Blog

Svein Roger Karlsen som Olav i «Inn fra regnet», regi: Lasse Kolsrud. Det Norske Teatret 2022. Foto: Magnus Skrede

publisert på shakespearetidsskrift.no

Flaumen rotar det til for folk

Frode Gryttens tekst er full av metaforar, referansar og opningar mot levd liv, men «Inn frå regnet» på Det Norske Teatret blir, med nokre unntak, litt tamt og traust teater

Av Elin Lindberg

INN FRÅ REGNET av Frode Grytten

Regissør: Lasse Kolsrud

Komponist og lyddesignar: Terje Isingset

Scenograf og kostymedesignar: Bård Lie Thorbjørnsen

Koreograf: Belinda Braza

Lyddesignar: Terje Isungset og Ole Herman Andersen

Lysdesignar: Torkel Skjæven

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Det Norske Teatret, Scene 2, premiere 17. september 2022

Panta rei – alt flyt. På scenen ligg blaute aviser, bøker, pappesker og møbel spreidd utover i den vassdammen stovegolvet er blitt. Storflaumen har snudd om på alt i huset til familien Svendsen. Til høgre på scenen går ei trapp opp til «andre etasje». Det er ikkje noko fancy interiørdesigner-trapp. Ho er traust og tradisjonell – ei folketrapp. I ein stress-less-stol midt på scenen med støvlane på, sit den sosialdemokratiske patriarken sjølv (Svein Roger Karlsen) og drikk øl.

Eit vestlandsk evangelium

På den svarte bakveggen kjem ein video av ein mann (også dette Svein Roger Karlsen) som framfører ein slags prolog. Han har klare Bibel-allusjonar. Det har regna og regna i tre dagar i strekk. Dette er sjølve Syndfloda. Til og med det folkelege gudshuset, Rikets Sal, er reist av garde i flaumen. 10-11 hus er tatt, ei jente er sakna. «Eit sånt regn er begynnelsen på slutten», seier mannen på veggen. Ei elv på Vestlandet skal ein ikkje spøke med, ho skal ein ta alvorleg, ho kan somme stader vere Gud, den som gjev og tar liv. Og her har ho rota rundt på alt. Under det heile ligg eit lydbilete komponert av Terje Isungset og Ole Herman Andersen. Klangane er klare, mørke og peiker mot noko dystert.

Familien

Mor Ruth (Marianne Krogh) kjem heim til mannen Olav. Ho er passe ufikst kledd i boblekåpe, skjerf og støvlar. Ho ryddar planlaust i blaute papir og ting og tang. Det er visstnok slik at Olav er skikkeleg sta og ikkje vil evakuerast til sonen Lars som er politi (Morten Svartveit) og sambuaren hans Mona (Kirsti Stubø) som har problem i samlivet sitt. Det er òg noko mellom Mona og Olav som ikkje er bra, men kva får vi ikkje heilt tak i. Sonen Martin (Oddgeir Thune), ein dresskledd kar, har køyrd over fjellet frå Oslo i den fine bilen sin for å – ja, kvifor er han eigentleg der? Det er ikkje heilt klart. Men det kjem fram at han er nyskilt frå ei som ingen i familien hugsar namnet på. Jau, Siss, heitte ho. Og Martin har vore saman med Mona for lenge sidan. Jonny (Peiman Azizpour) er den yngste sonen. Jobbar han verkeleg som prostituert? I kvart fall har han ei lita rolle i ein animasjonsfilm. Det er altså ein del kaos allereie i familien Svendsen. Og som flaumen kjem alt litt hulter til bulter.

Noas Ark

Alle løyndomane dei har lagra i dette huset flyt opp. Det er duka for ei rotbløyte av eit familieoppgjer. Og her har vi jo eit hav av klassikarar som driv med avdekking av familieløyndomar med retrospektiv teknikk, å referere til. Løyndomane til familien Svendsen blir litt kvardagslege for oss. Brørne Martin og Jonny går ned i kjellaren. Metaforisk går dei ned til noko fælt og traumatiserande som skjedde i barndomen kanskje? Dei kjem leikande opp med hjelmar dei har brukt til sportsaktivitetar på seg, og ein togbane. Barndomen i Svendsen-huset har kanskje vore både god og normal. Er det fordi Lars er impotent, eller er det fordi Mona har funne seg ein annan, at det er problem i ekteskapet deira? Uklart. Spelestilen er tradisjonell teaterrealisme. Mange av avsløringane vi får blir så pass kvardagslege at dei ikkje etterlet seg store avtrykk i oss.

