Stikkord: Odinteatret

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2011

Godt artikulerte skuespillererfaringer

Av Elin Lindberg

Julia Varley har skrevet et leseverdig bidrag til teaterhistorien

 

Julia Varley: Notes from an Odin Actress. Stones of water.

Routledge 2011

 

Bøker du anser som viktige er ofte det fordi de angår deg på en eller annen måte. De blir viktige fordi de sier noe som treffer livet ditt på et eller annet nivå. Denne boka angår meg. Noe av det første som skjedde da jeg åpna boka til Odinteaterskuespilleren Julia Varley var at jeg fant et blide av meg selv. Bildet var av en gjeng skuespillerkvinner som var i Holstebro i Danmark i 1987 for å arbeide med The Magdalena Project, et internasjonalt nettverk for teaterkvinner. Ganske lenge siden dette, men del av ei historie som var viktig for meg i mitt arbeid. Stemninger, forestillinger, improvisasjoner, skuespillerøvelser, mennesker fra den gang kommer mot meg som gjennom en nyåpnet dør i løpet av lesningen av Julia Varleys bok. Det er givende, jeg har nærhet til materialet og jeg kjenner på en kollegial anerkjennelse og respekt, men dette skaper også et problem: Hvordan skal jeg forholde meg kritisk til denne boka? Jeg er bare nødt til å prøve.

Skuespilleren

Julia Varley er skuespiller, men arbeider også som regissør, pedagog og skribent. Hun kom til Odinteatret i 1976 og har arbeidet der siden. I tillegg er hun sterkt involvert i ISTA (International School of Theatre Anthropology) og The Magdalena Project. Hun er kunstnerisk leder for the Transit Festival i Holstebro og redaktør av The Open Page – et tidsskrift som tar for seg kvinners arbeid i teatret.

I denne boka skriver Julia Varley om sitt arbeid som skuespiller og om sitt liv med Odinteatret. Boka stiller ikke så mange spørsmål til eller ved Odinteatrets arbeid. På grunn av mangelen på distanse til teatret er det nok også umulig. Boka er refererende og anekdotisk. Noe av det viktige med boka ligger kanskje akkurat her. Boka dokumenterer levd teaterliv. Dette er et svært subjektivt blikk på Odinteatrets praksis og på gruppeteatrets eller det tredje teaters historie, dette er teatrets historie sett fra innsiden, sett gjennom skuespillerens arbeid. Et viktig poeng er at det er sett gjennom en kvinnelig skuespillers erfaring. (Julia Varley bruker bevisst termen ”actress” i stedet for ”actor” for å være med på å gi denne betegnelsen tyngde). Dessverre er det fortsatt slik, merkelig nok, at det utgis et dusin publikasjoner som skildrer mannlig livserfaring på hver film, bok, forestilling som tar for seg en kvinnes erfaringer.

 

Odinteatret

Odinteatret er helt unikt. Det nærmer seg 50 år siden teatret ble etablert i Norge for så etter noen år her, flytte til Holstebro i Danmark. Teatret er oppkalt etter Odins gate på Frogner i Oslo og utvidet navnet til Nordisk Teaterlaboratorium etter Jerzy Grotowskis polske laboratorium da det forlot Norge.  Odinteatret er fortsatt vitalt. En ny forestilling spilles nå – Det kroniske liv. Flere av teatrets veteraner er med, blant andre Julia Varley. Eugenio Barba – teatrets kunstneriske leder gjennom snart 50 år, er regissør. Odinteatret har skapt en mengde forestillinger og spilt over hele verden. Gjennom sitt arbeid har teatret utvekslet performative uttrykk med andre kulturer. Det er vanskelig å unngå følelsen av ydmykhet og beundring for Odinteatrets seriøsitet og posisjon.

Det er utgitt flere bøker om Odinteatrets arbeid. Eugenio Barba har publisert mye og flere av skuespillerne har skrevet om sitt arbeid, men det gjør ikke at Julia Varleys bok kjennes overflødig – tvert i mot. Erfaringene herfra er unike, det kjennes viktig at dette særegne teatrets historie blir utvidet.

 

Arbeideren

Varley startet teaterarbeidet sitt som ung student i Milano på 1970-tallet, og som mange andre i sin generasjon, startet hun arbeidet ut fra et politisk og sosialt engasjement. Hun beskriver konflikten som oppsto da teatergruppa hennes skulle ha et kurs med Odinteatret på dagtid. De teaterinteresserte ungdommene i Teatro del Drago så på seg sjøl som arbeidere som bare gjorde teater på kveldstid. Det kan tenkes at denne mentaliteten til ungdommene i Teatro del Drago er vanskelig å forstå for mange i dag, men på 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var det ingen som kom utenom Arbeideren. I Grenland Friteater på tidlig 1980-tall begynte vi arbeidet med skuespillertrening kl.07.00 fordi det var da Arbeiderne på Hydro på Herøya startet arbeidsdagen sin.

 

Skuespillerarbeid

Unge mennesker som vil bli skuespillere initieres gjennom skuespillertrening, slik introduseres de til Odinteatrets arbeid og ideologi. Julia beskriver inngående det fysiske og vokale arbeidet sitt i Odinteatret. Fra hun kom dit i 1976 har hun hengivent og lojalt hengitt seg til dette arbeidet. Det kan i boka se ut som om dette er nærmest friksjonløst, ideologisk sett.

Odinteatrets trening har hatt stor betydning for svært mange skuespillere over hele verden. Sitt første møte med denne treningsformen tror jeg ingen glemmer. Mitt var da jeg som 19-åring arbeidet med Odinskuespilleren Toni Cots. Arbeidet med stokketrening og akrobatikk opplevdes som både livsfarlig og trancenderende. Øyeblikk fylt med glassklar, disiplinert presisjon. Noen kan nok mene at Odinteatrets treningsformer er utdaterte og har noe firkantet over seg og at stemmearbeidet er funksjonelt, men vel forenklende. Det er allikevel noen ideer bak dette arbeidet som er svært gode, for eksempel det Julia skriver om nettopp presisjon:

 

Precision – giving life to a gesture that can only be so, an action that contains all its intensions – is the only real foundation on which I can always lean, even though I know that sometimes the aura that reverberates from it will be full of magic and other times only of professionalism.

 

 

Det er teatrets skuespillere som har ansvaret for å lære videre treningsmetoder. Trening fungerer også som et byttemiddel under festivaler og workshops. Jeg kan skrive under på at Julia er en fremragende læremester, jeg har brukt elementer fra Julias trening både som utøver selv og som pedagog.

 

Det bestandige og organiske

Julia skriver ikke så mye om sitt privatliv i boka, men hun skriver at hun har en hage hun tar vare på. Det kan kanskje brukes som et bilde på hvordan hun behandler teaterarbeidet sitt. Hun både dyrker og holder ved like. Som en som dyrker jorda er hun ganske konserverende. Hun blir en vokter over Odinteatrets arbeid. Hun er med på å dyrke fram nye vekster – som the Magdalena Project og Transit, men toposet er det samme.

Det er god språklig flyt i Julia Varleys framstilling. Noen steder i boken blir terminologien lukket, det tekstlige blikket blir innadvendt slik at det blir litt vanskelig å gripe som leser, men som helhet er tekstens grundighet prisverdig. Kanskje kunne redigeringen av boka vært litt strammere.

Jeg har her forsøkt å se på Julia Varleys bok med et kritisk blikk, men jeg kan ikke annet enn å varmt konkludere med at dette er en inspirerende bok – en bok som inviterer til å tro på et skapende arbeid og til å la arbeidet fylles av viktighet.