Figur i Fossekleiva 2022

«This is not the Gogol’s Nose, but it could be… with a dash by Jacques Prévert», av kompaniet A Trauma. Figur I Fossekveliva 2022. Foto: Aurora Hovland

publisert på shakespearetidsskrift.no

Feminisme, klassisk dukketeater og lekent samtidsfigurteater

Figur i Fossekleiva (FiF) 2022 viser både internasjonalt og norsk samtidsfigurteater av høy kvalitet. Flere av forestillingene blir bare vist her, og ikke andre steder i Norge. Det gjør at festivalen både er eksklusiv og relevant.

Av Elin Lindberg

Den årlige figurteaterfestivalen Figur i Fossekleiva (FiF) ble første gang arrangert i 2016. FiF er én av tre norske festivaler for figurteater. I tillegg har vi Go Figure som er en internasjonal festival og som hovedsakelig presenterer figurteater for voksne, den arrangeres i Oslo. Den nystartede festivalen Figurfestspillene som fokuserer på nasjonalt figurteater, arrangeres i Tønsberg. De tre festivalene har et visst samarbeid slik at de ikke programmerer de samme forestillingene. Årets FiF strekker seg over et godt stykke tid – fra august til november, men hoveddelen av festivalen foregikk mellom 7. og 15.oktober. Programmet inneholdt forestillinger for voksne og barn med kompanier fra åtte forskjellige land, i tillegg til tre norske forestillinger. Festivalen inneholdt også workshops og panelsamtaler.

Pulcinella

Den italienske dukkespilleren Bruno Leone fra Napoli viste en klassisk Pulcinella-forestilling – Stori di Pulcinella – under festivalen. I tillegg holdt han en Pulcinella-workshop. Pulcinella-karakteren har en rik historie og dype røtter i europeisk figurteaterhistorie. Den frekke og storskrytende Pulchinella har forgjengere i Romerrikets komedieteater, men vi kjenner ham best fra italiensk Commedia dell’arte. Her er han kjent som Napolitaneren. Han har stor mage, pukkelrygg og en nebblignende halvmaske. Stemmen hans kan minne om hese fugeskrik. Han er selvgod, feig og lat – og brutalt sarkastisk og morsom. Selv om det er nokså klare rammer for denne karakteren, er tradisjonen så rik at det finnes utallige måter å spille ham på. Pulchinella ble etter hvert svært populær som marionett eller som hanskedukke.

Figuren har dype røtter i europeisk figurteaterhistorie. Dukken heter Pulchinella på italiensk og Pulchinelle på fransk. I England heter han Punch, i Russland Petrouchka, i Tyskland Kasperl, i Spania Don Cristobal, i Tyrkia Karagöz, og i Hellas Karaghiosis.

Compagnie La Pendue

Figurteaterkunstnere som har fornyet og vitaliseret Pulchinella-tradisjonen er franske Compagnie La Pendue. De viste forestillinga Tria Fata under festivalen i år. I Tria Fata tar de utgangspunkt i romersk mytologi. Tittelen på stykket viser til tre personifikasjoner av skjebnen; det er skjebnegudinnene (eller nornene) Nona, Decima og Morta. Disse tre bestemmer over den uavbrutte tråden som blir vevd til et liv – livets vev. Nona betyr «den niende», og denne skjebnegudinnen ble tilkalt av de gravide som skal føde i niende måned. Decima betyr «den tiende», og hun måler opp hvor lang livets tråd for barnet skal være. Morta som betyr «død», er den som til slutt kutter livstråden. Det disse skjebnegudinnene bestemmer kan ingen guder sette seg opp mot. Dette mytologiske bakteppet er det Compagnie La Pendue har under arbeidet med Tria Fata. De vever også sin egen personlige historie inn i teppet. Det personlige synes å være en parallell, men også et viktig verktøy i det kunstneriske arbeidet deres.

Nouveau Fuck – feministisk manifest som figurteater

På scenen sitter en person (Cat Smits) med ryggen til. Golvet er dekket av et glinsende rødt stoff i folder. Bak er en rund skjerm. På skjermen ser vi en hånd med en sigarett – røyken fra sigaretten som røykes skaper dybde i scenebildet. Cellomusikk. Aktøren snur seg. På fanget har hun et overdimensjonert kvinnelig kjønnsorgan laget av skumgummi og silke. Det er dette hun spiller sin cellokonsert på. Det er både stilig og sexy, det er en virtuos onanering. Etter denne ouverturen blir kjønnsorganet/celloen en stor munn. Munnen spilles av de to figurskuespillerne på scenen (Cat Smits og Meike van den Akker) og den formidler feministiske manifest svært velartikulert, både vokalt og fysisk. Det nederlandske Cat Smits Company har basert forestillinga på Stella Bergsmas bok fra 2020 med samme tittel. Bergsma bygger sitt feministiske manifest på formødrene Erica Young, Elizabert Wurtzel, Mona Eltahawy og Valerie Solanas. «Be bad, be mad, be shameless, be bold, be dangerous», sier den animerte munnen – «but always with style!» Uttrykket til Cat Smits Company er absolutt ganske stilig. Forestillinga, eller performancen, er velkomponert og presis. Humoren de bringer inn balanserer det konfronterende i manifestet, den hjelper oss til å ta inn stoffet de presenterer. De to aktørene er også dukkemakere. Meike van den Akker har også laget keramiske versjoner av vaginaer – alle ulike – som brukes i forestillinga. Noen steder er Smits og van den Akker litt stive som skuespillere, det gjelder først og fremst i partier der de presenterer tekst gjennom mikrofoner rett foran publikum. I de mer lekne delene har de mer pust og flyt. Det feministiske budskapet er aktuelt og som helhet er performancen presis og god.