Flaum er politikk

Olav er lokalpolitikar for Arbeiderpartiet og fagrørslemann. Han gøymer seg og kjenslene sine bak politiske slagord: Alt er politikk – flaum er politikk. Det er fordi flaumsikringa ikkje var kommen på plass at dette skjedde. Det er regjeringa sin feil! Når no sjølvaste Statsministeren kjem på besøk til bygda, har Olav meld seg frivillig til å få besøk som flaumoffer. No skal han få sagt på Dagsrevyen på NRK at alt er regjeringa sin feil. Og Statsministaren (Ellen Birgitte Winther) kjem. Ho har Erna-look, blå kåpe, paraply og ein hale av veskeberarar og sikkerheitsfolk. Her løyser alt seg opp i song og dans og musikal. Det er fargerikt og friskt, men det hadde ikkje gjort noko om det hadde vore enda meir overraskande koreografi.

Den svarte boksen

Mellom Olav og Ruth som har vore gift i 40 år er ikkje alt heilt bra. Og det har det ikkje vore på mange år, viser det seg. Ekteskapet deira er fastlåst, fastfrose. Etter ulukker med fly og båtar startar jakta på «Den svarte boksen» eller ferdsskrivaren. Når ein får tak på denne får ein svar på kva som skjedde rett før det gjekk galt. I flaumen har ein svart boks komme fram. Det er ein boks der Ruth har tatt vare på kjærleiksbrev som ho har fått frå ein mann ho har vore i lag med medan Olav og Ruth har vore gifte. Olav veit om boksen. Han har venta på at ho skal kvitte seg med han, men Ruth har ikkje klart det enno. Alt som er galt og fastlåst mellom dei er knytt til denne boksen. Og elva tar og elva gjev. Når Ruth til slutt klarar å lausrive seg frå dei lengslene og minna boksen representerer, og kaste boksen på elva, dukkar det opp eit nytt håp. Dei kan kanskje redde ekteskapet sitt. Flaumen er ikkje berre øydeleggande, han bringer òg nytt liv.

Det verdfulle, vesle livet

Historia om den svarte boksen reddar på eit vis også oppsetjinga. Det er i oppgjeret mellom dei to litt eldre ektefellane – og det oppgjeret dei tar med sine eigne liv – at det til slutt glimtar til. Her får vi nærleik til karakterane. Levd liv, kjensler, svik, draumar og lengt – alt dette flyt opp til overflata og blir synleg for oss. Livshistoria til Ruth og Olav blir rørande. Dette er ikkje historia om store bragder og heltedådar, men om kvardagsfolk og kvardagsliv. Dei to skodespelarane speler enkelt og neddempa, det fungerer fint. Når straumen til slutt kjem på og Olav dukkar opp på tv, har ekteparet trekt saman opp på loftet, scenen er tom for folk. Det er det vesle livet som tel, ikkje media og riksnyheiter.

«Forbuden Fukt – den lille havfruen Arild», tekst og regi: Ivar Furre Aam. Teater Innlandet 2022. Foto: Magnus Skrede

publisert på shakespearetidsskrift.no

God på bunnen

«Forbuden Fukt – den lille havfruen Arild» av Ivar Furre Aam på Teater Innlandet er både en nydelig humoristisk og sprelsk fantasi og et marerittlignende gløtt ned i det dypeste, depressive og selvhatende mørke

Av Elin Lindberg

FORBUDEN FUKT – DEN LILLE HAVFRUEN ARILD av Ivar Furre Aam

Regissør og dramatiker: Ivar Furre Aam

Scenograf og kostymedesigner: Helena Zaïda Schaber

Lysdesigner: Markus Tarasenko Fadum

Lyddesigner: Michael Dahlen

Med: Julie Bjørnebye, Sofie Huijs, Stian Isaksen, Tom Styve og Anne Guri Tvedt

Teater Innlandet, Hamar kulturhus, 15.september 2022

En skuespiller (Stian Isaksen) kledd i dykkerutstyr venter på oss utenfor publikumsinngangen. Han ønsker oss velkommen til undervannsverdenen. På scenen henger det brede plastforheng og lange strimler med ledlys. På golvet ligger noe som ligner skjelettet til en hval. Helt bakerst er det en halvt gjennomsiktig plastvegg. Rommet er slørete disig av teaterrøyk.

