Henriette Pedersen: ALMOST NOTHING

Publisert på shakespeare.no i juni 2018

foto_henriette_pedersen.jpg
foto Svein Fannar Johannsson

Inderlig minimalistisk

Selv om Almost Nothing kanskje ikke er hennes sterkeste verk, befester Henriette Pedersen sin posisjon som en av våre mest interessante skapere av scenekunst

 

Av Elin Lindberg

 

Henriette Pedersen: ALMOST NOTHING

Regi: Henriette Pedersen

Utøvere: Håkon Mathias Vassvik og Sulekha Ali Omar

Lyddesign: Vilde Nupen

Lysdesign: Tilo Hahn

Scenografi og kostyme: Olav Ryland Myrtvedt

Søm: Kjell Nordström og Antti Bjørn

Produsent: Morten Kippe

Dramaturg: Kai Johnsen

Tekst fra boka Joelle Joelle av Vibeke Tandberg

Premiere Black Box Teater, 7.juni 2018

 

Henriette Pedersen lager scenekunst som rommer teater, dans og billedkunst. Verkene hennes utstråler en vital og pågående lyst til å utforske og undersøke et tema eller en idé scenisk. I Riding romance-trilogien fra 2012-2015 undersøkte hun tre sentrale verk fra romantikken. I siste del av denne trilogien ble det borret grundig i historien om Rødhette og ulven. Det ble en svært god og interessant forestilling med Kristine Karåla Øren som utøver. Rødhette og ulven knyttes ofte til utforsking av seksualitet. Dette gjelder også Pedersens forrige forestilling, JAG HÄNDEL fra 2016, som også var en soloforestilling, her med svenske Caisa-Stina Forssberg i rolla som den gudbenådede, skitne, kåte og selvopptatte Händel. Stykket var basert på Carl-Michael Edenborgs dramatiserte roman Mitt grymma øde, som er en fabulering over Georg Friedrich Händels barokke liv og virke. Selv om dette er verk som tydeligere har litterære eller ikoniske forelegg, er det klare forbindelser mellom disse verkene og Almost Nothing.

 

Ingenting er ingenting

I den store salen på Black Box Teater ligger en krøllete, hvit presenning på gulvet. Det er scenerøyk i rommet. Bak til høyre skimtes de to utøverne, Håkon Mathias Vassvik og Sulekha Ali Omar, som sitter klare. Lys kommer fra ei rekke med runde lyskastere på scenerommets høyre side. De minner om ventilene på et gammelt skip. Sulekha Ali Omar starter med å jobbe med teksten fra sin posisjon i scenens høyre hjørne. Hun støter teksten ut. Det er et muskulært arbeid der kroppen, eller de spente musklene snakker, ikke bare stemmebånd og kroppens klangrom. Det er et møysommelig og anstrengende tekstarbeid. Teksten som brukes er fra Vibeke Tandbergs Joelle Joelle. Den er så knusketørr at lyset som treffer scenerøykskyene som svever rundt, kommer til å minne om støvet fra en prosaisk landevei. Teksten er en detaljert skildring av sol, tre og skygge og er en slags anti-litteratur, den er som tekst fullstendig flat. Men Ali Omars arbeid har absolutt liv.

 

Intensitet og presisjon

Vilde Nupens lyddesign består av repetitive, flytende flak av lyd. Noen steder er det tre toner som gjentas over et teppe av ullen bass, andre steder er det massiv, fet støy. Lydbildet fungerer som, eller kommer til å representere, en fysisk motstand som utøverne kan jobbe mot og med. Håkon Mathias Vassvik kommer sakte krypende diagonalt over presenningen i denne motvinden av støy. Han beveger seg som om han klatrer på en vertikal flate, ikke en horisontal flate. Det fysiske arbeidet er presist og nøye utført. Når han når den forreste kanten på presenningen reiser han seg og begynner å arbeide med tekst. Det er en detaljert beskrivelse av sag og tilhørende ledninger. Vassvik jobber her med en av flere transformasjoner som finnes i Almost Nothing. Gradvis i tekstarbeidet åpner han ansiktet mer og mer. Kroppen støter teksten ut gjennom en større og større munn. Ansiktet blir en maske og ordene blir etter hvert uforståelige, samtidig som det insisteres på å uttrykke dem. Ansiktet er så åpent som det kan få blitt. Det er groteskt, mennesket er på grensen til å vrenges.

