Blog

foto: Hans Petter Eliassen

publisert på shakespearetidsskrift.no

Aktivisme, spiritualitet og fest

(Porsgrunn): Grenland Friteaters helgefestival Vinterscenen hadde et rikholdig program som spente fra arbeider på et høyt kunstnerisk nivå til det mer lurvete og amatørmessige. Mye av programmet handler om aktivisme i forskjellige former. Mange av visningene var arbeid-i-prosess.

Av Elin Lindberg

Vinterscenen 11.13.februar 2022

Arrangør Grenland Friteater

Grenland Friteater er snart 50 år (i 2026), og har lang erfaring i å skape fest og festival, de er veldig gode til nettopp det. Dette vet jeg godt siden jeg har vært skuespiller og medlem i Grenland Friteater i mange år, men nå er det så lenge siden at jeg skal prøve å se på arbeidet som blir gjort her litt utenfra. Noen av forestillingene som vises på festivalen, er allerede anmeldt i tidsskriftet.

Ut på tur 1

Lars Vik og Geddy Aniksdal er en del av grunnstammen til Grenland Friteater. Med Solviatur Ambulando tar de med en gruppe ut på tur. Tittelen betyr å løse opp i problemer mens man går. Det er det vi skal gjøre på denne gåturen i skogen ved Porsgrunn. Vi møter opp utenfor Porsgrunn Porselensfabrikk. Lars og Geddy er iført litt gammelmodige, svarte dresser og sko med brodder. Alle må ha sekk med utstyr, vi får matpakke og sitteunderlag. Vi skal på vandring. «Underveis skal vi gjøre noen mjuke forsøk», sier Lars. Det første er å legge de avslåtte mobiltelefonene i en mobilsovepose. Posen har logoen til prosjektet Solviatur Ambulando påtrykt. Som logo ville Lars ha ei kongle, og Geddy ville ha et fotavtrykk, resultatet som er designet av parets datter Anna Andrea Aniksdal Vik, rommer begge deler.

Kunsten å sette den ene foten foran den andre

Turen tar rundt to timer og foregår i bynær natur på isete stier. Ved kirkegården stopper vi opp til turens andre mjuke forsøk. Vi får en stein til å ha i lomma. Den skal symbolisere «noko som gneg, nuggar», sier Geddy, «putt han i lomma og gløym han». Underveis stopper vi opp og får små historier. Vi får høre om Emma Gatewood – en historisk, amerikansk langdistansevandrer, og historier fra parets egne gåturer, om gran og furu. Vi får opplesning av tekster av Alice Munro, dikt av Hans Børli og utdrag fra den franske filosofen, forfatteren og vandreren Frederic Gros’ bok Til fots. Vi går forbi eneboliger og gårdsbruk, og på andre sida ser vi Klyve, der blokkene står. Under kaffepausen på en liten topp har vi utsikt mot Herøya og det gedigne industriområdet der – dette er Porsgrunn. Turen plasserer oss i det materielle. Vi blir medskapende og medvitne på en mjuk måte.

Ut på tur 2

Mens vi venter på hudriket er en del av et flerårig kunstnerisk forskningsprosjekt som Liv Kristin Holmberg og Hanna Barfod står bak. På festivalen hadde de en prosessvisning. Det er hudens og berøringssansens estetiske potensial som undersøkes. Visninga er særs eksklusiv. Vi er fire personer som blir bedt om bord i en ventende liten buss. Vi får en SMS som ber oss om å høre på en prolog skrevet av poet Aina Villanger på mobiltelefonene våre. Det er skumring, vi er på vei ut av Porsgrunn og jeg aner ikke hvor vi skal. Vi ender opp i Langesund og blir invitert inn i Hanna Barfods barndomshjem. Det er en gammel gård fra 1600-tallet. Lyset inne i det rommet vi plasseres i, er dempet. Vertinne Janne hvisker og snakker mykt med oss. Hun bærer på en fugledukke – en e-kall, eller ærfuglhann. Vi sitter i hver vår kubbestol. Kontakten med bark, eller trehud, knytter denne opplevelsen til Solviatur Ambulando.

For å kunne oppleve teaterhendelsen Mens vi venter på hudriket må du velge å stole på aktørene. Du må tørre, og ønske, å gi deg over til øyeblikket for å få den spirituelle opplevelsen en slik teaterhendelse kan gi. Dette krever mye av deltakerne, det krever fullstendig tillit til situasjonen og aktørene, men det krever enda mer av kunstnerne bak. Det er et stort ansvar å skulle gi deltakerne den tryggheten som skal til. Og ja, Liv Kristin Holmberg og Hanna Barfod, sammen med sine medhjelpere, makter dette. Mens vi venter på hudriket gir både en rik spirituell opplevelse og en renselsesfølelse av vi kan kalle katarsis. 

Love Hurts

På programmet sto også en verkstedvisning av Håvve Fjells Love Hurts i teatersalen på Friteatret. Håvve Fjell er kjent fra Pain solution som han ganske nylig har lagt bak seg etter enormt mange smerteforestillinger. Han har hengt etter huden i kroker, sydd hendene fast i hodet og skrittet, vært støpt inne i gips, ligget på glasskår og spiker. Han gjorde smerte til en kunstform – og til underholdning. I Love Hurts er det ingen spektakulære visninger av smerte. Det er en gammel fakirs livshistorie, en personlig historie om tapt kjærlighet, ensomhet, avhengighet og selvmedisinering, ganske banalt og selvmedlidende fortalt. Og det er bare det det er.

De gamle er eldst

Festivalkvelden avsluttes på RIP – rockeklubben i Porsgrunn. Chris Erichsen fra det legendariske rockebandet The Aller Væste åpner med å presentere et par nye låter av finfin kvalitet. Og han beviser at de gamle fortsatt er eldst.

