Stikkord: Kim Atle Hansen

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2011

Bør kunsten være et markedsstyrt foretagende?

 

To forestillinger og en kulturpolitisk samtale mellom Norge og Sverige på Dramatikkens hus.

 

AV ELIN LINDBERG

 

En fredagskveld i mars ønsket Dramatikkens hus, med utgangspunkt i to forestillinger, å diskutere om kunsten bør være et markedsstyrt foretagende. Samtalen forsøkte også å gi et bilde av hvordan det står til med skandinavisk kulturpolitikk. Og kunstens og kunstnerens rolle – hvordan ser vi egentlig på den?

 

Det Omätbara av Jacob Hirdwall og Reaching for straws av Kim Atle Hansen, som hadde premiere, er to frittstående forestillinger som fremstår som tese/anti-tese i spørsmålet om subsidiert kunst versus markedsstyrt kunst.

Det hele startet med at kunstneren Kim Atle Hansen ble kontaktet av den svenske dramaturgen og dramatikeren Jacob Hirdwall etter at han hadde sett Hansens forestilling Om klasseskiller våren 2010 på Dramatikkens hus. Hirdwall lurte på om Hansen ville skrive en slags oppfølger til hans egen forestilling Det Omätbara, som sammen kunne snakke om kulturpolitikk og hvordan den fortoner seg for kunstnere som jobber i feltet i Skandinavia i dag.

 

Forsvarstale for det ikke målbare

Det Omätbara er en frittstående fortsettelse av Hirdwalls Det Osynliga. Forestillinga bygger på samme tankemateriale som hans essay i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2008, og blir frontalt og sjarmerende spilt av Jonas Kruse. Solidaritet, medfølelse og fellesskap er ikke-målbare størrelser som er truet i en verden der profitt er det som gjelder. «At vara eller inte vara, en vara», heter det i denne postdramaturgens klagesang. Men særlig elegisk er dette ikke, forestillinga er mer en forsvarstale for «det omätbara» – det som ikke kan måles.

Kruse kommer inn på scenen kledd i toga og løsskjegg og krangler litt revyaktig med den udugelige teknikeren, før han presenterer seg og sier at han kommer i Sokrates’ gestalt – Jesus passer ikke helt, fordi han ikke kan tilby publikum noen frelse. Er han en narr? spør han retorisk. Det kan hende, men han fastholder at han ikke er gal, han er dramaturg – «en rådgiver uten makt til å forandre». Ja, hvor reelt er dette? Er det bare kokettering fra den fremstående dramaturgens side? Det ligger et ønske om forandring i forestillinga. Makt til egenhendig å gjennomføre en revolusjon har dramaturgen ikke, men påvirkningskraft har han. Påvirkningskraft gjennom å stille spørsmål. «Et liv der man inte ställer granskande frågor är inte verd att leva», sier hans Sokrates.

En klessnor løper gjennom rommet. Mens han stadig vekk skjenker seg nye glass med rekvisittvin, henger Sokrates opp bilder av mennesker som har gjort en forskjell: Harold Pinter, Nelson Mandela, Jeanne d’Arc, Martin Luther King, og flere. Mennesker han anvender for å fortelle en historie som underbygger viktigheten av verdiene som opprettholder menneskeligheten i et samfunn der det målbare er det som teller. Et markedsstyrt samfunn får oss alle til å tenke som økonomer, klager Sokrates. Han er mild og morsom, kanskje litt for lett? Han er i hvert fall lett å like og lett å være enig med. En gjennomgående sympatisk forestilling.

 

Tro og tvil

Med Reaching for straws  gir Kim Atle Hansen et motsvar til Hirdwalls forestilling. Han er selv eneste aktør i første del, en slags performance eller fysisk teaterforestilling. Han har med seg Anders Rummelhoff i «samtalen» som danner andre del. Forestillinga viser kanskje først og fremst hvordan en manglende tro på viktigheten av å utforske scenekunsten til slutt huler ut betydningsinnholdet innenfra. Hansen spiller først en bevisst middelmådig forestilling/performance, før han gjennom samtalen bearbeider sin tvil på kunsten og forsøker å finne begrunnelser for at samfunnet/staten/skattebetalerne/vi skal gi ham penger til å utøve sitt yrke. Hansen snakker hele tiden med to tunger. Sterk tvil og sterk tro, der tvilen er ment å skulle gå av med seieren.

Det spilles på ambivalens. Tro og tvil. Publikum vet ikke hvordan de skal reagere. Noen ler og ser på denne delen som ironisk, parodisk.

Performancen har poetiske øyeblikk. Kim Atle Hansen har et presist, godt kroppsspråk. Hans samspill med projiseringene på bakveggen fungerer greit. Arbeidet med en «lysende tråd» gir fine bilder. Til slutt spys det ut såpeskum fra et rør i taket. Og det akk så forslitte elementet med avkledd mann kommer inn. Hansen løper i såpa, skummet faller over ham. Han har problemer med å holde seg på beina, men løper og løper. Partymusikk. Det er svært banalt, men også sårt. Store grønne blad kommer til syne på skjermen. Straws. Reaching for straws.

Etterpå møter Hansen Anders Rummelhoff til en «samtale» om performancen. Hansen forsvarer seg. Han er trengt opp i et hjørne. Intervjueren er uinteressert og arrogant. En samtale blir umulig. Hansens kunstnerideer og kunstnerliv banaliseres, mening hules ut gjennom at verken kunstner eller mottaker legger noen verdi i det som produseres. Det blir sagt at verdensøkonomien eller markedet er basert på tro. Her blir kunsten som institusjon underminert fordi det ikke finnes tro på dens verdi. Som motsvar til Hirdwalls forestilling fungerer dette godt. Etter den glade Sokrates som det er så lett å like og være enig med, sitter vi nå med en grunnleggende ambivalens i forhold til at staten, fellesskapet, skal finansiere kunstproduksjonen. Hansen overbeviser oss mest om at han, i likhet med Hirdwall, ser betydningen av å stille granskende spørsmål. En praksis vi håper de vil fortsette med.