 

Transformasjoner

Det finnes både humor og underfundighet i Almost Nothing. Under insisteringen på det minimalistiske uttrykket bobler det av lekenhet, vitalitet og utforskervilje. Det uventede og uforutsette skjerper oppmerksomheten. Utøverne bruker ved to anledninger et ullhode – det har ikke åpninger til øynene og kan minne om en tåkesky. Et pussig og uventet element.

I Pedersens forrige forestilling jobbet hun med en skuespiller som var utdannet tekstskuespiller, i Almost Nothing er utøverne skolert i fysisk uttrykk – de kan fylle rommet med sitt fysiske skuespiller/dansearbeid. I en sekvens står Vassvik og Ali Omar foran på scenen. Tilsynelatende helt stille. De står ventende, de er klare og konsentrerte. De står i spenn. Det er 1000 gode grunner til at de venter, men ingen tilsynelatende forklarlig grunn. De venter mens svetten siler. Vassvik i plisséskjørt over en dypt utringet trikot, Ali Omar i bukser med en overdel med noe som kan minne om glitrende grantrær. Sakte, sakte, sakte synker de sammen. De knekker, men holder seg oppe – og de holder på vår oppmerksomhet. Lyd- eller støybildet de jobber mot er knastrende, knekkende, klissete – kanskje det kan assosieres med den etterfølgende teksten om å ta innvollene ut av et dyr. Lyden korresponderer godt til fokuset på det organiske fra Pedersens foregående forestillinger.

 

Mer!

I programteksten, skrevet av Anette Therese Pettersen, står det at Pedersens motto vanligvis er: «Mere, mere av alt!» og at hun i dette verket undersøker hvordan maksimalisme kan møte en mer minimalistisk orientert arbeidsmetode. Hun lykkes svært godt med denne undersøkelsen. Dette er en formfull og meningsfull studie. Jeg savner likevel noe av den intellektuelle dybden som hun har hatt i de foregående verkene sine. I Almost Nothing er det utøvernes fysiske arbeid som bærer alt – og det er absolutt ikke lite. Henriette Pedersen er en kunstner det er en fryd å følge. Jeg er allerede spent på fortsettelsen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Det Norske Teatret: CALLY

Publisert på sakespearetidsskrift.no mars 2018

foto_cally_dag_jenssen
foto Dag Jenssen

Kva gjer vi med Cally?

Stykket om Cally er godt, men tar Det Norske Teatret den første kvinnelege teatersjefen sin som også var nazist, inn i varmen? Tar dei ho på alvor?

 

Av Elin Lindberg

 

Ruth Lillegraven: CALLY

Regi: Maren E. Bjørseth

Scenografi og kostymekonsept: Katja Ebbel Fredriksen

Dramaturg: Matilde Holdhus og Ingrid Weme Nilsen

Det Norske Teatret, scene 3, noregspremiere 8.mars 2018

 

På sjølvaste kvinnedagen har CALLY premiere. Det er nok fleire enn meg som aldri har høyrt om denne kvinna før. For over 100 år sidan blei ho ei stjerne i norsk kulturliv. Cally Monrad som levde mellom 1879 og 1950, var songarinne, dramatikar, forfattar, skodespelar og regissør. Som songarinne blei ho feira i Stockholm og København, og ho song i Berlin, som på denne tida var verdas kulturhovudstad. Sjølv om ho ikkje blei verdsberømt, blei ho i si tid popstjerne i Norden. Ho var ein kompromisslaus kunstnar som på grunn av at ho blei nazist, no er gløymd.

 

Ny norsk dramatikk

Ruth Lillegraven har skrive stykket i samarbeid med Dramatikkens hus. Det er prisverdig at det blir sett opp nyskriven dramatikk i desse tider då det blir sett opp stykke etter stykke basert på romanar. Det er likevel spor av roman i Lillegravens tekst, ho nyttar passasjar frå Monrads roman Petju frå 1922, dette er med på å gi stykket eit autentisk preg. Dette var Noregs første okkulte roman. Han minner ørlite om Ragnhild Jølsens litteratur. Romanen blei sett på som Cally Monrads sjølvbiografi og blei svært populær då han kom ut, sjølv om han visstnok blei slakta av kritikarane. Lillegravens stykke er òg ein slags biografi over denne kvinna som er blitt framand for oss. Kanskje nettopp fordi livet hennar var så mangfaldig – ho gjekk frå å vere ein feira kunstnar til å vere ei som ein fjerna alle spor etter – er det biografiske grepet fint.