Dahle & Løberg fulgte på og spilte dronebasert støymusikk til visningen av den svenske stumfilmen Häxan av Benjamin Christensen fra 1922. Filmen er en spillefilm-dokumentar-hybrid der Benjamin Christensen tar et oppgjør med europeisk overtro gjennom tidene. Christensen spiller selv djevelen. Mange band har spilt musikken sin som følge til denne kultfilmen. Henning Dahle og Tom Løberg er drevne musikere som i tillegg til dette prosjektet spiller i, blant andre, bandene Turbinstugu og Dilldallholom. Duestien Top Boys fulgte på. De er en helt fersk rapduo som skildrer livet i nordre bydel i Skien. Ryktene gikk om at dette var deres første opptreden. Et godt råd til disse gutta – og noe som de sikkert også fant ut av seg sjøl – er å ikke begynne å drikke på toget fra Skien til Porsgrunn klokka seks om ettermiddagen når du skal på scenen rundt klokka elleve.

Samisk kontrafiksjon

Lørdag startet med en samtale på Porsgrunn Bibliotek mellom samiske Siri Broch Johansen og Tor Arne Ursin fra Grenland Friteater. Siri Broch Johansen er dramatiker, sanger, forfatter, stemmeskuespiller og performer. Hun har en lang rekke utgivelser bak seg. Den siste er Brev til kommisjonen. Johansen starter med å urframføre en kontrafaktisk tekst om kolonialisering. Den er sprelsk og fandenivoldsk og handler om matriarkatet Sabmie – alle høvdingene heter Saga her, og høvdingsetet er Njabmie. Moskus er trekkdyr. Norvegerne er utrydda som stamme. På fjellet Dobrie drives det gruvedrift for å utvinne diamanter. Gruveavfallet dumpes i Oslofjorden.

Johansen er opptatt av språk. Hun har selv lært seg samisk i voksen alder. Hun er opptatt av at samisk skal finnes i det offentlige rom uten at det alltid blir oversatt.

Hun er opptatt av kampen for å beholde samiske områder uberørte. Hun mener at det er først og fremst i det materielle at kampen foregår. Siri Broch Johansen er også slampoet og avsluttet med en aktivistisk tekst før hun dro videre til Bergen og norgesmesterskapet i slampoesi. Et utdrag er: «Det har aldri vært mulig å lage park i utmark».

Let’s be bad

Direct Action Theatre – DAT – samler mennesker med ulike erfaringer for å jobbe mellom kunst og aktivisme. Under festivalen samarbeidet de med T.I.T.S. performancegroup. De viste videodokumentasjon og foto fra det pågående prosjektet Serve and Protect på Ælvespeilet og de hadde en performance på Rådhusplassen i Porsgrunn og en konsert i foajeen på Ælvespeilet. DAT sier at de gjennom prosjektet Serve and Protect vil undersøke de gjeldede sosiale og politiske strømningene, protester og årsaker. Det de virkelig ønsker å «tjene og beskytte» er menneskene, naturen, nytelsen, skjønnheten og livet selv. Aktørene i DAT er ikledd full militærutrustning som om de var swat-soldater. Etter at vi har stått og frosset på den islagte Rådhusplassen i den sure vinden dukker de opp. Noen plasserer seg som «vakter» utenfor inngangsdøra til Rådhuset. Her får de av og til besøk av representanter fra partiet Rødt som har røykepauser på trappa under partiets årsmøte denne lørdagen. To DAT-soldater markerer en firkant ved hjelp av rød- og hvit-stripete sperrebånd. Et område på Rådhusplassen er okkupert. En DAT-representant i svart kjeledress kommer fram til talerstolen som er plassert midt i firkanten. Rundt ham sitter DAT-soldater med gjennomsiktige skjold og passer på. Aktøren i midten kler av seg og står naken i kulda mens han framfører en tale det er vanskelig å forstå noe av. «Let’s be bad!» er noe av budskapet. Ok. Bad bad bad. Han får etter hvert på seg uniformen igjen og marsjerer sammen med resten av truppen fram og tilbake over isen. Et budskap kan være å kle seg i maktas kostymer for å latterliggjøre dem. Her virker det både mål- og meningsløst.

Laundry of legends

Jassem Hindi jobber med lyd og performance, og han er forfatter og forteller. I Laundry of Legends inviterer han til teselskap og presentasjon av den irakiske dikteren Nazik El Malaika som gikk bort i 2007. Veggene i rommet vi sitter i er dekket av tegninger med både norsk og arabisk tekst. Nazik El Malaika er nok et ganske ukjent navn for de fleste i dette hjørnet av verden, men hun er en av Iraks mest kjente poeter. Jassem Hindi presenterer hennes liv for oss på en veldig nedpå og avslappa måte før han framfører diktet «New Year».    

Rikholdig program

Programmet under Vinterscenen er rikholdig. Jeg rakk på langt nær å se alt sammen. Flere av forestillingene er som nevnt også anmeldt eller omtalt tidligere. Nina Ossavys Døden kommer ikke med ljå er en av dem (av Lars Elton, publisert på nettsiden 25.06.2019). På festivalen var det Marius Kolbenstvedt som spilte Unabomberen Ted Kaczynski. Ossavy og Kolbenstvedt presenterte også boken Naturtro av CAN (Conserned Artists Norway) under festivalen. Mia Habibs legendariske og sterke forestilling Missing in action (M.I.A.) er også anmeldt tidligere (Marte Reithaug Sterud i NST nr. 4/19). Kirkedanseren av Marie Bergby Handeland som denne gangen fant sted i Vestre Porsgrunn kirke ble anmeldt av Martin Lervik, 9.11.2020. Men å være helt alene i en kirke – som man er i denne teaterhendelsen – er kanskje ikke det de fleste lengtet etter akkurat i disse dager. Da fristet nok et sosialt og livlig festivalliv mer.