 

Scenen som debattarena

Etter forestillingene ble publikum invitert til å overvære en kulturpolitisk samtale i skjæringspunktet mellom kunst, kultur, næring og politikk.

Kunsten har ofte skydd markedsstyrt finansiering, og lener seg i stor grad på offentlig støtte. Tvinger det seg frem holdningsendringer i det skandinaviske kulturlandskapet?

Panelet som ble bedt om å svare på dette, besto av: Jacob Hirdwall, som i tillegg til å være dramatiker er dramaturg ved Kungliga Dramatiska Teatern i Stockholm og driver forlaget Il fuoco og tankesmien Det Osynliga, Hanne Tømta, teatersjef ved Nationaltheatret, Tom Remlov, administrerende direktør ved Den Norske Opera og Ballett og Olemic Thommessen, kulturpolitisk talsmann for Høyre.

Kai Johnsen, kunstnerisk leder ved Dramatikkens hus, ledet samtalen.

 

–       Jeg opplever ikke staten som en enestående god mesén, svarte teatersjef Hanne Tømta på spørsmålet om hva som gjør staten til en god mesén. Staten er den største, men ikke den beste. Næringslivets penger er helt uten føringer. Her er det ingen resultatindikatorer.

–       Det bør ikke være føringer på hva pengene skal brukes til, mente Olemic Tommessen.

Tom Remlov hevdet at det private krever mange ytelser, mens Jacob Hirdwall fortsatte argumentasjonen fra forestillinga si og mente at:

–       Det er viktig at det finnes markedsbefridde møteplasser, for ytringsfrihetens skyld. Det er viktig å verne visse nivå av finansiering av kultursektoren. Det gjør staten til en god mesén.

–                Flere finansieringskilder gir et større mangfold, sa Olemic Tommessen. – Hvor mye statlige midler tåler kulturlivet før det korrumperes? spurte han. Hvordan sluse ut de statlige midlene på en måte som gjør at vi ikke korrumperes som politikere?

– Er det statens rolle som mesén å skape enighet? spurte Kai Johnsen og ledet samtalen inn mot å snakke om hva kunstens og kunstnerens rolle er.

– Kunsten har en rolle i å skape motsatt tenkning. Hvis vi dyrker konsensus er vi ille ute. Det er livsfarlig. I Det Omätbara er kunstens rolle å skape en åndelig infrastruktur, forestillinga sto for en kulturell forpliktelse til å opprettholde fellesskapet – en demokratiserende kulturholdning. I Reaching for straws nekter kunstneren å godta det som er gitt, han står i opposisjon, sa Johnsen. Denne forestillingen hevdet at kunsten ikke skal ha en oppbyggelig funksjon. Kunsten er subjektivistisk og skal ikke gjøre samfunnet bedre. Den verden der noe slikt var mulig er forbi eller fortapt.

«Den siste forestillinga var et svik,» mente Tom Remlov, «den var ironisk fra begynnelse til slutt. Kunsten må komme fra et behov for å forme sin egen livsopplevelse og et behov og evnen til å kommunisere den.» Han mente at Det Omätbara spilte med åpne kort, men at dette var mer et kåseri enn en forestilling, mens Reaching for straws saboterte et hvert forsøk på kommunikasjon mellom aktører og publikum: «Det skapes en situasjon der det ikke foregår noen samtale. Dette er eksempel på kunst som skaper mistillit, et eksempel på kunst som oppstår hvis kulturlivet skjermes helt fra markedskreftene.”

Hanne Tømta lot seg ikke provosere, men lurte på hva det var Kim Atle Hansen egentlig ville med forestillinga.«Jacob startet sin kulturtankesmie fordi det var et behov for å debattere kunstens rolle, sa Tømta. Kunstnere i Norge har alltid gjemt seg bak det at: ‘Det jeg sier, sier jeg i kunsten min.’ Det er passé. Hvis vi ikke tør uttale hva vi vil si så kommer noen andre og definerer oss bort.»

«Kunstnerens rolle blir umulig å beskrive så tydelig som før,» hevdet Olemic Thommessen. «Det finnes et enormt spekter av aktører som arbeider med svært ulike uttrykk.»

Kai Johnsen mente at det allikevel kan skimtes en trend eller et skifte der man ser at kunsten orienterer seg mer mot virkeligheten. «Teater har en tendens til å bli musealt,» mente Jacob Hirdwall; «scenen bør være et sted hvor også finansiering debatteres, et sted for å lære seg begge siders argumentasjon.»

Og det har for så vidt både han og Kim Atle Hansen brukt scenen til tidligere på kvelden.

De to forestillingene med en påfølgende debatt vil også finne sted i Stockholm.

Å tenke at teater kan være en aktiv debattant er prisverdig. Det er også ønsket om å se skandinavisk kulturpolitikk i sammenheng, selv om samtalen som fulgte forestillingene på Drh denne kvelden kanskje ikke ga så veldig tydelig oversikt over det skandinaviske kulturpolitiske landskapet. Det kunne også vært interessant å hørt hva en paneldeltaker fra et regjeringsparti kunne tilført, det kunne kanskje hevet temperaturen en smule. Luftinga av tanker om kunsten og kunstnerens rolle og markedets innvirkning på kunsten er betimelig, kanskje vi skulle ønske oss en kulturtankesmie lik den Jacob Hirdwall driver i Sverige her i landet også?