NIE: HAV

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 

Skuespillernes teater

Varm og inkluderende, men litt enkel forestilling om erfaringer med havet.

Av ELIN LINDBERG

Sjón:

HAV

Regi: Alex Byrne/Kjell Moberg

Musikk: David Pagan

Medvirkende: Kieran Edwards, JiƉi Jelinek,

Iva Moberg, Margit Szlavik og Elisabeth Topp.

Dramatikkens Hus, 13. januar 2011

 

NIE (New International Encounter) er et multilingvistisk teaterkompani med medlemmer fra hele Europa. God gammel frigruppetradisjon altså. Kompaniet er blitt 10 år og i januar hadde NIE sin egen festival på Dramatikkens Hus med forestillinger, konsert, workshops, seminarer og forfattermøte. Festivalen åpnet med premiere på forestillinga HAV.

NIE er kjent for sin direkte spillestil og for å ta utgangspunkt i autentiske historier. Kompaniet legger vekt på det visuelle og på skuespillernes fysiske uttrykk. De bruker ofte flere språk i samme forestilling.

 

Sjø og Sjón

I november 2009 reiste åtte av kompaniets medlemmer med cargoskipet Fort St. Louis fra Le Havre til Guadeloup i Karibia. På reisen hadde de med seg instrumentene sine og en samling historier og brev fra den islandske forfatteren Sjón. På bakgrunn av erfaringene fra denne reisen lagde NIE forestillinga HAV.

Dette er første gang kompaniet inviterer en forfatter inn i arbeidet med en forestilling. Tekstmaterialet i tidligere produksjoner er blitt til gjennom improvisasjoner i et nært samarbeid mellom skuespillere og regissør. Sjón som er NIEs partner i denne produksjonen har skrevet for teater og film, men er mest kjent for å ha skrevet sanger for artisten Björk og for romanen Skugga-Baldur (2003) som fikk Nordisk råds litteraturpris i 2005. NIE har tidligere arbeidet med autentiske historier og det var Sjóns evne til å sjonglere med fiksjon og fakta som ledet fram til dette samarbeidet med forestillinga HAV. I denne forestillinga har han medansvar for tre historier som formidles sammen med selve grunnhistorien om kompaniets båtreise. Selve båtreisen er det kanskje ikke så mye å skrive hjem om. De hadde nesten storm, noen ble litt sjøsjuke. Mannskapet var ok. De så mye hav.

 

Historiene

Forholdet mellom fiksjon og autentiske historier kan skape spenning, men i denne forestillinga oppleves det ikke som vesentlig. En av historiene handler om Ella som nærmest ble født i en fiskebåt og ville bli –- og ble — fisker når hun ble voksen. Forholdet mellom Ella og faren spilles og formidles rørende nok. Ella knyttes til mytologiske havskikkelser. Historien har en spennvidde der det bejaende ved at Ella faktisk følger sin drøm og blir fisker står mot det tragiske rundt avslutningen av livet hennes. Historien har kanskje litt mer potensial enn det NIE tar ut i forestillinga.

En annen kvinne, Elisabeth, møtte sin store kjærlighet på en lang båtreise. Den danske matematikklæreren er på vei til sin første jobb ved en barneskole på Grønland. Den harde sjøreisen blir formidlet med enkle, men effektive grep. Elisabeth står i en gardintrapp som dyttes fram og tilbake mellom de andre skuespillerne. Etter at den hardeste sjøgangen har gitt seg møter hun mannen i sitt liv. Romantisk nok.

Historien om Kaptein Mathisens eventyrlige seilas fikk publikum til å le godt. Opptakten i historien er smertelig. Mannen befinner seg på et skip under andre verdenskrig, han velger å skyte sin hund Fant før båten eksploderer. Kapteinens videre ferd i en balje ender på Guadeloup i Karibia. Historien spilles gjøgleraktig og med overskudd. Det er underholdende, men uten særlig dybde. I det hele tatt er dette å underholde viktig for NIE. Den altoverskyggende lov synes å være at «Du skal ikke kjede ditt publikum». Og vi liker å bli underholdt av gruppa. De spiller frontalt og teatralt. Regien er tett og fin. Det er folkelig og robust. Dette er teater som tåler en trøkk.

Det autentiske aspektet ved historiene oppleves ikke som vesentlig i forestillinga. Det kan være fordi historiene ikke er skuespillernes egne historier. Gjennom forfatteren Sjón og NIEs bearbeiding er de blitt fiksjon. Og på en lignende måte som hos forfatterne Karl Ove Knausgård og Tomas Espedal er det ikke nødvendigvis det autentiske ved materialet deres som er det mest interessante, men den kunsten de skaper av dette. Hos NIE er det kanskje også det at historiene ikke forholder seg til en akutt eller aktuell politisk situasjon som gjør det noe uviktig om dette er fakta eller fiksjon. Eller gjør spenningsforholdet mellom disse posisjonene presserende.

 

 

Gruppeteatertradisjon

Framfor alt er dette skuespillernes teater. Det er ingen underliggende idé som løfter forestillinga fram, men kun de stødige skuespillernes energiske tilstedeværelse. Hele tiden fulgt av europeisk folkemusikk. De bruker akustiske instrumenter som fele, trekkspill og gitar. Dette er instrumenter det er lett å frakte med seg og som er mye brukt i denne frigruppetradisjonen. Jeg fikk en retrofølelse av både lydbildet og spillestilen. Denne forestillinga kunne like gjerne vært spilt på 1970- eller 1980-tallet. Den oppleves som retro-teater, men også som samtidsteater. NIE er en del av en teatertradisjon som startet på 1970-tallet og har hatt sin kontinuitet. Tradisjonen lever, viser NIE, i beste velgående i dag.

Det er noe svært sympatisk over dette skuespillerbaserte teatret. Det er mennesket og det menneskelige som er i sentrum og de formidler en tro på at nettopp menneskets skaperkraft er grenseløs og positiv. Dette grenseløst positive inngir pågangsmot og kraft. Men det nærmest grenseløse havet har vel også noen mørke sider, og dét kommer ikke så godt fram i forestillinga HAV. Det blir kanskje vel mye farting på overflaten, jeg savner rett og slett litt mer lodding av havets dyp.

Denne type teater er mer orientert mot internasjonale spillesteder enn norske, derfor er det fint at Dramatikkens Hus inviterer NIE til å presentere forestillingene sine i en egen liten festival. Det blir en relevant påminnelse om den tradisjonen NIE representerer. En sub-kultur av turnerende teatergrupper. Det er en rikdom at de finnes fremdeles.