Black Box Teater: Helle Siljeholm: THE MOUNTAIN BODY

foto Istvan Virag

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Skriften på veggen

The Mountain Body av Helle Siljeholm er interessant og givende som møte med en prosess, som teatral kunsthendelse er den ikke helt vellykket

Av Elin Lindberg

THE MOUNTAIN BODY

Konsept og koreografi: Helle Siljeholm

Klatrere og medskapende utøvere: Marianne Kjærsund, Pernille Holden, Anders Rummelhoff, Sjur Hansteen

Produsent: Guro Vrålstad

Tilgang, sikkerhet, historisk konsulent, lokal tilrettelegging: Olav Vestlie

Pigmentekspert: Bent Erik Myrvoll

Kostymedesign, søm: Solveig Fagermo

Black Box Teater, visning: Østveggen, Kolsåsstupene. Premiere 21.august 2021

Først: Det er en glede at det finnes så mange former for teater og teatrale, performative hendelser. Hamlet på Nationaltheatret finnes og The Mountain Body finnes – eksempler på to svært ulike former for teatrale uttrykk. Det er essensielt at det fortsatt satses på å skape et livskraftig miljø for disse teaterartene.

Ut på tur

I god tid har reisefølget mitt og jeg dratt fra Oslo til Bærum og fulgt kartanvisningene fra Black Box Teater. Vi har tursko og turklær, og sekk med termos og matpakke. Vi vandrer gjennom skog og langs idylliske stier til et stort nytreska, gyllent jorde som vi krysser. Her, et stykke ute på jordet, er visningsstedet. Vi ser opp mot Kolsåsstupene. Publikum kommer. Voksne, barn, hunder. Folk tar fram tepper, mat og drikke. Det er koselig piknik og god stemning. Sol og akkurat passe varmt. Klokka nærmer seg 12, da skal forestillinga starte. Måten å se på, oppleve eller ta innover seg, forandrer seg i møte med et kunstverk. Sansene skjerpes. En stor gresshoppe havner på buksebeinet. En rovfugl sirkler over Kolsåstoppen. En hvit prikk i Kolsåsstupene er nok en klatrer som venter på beskjed om å starte. En skygge i fjellsida minner om en flygende drage. En diger skurtresker starter arbeidet med å treske korn på jordet foran oss. Vi venter, vi ser, og vi lider ingen nød.

Interessant historie

Helle Siljeholm som står for konsept og koreografi ønsker oss velkommen. Hun forteller hvorfor nettopp dette stedet er valgt. The Mountain Body er et prosjekt som ser på hvordan fjellet synlig og usynlig påvirker samfunnet rundt. Det er et interdisiplinært prosjekt og en serie arbeider i ulike fjell – Kolsåsstupene er først ut. Siljeholm forteller om stedets interessante geologi – dette får vi utdypet av geolog Henrik Svendsen seinere. Fjellet – om vi kan kalle det et fjell – er en det av det geologiske området Oslofeltet som går fra Oslo til Telemark. Det er 400 millioner år gammelt. Vi lærer om konglomerat – presset elvesand, basalt som har rent som flytende lava-elv og om den svært sjeldne rombeporfyren som også finnes her. Siljeholm forteller om kunstnere som har møttes her ved Dælivann – Kitty Kielland, Harriet Backer, Eilif Pettersen. Malere som var svært opptatte av lys under nyromantikken på slutten av 1800-tallet. Edvard Munch og Claude Monet malte også herfra. Siljeholm informerer oss om at dette var det første feltet for klatring i Norge. Det ble etablert i 1903, blant annet av Therese Bertheau, som var lærer i Oslo-skolen. Mange miljøforkjempere har klatret her. Det er fortsatt bolter igjen etter miljøfilosofen Arne Næss.

Mennesket er en liten prikk i verden

Noen ganger er konseptet, ideene og materialet et verk er skapt av, mer interessant enn verket selv. Vi ser de fire hvitkledde klatrerne og medskaperne i prosjektet (Marianne Kjærsund, Pernille Holden, Anders Rummelhoff, Sjur Hansteen) bevege seg i fjellsida. Vi stirrer på de hvite små prikkene. De beveger seg trygt og sakte. Litt opp, litt til siden. En elg! En diger elg løper over det gyllne jordet! Meget vakkert! Meget vakkert! Publikum applauderer. Skurtreskeren går. Den kjører i store sirkler på jordet foran oss. Vi er i en tilstand der vi observerer verden. En edderkopp. En skogsdue. Lintorskemunn – en plante med gule blomster. Et fly. Med kikkert ser vi at klatrerne maler på fjellveggen. De følger konturene til fjellet. Fargelegginga er et møte mellom klatrernes/aktørenes bevegelse og fjellet.

