Grenland friteater: VINTERSCENEN

foto: Hans Petter Eliassen

publisert på shakespearetidsskrift.no

Aktivisme, spiritualitet og fest

(Porsgrunn): Grenland Friteaters helgefestival Vinterscenen hadde et rikholdig program som spente fra arbeider på et høyt kunstnerisk nivå til det mer lurvete og amatørmessige. Mye av programmet handler om aktivisme i forskjellige former. Mange av visningene var arbeid-i-prosess.

Av Elin Lindberg

Vinterscenen 11.13.februar 2022

Arrangør Grenland Friteater

Grenland Friteater er snart 50 år (i 2026), og har lang erfaring i å skape fest og festival, de er veldig gode til nettopp det. Dette vet jeg godt siden jeg har vært skuespiller og medlem i Grenland Friteater i mange år, men nå er det så lenge siden at jeg skal prøve å se på arbeidet som blir gjort her litt utenfra. Noen av forestillingene som vises på festivalen, er allerede anmeldt i tidsskriftet.

Ut på tur 1

Lars Vik og Geddy Aniksdal er en del av grunnstammen til Grenland Friteater. Med Solviatur Ambulando tar de med en gruppe ut på tur. Tittelen betyr å løse opp i problemer mens man går. Det er det vi skal gjøre på denne gåturen i skogen ved Porsgrunn. Vi møter opp utenfor Porsgrunn Porselensfabrikk. Lars og Geddy er iført litt gammelmodige, svarte dresser og sko med brodder. Alle må ha sekk med utstyr, vi får matpakke og sitteunderlag. Vi skal på vandring. «Underveis skal vi gjøre noen mjuke forsøk», sier Lars. Det første er å legge de avslåtte mobiltelefonene i en mobilsovepose. Posen har logoen til prosjektet Solviatur Ambulando påtrykt. Som logo ville Lars ha ei kongle, og Geddy ville ha et fotavtrykk, resultatet som er designet av parets datter Anna Andrea Aniksdal Vik, rommer begge deler.

Kunsten å sette den ene foten foran den andre

Turen tar rundt to timer og foregår i bynær natur på isete stier. Ved kirkegården stopper vi opp til turens andre mjuke forsøk. Vi får en stein til å ha i lomma. Den skal symbolisere «noko som gneg, nuggar», sier Geddy, «putt han i lomma og gløym han». Underveis stopper vi opp og får små historier. Vi får høre om Emma Gatewood – en historisk, amerikansk langdistansevandrer, og historier fra parets egne gåturer, om gran og furu. Vi får opplesning av tekster av Alice Munro, dikt av Hans Børli og utdrag fra den franske filosofen, forfatteren og vandreren Frederic Gros’ bok Til fots. Vi går forbi eneboliger og gårdsbruk, og på andre sida ser vi Klyve, der blokkene står. Under kaffepausen på en liten topp har vi utsikt mot Herøya og det gedigne industriområdet der – dette er Porsgrunn. Turen plasserer oss i det materielle. Vi blir medskapende og medvitne på en mjuk måte.

Ut på tur 2

Mens vi venter på hudriket er en del av et flerårig kunstnerisk forskningsprosjekt som Liv Kristin Holmberg og Hanna Barfod står bak. På festivalen hadde de en prosessvisning. Det er hudens og berøringssansens estetiske potensial som undersøkes. Visninga er særs eksklusiv. Vi er fire personer som blir bedt om bord i en ventende liten buss. Vi får en SMS som ber oss om å høre på en prolog skrevet av poet Aina Villanger på mobiltelefonene våre. Det er skumring, vi er på vei ut av Porsgrunn og jeg aner ikke hvor vi skal. Vi ender opp i Langesund og blir invitert inn i Hanna Barfods barndomshjem. Det er en gammel gård fra 1600-tallet. Lyset inne i det rommet vi plasseres i, er dempet. Vertinne Janne hvisker og snakker mykt med oss. Hun bærer på en fugledukke – en e-kall, eller ærfuglhann. Vi sitter i hver vår kubbestol. Kontakten med bark, eller trehud, knytter denne opplevelsen til Solviatur Ambulando.

