Torshovteatret: DEN SKINNENDE BYEN

foto: Alette Schei Rørvik

Publisert på shakespearetidsskrift.no januar 2022

Med Gud i ryggen og en bison i skapet

Espen Klouman Høiner setter nok en gang søkelyset på det mytologiske Amerika, men Den skinnende byen på Torshovteatret får mange betydningslag og kan også leses som en fortelling om den antroposcene tidsalder

Av Elin Lindberg

DEN SKINNENDE BYEN av Espen Klouman Høiner

Regi: Espen Klouman Høiner

Komponist og musiker: Camilla Vatne Barratt-Due

Scenograf og kostymedesigner: Signe Becker

Lysdesigner: Ida Klevstul Burdal

Maskør: Wibke Schuler

Dramaturg: Oda Radoor

Torshovteatret, urpremiere 21.januar 2022

Foran publikumsinngangen på Torshovteatret som vi må gjennom for å gå trappa opp til den runde scenen, står en gammeldags fotoportrettbakgrunn med malte draperier. Dette er en bakgrunn vi kjenner igjen fra utallige Amerika-bilder utvandrere fikk tatt av seg i den nye verden. Foran denne ønsker Stine Fevik og Espen Klouman Høiner i store skjørt med rysjer, og Camilla Vatne Barratt-Due med trekkspill, oss velkommen. De synger en enkel sang om sannhet og tro og Den Store Fortellingen før den munnbindkledde pulikumsgjengen følger etter dem opp trappa.

Det funklende dunkle

Stine Fevik, Espen Klouman Høiner og Camilla Vatne Barratt-Due er på scenen gjennom hele stykket. De har alle en svært musikalsk og fintfølende tilstedeværelse på scenen. Fevik og Høiner starter ritualistisk med å brenne røkelse som viftes utover med fuglefjær og med å henge opp små klokker. De er begge kledd som kvinner fra 1800 og den tid. Fevik har cowboyhatt og Høiner har svart parykk og knallrød leppestift. Vi skimter et stort fløyelsaktig forheng bak på scenen før det blir helt mørkt. Stillheten er stor og fylt. Det er stille lenge. Over oss ser de selvlysende tapebitene som hører til teaterteknisk utstyr, nesten ut som stjerner i ei svart natt. Den mørke stillheten gjør oss lydhøre og mottakelige. Det er sjelden vi opplever å sitte stille sammen med andre i mørket. Det er meditativt og mykt. Et utgangspunkt for Den skinnende byen er en preken pilgrimen John Winthorp holdt da han med sitt følge var på vei til Amerika. De skulle til det bibelske lovede landet. I det stillheten og mørket i teatersalen nærmer vi oss kanskje litt av følelsen av å sitte på en båt over Atlanterhavet i nattemørket uten å vite hva som ville komme. Fottrinn høres, og noe som minner om rennende vann, det lukter behagelig av røkelsen. Vi er renset av mørket, vi er klare til å lytte.  «Vi er her. Nå er vi endelig her i mørket sammen», sier Høiner med behagelig, rolig stemme, «vi – et stort vi – og flere vil følge etter, her kan vi begynne på nytt». Fra dette punktet er det ordet som råder i Den skinnende byen. Teksten framføres med en blanding av inderlighet og distanse. Det gjør den åpnende og flertydig.

Det mytologiske Amerika

I 2019 lagde Klouman Høiner stykket Vi, folket (anmeldt på Shakespearetidsskrift.no i april 2019). Her jobbet han også sammen med Camilla Vatne Barratt-Due og Signe Becker. Har falt han gjennom et imaginært hull ned på scenen ikledd en kanindrakt med Elvis-snitt og fortalte en dokumentarisk historie med utgangspunkt i sine erfaringer som utvekslingselev i en liten by i Midtvesten. Tittelen Vi, folket – «We the people» på engelsk – er de første ordene i den amerikanske grunnloven. Klouman Høiner brukte historien om vertsfamilien sin, med vertsmoren Rose i sentrum, til å fortelle en historie om Amerikas Forente Stater. Han viste at Den Amerikanske Drømmen ikke er hva den var. Foreldrene til Rose og vertsfaren John kom til USA for å få et bedre liv. En viktig del av landets mytologi er basert på at du kan skape deg et liv, du kan bli hva du vil bare du jobber hardt nok. Det viste seg at dette ikke lenger er en realitet. Den sosiale mobiliteten i USA er blitt liten. Er du født i arbeiderklassen, eller i middelklassen, er det nesten umulig å få den utdanningen som kreves for å kunne jobbe deg ut av relativt fattige kår.

Den skinnende byen går inn i selve urmyten om Det lovede land. Nettopp den bibelske konteksten er viktig for å kunne forstå hvorfor amerikanerne så – og kanskje fortsatt ser – på seg sjøl som Guds utvalgte folk. Og hvorfor de med en så stor selvfølge kunne kolonialisere et landområde. Dette er ideen om den amerikanske eksepsjonalismen.

Gud, Gud, Gud

Med en tanke ekko på stemmen insisterer Stine Fevik lett messende: «Tro! Så vil det åpenbare seg! Vi er de troende! Her vil drømmene fullbyrdes! Sånn skapes den virkeligste virkelighet». Hun går på galleriet over hodene på oss. Vi formanes til å tro på at Gud er med oss. Gud, Gud, Gud: «Gud er med deg, Gud er med han og han, hun og hun, hen og hen».

Teksten er litterær og fungerer godt scenisk. Den er poetisk, den åpner opp flere lag av bilder for oss. Gjennom ordene får vi presentert det amerikanske landskapet med sine sletter, skoger og fjell. «Se på denne naturen!», sier Fevik og viser med ei lommelykt rundt i den svartmalte teatersalen. Teksten gir oss akkurat nok informasjon til at vi får historien om de første europeiske kolonistene som begynner å dyrke amerikansk jord. Videre åpner teksten opp det moderne amerikanske landskapet: «Lyden av fabrikker, akademier, bordeller, fengsler, jernbaner, står og glasskonstruksjoner». Fevik og Høiner henger opp det som ligner på ametyster i karabinkrokene som henger sammen med de små bjellen som henger rundt på scebnen. De er vakre, skinnende fiolette steiner. Hvorfor henger de der? Er det som «Aladdins frukt» i Henrik Wergelands dikt «For trykkefriheten», en metafor for vakre edelsteiner som bare er vakre å se på, men som ikke har noe næring og dermed får begrenset verdi?

En bison i skapet

Med den grunnleggende troen på å være Guds utvalgte folk legger kolonistene landet under seg. Men det er noe som skurrer. Det er jo noen der fra før. De er flyktige. Kolonistene får ikke helt taet på hvem de er. Og det er ikke bare andre mennesker i det lovede landet. Bak det store forhenget på scenen dukker det fra tid til annen opp noe som ligner på en skinnfell – eller er det høy? Det er vanskelig å se i det sparsomme lyset. Fevik og Høiner er borte og dytter litt på det i ny og ne. Høiner frakter det opp på galleriet på et tidspunkt – opp på «loftet». De prøver liksom å få det ut av veien.  Men så plutselig står den der: En naturtro bison i full størrelse. Naturen kan ikke lenger skjules. Her utvider historien seg. Fra å handle om kolonister som inntar Amerika, kommer det til å handle om hvordan mennesket legger jorden under seg som om de/vi har en gudommelig rett til å herske over alt liv. Stykket setter søkelys på det vi i dag kaller den antroposcene tidsalder på en åpnende måte ved å knytte den til denne moderne skapelsesberetningen.