 

Oppgjer?

Oppsetjingane på Scene 3 på det Norske Teatret er kjende for å gjere mykje ut av lite når det gjeld kostyme og scenografi. Denne gongen heng det svære kvite plastpresenningar som sceneteppe. Callys kostyme er overdådige, barokke kjolar i stoff som minner om plast det òg. Eit flygel står på scena, Petter Winther er både skodespelar og musikar her, han støttar saman med Espen Reboli Bjerke og Eivin Nilsen Salthe godt opp under spelet til Ingeborg Sundrehagen Raustøl som har hovudrolla som Cally. Dei gjer alle ein framifrå jobb med å presentere denne noko mystiske kvinna. For dette er meir ein presentasjon av Cally Monrad enn eit oppgjer med henne – eller?

Alt startar med at Ingeborg Sundrehagen Raustøl som Cally står framme på scena og gjer greie for handlingane sine under krigen. Ho seier noko sånt som: «Eg tykte Quisling var modig, nokon måtte ta ansvar», og «etter krigen klandra eg meg sjølv og beklagar dei feila eg har gjort». Vi er ved kjernen i saka. Det er nettopp dette at ho var nazist som gjer at det er så vanskeleg å ha sympati for henne.

 

Eit uvanleg kvinneliv

Prestedottera Ragnhild Caroline Monrad blei alltid kalla Cally. Ho ville syngje. Ho utdanna seg i Dresden. Ho hadde visstnok ingen stor stemme, seier somme, mens Norsk Biografisk Leksikon skriv: «Kombinasjonen av en gyllen, varm mezzosopran, fremragende innlevelse og foredrag og en personlighet med islett av mystikk, fikk kjente størrelser i musikklivet som Wilhelm Peterson-Berger og Wilhelm Stenhammar til å ta frem de store superlativene i karakteriseringen av hennes sangkunst». Ho passa uansett rett inn i romansesongen som var på moten rundt år 1900. Bjørn Bjørnson var sjef på Nationaltheatret. Han gav ho jobb der. Ho song Griegs og Garborgs Haugtussa, det blei gjennombrotet hennar. Ho gifta seg heile fire gonger og fekk fire barn, tre av dei vaks opp. Men songen og kunsten hennar var det viktigaste i livet hennar. Ho levde som ein mannleg kunstnar. Ho var med på alle dei nye teknologiske nyvinningane, ho var med i film og radio, ho var med på dei hottaste trendene, mellom anna okkultismedyrkinga. Ho var med der det skjedde og ho fekk kunstnarlønn. Stykket fortel at karrieren hennar var på veg ned då ho møter Vidkun Quisling, han viser seg å vere naboen hennar og som ho opptatt av okkulte religiøse rørsler.

 

Sjefen sjølv

I 1942 blei sjefen ved Trøndelag Teater Henry Gleditsch skoten av nazistane. Det var innført sensur på teatra og dødsstraff for å spreie antinazistiske meiningar. Etter at Knut Hergel, Hans Jacob Nilsen og Gunnar Reiss-Andersen var flykta til Sverige sto stillinga som teatersjef ved Det Norske Teatret ledig. Cally Monrad var då leier ved teaterutdanninga som Nasjonal Samling hadde etablert, ho var òg medlem av NS og ho får tilbod om stillinga. Ho seier ja og blir den første kvinnelege teatersjefen i Noreg. På Det Norske Teatret heng det portrett av alle teatersjefane, men ikkje av ho. Ho blei benåda etter krigen på grunn av sjukdom og døydde ikkje mange år etter. Ho blei – visstnok etter eige ønskje – gravlagt i ei umerka grav.