Etterrettelighet

Verk produksjoner skulle spille sin seneste forestilling Opening Night på Vinterscenen. Forestillinga ble avlyst på grunn av sykdom, men kompaniet svingte seg rundt og sendte The Big Dream i stedet. Og det var jo bra. Både i det trykte programmet og på nett står det i presentasjonen et sitat fra anmeldelsen i Norsk Shakespearetidsskrift: «Resultatet er både sympatisk, nostalgisk og teatralt intelligent…Verk produksjoner har på nytt vist at de er en av våre viktige skapere av samtidsteater». Jeg kjenner igjen sitatet for jeg har skrevet det selv. Det er hentet fra ingressen og fra siste setning av teksten min (publisert 10.10.2019). Men jeg har ikke skrevet det til Opening Night. Jeg har dessverre aldri sett Opening Night, men Hedda Fredly skrev en utmerket anmeldelse av stykket for tidsskiftet. Sitatet som blir brukt i programmet er fra min anmeldelse av nettopp The Big Dream. Så det er en slags skjebnens ironi at det ble akkurat denne forestillinga som festivalen tilfeldigvis endte opp med. Men til neste gang: En slik siteringspraksis kan virke både pinlig og uprofesjonell.

---

 

 

foto: Simen Ulvestad

publisert på shakespearetidsskrift.no

En tid for nye myter

Med «The look» på Nationaltheatret presenterer Susie Wang en scenisk fortelling med mytologiske referanser. Den er voldelig, morsom, smart, kul og fullstendig uforutsigbar, men den kunne gjerne vært litt lenger.

Av Elin Lindberg

THE LOOK

Av Susie Wang

Tekst/regi: Trine Falch

Scenografi: Bo Krister Wallström

Lyd/musikk: Martin Langlie

Lys: Phillip Isaksen

Mask/SFK: Terje Rødsjø og Fanney Antonsdóttir

Dekorasjon/sceneteknikk: Jon Løvøen

Sceneteknikk: Simen Ulvestad, Scarleth Matias

Dramaturg: Ingrid Haugen

Nationaltheatret, Amfiscenen, 2.mai 2022

The Look er like sprelsk og leken som de foregående verkene til Susie Wang. Det er morsomt og utfordrende, men denne gangen har også verket noen foruroligende undertoner. Stykket kan leses på mange vis, referansene er ikke entydige – og det er prisverdig. Det understreker at teateret fortsatt er relevant og i utvikling både estetisk og teoretisk. Susie Wangs arbeider lar seg ikke enkelt beskrive, de lar seg ikke ordlegges umiddelbart – og det er en styrke: Dette er teater! Susie Wang har høy kulhetsfaktor. Jeg tror aldri jeg har sett så mange unge kunstnere og studenter på noen forestilling på Nationaltheatret før.

Vold, liv og død

Amfiscenen på Nationaltheatret er innredd som et keramikkverksted. Det er golvbelegg i vinyl med rødt flisemønster. På hyller på den turkist malte bakveggen står krukker i gresk stil med diverse blå glasur. Ved siden av hyllene står en ovn til å brenne keramikk i. På golvet står tre høye bord med hver sin sprayflaske på, klare til leiremodellering. Midt på golvet står en krakk med hjul og et innpakket tårn (fallos?) med rå leire. En skyvedør i glass på bakveggen står åpen ut mot en balkong. Scenerommet illuderer Hellas – den gamle verden, men samtidig moderne. Det er morgenstemning med fuglesang. En gravid kvinne (Mona Solhaug) kommer inn og gjør ruslende rolig klar verkstedet til keramikkurs før hun går ut på balkongen for å ta seg en røyk(!). Ut av det blå kommer en mann (Jan Sælid) i plastsandaler, rød shorts og hvit skjorte og volden starter uten noen foranledning. Det er blodig og brutalt, voldsomt og vondt. Det ender med død, men før hun blir brent som en heks i ovnen får hun som hevn dyttet en leirklump dypt inn i mannen og gjort ham gravid.

Genesis

En myte er at i prehistorisk tid var verden styrt av matriarkater. Dette var en paradisisk urverden der alt var fredelig og godt. Myten sier at med patriarkatet som etter hvert oppstår, kommer vold og krig inn i verden. Som i The Look dreper mannen kvinnen metaforisk og tar hennes plass.

Leire og keramikk er innsauset i flere skapelsesberetninger. Noen av de eldste fornminnene vi har er keramikk. Mennesker har skapt bilder av seg selv i leire, og de har skapt bilder av guder og fruktbarhetsgudinner. De har skapt ikkemennesker – de har skapt kunst. De keramiske figurene har i tillegg til å være nyttegjenstander også vært kultiske objekter. Susie Wang hekter seg på en urgammel historie her. De kobler sin egen mytebygging på urmytene fysisk og idémessig.

I den jødisk-kristne tradisjonen er det to skapelsesberetninger, begge står i Bibelens Første Mosebok eller Genesis. Den første starter med: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» og Gud skaper mennesket til mann og kvinne i sitt bilde. I den andre skaper Gud mennesket av leire (støv fra jorden) og puster liv i det. Slik skaper Gud mannen og så, av mannens ribbein, kvinnen.

Fra den nye verden

Etter de uhyrlige handlingene i keramikkverkstedet i The Look kommer det et helikopter. Illusjonen vil ha det til at vi er høyt hevet over menneskenes by, kanskje i gudens verden på Olympen? Tre kvinner i lekre og kroppsnære klær kommer inn. Det er Scarlett (Mona Solhaug), Rosie (Julie Solberg) og Cherry (Stine Fevik). De har meldt seg på keramikkurs i den gamle verden. Selv kommer de fra den nye verden og snakker en pussig dialekt på engelsk. Kanskje de kommer fra en småby i USA? Mannen har nå tatt navnet Maia etter kvinnen han drepte og har på seg en lilla, liten slåbrok som ikke klarer å skjule de kraftfulle kunstige kjønnsorganene hans. Han er modell og kvinnene skaper sitt bilde av ham i leire. Skapelsesprosessen tar tid. Vi får vite at de alle tre er sykepleiere.

Goth

Frankenstein som er doktor og ikke sykepleier, er hovedpersonen i Mary Shelleys gotiske roman fra 1818. Frankenstein eller Den moderne Prometevs, handler om en vitenskapsmann som vil skape et nytt, kunstig menneske, men som ender med å skape et monster som hevner seg på sin skaper. Denne tematikken finne vi også i The Look. Denne grunnleggende horror-myten finner vi spor av i alt fra kunstig intelligens – AI – til science fiction.