På dypet

Den første vi møter på havbunnen er den gamle havheksa (Anne Guri Tvedt). Hun presenterer en verden som på en måte en snudd opp-ned. – I begynnelsen var det forråtnelse som var hovedkonseptet, forteller hun. Nå er hun en bitter, gammel sjøheks: – Plutselig er man en gammel kropp som ingen synes er attraktiv. Alle dager er som «Groundhog day» – altså helt like. Groundhog Day er filmklassikeren fra 1993 av Harold Ramis, der hovedpersonen blir fanget i en tidsloop og må gjenoppleve den samme dagen igjen og igjen. Dette er en av mange referanser til filmer, sanger, musikaler, skuespill som stykket er fullt av. Den gamle heksa er fjongt kledd i et av Helena Zaïda Schabers velykka kostymer. Det er rysjer og lette stoffer, friske farger og interessant design.

Arild – Ariel

Stykket er en slags vridd fantasi av den berømte amerikanske, animerte familiemusikalen Den lille havfruen produsert av Walt Disney Pictures. Filmen er igjen delvis basert på H.C. Andersens eventyr. I filmen redder Ariel en prins som holder på å drukne. Hun forelsker seg i ham og gir fra seg den vakre sangstemmen sin til havheksa Ursula for at hun skal hjelpe henne med å få menneskebein. Og så – samme gamle historien: hun må bli kysset av prinsen for å få stemmen tilbake. Her er Ariel byttet ut med Arild (Stian Isaksen) som kommer hoppende inn i sitrongult strutteskjørt og svart T-skjorte som det står «Misfits» på. Ivar Furre Aams tekst strutter av fantasifulle ordspill. Noen er blaute blødmer, andre er ikke bare vittige, men såre, skarpe og spisse. En helt klar utvikling av en historie kommer ikke fram i sceneversjonen av teksten. Det er scener, opptrinn som kommer og går. Det humoristiske, og nesten søte, brytes opp med harde, smertefulle selvpiskingsscener.

Fjerting og raping

I denne verdenen på bunnen av havet, bor havkongen Trinton (Tom Styve) og Arilds «søstre» (Julie Bjørnebye og Sofie Huijs). De kommuniserer i starten gjennom å rape og fjerte. Og her fungerer de banale virkemidlene supert – det blir skikkelig artig. Dette er definitivt en voksenversjon av Den lille havfruen, historien er ganske seksualisert. De søte delfinene voldtar havfolket i hulene sine, det er ikke måte på hvor mye sæd spermhvalene klarer å sprute ut og havfolket selv – bortsett fra Arild – har seg i kriker og kroker, både på og bak scenen.

Skuespillerne er fra Teater Innlandets eget ensemble. De er fine, presise og samspilte, og de behersker den teatrale og lekne stilen svært godt.

Selvhat

Arilds selvhat er sentralt. Linken til Den lille havfruen er smart. Her er det et vesen som lengter etter å bli noe annet enn det hen er. «Jeg tenkte at om jeg bare kom opp på land så ville alt ordne seg. Alt jeg ville var å synge og bli respektert», sier Arild der han står alene i tareskogen. Han er selvdestruktiv, og utenforskapet skildres som potensielt farlig. Han blir en hevngjerrig incel som hater alle «kvinnesker». Han vil straffe kvinnene, spesielt de blonde, og de vakre mennene som får så mye sex de vil ha. Teksten ser også på Arild gjennom et slags terapi-språk: «Hvordan gjenfortelle historien slik at du tar ansvar for dine egne handlinger?» Det blir en refleksjon over valg av hvilket narrativ hen selv velger – eller kanskje er i stand til å velge.

Leken stil

Helena Zaïda kostymer, scenografi og rekvisitter er i en leken stil. Det er gjenbruk av plastleker som vi kan forbinde med det havet av spin-off-effekter som produseres i sammenheng med en kommersiell Disney-film – fullstendig galskap. Og det er overraskende objekter, som for eksempel fisk i veske. Schabers objekter kler godt den fantasifulle teksten og dikter på en måte videre på den.