For å kunne oppleve teaterhendelsen Mens vi venter på hudriket må du velge å stole på aktørene. Du må tørre, og ønske, å gi deg over til øyeblikket for å få den spirituelle opplevelsen en slik teaterhendelse kan gi. Dette krever mye av deltakerne, det krever fullstendig tillit til situasjonen og aktørene, men det krever enda mer av kunstnerne bak. Det er et stort ansvar å skulle gi deltakerne den tryggheten som skal til. Og ja, Liv Kristin Holmberg og Hanna Barfod, sammen med sine medhjelpere, makter dette. Mens vi venter på hudriket gir både en rik spirituell opplevelse og en renselsesfølelse av vi kan kalle katarsis. 

Love Hurts

På programmet sto også en verkstedvisning av Håvve Fjells Love Hurts i teatersalen på Friteatret. Håvve Fjell er kjent fra Pain solution som han ganske nylig har lagt bak seg etter enormt mange smerteforestillinger. Han har hengt etter huden i kroker, sydd hendene fast i hodet og skrittet, vært støpt inne i gips, ligget på glasskår og spiker. Han gjorde smerte til en kunstform – og til underholdning. I Love Hurts er det ingen spektakulære visninger av smerte. Det er en gammel fakirs livshistorie, en personlig historie om tapt kjærlighet, ensomhet, avhengighet og selvmedisinering, ganske banalt og selvmedlidende fortalt. Og det er bare det det er.

De gamle er eldst

Festivalkvelden avsluttes på RIP – rockeklubben i Porsgrunn. Chris Erichsen fra det legendariske rockebandet The Aller Væste åpner med å presentere et par nye låter av finfin kvalitet. Og han beviser at de gamle fortsatt er eldst.

Dahle & Løberg fulgte på og spilte dronebasert støymusikk til visningen av den svenske stumfilmen Häxan av Benjamin Christensen fra 1922. Filmen er en spillefilm-dokumentar-hybrid der Benjamin Christensen tar et oppgjør med europeisk overtro gjennom tidene. Christensen spiller selv djevelen. Mange band har spilt musikken sin som følge til denne kultfilmen. Henning Dahle og Tom Løberg er drevne musikere som i tillegg til dette prosjektet spiller i, blant andre, bandene Turbinstugu og Dilldallholom. Duestien Top Boys fulgte på. De er en helt fersk rapduo som skildrer livet i nordre bydel i Skien. Ryktene gikk om at dette var deres første opptreden. Et godt råd til disse gutta – og noe som de sikkert også fant ut av seg sjøl – er å ikke begynne å drikke på toget fra Skien til Porsgrunn klokka seks om ettermiddagen når du skal på scenen rundt klokka elleve.

Samisk kontrafiksjon

Lørdag startet med en samtale på Porsgrunn Bibliotek mellom samiske Siri Broch Johansen og Tor Arne Ursin fra Grenland Friteater. Siri Broch Johansen er dramatiker, sanger, forfatter, stemmeskuespiller og performer. Hun har en lang rekke utgivelser bak seg. Den siste er Brev til kommisjonen. Johansen starter med å urframføre en kontrafaktisk tekst om kolonialisering. Den er sprelsk og fandenivoldsk og handler om matriarkatet Sabmie – alle høvdingene heter Saga her, og høvdingsetet er Njabmie. Moskus er trekkdyr. Norvegerne er utrydda som stamme. På fjellet Dobrie drives det gruvedrift for å utvinne diamanter. Gruveavfallet dumpes i Oslofjorden.

Johansen er opptatt av språk. Hun har selv lært seg samisk i voksen alder. Hun er opptatt av at samisk skal finnes i det offentlige rom uten at det alltid blir oversatt.

Hun er opptatt av kampen for å beholde samiske områder uberørte. Hun mener at det er først og fremst i det materielle at kampen foregår. Siri Broch Johansen er også slampoet og avsluttet med en aktivistisk tekst før hun dro videre til Bergen og norgesmesterskapet i slampoesi. Et utdrag er: «Det har aldri vært mulig å lage park i utmark».