Kvinnene er litt barbie-aktige og spiller på myten om den amerikanske drømmen med sine perfekte mennesker. Dialogen er full av klisjer og krever skuespillere av dette formatet som Solhaug, Solberg og Fevik har, for å opprettholde den teatrale illusjonen vi får presentert her. Dialogen alluderer til amerikanske tv-serier og filmer og til selvhjelpslitteratur – eller til flyvertinners befaling om at du må først hjelpe deg selv før du kan hjelpe andre.

Det foruroligende

Susie Wang har flere ganger brukt SFX-effekter i verkene sine. Det tilfører noe karnevaleskt og overskridende til arbeidene. Er nytt menneske blir født på spektakulært vis, gjennom mannen Maias gedigne penis føder han en fullt utviklet svær mann (Phillip Isaksen). Faren dør etter fødselen, men har lykkes i å sikre at patriarkatet fortsetter. Kvinnene virker litt skuffet over at barnet er en mann, men har funnet seg i at det er sånn det er. Den nye Mannen går sporenstreks i gang med å skape seg selv av leire, vennlig støttet av de tre sykepleierne – eller er de gudinner? De låser porten etter seg når de forlater verkstedet og blir selv blåst av banen. For her slutter det. Det slutter frekt med en masse uoppklarte spørsmål. For hva skjer nå? Mennesket Mannen er låst inne, helt alene, i sitt eget verksted uten noen form for kunnskap, og uten noen til å lære seg om verden og historien. Denne sterke naive Mannen er i stand til å bryte seg ut. Er det en ny farlig tyrann som er født? Hjelp!

Det underbevisste

André Eiermann skriver i sitt grundige essay som ble publisert i tidsskriftet i fjor (NST 2.3.2021) at i Susie Wangs arbeider vender det fortrengte tilbake. Eiermann knytter dette til det freudianske. I verkene blir dette ofte visualisert gjennom at noe dukker fysisk opp fra underverdenen. I The Hum kommer det fortrengte opp fra havet, i Mumiebrun kommer det monstrøse opp fra et hull i museets gulv. I The Look er vi i «den gamle verden». Vi er nær tidenes morgen. Jorden er i bevegelse, den rister. Jordskjelvet åpner en sprekk ned i urgrunnen. Det fortrengte kan komme til overflaten.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan Susie Wang også bruker latteren som et virkemiddel for å åpne oss opp. Humoren i stykket og det uforutsigbare og overraskende gjør at vi fysisk åpner oss gjennom latteren, men også intellektuelt siden vi må tenke i nye mønstre når vi blir overrasket. Kanskje det er fordi jeg ønsker å være lenger i denne tilstanden at jeg gjerne skulle sett at stykket varte litt lenger? Eller er det fordi stykket slutter med en potensielt farlig mann klar til å bryte seg ut av fengselet sitt? Er jeg forført og fanget av fortellingen? Ja.

foto: Øyvind Eide

publisert på shakespearetidsskrift.no

Gladfeminisme

«Jane Eyre» i Eline Arbos regi på hovedscenen på Nationaltheatret er medrivende og morsom, har et a-lag av skuespillere, vakker musikk og er visuelt slående – men hva slags feminisme er det som blir presentert? Er den noe hul?

Av Elin Lindberg

JANE EYRE av Charlotte Brontë

Oversatt av Rangfrid Stokke. Dramatisert av Eline Arbo og Njål Helge Mjøs.

Regi: Eline Arbo

Scenograf: Olav Myrtvedt

Kostymedesigner: Alda Walderhaug Brosten

Komponist og lyddesigner: Thjis van Vuure

Lysdesigner: Øyvind Wangensten

Koreograf: Ida Wigdel

Maskør: Nina König

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 6.mai 2022

Jane Eyre av Charlotte Brontë fra 1847 er stammor til haugevis med fiksjonsfortellinger om foreldreløse barn med en grusom barndom som etter hvert oppnår stor suksess – Harry Potter for eksempel. Romanen er i slekt med eventyr som Tornerose og Askepott. Den er også en viktig del av den omfangsrike boka The Madwoman in the Attic (1979) av Sandra M. Gilbert og Susan Gubar – ei bok som har vært nærmest obligatorisk lesning for feministiske litteraturforskere. Charlotte Brontë utgav romanen under pseudonymet Correr Bell. Sammen med søstrene Anne og Emily – forfatteren bak Stormfulle høyder – brukte de navnet Bell-brødrene for å ha mulighet til å få utgitt bøkene sine. Andre forfattere som fortsatt leses i dag, gjorde det samme på denne tida, for eksempel George Eliot. Hun het egentlig Mary Ann Evans.

Rett fra gata

Åpninga av forestillinga er spektakulær og setter an en leken tone. Ei dør helt bakerst på hovedscenen åpner seg og vi ser rett ut på gata. Inn kommer Jane Eyre (Kjersti Tveterås) kjapt og selvsikkert gående. Hun kommer fra lang tid tilbake og hun kommer fra akkurat nå. Det hvite, kule kostymet hennes hinter til nettopp dette med sine lekne henvisninger i form av for eksempel et løst bundet korsett. Hun stopper på scenekanten og ser utfordrende på oss. Så er det publikumsmedvirkning. Tveterås som Jane får oss med på hysjing som skal illustrere vind, tapping med fingrene som høres ut som regn og lett uling som blir til vind som hyler: Det er en mørk og stormfull aften. Denne setninga er ofte inngangsporten til en medrivende, dramatisk fortelling man kan lese, se eller lytte til trygt plassert under pledd i en trygg heim. Det er trygt i plysjstolene på Nationaltheatret også. Jeg har en kommentator sittende bak meg denne kvelden. «Skal de ikke snart begynne på fortellinga», sier han utålmodig.