I en sekvens, der prinsen (Tom Styve) tar med seg Arild (Stian Isaksen) hjem til foreldrene, dronninga (Anne Guri Tvedt) og kongen (Ivar Furre Aam) går de ut av scenen og inn på bakscenen. En film av det som skjer blir projisert på plastbakveggen. Det serveres gele og sjokolademousse. Arild er kledd i en svart havfruedrakt uten åpning til øyne, nese og munn. Det hele utvikler seg til en slags mat- og sexorgie. Nå er vi gjennom mange forstillinger blitt vant til håndholdt kamera som følger skuespillerne ut av scenen slik at vi ser scener spilt i sanntid utenfor – sist i Kristin Lavransdotter. Når vi forstår at dette «bare» er spilt inn på forhånd og ikke i sanntid denne kvelden, gjør det at det oppleves litt tamt. At vi møter regissøren i rollen som kongen virker også noe påtatt.

Havfruhens sang

I den norske versjonen av Den lille havfruen er det Sissel Kyrkjebø som synger. Arild synger også. Han hviskesynger på en feminin måte med rørende innlevelse. Det er ikke rart at prinsen faller for ham. Det rørende brytes opp av brutale festscener. Her er det raveparty med høy, dundrende musikk og strobelys som blinker så sterkt at det blir nesten uutholdelig smertefullt. Det skal jo være gøy på fest, men her oser det av vond ensomhet og utenforskap. Det normale livet på overflaten blir nesten umenneskelig vanskelig å tre inn i.

Et av ritualene som er vanlige for unge under fadderuker og lignende, er drikkeleker. Her er de herlig parodierte, men også satiriske, glatte og harde. Denne kvelden var det ungdommer fra Solbakken Folkehøgskole som var en stor del av publikum. Når skuespillerne spør om det er noen som vil være med på drikkelek og sangkonkurranse, forventer de nok ikke å få svar fra andre enn Arild. Men nå spratt Sander fra Hattfjelldal og Henrik fra Namsos opp og sang, før Arild fra Mjøsa kom til. Arilds nydelige versjon av Sias «I wanna swing from the chandelier» plasserer drikkeleker og følelsestomme ritualer i skammekroken. Forbuden Fukt – den lille havfruen Arild reflekter berørende, fantasifullt og lunt humoristisk rundt det å finne sin vei, å akseptere seg selv og å leve med sine valg.

«This is not the Gogol’s Nose, but it could be… with a dash by Jacques Prévert», av kompaniet A Trauma. Figur I Fossekveliva 2022. Foto: Aurora Hovland

publisert på shakespearetidsskrift.no

Feminisme, klassisk dukketeater og lekent samtidsfigurteater

Figur i Fossekleiva (FiF) 2022 viser både internasjonalt og norsk samtidsfigurteater av høy kvalitet. Flere av forestillingene blir bare vist her, og ikke andre steder i Norge. Det gjør at festivalen både er eksklusiv og relevant.

Av Elin Lindberg

Den årlige figurteaterfestivalen Figur i Fossekleiva (FiF) ble første gang arrangert i 2016. FiF er én av tre norske festivaler for figurteater. I tillegg har vi Go Figure som er en internasjonal festival og som hovedsakelig presenterer figurteater for voksne, den arrangeres i Oslo. Den nystartede festivalen Figurfestspillene som fokuserer på nasjonalt figurteater, arrangeres i Tønsberg. De tre festivalene har et visst samarbeid slik at de ikke programmerer de samme forestillingene. Årets FiF strekker seg over et godt stykke tid – fra august til november, men hoveddelen av festivalen foregikk mellom 7. og 15.oktober. Programmet inneholdt forestillinger for voksne og barn med kompanier fra åtte forskjellige land, i tillegg til tre norske forestillinger. Festivalen inneholdt også workshops og panelsamtaler.

