Nationaltheatret: JANE EYRE

foto: Øyvind Eide

publisert på shakespearetidsskrift.no

Gladfeminisme

«Jane Eyre» i Eline Arbos regi på hovedscenen på Nationaltheatret er medrivende og morsom, har et a-lag av skuespillere, vakker musikk og er visuelt slående – men hva slags feminisme er det som blir presentert? Er den noe hul?

Av Elin Lindberg

JANE EYRE av Charlotte Brontë

Oversatt av Rangfrid Stokke. Dramatisert av Eline Arbo og Njål Helge Mjøs.

Regi: Eline Arbo

Scenograf: Olav Myrtvedt

Kostymedesigner: Alda Walderhaug Brosten

Komponist og lyddesigner: Thjis van Vuure

Lysdesigner: Øyvind Wangensten

Koreograf: Ida Wigdel

Maskør: Nina König

Dramaturg: Njål Helge Mjøs

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 6.mai 2022

Jane Eyre av Charlotte Brontë fra 1847 er stammor til haugevis med fiksjonsfortellinger om foreldreløse barn med en grusom barndom som etter hvert oppnår stor suksess – Harry Potter for eksempel. Romanen er i slekt med eventyr som Tornerose og Askepott. Den er også en viktig del av den omfangsrike boka The Madwoman in the Attic (1979) av Sandra M. Gilbert og Susan Gubar – ei bok som har vært nærmest obligatorisk lesning for feministiske litteraturforskere. Charlotte Brontë utgav romanen under pseudonymet Correr Bell. Sammen med søstrene Anne og Emily – forfatteren bak Stormfulle høyder – brukte de navnet Bell-brødrene for å ha mulighet til å få utgitt bøkene sine. Andre forfattere som fortsatt leses i dag, gjorde det samme på denne tida, for eksempel George Eliot. Hun het egentlig Mary Ann Evans.

Rett fra gata

Åpninga av forestillinga er spektakulær og setter an en leken tone. Ei dør helt bakerst på hovedscenen åpner seg og vi ser rett ut på gata. Inn kommer Jane Eyre (Kjersti Tveterås) kjapt og selvsikkert gående. Hun kommer fra lang tid tilbake og hun kommer fra akkurat nå. Det hvite, kule kostymet hennes hinter til nettopp dette med sine lekne henvisninger i form av for eksempel et løst bundet korsett. Hun stopper på scenekanten og ser utfordrende på oss. Så er det publikumsmedvirkning. Tveterås som Jane får oss med på hysjing som skal illustrere vind, tapping med fingrene som høres ut som regn og lett uling som blir til vind som hyler: Det er en mørk og stormfull aften. Denne setninga er ofte inngangsporten til en medrivende, dramatisk fortelling man kan lese, se eller lytte til trygt plassert under pledd i en trygg heim. Det er trygt i plysjstolene på Nationaltheatret også. Jeg har en kommentator sittende bak meg denne kvelden. «Skal de ikke snart begynne på fortellinga», sier han utålmodig.

Det naive

Eline Arbos regi er herlig teatralsk leken og sprelsk. Kostymene til Alda Walderhaug Brosten har den samme teatralske lekenheten. Det er en lek med høyde, volum og farger som effektivt plasserer karakterene for oss. Dramaturgien har den samme effektiviteten, så kommentatoren bak meg får det han etterspør: historien fra romanen blir fortalt. Historien om Jane Eyre handler om den unge foreldreløse jenta som blir plassert hos sin slemme, inngiftede tante. Hun blir kasta ut og plassert på en grusom internatskole der det lille de får av mat er svidd grøt og muggent kjøtt og hennes eneste venninne (Hanne Skille Reitan) dør av tuberkulose. Men Jane gir ikke opp. Hun får seg jobb som guvernante på det store godset Thornfield Hall for barnet Adele. Helene Naustdal Bergsholm spiller henne nydelig karikert. Husholdersken Fru Fairfax (Heidi Goldmann) er snill og god og opptatt av kos, også herlig karikert. Og drømmeprinsen Mr. Rochester (Thorbjørn Harr) kommer til hest – ikke på en bøylehest, men på gymredskapet bukk. Det er artig, og vi ler og koser oss. Brontës roman er ganske barnslig og naiv, men den er absolutt også god og levende litteratur.

