lenge vore slik at menneske som har posisjonar i samfunnet som gjer at dei får mykje omtale – politikarar, samfunnsdebattantar, kunstnarar – har fått høyre at du må tole hets og sjikane – eller nokon slemme parodiar. No er det fleire og fleire som reagerer på slikt.

Makt

Ein stor del av kabareten handlar om den tida Reppen var teatersjef på Hålogaland Teater. Ho syng om den vakre nordnorske naturen og om at det er den stormfulle tida som er kjærleiken hennar. Ho snakkar om lange dagar på jobb, om å jobbe hardt for å oppnå suksess og bli elska. Ho syng om å klatre til toppen. Det er historier om noko håplause strategimøte på hotell, om ord på verdiar og visjonar som berre er tomme omgrep og som ingen hugsar etter hotelloppholdet som sikkert hadde vore triveleg nok. Reppens tekst har flust av sjølvironi og ho formidlar godt det å jobbe seg inn i rolla som sjef og det å stundom tvile på seg sjølv og leite etter sin eigen veg. Ho syng og fortel om einsemd og press. Eg saknar endå meir kjøt på beinet her. Eg skulle ynskje at ho hadde vore endå modigare og endå meir konkret i skildringa av livet til ein teatersjef. Den einaste Reppen går i klinsj med er Harald Eia, og det er i denne samanhengen ingen stor fight. Eia har makt, men han er ikkje lenger humorkongen. Her kunne Reppen tatt endå meir makt over ei forteljing om makt – ho hadde ikkje trengt å vore basert på fakta eingong, men gitt oss meir å kjenne på av spelet mellom makt og maktesløyse.

På toppen

Ein usynleg ramn dukkar opp eit par stader i Reppens univers. Det kjem ikkje heilt klart fram kva fuglen representerer. På eit tidspunkt er Reppen komen heilt på toppen. Ho ser Jens og Erna, kronprinsen og Gro, Pia Tjelta – og Harald Eia. Er ho ikkje framme no? Men nei, ho må vidare. Dette er eit punkt i historia som tar konkrete referansar inn, samstundes som det er i ei eventyrform, og det fungerer godt. Ein stad kastar Reppen rundt på rekvisittar og uttrykker sinne, men vi opplever ho eigentleg ikkje som hard og bitchy. Om ho då ikkje speler at ho er ein psykopat som er så god til å dekke over dei psykopatiske trekka sine at dei ikkje kjem til syne. Eg trur ikkje det er slik, Reppen er ein for god og erfaren skodespelar til at ho ikkje ville gitt oss eit hint om dette. Det blei ei triveleg stund i teateret, det var godt å vere attende, men eg skulle ynskje at Iren Reppen og det kunstnarlege laget hennar hadde vore mykje meir bitchy og vore mykje tøffare i å vise fram makt og maktesløyse.