Pulcinella

Den italienske dukkespilleren Bruno Leone fra Napoli viste en klassisk Pulcinella-forestilling – Stori di Pulcinella – under festivalen. I tillegg holdt han en Pulcinella-workshop. Pulcinella-karakteren har en rik historie og dype røtter i europeisk figurteaterhistorie. Den frekke og storskrytende Pulchinella har forgjengere i Romerrikets komedieteater, men vi kjenner ham best fra italiensk Commedia dell’arte. Her er han kjent som Napolitaneren. Han har stor mage, pukkelrygg og en nebblignende halvmaske. Stemmen hans kan minne om hese fugeskrik. Han er selvgod, feig og lat – og brutalt sarkastisk og morsom. Selv om det er nokså klare rammer for denne karakteren, er tradisjonen så rik at det finnes utallige måter å spille ham på. Pulchinella ble etter hvert svært populær som marionett eller som hanskedukke.

Figuren har dype røtter i europeisk figurteaterhistorie. Dukken heter Pulchinella på italiensk og Pulchinelle på fransk. I England heter han Punch, i Russland Petrouchka, i Tyskland Kasperl, i Spania Don Cristobal, i Tyrkia Karagöz, og i Hellas Karaghiosis.

Compagnie La Pendue

Figurteaterkunstnere som har fornyet og vitaliseret Pulchinella-tradisjonen er franske Compagnie La Pendue. De viste forestillinga Tria Fata under festivalen i år. I Tria Fata tar de utgangspunkt i romersk mytologi. Tittelen på stykket viser til tre personifikasjoner av skjebnen; det er skjebnegudinnene (eller nornene) Nona, Decima og Morta. Disse tre bestemmer over den uavbrutte tråden som blir vevd til et liv – livets vev. Nona betyr «den niende», og denne skjebnegudinnen ble tilkalt av de gravide som skal føde i niende måned. Decima betyr «den tiende», og hun måler opp hvor lang livets tråd for barnet skal være. Morta som betyr «død», er den som til slutt kutter livstråden. Det disse skjebnegudinnene bestemmer kan ingen guder sette seg opp mot. Dette mytologiske bakteppet er det Compagnie La Pendue har under arbeidet med Tria Fata. De vever også sin egen personlige historie inn i teppet. Det personlige synes å være en parallell, men også et viktig verktøy i det kunstneriske arbeidet deres.

Nouveau Fuck – feministisk manifest som figurteater

På scenen sitter en person (Cat Smits) med ryggen til. Golvet er dekket av et glinsende rødt stoff i folder. Bak er en rund skjerm. På skjermen ser vi en hånd med en sigarett – røyken fra sigaretten som røykes skaper dybde i scenebildet. Cellomusikk. Aktøren snur seg. På fanget har hun et overdimensjonert kvinnelig kjønnsorgan laget av skumgummi og silke. Det er dette hun spiller sin cellokonsert på. Det er både stilig og sexy, det er en virtuos onanering. Etter denne ouverturen blir kjønnsorganet/celloen en stor munn. Munnen spilles av de to figurskuespillerne på scenen (Cat Smits og Meike van den Akker) og den formidler feministiske manifest svært velartikulert, både vokalt og fysisk. Det nederlandske Cat Smits Company har basert forestillinga på Stella Bergsmas bok fra 2020 med samme tittel. Bergsma bygger sitt feministiske manifest på formødrene Erica Young, Elizabert Wurtzel, Mona Eltahawy og Valerie Solanas. «Be bad, be mad, be shameless, be bold, be dangerous», sier den animerte munnen – «but always with style!» Uttrykket til Cat Smits Company er absolutt ganske stilig. Forestillinga, eller performancen, er velkomponert og presis. Humoren de bringer inn balanserer det konfronterende i manifestet, den hjelper oss til å ta inn stoffet de presenterer. De to aktørene er også dukkemakere. Meike van den Akker har også laget keramiske versjoner av vaginaer – alle ulike – som brukes i forestillinga. Noen steder er Smits og van den Akker litt stive som skuespillere, det gjelder først og fremst i partier der de presenterer tekst gjennom mikrofoner rett foran publikum. I de mer lekne delene har de mer pust og flyt. Det feministiske budskapet er aktuelt og som helhet er performancen presis og god.