 

Vanskeleg

Oppsetjinga viser kor vanskeleg dette er. Historia om Cally Monrad er fascinerande, men forstår vi meir av henne etter dette? Sjølve stykket og oppsetjinga fungerer godt, og er som teaterframsyning vellukka. Ingeborg Sundrehagen Raustøl speler Cally Monrad fint, men ho gjev ingen svar. Ho syng godt og står som eit naturleg og sterkt midtpunkt i oppsetjinga. Men både ho og stykket ser på Cally med ein slags distanse. Vil dei ikkje vedkjenne seg henne? Det heile blir tåkelagt. Ja, ho var sterk og flott, eigenrådig og eksperimenterande, ein kompromisslaus kunstnar, men blir ho tatt inn i varmen? Knut Hamsun fekk eit slags oppreising etter krigen fordi han var ein stor kunstnar. Kan ein samanlikne Cally Monrad med Hamsun? Det Norske Teatret tar ikkje stilling her. Men dei viser fram historia på ein grei måte. Sjølv om dette er fiksjon, er han knytt så tett på ei faktisk livssoge at det biografiske kjem i framgrunnen. Vi får òg autentiske bilete av Cally Monrad på bakteppet og vi høyrer opptak av songen hennar. Stykket vekkjer nye spørsmål. Tar vi ho alvorleg? Blir ho latterleggjort? Har det noko med kjønn å gjere? Er det mogleg å tilgje ein nazist?

 

 

 

 

 

 

Teater Innlandet: Bør Børson

Publisert på shakespearetidsskrift.no 19.oktober 2018

Bør.jpg
foto Gisle Bjørneby

Søtt og småsurt

Bør Børson på Teater Innlandet er sjarmerende, nostalgisk og sånn passe bra feelgoodteater

 

Av Elin Lindberg

 

BØR BØRSON JR.

av Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen etter Johan Falkbergets roman

Regi, oversettelse og bearbeidelse: Lars Erik Holter

Scenografi og kostymedesign: Christine Lohre

Musikalsk leder: Øyvind Åge Berg

Koreografi: Jonas Georg Digerud

Lysdesign: Olav Nordhagen

Maske: Caroline Halvorsen

Premiere, Hamar kulturhus, Kirsten Flagstad-salen, 18.oktober 2018

 

Det er ingen tvil om at Bør Børson på Teater Innlandet er klar for turné. Scenografien står allerede pakket i transportkasser på scenen ved forestillingsstart. Mattene som ligger på gulvet ser ut som velbrukte turnématter. Og musikerne har vært i studio og tatt opp musikken som skal følge forestillinga rundt. Alt dette fungerer greit, sjøl om det er ganske stusselig og leit at det ikke er levende musikere med i musikalen.

Lars Erik Holter har gjort en fin og formidabel jobb med å oversette og bearbeide teksten til dialektene som snakkes i teatrets spilleområde. Her bør man nok være mer lokalkjent enn det jeg er for å få med seg alle de språklige nyansene. Jeg kan fornemme dem, men ikke plassere dem. Det er prisverdig, ja, faktisk forbilledlig, at teatret satser på slik rik dialektbruk!

 

Folkelig og tradisjonelt

Tom Styve gjør en god figur som Bør Børson jr. Han er en sjarmerende kjekkas med god timing og fungerer flott som midtpunkt. Sangprestasjonene er dessverre ikke helt på topp hele veien. Resten av ensemblet spiller også med fart og futt, det sanglige er stort sett greit, men gjennomgående er dette ikke så veldig mye å skryte av – enkelte steder blir det rett og slett ganske surt, spesielt siger det veldig i de lange avslutningstonene. Mats Moe, som gikk ut fra Teaterhøgskolen ved KHiO i år, kan trekkes fram – han har kraft og energi så det holder. Han kan både spille teater, danse og synge med en smittende spilleglede.

Teater Innlandet har valgt å kle stykket opp i 50-tallsstil. Motivasjonen for det er noe uklar, men 1950-tallet er en slags uskyldstid, det kler for så vidt den naive og lettlurte Bør. Lars Erik Holters regivalg er ukompliserte og effektive. Vi følger historien lett, men blir ikke overrasket over valg som er tatt. Egil Monn-Iversens musikk følges uten at det ser ut til at den er særlig bearbeidet. Det hele er nokså tradisjonelt. Publikum veit hva de får. Og det er kanskje akkurat dette mange av dem vil ha. Folkelig teater som dette har jo en lang tradisjon her til lands, det er revvy, buskis og sang og spell.