Det naive

Eline Arbos regi er herlig teatralsk leken og sprelsk. Kostymene til Alda Walderhaug Brosten har den samme teatralske lekenheten. Det er en lek med høyde, volum og farger som effektivt plasserer karakterene for oss. Dramaturgien har den samme effektiviteten, så kommentatoren bak meg får det han etterspør: historien fra romanen blir fortalt. Historien om Jane Eyre handler om den unge foreldreløse jenta som blir plassert hos sin slemme, inngiftede tante. Hun blir kasta ut og plassert på en grusom internatskole der det lille de får av mat er svidd grøt og muggent kjøtt og hennes eneste venninne (Hanne Skille Reitan) dør av tuberkulose. Men Jane gir ikke opp. Hun får seg jobb som guvernante på det store godset Thornfield Hall for barnet Adele. Helene Naustdal Bergsholm spiller henne nydelig karikert. Husholdersken Fru Fairfax (Heidi Goldmann) er snill og god og opptatt av kos, også herlig karikert. Og drømmeprinsen Mr. Rochester (Thorbjørn Harr) kommer til hest – ikke på en bøylehest, men på gymredskapet bukk. Det er artig, og vi ler og koser oss. Brontës roman er ganske barnslig og naiv, men den er absolutt også god og levende litteratur.

Feminisme

Det er viktig i forestillinga å få fram at det er kvinnen selv som forteller sin egen historie. Det er hun som skal ha definisjonsmakt over fortellinga om sitt eget liv. Dette balanseres godt. Jane har sin egen spilleliste som følger henne. Ensemblet er dyktige musikere. De framfører musikk av blant andre Jenny Hval og Susanne Sundfør og det er fremragende og kult utført.  Tveterås er midtpunktet på scenen, hun henvender seg til oss med: «Kjære leser». Her er det kanskje på tide å bringe inn The Madwoman in the Attic. Sandra M. Gilbert og Susan Gubar var opptatte av å vise sammenhengen mellom forfatterbegrepet (på engelsk: autor) og begrepet om (mannlig) autoritet (authority). De mente at det lå som et premiss for hele vår litterære kultur. Har Jane Eyre i 2022 den samme autoriteten som litterær skikkelse, eller som en som presenterer en litterær skikkelse for oss, på scenen som hvis hun hadde vært en mann?

Hun holder flammende feministiske taler. Hun insisterer på at det hun som skal fortelle sin egen historie. Det er hun som skal være selvstendig og ta sine selvstendige valg. Men blir det hult?

Feminisme 2

Mannen er ikke til å stole på i denne historien. Han er veldig oppsatt på å gifte seg med den selvoppofrende guvernanten, men: han er jo allerede gift. Han er gift med selve The Madwoman in the Attic. På loftet på Thornfield Hall har han gjemt unna sin mentalt syke kone Bertha. Hun er ikke bare gal og syk, hun er også fra Karibien. Gilbert og Gubars tekstforståelse har paralleller til psykoanalysen. De skiller mellom et overflatenivå og en undertekst. I underteksten i Jane Eyre dukker den monstrøse, seksuelt besatte kvinnen opp. Hun blir sett på som en undertrykket kraft som potensielt er livsfarlig om den stenges inne. Dette farlige kommer ikke fram i forestillinga på Nationaltheatret. Når Jane får vite om denne farlige andre, rømmer hun og blir en hvitvinsdrikkende lærer på en liten skole i huttiheita. Hun holder lange feministiske taler med hvitvinsglasset skvulpende i handa før hun får beskjed om at hun arver en masse penger og er fri. I vår tid kunne det kanskje oversettes til at en ungdom som kanskje ikke har all verden å rutte med i en kort periode i studietida får leiligheten til flerfoldige millioner av foreldrene sine. Alt er trygt og godt. Alt ordner seg. «Men hun er jo ikke stygg heller», sier kommentatoren bak meg. Nei, det har han rett i.

Feminisme 3

Jeg heier på formen, på lekenheten, på det teatrale teateruttrykket i Jane Eyre. Skuespillerne, alle som en, er formidable. At skuespillerne får snakke sin egen dialekt på Nationaltheatrets hovedscene er flott. Forestillinga skulle egentlig hatt premiere i 2020, men slik gikk det ikke av årsaker vi er trøtte av å nevne. Jane Eyre er virkelig godt teater, men det er noe i presentasjonen av feminismen som skurrer her. Det blir litt uklart hva det er forestillinga vil si. Det ligger nesten en slags ironisk holdning i Janes hvitvinstaler. Ja, vi unner jo Jane en kjæreste og når hun kommer tilbake til Mr. Rochester er han blitt alvorlig skadd av The Madwoman in the Attic, han er blind. I romanen kommer han til å delvis få synet tilbake gjennom Jane Eyres varsomme pleie. Men det er altså en blindsone i dette materialet som ikke helt kommer fram på tross av en ellers super forestilling.

foto: Per Heimly

publisert på shakespearetidsskrift.no

He-he-Hedda, hva er du nå?

Med «Hedda Gabler» på Det Norske Teatret bekrefter Ida Müller og Vegard Vinge sin posisjon som noen av de viktigste teaterskaperne vi har. Det er trash, det er kunst, det er samfunns- og kapitalismekritikk, morsomt, voldsomt, smart, lekent, uforutsigbart, overdådig – og det er superteatralt. Alle teatrets virkemidler vris ut – og de har med en levende hest på scenen!

Av Elin Lindberg   

HEDDA GABLER av Henrik Ibsen

Av og med Vegard Vinge og Ida Müller

Det Norske Teatret, Scene 2, premiere 14.juni 2022

Det er en begivenhet at Vegard Vinge og Ida Müller setter opp forestilling i Oslo. Og at de har inngått et samarbeid med Det Norske Teatret er lovende. Det er lite materiale om forestillinga å spore opp i forkant, annet enn to svære plakater med forvridde referanser til Tarantinos Pulp Fiction som henger i foajeen og som ligger på teatrets hjemmeside. På den ene er det «Uma Thurman» som uanfektet røyker og leser Adolf Hitlers Mein Kampf mens Eilert Løvborg slikker rumpa hennes. Den andre plakaten viser Hedda som skyter seg med pistol gjennom kjønnet slik at kula går ut gjennom hjernen hennes. Mange små babyer ligger rundt. Til venstre står en karakter, sannsynligvis Eilert Løvborg, på kne og knuger boka Kunstwerk der Zukunft mens han tisser på seg. Til venstre for Hedda står en mann i stripete dress med kjønnet hengende ut.