Fri flyt

Utenfor Fossekleiva Kultursenter er det en dam. Dette er spillestedet til prøveforestillingen på Second Chance med danserne og tvillingene Julie og Cecilie Solberg. Dammen har en mørk og stille overflate. Publikum får en kopp med varm drikke. Vi får sitteunderlag og pledd hvis vi vil ha. Et par av publikummerne takker ja til å ha på seg tørrdrakter slik at de kan sitte helt nede i dammen mens de ser på. Vi plasserer oss ved bredden. Det suser fra vann og bekk. Gule blad faller fra trærne og blir liggende på overflaten. De to danserne kommer fram, kledd i mørke «overlevelsesdrakter». De legger seg på flyt. Alt er rolig, stille. De finner store tømmerstokker som de sender utover i dammen. Så ligger de igjen meditativt, flytende på rygg i vannet. Plutselig synker en ene, så den andre. Og mykt og udramatisk dukker de opp igjen. I andre sekvenser beveger de seg i sirkel med vannet til opp under armene. De snurrer sakte rundt seg selv som om de leter eller søker etter noe i vannet. Det er pust og ro. Vi mediterer sammen med dem der vi sitter som publikum. Vi lever sammen med vannet og trærne i høstkvelden. Seansen har en helende og rensende virkning. 

A Tarumba! Hjertemedisin!

Den portugisiske gruppen A Tarumba avsluttet hoveddelen av festivalen med This is not the Gogol’s Nose, but it could be… with a dash by Jacques Prévert. Dette er en leken perle av en figurteaterforestilling. Det er så mye varme og fantasi her at den er helsebringende, ja, man får tro på livet og mennesket av den. A Tarumba følger nesen og havner på et skrudd sted langt unna utgangspunktet. Denne surrealistiske collagen er fylt av neser – og av sitater fra blant andre Iggy Pop og Barack Obama, akkompagnert av russiske og franske sanger. Forestillingen er skapt i 2016, før noen kunne ane at et land som Russland skulle invadere Ukraina. I 2016 var Russland en interessant venn som vi hadde en god del til felles med. A Tarumba kunne kanskje laget et sterkere poeng ut av at forfatteren Nikolaj Gogol faktisk var fra Ukraina og ikke fra Russland.

De to kunstnerne Rute Ribeiro og Luís Vieira tar imot publikum iført blonde parykker og antrekk som er litt 70-tallsdisco-aktige. Scenerommet er oser av parfymert røyk. På en benk/bord/bar foran på scenen står en gammel tv og en platespiller. De begynner å snakke om neser og med et lite kamera som er plassert på hodet til en liten lekehund filmer de nesene til utvalgte publikummere. A Tarumba går videre til å animere nesene til karakterene i Gogols roman, og videre til kjente statsledere – Putin, Trump, Bolsonaro – alle tas ved nesen. Og så er det Prévert og franske sangere og Iggy Pop og Melodi Grand Prix og Moulin Rouge og mye mer. De flate figurene de bruker, spilles på bordet foran dem. Timingen er ypperlig musikalsk. De veksler sømløst og sjarmerende fra det ene innslaget til det andre. De har en slags veloppdragen gjøglerstil, eller kanskje mer en urban kabaret-stil. Det hele er svært morsomt. Det eneste som er synd er at forestillinga er litt kort.

FIMFA Lx

A Tarumba arrangerer også årlig det som kanskje er en av de beste figurteaterfestivalene vi har: The international Festival of Puppetry and Animated Forms- FIMFA Lx. Festivalen foregår i A Tarumbas hjemby Lisboa. Noe som slår en under et besøk på FIMFA Lx, er at hele byen brukes. Det kan se ut som om alle teatrene i Lisboa stiller opp for festivalen. Under FIMFA Lx spilles det figurteater på de største teatrene i Portugal, for eksempel på Teatro Nacional de Dona Maria II og Teatro São Luiz – som også er A Tarumbas partnere i arbeidet med festivalen. I tillegg spilles det på små, nesten bortgjemte, teatre rundt om i byen. Det er imponerende. På festivalen presenterer de figurteaterforestillinger av ledende figurteaterkompanier. Dette fører til at forestillingene som vi kan se på FIMFA Lx gjennomgående er svært aktuelle og av høy kvalitet.

Selve navnet på kompaniet – tarumba – betyr noe sånt som forvirret, forbløffet, forundret, perpleks, fascinert.