 

Den norske gullgutten

Hvem er nå denne Bør? Tradisjonelt sett elsker vi nordmenn og -kvinner historier om fattiggutten som ble storkar. De fleste i resten av verden gjør kanskje også det, men vi har Espen Askeladd – en fattig fyr som ingen trodde det skulle bli noe av, han hadde bare oppfinnsomheten og tilliten til mulighetene til å hjelpe seg fram – ja, og så en god porsjon flaks. Eventyrene om Askeladden var svært viktige under nasjonsbygginga på 1800-tallet. De står fortsatt godt plantet i norsk kultur. Historia om Bør ligner på Den Amerikanske Drømmen – du kan bli det du vil, bare du jobber hardt nok. Rent bortsett fra at Bør jobber ikke så veldig, han har mest tjuvflaks. Bør blir ikke stoppet av klasseskillet. Han er ingen Jeppe som får sin tilmålte tid i overklassen før han plasseres på ny der han hører hjemme i det strengt klassedelte Danmark, på dynga. Eller – hvordan er det nå med Innlandet? Er det ikke få steder i Norge det tradisjonelt sett er mer klasseskille enn her? Det var jo enorm forskjell på storbøndene og husmennene her. Det har vi da lest både hos Alf Prøysen og Karin Sveen. Dette blir aldri noe stort poeng hos Teater Innlandet. Bygdedyret brummer så vidt her. Noen sladrekjerringer er mer flåsete enn direkte onde og den fattige husmannen med utsulta unger hjemme blir heller ingen trussel, selv etter voldelige tilløp. Man har det bra i Olderdalen.

 

Hver tid sin Bør?

Johan Falkbergets Bør Børson jr. feirer 100 år i år – det er kanskje en av grunnene til at Teater Innlandet har valgt å sette opp stykket. Falkberget ga historien ut som føljetong i vittighetsbladet Hvepsen. Det første kapittelet kom på trykk lørdag 29.juni 1918. Det ble en stor, folkelig suksess. Allerede i 1929 kom den første sceneversjonen av Bør Børson. Den ble spilt enormt mye – Falkbergets Bør Børson jr. er kanskje det mest spilte stykket i Norge gjennom tidene. Den første filmen kom i 1938. I 1972 kom den versjonen vi kjenner best, der Harald Tusberg hadde bearbeidet teksten og Egil Monn-Iversen laget musikk. Det ble markedsført som: «Norges nye mussikkspell Bør Børson jr. av Harald Tusberg. Aldeles merkantile sangtekster med musikk av Egil Monn-Iversen». Musikalen hadde premiere på Det Norske Teatret. Rolf Wesenlund var Bør. Veldig mange av dem som satt i salen på premieren til Teater Innlandet kjenner denne versjonen selv om 1972 er svært lenge siden. Man lo godt av den naive og lite byvante bygdekaren. Hvem blir denne Bør i dag? Ler vi fortsatt av ham? Nei, vi gapskratter nok ikke like mye av denne nyrike, naive fyren i dag. Latteren satt heller ikke så løst på premieren. Småhumring var det. Oppsetningen er lun og småmorsom – kanskje mest på grunn av Tom Styves og resten av ensemblets munnrapphet og gode timing. Så selv om noen sure toner av og til førte til ubehag, var helhetsopplevelsen passe søt.

 

 

 

 

Det Norske Teatret: ANTIGONE

Publisert på shakespearetidsskrift.no i februar 2018

fot_antignoe_15ho_foto_erika_hebbert-kopi.jpg
foto Erika Hebbert

Er det noko nytt, Antigone?

 

Rein og rytmisk, nedstrippa og naken og med gode regigrep får Sofokles’ tekst hovudfokus, men maktar Det Norske Teatret å gjere stykket relevant i dag?

 

AV ELIN LINDBERG

 

Sofokles: ANTIGONE

Omsetjing: Halldis Moren Vesaas

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi og kostymer: Nia Damerell

Lys: Norunn Standal

Komponist/musikalsk ansvarleg: Alf Lund Godbolt

Lyddesign: Vibeke Blydt-Hansen

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Slagverk: Elisabeth Nesset

Det Norske Teatret, hovudscena, 27.februar 2018

 

Kva er det med denne unge kvinna som i all evigheit trassar overmakta og som vel å døy for det ho trur på? Trur vi på ho? Heiar vi på ho? Ser vi på ho som ein sjølvmordsbombar – som ein terrorist? I denne oppsetjinga er ho trassig og målretta. Ho eig inga tvil om at det ho gjer er rett. Ho er ikkje ei kvinne av vår tid – eller er ho det? Ho blir uansett ståande som eit fyrtårn – noko som viser leia – ei ein aldri får ut av syne.