På skjerm

Forestillingene til Vinge og Müller er uforutsigbare. Det hele starter med venting. Og vi vet at forestillinga skal vare minst fire timer uten pause. Etter en liten halvtime kommer vi inn på Scene 2. En hvit presenning henger som sceneteppe foran scenen. På denne blir det projisert penn- eller tusjtegninger med animerte innslag. Vegard Vinge ønsker velkommen over høyttalerne. Det han sier på den østnorske dialekten sin – en dialekt som har mye til felles med skriftspråket bokmål – oversettes til nynorsk på en sideskjerm, et fornøyelig grep. Hele stykket gjenfortelles gjennom projeksjonene på den hvite presenninga. Den er litt buklete, så vi får ikke med oss alt, det pøses på, spys ut. Bildene er overdådige og groteske. Det er referanser til masse filmer og musikk. Stanley Kubricks 2001: En romodysse og The Shining og Alfred Hitchcocks Psycho, blant andre. Det er musikkreferanser fra Depeche mode, La Traviata, A-ha, Richard Strauss (2001-musikken) og Elton John, for å nevne noen. I tillegg er det tegnefilm-aktige lyder på animasjonene. Alt er svært godt komponert sammen musikalsk og dramaturgisk. 

Nå blir det ouverture – vi hopper over preludiet

Vi har allerede mistet begrep om hvor lenge vi har sittet i salen når aktørene kommer inn foran den hvite presenninga – de beveger seg presist og teatralt. Alle har masker, slik de pleier å ha i oppsetningene til Vinge og Müller. Assessor Brack har svart skinndress og svart parykk med lang flette. Tjenestepiken Berte har hvit parykk og maske med stor nese, hun er nokså lita og kostymet får henne til å se urgammel ut. Og kostymet og karakteren Eilert Løvborg – en genistrek! Aktøren er ganske rund i kroppen, han er dekket av et militærgrønt kamuflasjenett. Han har rufsete, rødlig parykk og ser ut som en villmann, litt som et troll. Stemmen hans som vi hører seinere i forestillinga, er brølete og guttural. Når han skal spise sushi i en av scenene, bruker han spisepinnene til ørepinner. I en av de kjempelange scenene sklir han rundt i et gytjebad mens Thea Elvsted ser livstrøtt på ham. Thea Elvsted har rød parykk og ganske kule byklær – kan jakka også være et jaktplagg? Hun heier på Eilert, men hva det er slags framtidskultur det er de ser for seg er jo ullent hos Ibsen og det er det også her.

Kammerspillets aktører

De kjente Ibsen-karakterene blir revitalisert gjennom at de får nye posisjoner. Karakterene forstørres og forvris. Vinge/Müller har en del til felles med den amerikanske billedkunstneren Paul McCarty. I ett av hans videoverk opptrer en grotesk, forvokst og voldelig Mikke Mus som slenger maling rundt seg. McCarty vrir den ikoniske amerikanske figuren til å komme med bitende kulturkritikk. Arbeidene hans er som Vinge/Müllers svært seksualiserte og voldsomme. Vinge og Müller tar for seg teatrets ikoniske karakterer gjennom sitt arbeid med Ibsen. Strategien minner om McCartys. De Ibsen-figurene de skaper er like smertelig overdimensjonerte, og de er plassert i en fullstendig gjennomseksualisert verden der høy- og lavkultur er samme smørje.

Tante Julle blir likevel på den ene siden en ganske mild og vennlig karakter (hvis man kan beskrive noen slik i det Vinge-Müllerske universet). På den andre siden har hun et tydelig incestuøst forhold til Tesman. Hun tusler rundt og elsker Tesman og maler Hedda. Jørgen Tesman er en lallende white-trash-tusseladd – slektskapet til Vildandens Hjalmar Ekdahl er tydelig, men Tesman er også direkte ond. Han banker Hedda til hun blir liggende. Biblioteket hans inneholder ikke ei eneste bok, men har hyllemeter med dvd-er – kanskje en link til Vinge-Müllers uendelige filmreferanser. Filmene er så inngrodde i samtidens referanseverden, de er våre mytologier, de trumfer bibel, koran, historie. Og det fiktive ved filmverdenen trumfer virkelighet og natur. Tesman går rundt i caps og slaskete klær – når han ikke er naken – som de fleste av karakterene er i store deler av tiden. Hos Vinge/Müller er Tesman en mer handlingskraftig mann enn vi er vant til å se ham. Og han er potensielt farlig. Han er egosentrisk, voldelig og uforutsigbar.

Hedda

Hedda Tesman, eller Hedda Gabler som er pikenavnet hennes, er kledd i en rød silkeslåbrok. Hun har blond parykk (når hun mister parykken langt uti stykket, ser vi at hun er skallet under). Aktøren har en ung og slank kropp. Maska er litt Marilyn Monroe-aktig. Hedda er naken store deler av kvelden, bare ikledd smykker. Hun leker med pistolene sine, hun drikker sjampanje og smører seg inn med barberskum og snurrer rundt på salongbordet i stua. I en tidligere scene er det tante Julle som barberer Hedda grundig nedentil. Hos Ibsen er tanten nøye på at alt skal være perfekt for hennes kjære Jørgen. Hedda er et salgsobjekt i ekteskapet med Tesman. Det er en slags pornoestetikk som gjelder, kjønnshår er æsj. Hedda snurrer rundt på salongbordet som et objekt i en butikk.