Kunnskap

Etter seansen i bergveggen går vi videre over gyllne jorder, på stier gjennom eldeløvskog, over den gamle husmannsplassen Gjettumsbråtan, opp til KIF-hytta. Der møter vi billedkunstner Bent Erik Myrvoll. Det er han som har produsert okermalinga som aktørene/klatrerne benytter. Vi får et interessant foredrag om okerpigmentet som er brukt. Det er fra Telemark og er – etter det vi forstår – funnet i Oslofeltet, det geologiske området vi nå beveger oss på. Myrvoll forteller inngående om prosessen med å samle pigment og skape malingen. Det er svært interessant å høre en fagperson snakke om sitt eget fagfelt. Han snakker om hvordan fresker restaureres, han viser oss knust marmor som han blander med pigmentet. Vi får se eksempel på hvordan pigmentet ser ut når det blir brent. En interessant kobling er at okerpigment var det de aller første menneskene brukte når de lagde malerier på huleveggene sine.

Geologi og økologi

De to offisielle foredragene oppe ved KIF-hytta sto geolog Henrik Svendsen og økolog Katrine Eldegard, professor i naturforvaltning, for. Svendsen forteller hvordan en geolog leser jordas arkiv og bruker det for å si noe om blant annet fortidsklimaet. Svendsen har, blant annet, skrevet boka Bergtatt om fjellenes kulturhistorie. Mange fjell har blitt sett på som hellige. Kailash i Tibet, for eksempel, er fjell pilgrimmer går rundt den dag i dag – noen krabber på kne rundt fjellet. I samisk kultur finnes også hellige fjell. Foredraget er glimrende utført og virkelig interessant. Et begrep han trekker inn er det antroproscene som er en ny geologisk tidsalder som understreker menneskenes påvirkning på geologien.

Katrine Eldegard understreker også menneskenes enorme påvirkning på verdenen vår. Hun mener at det ikke lenger finnes urørt natur. Hun illustrer ved hjelp av en meterlang hyssing hvor lenge det har vært liv på jorda og hvor lenge mennesker som oss har vært her – vår tid får nesten ikke plass på hyssingen, likevel har vi satt så enorme spor etter oss. Før vår tid – for 10 000 år siden var 99,9 % av biomassen ville dyr, nå er det rundt 4%. Igjen er det svært interessante foredrag om menneskets plass i verden.

Mene mene tekel ufarsin

I bøkens bok – Bibelen, nærmere bestemt i Daniels bok i Det Gamle Testamentet står disse mystiske ordene som i vår dagligtale er blitt til skriften på veggen. Vi bruker uttrykket for å beskrive en høytidelig dom eller et viktig budskap. De okerfargede strekene, konturene av fjellet som aktørene i The Mountain Body maler på, kan kanskje illustrere skriften på veggen for oss. Gjennom all kunnskapen vi tilegner oss, eller blir minnet på, i løpet av teaterhendelsen og spesielt foredragene rundt den, reflekterer vi over vår arts tilstedeværelse på jorda og på selve verdenen vår – jorda.

Styrken til The Mountain Body er fokuset på kunnskap om verdenen vi lever i. Kunnskapen kan styrke vår handlingskraft for å ta vare naturen. Som kunstverk er ikke The Mountain Body like sterkt. Det er sympatisk at materialet forestillinga, eller verket, bygges opp rundt er så synlig. Det er likestilt med den koreograferte klatreseansen. Friluftslivet og de akademiske foredragene integreres ikke i verket, men står for seg selv og kommer til å få en enda sterkere posisjon enn klatreforestillinga. Aktørenes fysiske møte med bergveggen og malinga med den fantastiske okerfargen foregår så langt unna oss som publikummere at det rett og slett blir vanskelig å se og følge. Alt annet som skjer rundt oss gjør større inntrykk og angår oss mer. Ideen om skriften på veggen er fin, men den fungerer ikke så godt i praksis. Men alt i alt er dette et sympatisk prosjekt og turen var veldig fin.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s