 

Slekta

Sofokles’ stykke frå 442 f.Kr. er ei ganske komplisert familiesoge. Antigone (Sara Khorami) er ei av fire barn som Ødipus fekk med mor si Iokaste. Ismene (Renate Reinsve), Eteokles og Polyneikes er søskena til Antigone. Kreon (Jon Bleiklie Devik) som er bror til Iokaste, er både onkel og grandonkel til Antigone. Ho skal gifte seg med Kreons son Haimon (Christian Ruud Kallum) som altså er søskenbarnet hennar. Kreon er konge no, etter at Eteokles og Polyneikes har drepe kvarandre i krig om makta i byen deira, Theben. Kreon har bestemt at Eteokles skal få ei sømeleg gravferd, medan broren Polyneikes ikkje får det og blir kasta som åtsel utanfor murane til byen. Det var viktig at menneska fekk ei korrekt gravferd slik at dei kunne leve vidare i dødsriket. Antigone insisterer på å jorde broren sin og Kreon dømmer ho derfor til å døy.

 

Rommet og rytmen

Johannes Holmen Dahl har òg tidlegare vist at han har kjensle for tekst, blant anna gjennom gode oppsetjingar av Arne Lygre og Jon Fosse. I Antigone nyttar han Halldis Moren Vesaas si fantastiske omsetjing for alt ho er verd. Rommet på den enorme hovudscenen på Det Norske Teatret er tomt. Heilt bak på scenen sit Elisabeth Nesset med trommene sine. Musikken understrekar og fyller ut, spelet er fint og presist.

Teksten til Halldis Moren Vesaas er skrive både som vers og prosa. Karakterane i stykket speglar dette. Regien og samspelet mellom karakterane er musikalsk. Rytmen setjast med ein gong Gjertrud Jynge kjem inn på scenen. Ho brukar den lange innmarsjen frå bak på scenen og fram til forscenen på å nettopp leggje ein taktfast og illevarslande rytme. Jynge har rolla som kor og som sannsigeska Teiresias. Karakteren hennar rammar på ein måte inn stykket. Den presise og opphøgde måten ho framfører versa sine på gjer ho til ein som står både over, inni og utanfor handlinga samstundes. Ho blir ei som har kontakt framover og bakover i tid. Som nærmast ein gud veit ho kva som kjem til å skje.

Det er framifrå at heile scenerommet brukast slik at karakterane kommuniserer på tvers av scenen, og at ein utnyttar djupna på scenen. Visuelt fungerer dette svært bra, men lydleg blir det diverre flatt. Skodespelarane nyttar sjølvsagt mikrofonar på den store scenen, men utfordringa er å få lyden til å spele samen med det visuelle, slik at vi opplever den fysiske storleiken til scenen –  spesielt når scenen er så tom som han er her.

 

Antigone i tid og rom

Sara Khorami speler Antigone enkelt og rett fram. Dette er eigentleg ikkje ei komplisert rolle. Ho har inga tvil. Ho skal gje broren ei gravferd, sjølv om ho må døy på grunn av det. Ho veit at ho gjer det rette. Antigone er på veg rett i grava, på bakveggen ser vi skuggen hennar, ho både er og ikkje er. Skuggen minner oss på at ho snart skal døy. Antigone er svært religiøs. For ho er dødsriket til Hades og Persefone like reelt som Theben, byen hennar. Så sterkt religiøse menneske som karakteren Antigone finn vi ikkje så mange av lenger i den sekulariserte verda vår. Dei vi finn blir sette på som farlege – som terroristar og sjølvmordsbombarar. For menneske i dag er det nærmast uforståeleg at nokon kan ofre seg sjølve for noko dei trur på fordi dei trur at dei vil leve vidare i ein annan dimensjon.

Men Antigone kan stå for meir enn ei som ofrar seg sjølv for saka av religiøse grunnar. Gjertrud Jynge som det einsame, men særs vellukka koret, set denne opprørske krafta i eit økologisk perspektiv for oss mot slutten av stykket. Ho står i ein posisjon bak på scena – oppmodinga hennar om å lyde dei evige lovene som gjeld det å ta vare på jorda vår, kjem ikkje hardt og attakkerande frå framme på scena, men mjukt og samstundes insisterande frå langt der bak. Vi tvilar ikkje på etosen til Jynges Teiresias.