Viktig teatermangfold

En del av forestillingene rakk jeg dessverre ikke å få sett. Tsjekkiske Studio Damùza og Fekete Seretleks Kar er en av dem. Dette er en kabaret der et gravøl utvikler seg til å bli historien om Anna Karenina. I tillegg til forestillinger for voksne ble det vist flere forestillinger for barn – både norske og internasjonale. Gjennom å vise figurteater med høy kvalitet gjennom flere år viser FiF at festivalen er et viktig tilskudd til det norske teatermangfoldet. I fjor kom boka Form og frihet, tradisjon og nyskaping. Den er utgitt av Fossekleiva kultursenter og presenterer et utvalg av kunstnere som har gjestet festivalen gjennom de fem første årene.

foto: Erika Hebbert

publisert på shakespearetidsskrift.no

Det er et helvete

August Strindbergs Dødsdansen på Torshovteatret er ingen dårlig forestilling, men vi kommer ikke helt inn i dette ekteskapelige helvetet. Vi får glimt inn, men den bunnløse avgrunnen stykket åpner opp for, blir ikke tilstrekkelig følbar for oss.

Av Elin Lindberg

DØDSDANSEN av August Strindberg

Oversatt av Kjell Askildsen, redigert av Oda Radoor

Regissør: Marit Moum Aune

Komponist: Nils Petter Molvær

Scenografi og kostymedesigner: Even Børsum

Lysdesigner: Agnete Tellefsen

Lyddesigner: Bendik Toming

Maskør: Eva Sharp

Torshovteatret, premiere 15.oktober 2022

Når scenelyset kommer på ligger Alice (Pia Tjelta) på en rød sjeselong på den runde scenen på Torshovteatret, Edgar (Jon Øigarden) sitter i en lenestol. De ser slitne ut. Kostymene er fra tiden da stykket ble skrevet – 1901. Alice har lang, rødlig, fløyelsaktig kjole, Edgar har hvit skjorte, svarte bukser og høye lærstøvler. Midt på den runde scenen står et skrivebord med papirer. Ved siden av det står et bord med glass og karafler. Plassert rundt søylene i rommet er gress- og torvflak. Vi er på en øy der kapteinen Edgar er stasjonert som kommandant sammen med kona Alice som er forhenværende skuespillerinne. De har nå – utrolig nok – vært gift i 25 år. De har ingen venner lenger. Barna er flyttet ut. De har ikke lenger hverken hushjelp eller vinkjeller. De har ikke telefon, men en telegraf der morsesignaler kommer inn. Deres borgerlige livsstil står for fall. Etter litt giftig småsnakk kommer den gamle vennen Kurt (Thorbjørn Harr) på besøk. Ham har de ikke sett på 15 år. Nå kan valsen få nye toner.

En dødelig runddans

Dødsdansen er et av August Strindbergs mest spilte stykker. Det er ikke så rart. Stillingskrigen mellom ektefellene Alice og Edgar er dypt fascinerende, og det eksistensielle i stykket blir aldri uaktuelt. Strindberg hadde jo selv mye ekteskapserfaring å la seg inspirere av. Da han skrev Dødsdansen, var han i sitt tredje ekteskap. Han var gift med den norskfødte skuespilleren Harriet Bosse, og ekteskapet var i ferd med å gå i oppløsning. Stykket er blitt satt opp jevnlig. Trøndelag Teater satte det opp i 2019 og Teater Ibsen i 2017. Det er heller ikke så lenge siden stykket ble satt opp på Hålogaland Teater og på Det Norske Teatret.

I 1997 satte Nationaltheatret opp stykket på Hovedscenen. Sverre Anker Ousdal spilte Edgar og Kjersti Holmen spilte Alice. Stein Winge hadde regi. Det ble en legendarisk oppsetning. Den var skarp og presis, og karakterene rommet et bunnløst mørke, men også nærhet og menneskelighet. En uforglemmelig teaterhendelse, selv så mange år etter.

