Torshovteatret: DØDSDANSEN

foto: Erika Hebbert

publisert på shakespearetidsskrift.no

Det er et helvete

August Strindbergs Dødsdansen på Torshovteatret er ingen dårlig forestilling, men vi kommer ikke helt inn i dette ekteskapelige helvetet. Vi får glimt inn, men den bunnløse avgrunnen stykket åpner opp for, blir ikke tilstrekkelig følbar for oss.

Av Elin Lindberg

DØDSDANSEN av August Strindberg

Oversatt av Kjell Askildsen, redigert av Oda Radoor

Regissør: Marit Moum Aune

Komponist: Nils Petter Molvær

Scenografi og kostymedesigner: Even Børsum

Lysdesigner: Agnete Tellefsen

Lyddesigner: Bendik Toming

Maskør: Eva Sharp

Torshovteatret, premiere 15.oktober 2022

Når scenelyset kommer på ligger Alice (Pia Tjelta) på en rød sjeselong på den runde scenen på Torshovteatret, Edgar (Jon Øigarden) sitter i en lenestol. De ser slitne ut. Kostymene er fra tiden da stykket ble skrevet – 1901. Alice har lang, rødlig, fløyelsaktig kjole, Edgar har hvit skjorte, svarte bukser og høye lærstøvler. Midt på den runde scenen står et skrivebord med papirer. Ved siden av det står et bord med glass og karafler. Plassert rundt søylene i rommet er gress- og torvflak. Vi er på en øy der kapteinen Edgar er stasjonert som kommandant sammen med kona Alice som er forhenværende skuespillerinne. De har nå – utrolig nok – vært gift i 25 år. De har ingen venner lenger. Barna er flyttet ut. De har ikke lenger hverken hushjelp eller vinkjeller. De har ikke telefon, men en telegraf der morsesignaler kommer inn. Deres borgerlige livsstil står for fall. Etter litt giftig småsnakk kommer den gamle vennen Kurt (Thorbjørn Harr) på besøk. Ham har de ikke sett på 15 år. Nå kan valsen få nye toner.

En dødelig runddans

Dødsdansen er et av August Strindbergs mest spilte stykker. Det er ikke så rart. Stillingskrigen mellom ektefellene Alice og Edgar er dypt fascinerende, og det eksistensielle i stykket blir aldri uaktuelt. Strindberg hadde jo selv mye ekteskapserfaring å la seg inspirere av. Da han skrev Dødsdansen, var han i sitt tredje ekteskap. Han var gift med den norskfødte skuespilleren Harriet Bosse, og ekteskapet var i ferd med å gå i oppløsning. Stykket er blitt satt opp jevnlig. Trøndelag Teater satte det opp i 2019 og Teater Ibsen i 2017. Det er heller ikke så lenge siden stykket ble satt opp på Hålogaland Teater og på Det Norske Teatret.

I 1997 satte Nationaltheatret opp stykket på Hovedscenen. Sverre Anker Ousdal spilte Edgar og Kjersti Holmen spilte Alice. Stein Winge hadde regi. Det ble en legendarisk oppsetning. Den var skarp og presis, og karakterene rommet et bunnløst mørke, men også nærhet og menneskelighet. En uforglemmelig teaterhendelse, selv så mange år etter.

Som en fotballkamp

Spill på mange plan er sentralt i stykket. Edgars første replikk i stykket er: «Vil du ikke spille litt for meg?» Alice avslår. Litt senere spiller de kort. Edgar er militær. Han er utdannet i kamp og strategisk spill. Alice er skuespiller. Spill er også hennes fag. Stykket er et kammerspill. Pia Tjelta, Jon Øigarden og Thorbjørn Harr er erfarne og dyktige skuespillere som er drevne på replikkvekslingenes pasningsspill både i teatret og på film. Og som i en fotballkamp er det ikke sikkert at selv om du har både Erling Braut Haaland, Ada Hegerberg og Martin Ødegård på laget at pasningsspillet fungerer og at kampen blir vellykka og velspilt. I Dødsdansen på Torshovteatret er det i starten at dette pasningsspillet ikke fungerer helt. Det halter og er hakkete og upresist. Nå kan dette godt være premierenerver i spill, men av disse drevne skuespillerne forventer vi vel at replikkene og samspillet skal sitte fra første stund. Skuespillerne spiller seg bedre utover i stykket. Tidvis sitter replikkene som perfekte skudd.

