Trøndelag Teater: TIDENS KORTHET

Publisert på shakespeartidsskrift.no august 2018

tidens-korthet-3812.jpg
foto Martin Eilertsen

Livet er alltid en reise inn i det ukjente

I Tidens korthet knytter Trond Peter Stamsø Munch sammen historien om sjøfareren Jens Munk med sitt eget liv og det som akkurat nå foregår i Nordøstpassasjen – det fungerer, stort sett, slett ikke så verst.

 

Av Elin Lindberg

 

TIDENS KORTHET

Av Lars Saabye Christensen – i samarbeid med Egill Pàlsson, Tale Næss og Trond Peter Stamsø Munch

Regi: Egill Pàlsson

Dramaturg: Tale Næss

Visuell konsulent: Yngvar Julin

Komponist/musiker: Hildur Guðnadottir

Skuespiller: Trond Peter Stamsø Munch

Trøndelag Teater, Teaterkjelleren, trondheimspremiere 25.august 2018

 

Jens Munk levde for 400 år siden – en tid da det faktisk var mulig å oppdage nytt land gjennom å reise inn i helt ukjente og ubeskrevne farvann. I 1619 dro han ut på oppdrag fra kong Christian 4. for å finne Nordvestpassasjen. Han skulle dit pepperen gror – ifølge Trond Peter Stamsø Munch var pepper på denne tiden mer verdifullt enn diamanter og olje i vår tid – Jens Munk skulle finne en snarvei til Kina.

 

Tidens trygghet

Trond Peter Stamsø Munch har beina på jorda og er tryggheten sjøl der han ved stykkets start vennlig instruerer oss i hvordan vi skal sette på oss øretelefonene riktig – nesten som en kaptein på et fartøy som skal seile nordover mot nye hav. Lydbildet har en framskutt posisjon i forestillinga – jeg skal kommentere dette mer litt senere i denne teksten. Vi får en presentasjon av Jens Munk – og får vite at skuespillerens avdøde far het Jens Munch. I bokhylla i barndomshjemmet sto Thorkild Hansens biografi om Jens Munk – denne historien har fulgt ham hele livet. Det siste tiåret har vi fått mange svært selvutleverende tekster om private familieforhold. Karl Ove Knausgård var en av dem som satte standarden her. Sosiale media flommer over av betroelser og selvregissert idyll. Kjendiser gjør både de mest trivielle private fortellinger og de mest hjerteskjærende barndomshistorier til underholdning. Sett i lys av dette blir Trond Peter Stamsø Munchs fortellinger fra sitt eget liv nesten tilknappet, selv om han tar oss med til sin fars dødsleie. Det er faktisk noe befriende ved å slippe å gå inn i det helt private. Det er tilstrekkelig å vite at Jens Munch var en fin mann som hadde kompass, ei lita flaske myggolje og fyrstikker i en vanntett beholder i fiskeveska si. Her slipper vi unna det som iblant kalles intimitetstyranniet. Det fungerer mest som en kuriositet og inngang til stoffet at skuespillerens far har samme navn som sjøfareren og oppdageren. Biografiene deres knyttes ikke egentlig sammen – de seiler hver sin egen sjø.

 

Klimateater

Tidens korthet er en fortelling, eller et dikt, om nordområdene, om uvær og is. Jens Munk dro for å finne Nordvestpassasjen – det klarte han ikke. Han kjørte seg fast i isen med de to seilskipene sine. Vinteren 1619-1620 måtte han overvintre i isen. Av 67 mann overlevde tre. De fleste omkom av skjørbuk. – Hadde de bare hatt med seg sitron, sier Trond Peter Stamsø Munch. En nordlig sjøvei til Østen var altså en umulighet for 400 år siden, slik er det ikke lenger. Vi får høre at sommeren 2009 gikk for første gang to handelsskip gjennom Nordøstpassasjen. Og at akkurat nå – mens forestillinga på Trøndelag Teater ble spilt, og mens du leser dette, går et digert kontainer-skip fra verdens største kontainerskiprederi Maersk, i Nordøstpassasjen. Det planlegges store utbygginger av havner i nordområdene. En arktisk jernbane fra Kirkenes er under planlegging. Om 30 år vil transport av varer mellom øst og vest gå her. Noen gnir seg i hendene – dette betyr makt og penger. Prisen er enormt høy for alle. Her er det forestillingas tema knytter fortid og vår tid sammen. Jens Munk dro ut i det ukjente nord – «med tap, katastrofe og død i kjølvannet» – det samme må kunne sies om vår tids nordlige handelsfart i et økologisk perspektiv. På dette punktet klarer Tidens korthet å åpne opp mot de virkelige farene vi står overfor – vi skimter det ytterste mørke, det vi er mest redde for: vår egen utslettelse.

 

Form

Trond Peter Stamsø Munch forteller historien – eller historiene – på mesterlig vis. Han kommuniserer godt med sitt publikum. På scenen står et miksebord. Stamsø Munch tar opp lyd underveis og lar opptaket ligge under teksten han framfører. Det gir dybde og rom og fungerer godt som den auditive scenografien det er tenkt som. Skuespilleren illuderer lyden av fjærpenn som skriver, vind, bølger, skipets dunking. Lag-på-lag-lyden understreker volum når han ramser opp alt Jens Munks ekspedisjon måtte ha med seg. Det er en fin veksling mellom det at vi skal ha på oss øretelefonene og ta dem av. Det gjør at vi ikke mister nærheten til skuespilleren og rommet.

 

På scenen står en figur med et stilisert menneskehode som også er en mikrofon. Stativet hodet står på har en jakke på seg – figuren illuderer Jens Munk. Det er helt greit og fungerer, som nevnt, fint med den auditive scenografien, men teater som dette er også visuelt. Og det visuelle er også helt greit her, men det er elementer som ikke er særlig utnyttet. For eksempel der en mobil lyskilde flyttes og gjør at vi ser skuespilleren og teaterfiguren som skygger på bakteppet. Skyggene er så store at de kan dominere det visuelle uttrykket her, men dette utnyttes ikke teatralt.

 

Tidens korthet?

Jeg stusser litt over tittelen. Forestillinga tar for seg hav av tid. Jens Munk levde for mange hundre år siden. Det var nok heller ikke følelsen av at tiden var kort som rådde når de lå innefrosset i isen en hel vinter. Kortheten kan kanskje knyttes til det kappløpet som ofte gjelder for ekspedisjoner. Det er om å gjøre å komme først fram, gå fortest, erobre. Nå er det kanskje det å få kontroll over det nye landet/havet som kommer fram når isen forsvinner, som gjelder. Kina har allerede etablert seg som «a near arctic state», forteller Trond Peter Stamsø Munch. Kampen er i gang.

 

Forestillingas tid var hverken lang eller kort, den var akkurat passe. Best fungerte de mest episke tekstpassasjene. Skuespilleren formidlet og balanserte godt de konkrete historiene om den historiske oppdagelsesreisen og dagens faktiske forhold.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s