Som en fotballkamp

Spill på mange plan er sentralt i stykket. Edgars første replikk i stykket er: «Vil du ikke spille litt for meg?» Alice avslår. Litt senere spiller de kort. Edgar er militær. Han er utdannet i kamp og strategisk spill. Alice er skuespiller. Spill er også hennes fag. Stykket er et kammerspill. Pia Tjelta, Jon Øigarden og Thorbjørn Harr er erfarne og dyktige skuespillere som er drevne på replikkvekslingenes pasningsspill både i teatret og på film. Og som i en fotballkamp er det ikke sikkert at selv om du har både Erling Braut Haaland, Ada Hegerberg og Martin Ødegård på laget at pasningsspillet fungerer og at kampen blir vellykka og velspilt. I Dødsdansen på Torshovteatret er det i starten at dette pasningsspillet ikke fungerer helt. Det halter og er hakkete og upresist. Nå kan dette godt være premierenerver i spill, men av disse drevne skuespillerne forventer vi vel at replikkene og samspillet skal sitte fra første stund. Skuespillerne spiller seg bedre utover i stykket. Tidvis sitter replikkene som perfekte skudd.

Hat og avhengighet

Ekteparet Edgar og Alice har altså vært gift i snart 25 år. Det er ganske utrolig siden hatet er så sterkt mellom dem. Selv på Strindbergs tid var det ikke uvanlig å skille seg. I denne versjonen er ikke kjærligheten mellom ektefellene så tydelig. Alice og Edgar er like sterke, kampen mellom dem er likeverdig. Det gjør at det blir vanskelig for en av dem å vinne over den andre. De nærer seg av striden, den holder dem oppe og i live, og er kanskje grunnen til at de har holdt ut i alle disse årene. De er grodd inn i et avhengighetsforhold til selve kampen. De bruker de våpnene og strategiene de har til rådighet. De setter barna sine opp mot den andre. De truer med skilsmisser og utroskap. De forgifter hverandre og miljøet sitt med stikk og sårende bemerkninger.

Humor og overflate

Stykket er kuttet kraftig ned – kanskje i kraftigste laget. Noen av poengene blir noe vanskelige å forstå. Thorbjørn Harr som Kurt har for eksempel ikke så veldig mye å spille på. Hvilken relasjon har han egentlig til paret? Det blir litt uklart. Hvorfor har han mistet kontakten med sine egne barn? Uklart. Men hvordan han dras inn i ekteparets dødelige dans blir nesten overtydelig.

Edgar er syk. Eller er han det? Han lyver så mye at alt han sier må tas med en god porsjon salt. Han faller om og blir liggende «bevisstløs» gang på gang uten at Alice tar særlig notis av det. Hun tar disse anfallene som en velfortjent pause fra stillingskrigen. Disse fallene der Edgar blir liggende blir litt slapstick-aktige og humoristiske. De understreker en viss letthet og overflatiskhet som ligger i Marit Moum Aunes versjon av stykket. Kampen i ekteskapet foregår ikke bare med sylskarpe replikker og blanke våpen, den er også en stillingskrig som er utmattende og triviell. Men dette trivielle innslaget kan også gjøre oppsetninga mindre minneverdig.

Lydbildet og døde dyr

Nils Petter Molvær har komponert musikken til stykket. Den farger scenen slik at vi fornemmer at vi befinner oss på ei isolert øy. Det ligger et dypt mørke og en enorm ensomhet i Molværs musikalske teppe. Noe annet som farger stykkets lydbilde er Pia Tjeltas replikker på stavangerdialekt. Denne dialektens kraftige konsonanter fungerer svært godt når det er skuddliknende replikker som skal avfyres.

Under en kort mørklegging av scenen senkes glassbur med utstoppede dyr ned slik at de blir en del av scenebildet. Det er flest predatorer – rovdyr. Det er rev, ravn, grevling, mår, ugle, men også en gnager, en bever. Dette er nok for å understreke en noe dyrisk oppførsel blant de levende menneskene på scenen og som en illustrasjon av replikken: «Du har vekket dyret i meg». Men ville virkelig dyr holdt ut et slikt samliv? Neppe. Selv om mange dyr er monogame, ville de nok hatt bedre vett enn å la seg pine og plage av sin make, år etter år i en evig runddans. Denne type giftige samliv er det nok bare menneskene som kan skape og holde ut. Så jo, dette er severdig teater, men det skulle helst hatt en enda spissere brodd. Det kunne gjerne vært løftet enda mer fra det som noen steder minner om et hverdagslig ekteskapsdrama. Da ville vi kanskje sett døden i dansen tydeligere.