 

Hovmod står for fall

Stykket Antigone er lest og analysert i enormt mange år. Det er ei glede å sjå at det framleis har liv – eller at det er mogleg å gje stykket eit liv på scenen – og at det framleis har noko å seie oss. Kreon er karakteren som er mest krevjande i stykket. I oppsetjinga blir han oftast plassert midt på den store scenen. Det er han som har all makt i scenen si jordiske verd. Han har bestemt at den som jordar Polyneikes’ lik skal døy og det står han på – heilt til det er for seint. Stykket (og derfor også kunstnarane) bed staten om å ikkje vere for steil, om ikkje å gå mot folkevilja, for det fører til ulukke.

Kreon i Jon Bleiklie Devik si tolking, minner ikkje mykje om ein konge. Han er i grå dress, som ein byråkrat, eller ein minister. Han framstår ikkje som ein spesielt sterk karakter. Nettopp dette gjer han så menneskeleg at han blir truverdig. Han gjer sitt beste for å styre byen best mogleg, men han lukkast ikkje, han gjer mange fatale feil. Han mistar alt – til og med kona si, Eurydike. Det er Nina Woxholtt som speler henne. Ho spelte ei framifrå Antigone i 1991 i Bentein Baardsons regi og med Kari Gravklevs fantastiske, monumentale scenografi. Stykket sto då godt i si eiga tid. No er Woxholtt med på å minne oss på stykket si gyldigheit til alle tider. For: Det er eigentleg ikkje noko nytt, den komplekse konflikten mellom Antigone og Kreon og dei menneskelege kjenslene som styrar liva våre er evige.

Og ja – gjennom Johannes Holmen Dahl sin presise og kjenslevare regi og framifrå prestasjonar av skodespelarane, og av musikaren, er dette ei særs vellukka og relevant oppsetjing.

 

 

 

 

 

 

Verk Produksjoner: MANIFEST UNITED

Publisert på shakespeare.no i april 2018

foto_manifest_united
foto Alette Schei Rørvik

Vilje til kunst – Verks manifest

Med humor og et dypt alvor undersøker Verk kunstens vilkår med sin egen kunst

 

Av ELIN LINDBERG

 

Verk Produksjoner: MANIFEST UNITED

Av og med: Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Signe Becker, Per Platou, Tilo Hahn, Solveig Laland Mohn, Espen Klouman Høiner, Håkon Mathias Vassvik, Anders Mossling, Lea Basch, Kjersti Alm Eriksen, Jon Refsdal Moe, Pernille Mogensen

Premiere på Black Box Teater 5.april 2018

 

Verk Produksjoner ble etablert for 20 år siden. Kanskje er det på grunn av at kompaniet har et jubileum at Manifest United har et visst selvransakende blikk. I denne produksjonen gjør de på et vis opp status og plasserer seg både historisk og nåtidig. I programmet skriver Fredrik Hannestad: «Til syvende og sist har vi et ønske om at denne forestillingen i seg selv skal bli vårt eget rablende, hallusinerende og levendegjorte manifest». Jeg mener at kompaniet har lykkes med akkurat dette.

Verk Produksjoner er solid plassert i den norske teateroffentligheten. Kompaniet er kjent for sitt særegne fysiske og visuelle uttrykk. Forestillingene deres er lekne og ofte satiriske med politiske undertoner. Gruppen ble etablert i Oslo i 1998 av Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Anders Mossling og Oskar Skulstad. De hadde møtt hverandre på Institutet för Scenkonst i Pontremoli i Italia og på Nordisk Teaterskole i Århus. Læremestrene deres var blant andre Ingmar Lindh og Odinteatret. Verks arbeider er alltid knyttet til en kollektiv prosess.

 

Manifest

Selve ordet manifest kan ofte virke som et oksymoron – mani betyr håndgripelig, og er det noe manifester ofte ikke er, så er det nettopp håndgripelige. Ofte er de visjonære og utopiske og handler mer om det som ikke er, enn det som er. Teateret er det perfekte sted for å utforske dette. Verk har gjort et svært interessant valg av utgangspunkt for den kunstneriske utforskningen denne forestillinga er. De tar i bruk en mengde kunstneriske manifester fra det siste hundreåret. De er innom Dogme 95, Marinetti og futurismen, Artaud, Gilbert& George, Lebbeus Woods, Mierle Laerman Ukeles, Claes Oldenburg, Stanley Brouwn og Andy Warhol. Det er ikke lett å lokalisere de ulike manifestforfatterne i Verks tekstcollage, men nettopp dette fungerer godt fordi de historiske manifestene smelter inn i Verks eget arbeid og i deres eget historiske ståsted. Manifestutdragene fungerer svært godt som scenetekst og måten Verk framfører dem på gir dem rom og tid nok til at de synker inn. Det er noe dvelende ved måten teksten framføres live på. At teksten ikke er Verks egen, men lånt, understrekes lekent gjennom at mimingen til innspilt tekst av og til «glipper».