Hat og avhengighet

Ekteparet Edgar og Alice har altså vært gift i snart 25 år. Det er ganske utrolig siden hatet er så sterkt mellom dem. Selv på Strindbergs tid var det ikke uvanlig å skille seg. I denne versjonen er ikke kjærligheten mellom ektefellene så tydelig. Alice og Edgar er like sterke, kampen mellom dem er likeverdig. Det gjør at det blir vanskelig for en av dem å vinne over den andre. De nærer seg av striden, den holder dem oppe og i live, og er kanskje grunnen til at de har holdt ut i alle disse årene. De er grodd inn i et avhengighetsforhold til selve kampen. De bruker de våpnene og strategiene de har til rådighet. De setter barna sine opp mot den andre. De truer med skilsmisser og utroskap. De forgifter hverandre og miljøet sitt med stikk og sårende bemerkninger.

Humor og overflate

Stykket er kuttet kraftig ned – kanskje i kraftigste laget. Noen av poengene blir noe vanskelige å forstå. Thorbjørn Harr som Kurt har for eksempel ikke så veldig mye å spille på. Hvilken relasjon har han egentlig til paret? Det blir litt uklart. Hvorfor har han mistet kontakten med sine egne barn? Uklart. Men hvordan han dras inn i ekteparets dødelige dans blir nesten overtydelig.

Edgar er syk. Eller er han det? Han lyver så mye at alt han sier må tas med en god porsjon salt. Han faller om og blir liggende «bevisstløs» gang på gang uten at Alice tar særlig notis av det. Hun tar disse anfallene som en velfortjent pause fra stillingskrigen. Disse fallene der Edgar blir liggende blir litt slapstick-aktige og humoristiske. De understreker en viss letthet og overflatiskhet som ligger i Marit Moum Aunes versjon av stykket. Kampen i ekteskapet foregår ikke bare med sylskarpe replikker og blanke våpen, den er også en stillingskrig som er utmattende og triviell. Men dette trivielle innslaget kan også gjøre oppsetninga mindre minneverdig.

Lydbildet og døde dyr

Nils Petter Molvær har komponert musikken til stykket. Den farger scenen slik at vi fornemmer at vi befinner oss på ei isolert øy. Det ligger et dypt mørke og en enorm ensomhet i Molværs musikalske teppe. Noe annet som farger stykkets lydbilde er Pia Tjeltas replikker på stavangerdialekt. Denne dialektens kraftige konsonanter fungerer svært godt når det er skuddliknende replikker som skal avfyres.

Under en kort mørklegging av scenen senkes glassbur med utstoppede dyr ned slik at de blir en del av scenebildet. Det er flest predatorer – rovdyr. Det er rev, ravn, grevling, mår, ugle, men også en gnager, en bever. Dette er nok for å understreke en noe dyrisk oppførsel blant de levende menneskene på scenen og som en illustrasjon av replikken: «Du har vekket dyret i meg». Men ville virkelig dyr holdt ut et slikt samliv? Neppe. Selv om mange dyr er monogame, ville de nok hatt bedre vett enn å la seg pine og plage av sin make, år etter år i en evig runddans. Denne type giftige samliv er det nok bare menneskene som kan skape og holde ut. Så jo, dette er severdig teater, men det skulle helst hatt en enda spissere brodd. Det kunne gjerne vært løftet enda mer fra det som noen steder minner om et hverdagslig ekteskapsdrama. Da ville vi kanskje sett døden i dansen tydeligere.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s