Fri flyt

Utenfor Fossekleiva Kultursenter er det en dam. Dette er spillestedet til prøveforestillingen på Second Chance med danserne og tvillingene Julie og Cecilie Solberg. Dammen har en mørk og stille overflate. Publikum får en kopp med varm drikke. Vi får sitteunderlag og pledd hvis vi vil ha. Et par av publikummerne takker ja til å ha på seg tørrdrakter slik at de kan sitte helt nede i dammen mens de ser på. Vi plasserer oss ved bredden. Det suser fra vann og bekk. Gule blad faller fra trærne og blir liggende på overflaten. De to danserne kommer fram, kledd i mørke «overlevelsesdrakter». De legger seg på flyt. Alt er rolig, stille. De finner store tømmerstokker som de sender utover i dammen. Så ligger de igjen meditativt, flytende på rygg i vannet. Plutselig synker en ene, så den andre. Og mykt og udramatisk dukker de opp igjen. I andre sekvenser beveger de seg i sirkel med vannet til opp under armene. De snurrer sakte rundt seg selv som om de leter eller søker etter noe i vannet. Det er pust og ro. Vi mediterer sammen med dem der vi sitter som publikum. Vi lever sammen med vannet og trærne i høstkvelden. Seansen har en helende og rensende virkning. 

A Tarumba! Hjertemedisin!

Den portugisiske gruppen A Tarumba avsluttet hoveddelen av festivalen med This is not the Gogol’s Nose, but it could be… with a dash by Jacques Prévert. Dette er en leken perle av en figurteaterforestilling. Det er så mye varme og fantasi her at den er helsebringende, ja, man får tro på livet og mennesket av den. A Tarumba følger nesen og havner på et skrudd sted langt unna utgangspunktet. Denne surrealistiske collagen er fylt av neser – og av sitater fra blant andre Iggy Pop og Barack Obama, akkompagnert av russiske og franske sanger. Forestillingen er skapt i 2016, før noen kunne ane at et land som Russland skulle invadere Ukraina. I 2016 var Russland en interessant venn som vi hadde en god del til felles med. A Tarumba kunne kanskje laget et sterkere poeng ut av at forfatteren Nikolaj Gogol faktisk var fra Ukraina og ikke fra Russland.

De to kunstnerne Rute Ribeiro og Luís Vieira tar imot publikum iført blonde parykker og antrekk som er litt 70-tallsdisco-aktige. Scenerommet er oser av parfymert røyk. På en benk/bord/bar foran på scenen står en gammel tv og en platespiller. De begynner å snakke om neser og med et lite kamera som er plassert på hodet til en liten lekehund filmer de nesene til utvalgte publikummere. A Tarumba går videre til å animere nesene til karakterene i Gogols roman, og videre til kjente statsledere – Putin, Trump, Bolsonaro – alle tas ved nesen. Og så er det Prévert og franske sangere og Iggy Pop og Melodi Grand Prix og Moulin Rouge og mye mer. De flate figurene de bruker, spilles på bordet foran dem. Timingen er ypperlig musikalsk. De veksler sømløst og sjarmerende fra det ene innslaget til det andre. De har en slags veloppdragen gjøglerstil, eller kanskje mer en urban kabaret-stil. Det hele er svært morsomt. Det eneste som er synd er at forestillinga er litt kort.

FIMFA Lx

A Tarumba arrangerer også årlig det som kanskje er en av de beste figurteaterfestivalene vi har: The international Festival of Puppetry and Animated Forms- FIMFA Lx. Festivalen foregår i A Tarumbas hjemby Lisboa. Noe som slår en under et besøk på FIMFA Lx, er at hele byen brukes. Det kan se ut som om alle teatrene i Lisboa stiller opp for festivalen. Under FIMFA Lx spilles det figurteater på de største teatrene i Portugal, for eksempel på Teatro Nacional de Dona Maria II og Teatro São Luiz – som også er A Tarumbas partnere i arbeidet med festivalen. I tillegg spilles det på små, nesten bortgjemte, teatre rundt om i byen. Det er imponerende. På festivalen presenterer de figurteaterforestillinger av ledende figurteaterkompanier. Dette fører til at forestillingene som vi kan se på FIMFA Lx gjennomgående er svært aktuelle og av høy kvalitet.

Selve navnet på kompaniet – tarumba – betyr noe sånt som forvirret, forbløffet, forundret, perpleks, fascinert.

Viktig teatermangfold

En del av forestillingene rakk jeg dessverre ikke å få sett. Tsjekkiske Studio Damùza og Fekete Seretleks Kar er en av dem. Dette er en kabaret der et gravøl utvikler seg til å bli historien om Anna Karenina. I tillegg til forestillinger for voksne ble det vist flere forestillinger for barn – både norske og internasjonale. Gjennom å vise figurteater med høy kvalitet gjennom flere år viser FiF at festivalen er et viktig tilskudd til det norske teatermangfoldet. I fjor kom boka Form og frihet, tradisjon og nyskaping. Den er utgitt av Fossekleiva kultursenter og presenterer et utvalg av kunstnere som har gjestet festivalen gjennom de fem første årene.