 

Det visuelle

Den store scenen på Black Box Teater er delt inn i tre rom. Rommene er adskilt med reisverk til lettvegger. Dette er ikke noe ferdig byggverk – slik manifestene heller ikke viser til ferdiglagede verk, men til konstruksjonen av dem. Mange av objektene som bringes inn på scenen virker vilkårlige og understreker en leken og uforutsigbar estetikk. Noen steder minner estetikken om videoarbeidene til Paul McCarty, han har verk som kombinerer det brutale, ubehagelige og aggressive med humor. Hos Verk finnes både splatter-maling, svære «Mikke Mus-hender» og en slapstickhumor som både kaller på latter og humring, men som også kjennes smertefull og ubehagelig.

Scenebildet preges av kaos, og en vilje til at alt skal være mulig. Det hvite lerretet er gjennomgående. Først som et svært hvitt lerret som man på slapstick-vis forsøker å dytte inn en dør som er for liten, dette gjentas flere ganger gjennom forestillinga. En mindre versjon av det hvite lerretet danses med foran første publikumsrad en rekke ganger. Aktørene hviler også foran det store hvite lerretet, som om de selv markerer seg som et innrammet kunstverk – de representerer seg selv som kunst. Til slutt blir store hvite lerret danset med bak scenografien der de ligner hvite fjelltopper. En noe melankolsk dans. Er de hvite, tomme lerretene gått fra å symbolisere en mulighet til å være en vakker, men fjern utopi?

 

Leken

Det islandske ordet for skuespiller er leikari, ordet for teater er leikhus. Det er få grupper dette passer bedre på enn Verk Produksjoner – lekenheten gjennomsyrer arbeidet deres. Leken blir et verktøy for å undersøke verden og mennesket. Grunnlaget for leken er allikevel ikke vilkårlig. Den er basert på Verks lange erfaring med fysisk, visuelt teater. Valgene som blir gjort er intelligente og fantastisk teatrale. Arbeidet er basert på disiplin og dedikasjon. Verk skaper rett og slett teater for et publikum som elsker det teatrale.

Det kollektive er en forutsetning for Verks arbeid, både når det gjelder produksjonen av verkene og i gjennomføringa av dem. Samspillet mellom aktørene i Manifest United viser at de kjenner hverandre godt. De lytter til hverandre og gir hverandre rom og tar selv sin plass. Det gir en mulighet for improvisasjon i spillet. Men på grunn av denne muligheten er så inkarnert, og at eventuelle improviserte sekvenser så sømløst kombineres med fastlagte scener, er det vanskelig for publikum å vite hva som er improvisert og hva som er planlagt.         Manifestene Verk forholder seg til er modernistiske. Kunstnerne som forfattet dem var i stor grad en del av avantgarden. Det ligger en nostalgi i dette blikket på den historiske avantgardistiske kunsten – en gang kunne virkelig kunsten manifestere seg slik at den provoserte og gjorde uutslettelige inntrykk. Manifesttekstene Verk bruker forklarer modernismens ståsted: Mennesket er løsrevet fra sine tradisjoner og sin historie – alt må skapes på nytt. Verks historie er knyttet til de modernistiske teatermenneskene før dem. I Manifest United samler de tråder fra de forskjellige pionerene de inspireres av og skaper et mangfoldig – noen ganger motstridende – uforutsigbart, appellerende og levende manifest – leve teatret!

 

Scenekunstbokhandel

Etter premieren på Manifest United ble de to første bøkene i bokserie Verk Produksjoner publiserer i løpet av 2018/2019 lansert. Bøkene utgis av forlaget Uten Tittel. Ny litteratur som reflekterer over scenekunsten i samtiden er veldig velkommen. I en av samtalene etter premieren kom også den fantastiske ideen om en scenekunstbokhandel opp – for eksempel på Black Box Teater. Det hadde vært noe!