Hedda 2

Det er to Heddaer i denne versjonen. Den andre heter Vegard Vinge. Han er kledd som skuespilleren på scenen – og han er jo skuespiller selv også, men også alt det andre som må til for at det skal bli forestilling. Han er blant annet regissør. Og også i dette stykket – som han har gjort i andre av parets oppsetninger – roper han ut regikommandoer underveis. Denne kvelden maser han mye på «Børge» som er scenetekniker. Det er mye som må fikses: lys, kjøring av truck, presenningene skal opp og ned og fram og tilbake. En lysbro skal kjøres. Vinge/Hedda har styring på alt. I Ibsens stykke er det jo hun som får ting til å skje på en manipulerende måte. Denne versjonen av Hedda tar over regien fullstendig, hun har funnet sin plass i verden. Men Hedda-rollen er dobbel – hun er faktisk ikke lett å få tak på, skum- eller oljeinnsmurt som hun er.

Scenografien

Vinge/Müllers forestillinger har ofte vært dominert av Ida Müllers røffe, men likevel sirlig malte pappkulisser og papprekvisitter. Denne gangen er det annerledes. Nå har scenografien også realistiske elementer. Den følger på en måte Ibsens sceneanvisninger, men oversatt til 2022. Her er vi i ekteparet Tesmans nye leilighet. For i det hele tatt å ha råd til å ha en leilighet i dag må jo et ungt par ha penger, men stilen gir ikke inntrykk av det. Her er det ikke designmøbler eller designobjekter. Interiøret er billig i retning trash. Kjøkkenet er nokså velutstyrt, på golvet står en vaskemaskin som ennå ikke er pakka ut. Det er glassdører som i Ibsens tekst. Og altså et rikholdig bibliotek av dvd-er – det kan virke deklasserende for en vordende professor. Det er sofa og salongbord i stua, det er piano. Over sofaen henger et av Odd Nerdrums selvportretter. Det refererer humoristisk til Nerdrums kritikk av Vinge/Müllers kunst for noen år siden. Han mente vel at dette var drittkunst og ikke burde støttes av Kulturrådet. Bildet henger fredelig over sofaen og gjør Nerdrums maleri til borgerlig stuepynt før det etter hvert blir doset ned av en truck. Hele Tesmans leilighet er i starten dekket av en blågråmalt pappvegg og tak som skytes og hamres og rives ned av aktørene og scenearbeiderne slik at vi kan se inn. Håndholdt kamera er mye brukt. Video projiseres på presenningene underveis.

Generalens datter

En av de aller mest spektakulære scenene – og det er enormt mange av dem – er når General Gabler kommer inn med en levende hest. Bak general Gablers maske og kostyme er det nok en kvinne. Det kunne vært Märtha Louise, men det er det ikke. At det er en person med enormt godt lag med hest, er i hvert fall sikkert. På rekke og rad står nakne menn, bare ikledd masken sin. De kan symbolisere mennene Hedda har hatt i sitt liv. Generalen går runde på runde med sin flinke hest, for hver runde skyter han en av mennene. Når de ligger nede, spruter Hedda/Vinge teaterblod på dem fra en ketchupflaske. Generalen blir karakteren som på en måte styrer handlinga her, ikke Hedda selv. Hedda er ofte sammenlignet med Hamlet. Det gjøres også her. Vi får et lydklipp fra en Hamlet-oppsetning. Er det Laurence Olivier vi hører? Det er scenen der Hamlet møter sin far som gjenferd og Hamlet får beskjed om å ta hevn. Store malte og animerte versjoner av, blant andre Hitler, Goebbels, Himmler, blir også en del av denne historien som står for ekstrem vold og drap. Hedda er først og fremst sin fars datter, hun sitter fast og blir styrt av ham selv om han er død.

Det politiske

Som i noen av Vinge/Müllers foregående stykker er det samplet inn opptak fra politikere og samfunnstopper. Nå kjører de på med Nato-kritikk. Det er et innslag med Jens Stoltenberg der han kan virke som en krigshisser når han snakker om EU og krigen i Ukraina. Etter Stoltenberg kommer et langt innslag med Venstres partileder, og representant for utenriks- og forsvarskomiteen, Guri Melby, der hun forsvarer å gi våpen til et land i krig, altså mer konkret, Ukraina. En karakter som brukes til å formidle kapitalisme- og systemkritikk er den sleipe assessor Brack. Han framstår som en slags kloning av avdøde Steve Jobs som lanserte iPhone selv om han visstnok ikke var den som skapte den. Man trenger ikke være konspirasjonshysteriker for å se at hele verden blir manipulert av de store kommunikasjonsteknologiselskapene. Brack står og pusher den fantastiske nye telefonen sin som en dopdealer, sleip som faen. Det er kvasst, kvalmt og veldig morsomt.

Stykket oppleves i det hele tatt som svært relevant. Det samfunnskritiske i det er skarpt og dissekerende. Det åpner opp og stiller spørsmål, men gir ingen entydige svar. Det knar Ibsen sammen med vår verden akkurat nå og slenger resultatet i fleisen på oss. Vinge og Müller er umiskjennelige, men de fornyer også formspråket sitt med Hedda Gabler. Vi vil ha mer!

---

 

foto: Dag Jenssen

publisert på shakespeare.no mars 2022

Middelklassens hakkeorden

I Marius von Mayenburgs stykke Eks kjempar eit tilsynelatande vellukka middelklassepar ein stillingskrig. Det gnistrar både av skodespelarane og av Peer Perez Øians enkle regi på Scene 3 på Det Norske Teatret.