Let’s be bad

Direct Action Theatre – DAT – samler mennesker med ulike erfaringer for å jobbe mellom kunst og aktivisme. Under festivalen samarbeidet de med T.I.T.S. performancegroup. De viste videodokumentasjon og foto fra det pågående prosjektet Serve and Protect på Ælvespeilet og de hadde en performance på Rådhusplassen i Porsgrunn og en konsert i foajeen på Ælvespeilet. DAT sier at de gjennom prosjektet Serve and Protect vil undersøke de gjeldede sosiale og politiske strømningene, protester og årsaker. Det de virkelig ønsker å «tjene og beskytte» er menneskene, naturen, nytelsen, skjønnheten og livet selv. Aktørene i DAT er ikledd full militærutrustning som om de var swat-soldater. Etter at vi har stått og frosset på den islagte Rådhusplassen i den sure vinden dukker de opp. Noen plasserer seg som «vakter» utenfor inngangsdøra til Rådhuset. Her får de av og til besøk av representanter fra partiet Rødt som har røykepauser på trappa under partiets årsmøte denne lørdagen. To DAT-soldater markerer en firkant ved hjelp av rød- og hvit-stripete sperrebånd. Et område på Rådhusplassen er okkupert. En DAT-representant i svart kjeledress kommer fram til talerstolen som er plassert midt i firkanten. Rundt ham sitter DAT-soldater med gjennomsiktige skjold og passer på. Aktøren i midten kler av seg og står naken i kulda mens han framfører en tale det er vanskelig å forstå noe av. «Let’s be bad!» er noe av budskapet. Ok. Bad bad bad. Han får etter hvert på seg uniformen igjen og marsjerer sammen med resten av truppen fram og tilbake over isen. Et budskap kan være å kle seg i maktas kostymer for å latterliggjøre dem. Her virker det både mål- og meningsløst.

Laundry of legends

Jassem Hindi jobber med lyd og performance, og han er forfatter og forteller. I Laundry of Legends inviterer han til teselskap og presentasjon av den irakiske dikteren Nazik El Malaika som gikk bort i 2007. Veggene i rommet vi sitter i er dekket av tegninger med både norsk og arabisk tekst. Nazik El Malaika er nok et ganske ukjent navn for de fleste i dette hjørnet av verden, men hun er en av Iraks mest kjente poeter. Jassem Hindi presenterer hennes liv for oss på en veldig nedpå og avslappa måte før han framfører diktet «New Year».    

Rikholdig program

Programmet under Vinterscenen er rikholdig. Jeg rakk på langt nær å se alt sammen. Flere av forestillingene er som nevnt også anmeldt eller omtalt tidligere. Nina Ossavys Døden kommer ikke med ljå er en av dem (av Lars Elton, publisert på nettsiden 25.06.2019). På festivalen var det Marius Kolbenstvedt som spilte Unabomberen Ted Kaczynski. Ossavy og Kolbenstvedt presenterte også boken Naturtro av CAN (Conserned Artists Norway) under festivalen. Mia Habibs legendariske og sterke forestilling Missing in action (M.I.A.) er også anmeldt tidligere (Marte Reithaug Sterud i NST nr. 4/19). Kirkedanseren av Marie Bergby Handeland som denne gangen fant sted i Vestre Porsgrunn kirke ble anmeldt av Martin Lervik, 9.11.2020. Men å være helt alene i en kirke – som man er i denne teaterhendelsen – er kanskje ikke det de fleste lengtet etter akkurat i disse dager. Da fristet nok et sosialt og livlig festivalliv mer.

Etterrettelighet

Verk produksjoner skulle spille sin seneste forestilling Opening Night på Vinterscenen. Forestillinga ble avlyst på grunn av sykdom, men kompaniet svingte seg rundt og sendte The Big Dream i stedet. Og det var jo bra. Både i det trykte programmet og på nett står det i presentasjonen et sitat fra anmeldelsen i Norsk Shakespearetidsskrift: «Resultatet er både sympatisk, nostalgisk og teatralt intelligent…Verk produksjoner har på nytt vist at de er en av våre viktige skapere av samtidsteater». Jeg kjenner igjen sitatet for jeg har skrevet det selv. Det er hentet fra ingressen og fra siste setning av teksten min (publisert 10.10.2019). Men jeg har ikke skrevet det til Opening Night. Jeg har dessverre aldri sett Opening Night, men Hedda Fredly skrev en utmerket anmeldelse av stykket for tidsskiftet. Sitatet som blir brukt i programmet er fra min anmeldelse av nettopp The Big Dream. Så det er en slags skjebnens ironi at det ble akkurat denne forestillinga som festivalen tilfeldigvis endte opp med. Men til neste gang: En slik siteringspraksis kan virke både pinlig og uprofesjonell.


 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s