Feminisme

Det er viktig i forestillinga å få fram at det er kvinnen selv som forteller sin egen historie. Det er hun som skal ha definisjonsmakt over fortellinga om sitt eget liv. Dette balanseres godt. Jane har sin egen spilleliste som følger henne. Ensemblet er dyktige musikere. De framfører musikk av blant andre Jenny Hval og Susanne Sundfør og det er fremragende og kult utført.  Tveterås er midtpunktet på scenen, hun henvender seg til oss med: «Kjære leser». Her er det kanskje på tide å bringe inn The Madwoman in the Attic. Sandra M. Gilbert og Susan Gubar var opptatte av å vise sammenhengen mellom forfatterbegrepet (på engelsk: autor) og begrepet om (mannlig) autoritet (authority). De mente at det lå som et premiss for hele vår litterære kultur. Har Jane Eyre i 2022 den samme autoriteten som litterær skikkelse, eller som en som presenterer en litterær skikkelse for oss, på scenen som hvis hun hadde vært en mann?

Hun holder flammende feministiske taler. Hun insisterer på at det hun som skal fortelle sin egen historie. Det er hun som skal være selvstendig og ta sine selvstendige valg. Men blir det hult?

Feminisme 2

Mannen er ikke til å stole på i denne historien. Han er veldig oppsatt på å gifte seg med den selvoppofrende guvernanten, men: han er jo allerede gift. Han er gift med selve The Madwoman in the Attic. På loftet på Thornfield Hall har han gjemt unna sin mentalt syke kone Bertha. Hun er ikke bare gal og syk, hun er også fra Karibien. Gilbert og Gubars tekstforståelse har paralleller til psykoanalysen. De skiller mellom et overflatenivå og en undertekst. I underteksten i Jane Eyre dukker den monstrøse, seksuelt besatte kvinnen opp. Hun blir sett på som en undertrykket kraft som potensielt er livsfarlig om den stenges inne. Dette farlige kommer ikke fram i forestillinga på Nationaltheatret. Når Jane får vite om denne farlige andre, rømmer hun og blir en hvitvinsdrikkende lærer på en liten skole i huttiheita. Hun holder lange feministiske taler med hvitvinsglasset skvulpende i handa før hun får beskjed om at hun arver en masse penger og er fri. I vår tid kunne det kanskje oversettes til at en ungdom som kanskje ikke har all verden å rutte med i en kort periode i studietida får leiligheten til flerfoldige millioner av foreldrene sine. Alt er trygt og godt. Alt ordner seg. «Men hun er jo ikke stygg heller», sier kommentatoren bak meg. Nei, det har han rett i.

Feminisme 3

Jeg heier på formen, på lekenheten, på det teatrale teateruttrykket i Jane Eyre. Skuespillerne, alle som en, er formidable. At skuespillerne får snakke sin egen dialekt på Nationaltheatrets hovedscene er flott. Forestillinga skulle egentlig hatt premiere i 2020, men slik gikk det ikke av årsaker vi er trøtte av å nevne. Jane Eyre er virkelig godt teater, men det er noe i presentasjonen av feminismen som skurrer her. Det blir litt uklart hva det er forestillinga vil si. Det ligger nesten en slags ironisk holdning i Janes hvitvinstaler. Ja, vi unner jo Jane en kjæreste og når hun kommer tilbake til Mr. Rochester er han blitt alvorlig skadd av The Madwoman in the Attic, han er blind. I romanen kommer han til å delvis få synet tilbake gjennom Jane Eyres varsomme pleie. Men det er altså en blindsone i dette materialet som ikke helt kommer fram på tross av en ellers super forestilling.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s