Av Elin Lindberg

EKS av Marius von Mayenburg

Omsetjing: Astrid Sverresdotter Dypvik

Regi: Peer Perez Øian

Visuelt ansvarleg: Katja Ebbel

Dramaturg: Anders Hasmo

Det Norske Teatret, Scene 3, premiere 3.mars 2022

På scenen står ein mjuk sofa på eit lyst teppe, eit bord og to stolar. Over bordet heng ei fancy designlampe laga av gevir frå rein eller hjortedyr. På ein sokkel står ein stor porselenshund. Framme på scena står eit skjørt byggverk laga av svarte og kvite leikeklossar i tre. Dette er den smakfullt innreia stova til Sibylle (Kirsti Stubø) og Daniel (Gard Skagestad). Ho er lege, han er arkitekt. Dei har levd saman nokre år og har to små barn saman. Dei er eit så typisk høgt utdanna akademikarpar at dei nesten blir parodiske. Dei har lita tid til seg sjølve og kvarandre, dei kommuniserer gjennom giftige replikkar. Det er ein fastlåst maktkamp. Dei kjempar for seg sjølve, men òg på ein måte for å oppretthalde familien sin. Slik skil dette stykket seg frå Mayenburg sine forgjengarar Norén, Strindberg og Ibsen.

Daniels eks-kjæraste Franziska (Ingeborg S. Raudstøl) har gjort det slutt med den nye kjærasten sin som har kasta ho ut, ho treng ein stad å sove og kjem på overnatting. Ho blir ein katalysator som får fasaden i forhaldet til Sibylle og Daniel til å sprekke. Livsløgnene, frustrasjonen, sorga – og klasseperspektivet kjem til overflata.

Dødsdansen

August Strindbergs stykke Dødsdansen fra 1900 spøker i bakgrunnen her. Kampen menneska i Mayenburgs samtidsdrama kjempar, liknar på den i det historiske stykket. Stykket startar med at Sibylle sit i sofaen i mjuke, men pene heimeklede. Hun ser på noko på macen sin, og skjenkar seg vin frå ei nyopna flaske. Hun er tydeleg ei kvinne med god og klassemedveten smak. Daniel kjem heim. Også han signaliserer klasse og god smak. Når han spør om kva det er ho ser på svarar ho at det er ein dokumentar om Francoise Barré-Sinoussi. Kven er det? 1-0 til Sibylle. Kampen er effektivt i gang. (Francoise Barré-Sinoussi er altså ein fransk lege og virolog som fekk Nobelprisen i 2008 for si forsking på HIV). Paret er jo allereie nokså slitne etter jobb og frå ansvaret for dei to barna og den korte tida dei har til eigen vaksentid brukar dei på å krige – det er eit sant helvete dei er innelåste i. Samstundes er dette tryggleiken deira. Denne giftige duelleringa er òg eit slags lim i forhaldet deira. Kjærleiken er like slapp som den lasgneresten Daniel får å ete, men dialogen har gneist og spenst i seg, sjølv om han er giftig, utmattande og øydeleggande.

Middelklassehelvetet

Ei utfording med seriemonogamiet er at det alltid er ei fortid der. Daniel påstår at han er ferdig med fortida si, det er ingenting der han tar med seg vidare til det livet han lever no. Sibylle dissekerer utsegnene hans som den legen ho er. Små ord og rørsler blir symptom på at det er noko som er skjult. Når Franziska kjem på banen og vinflaskene blir fleire og fleire sprekk verkebyllane ein etter ein. Franziska jobbar i ein dyrebutikk, ho er ikkje akademikar slik dei to andre. Klasseperspektivet blir tydeleg og grelt. Daniel forlot Franziska for å klatre i samfunnshierarkiet. Ein lege er meir verd enn ei som jobbar i butikk. Og kvar er han no? Fanga i middelklassehelvetet med ein jobb som arkitekt, men utan å få andre oppdrag enn å teikne fluktvegar i eit garasjeanlegg. Kvar blei draumane om dei kreative byggeprosjekta av? Sibylle og Daniel hakkar på kvarandre – ho er jo heller ikkje blitt overlege eingong.

Herlege rolletolkingar

Kirsti Stubø, Gard Skagestad og Ingeborg S. Raustøl speler med virtuositet. Dei breier seg ut i rollene sine og gjer at dei ikkje blir dei parodiane på middelklassemenneske som det kunne ha blitt – sjølv om Mayenburg sitt stykke har så høg litterær kvalitet som det har. Stubø tør å gjere Sibylle slem, på kanten til ufyseleg. Ho er klart den sterkaste i forhaldet. Ho har høgast utdanning og vinn poeng på det. Men ho er sjalu – kanskje på den kjærleiken Daniel har hatt, og kanskje har, til Franziska. Stubø gjer Sibylle hard, kald og giftig, men får òg fram sårbarheit og den litt skrudde kjærleiken ho har til Daniel og familien sin. Gard Skagestad som Daniel parerer og kjempar så godt han kan. Sibylle samanliknar Daniel med ein underdanig hund. Skagestad løftar Daniel opp til ein likeverdig posisjon før han fell ned igjen, gong på gong. Det er fint og musikalsk gjort. Ingeborg S. Raustøl kunne òg blitt parodisk i arbeidarklasserolla si, men gjer Franziska til ei likanes kvinne av kjøt og blod. Også ho kjempar ein kamp sjølv om ho ikkje har det same middelklasseordforrådet som Daniel og Sibylle. Ho blir farleg for dei to andre. Ho viser ein veg ut – ein fluktveg, og ho set full fyr på det som har ulma lenge i forhaldet mellom Sibylle og Daniel. Raustøl gjer dette energisk og eldfullt.

Lykke og ulykke

«Tolstoj visste ikkje kva han snakka om «alle lykkelege familiar liknar på kvarandre, medan alle ulykkelege familiar er ulykkelege på sitt eige vis», det er bullshit, alle lykkelege familiar lyg, og alle ulykkelege familiar reproduserer nøyaktig den type ulykke som er historisk førehandsbestemt og ønska frå samfunnet si side», seier Daniel. Det ligg ei oppriktig fortviling over at det skal vere så vanskeleg å leve eit godt familieliv i Mayenburgs stykke. Peer Perez Øian og ensemblet løftar fram denne fortvilinga slik at vi får medkjensle med karakterane som prøvar og prøvar og gjer så godt dei kan. Humoren som ligg i stykket – for dette er ei komedie – kjem fram slik at vi fleire gongar ler høgt. Humoren er så svart, så svart, men i han ligg òg eit håp – sjølv om kampen held fram.