Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Det Norske Teatret: Edvard Hoem: SLÅTTEKAR I HIMMELEN

januar 16, 2021 elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no mars 2020

Solid handverk i alle ledd

På hovudscenen på Det Norske Teatret er dramatiseringa av Edvard Hoems roman Slåttekar i himmelen blitt til respektfulle og godmodige portrett av nøysomme, hardtarbeidande menneske som levde i Noreg, og av dei som dro til Amerika, for om lag 150 år sidan.

Av Elin Lindberg

Edvard Hoem: SLÅTTEKAR I HIMMELEN

Dramatisering: Kristian Lykkeslet Strømskag

Regissør: Bentein Baardson

Kostymedesignar: Ingrid Nylander

Lysdesignar: Torkel Skjærven

Videodesignar: Reidar Andreas Richardsen

Lyddesignar: Nils Wingerei

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Urpremiere, Det Norske Teatret, hovudscenen, 7.mars 2020

Framsyninga er ei samproduksjon med Teatret Vårt i Molde

Romanen Slåttekar i himmelen er den første boka i Edvard Hoems slektskrønike som består av fire bind. Boka er kritikarrost og har nådd eit verkeleg stort publikum. Hoem er ein svært god forteljar og han skriv sanseleg og malande. Bøkene er medrivande, vi les og les og vil gjerne vite meir om korleis det går med hovudpersonane og meir om korleis samfunnet deira utviklar seg. Dette er godt formidla noregshistorie, og truverdig og god forteljing om dei som drog til Amerika og skapte seg eit nytt liv der. Bøkene til Hoem er fulle av skildringar av gamalt handverk, til dømes lange passasjar om korleis ein slipar ein ljå. Kan dette fungere som teater? Heldigvis er svaret på dette: Ja.

Litterært

Dramatiseringa av romanen er godt handverk. Romanen er synleg gjennom episke passasjar som bryt opp dialogane. Stoffet er godt tilhogd og finslipe. Mykje av stoffet frå romanen er utelate, slik at det som står igjen får skine.

Edvard Hoem har brukt oldefar sin, Knut Hansen Nesje, som inspirasjonskjelda til hovudpersonen. I Jon Bleiklie Deviks skikkelse blir han eit menneske som gjer så godt han kan for å halde liv i seg og sine, han er ein arbeidsam slitar. Hoem har sjølv sagt at han blei åtvara først gong han ville skrive om denne oldefaren som alle sønene reiste frå. Ola B. Johannesen som då var teatersjef på Teatret Vårt i Molde, hadde sagt at det kom til å bli for mange omsyn å ta om ein skulle skrive om eigen familie. Kan hende var det noko i det. Alle karakterane – som altså er bygde på Hoems slektningar – er staute, gode menneske. Det er jo vel og bra det, men det kan òg føre til at karakterane i teaterversjonen blir litt enkle og firkanta, og utan særleg djupn. Skodespelarane – alle som ein – gjer likevel ein framifrå jobb. Dei skaper liv og lengt i karakterane sine.

Monumentalt rom

Bentein Baardson har jobba med teater i monumentale rom i ei årrekke, dette er noko han kan. Det monumentale i samklang med det enkle kler dette materialet godt. Det kjem til å arbeide fint saman i Baardsons presise regi. Alt startar med at Knut Hansen Nesje, eller Nesje som han helst blir kalla (Jon Bleiklie Devik), står midt på scenen i ei lyskjegle framfor ein mikrofon. Han innleiar historia for oss. Samstundes blir fjella rundt Molde teikna opp med ein lysande strek på bakveggen. Elegant gjort. Det trekk linjer til Jan Groth sitt nonfigurative sceneteppe, samstundes som det knyter an til «det norske». Det kunstnarlege laget har skapt ein framifrå heilskap. Elementa oppsetjinga er bygd opp av, flyt fint saman, ingen av dei kjem i vegen for dei andre. Den episk-monumentale musikken som følgjer Reidar Andreas Richardsens videoarbeid av Molde-naturen, kunne lett blitt for mykje av det gode og kome over i det sentimentale, men det balanserer heilt fint.

Noregshistorie – verdshistorie

Det er tyngd i denne historia, ho kjem dei fleste i Noreg ved. Historia om kvar vi kjem i frå må, som kjent, bli fortalt på nytt og på nytt. Slåttekar i himmelen handlar om ei oppbrotstid. Det gamle livet då slekt følgde slekt på same stad er i endring. Barna vil ut i verda, eller fattigdom gjer at dei blir tvungne ut. Historia om den sju år gamle sonen til Nesje og kona Serianna (framifrå spelt av Heidi Gjermundsen Broch) som blir sett bort til den barnlause onkelen sin, er hjarteskjerande, men truverdig. Eilert (Andreas Koschinski Kvisgaard), ein annan av sønene deira, reiser til Amerika. Det gjer òg Gjertine (Sara Fellman), som er søstera til Serianna. Ho reiser saman med mannen sin Ole Salmakar (Bjørnar Lisether Teigen) til Oles bror Hans (Svein Roger Karlsen) som alt er potetbonde i Sør-Dakota. Alt dette blir folkeleg framstilt, utan at det blir for sentimentalt. Migrasjonshistoria set situasjonen i dag i perspektiv. Folk migrerer i dag òg, av mange grunner. Dei fleste med bakgrunn frå Noreg har slektningar som reiste til Amerika for mange, mange år sidan. Det var rundt ein million menneske som gjorde denne reisa frå Noreg – altså svært mange. Dette var menneske som ville skape eit betre liv for seg og sine, akkurat det same som migrantane i dag ønskjer å gjere. Dette perspektivet gjer oppsetjinga aktuell.

Innanfrå/utanfrå

Slåttekar i himmelen fungerer altså godt som teater. Det er solid handverk i alle ledd, heilskapen i oppsetjinga er framifrå. Noko ein kan setje fingeren på er at det blir vel mykje forteljing der vi møter litt enkle og strigla karakterar. Dei er alle rettskafne menneske utan noko særskilt komplisert indre liv – eller om dei har det, er det ikkje tilgjengeleg for oss. I Trilogien av Jon Fosse som blei sett opp på hovudscenen i fjor haust, møtte vi hovudpersonen Ales (Gjertrud Jynge). Hennar verd var sett til om lag same historiske tid som tida i dette stykket. I Trilogien kom vi på innsida av ein karakter som sleit under barske tilhøve i ein vestlandsk by. Mørkret og slitet kom under huda på oss, samstundes som mørkret og kjærleiken gjorde det. Like djupt når ikkje Slåttekar i himmelen, men vi har ei triveleg stund i teatret og nyt nokre av dei presise grepa som blir gjort – alt frå lysande skrift på veggen, til skrift i bølgjene i videoarbeidet, til det siste presise snittet med ljåbladet.

Teatret Vårt: ROBIN HOOD

januar 16, 2021 elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no juni 2020

Lettvint, men artig

Familieforestillingen Robin Hood – rampestreker i Sherwoodskogen på Teatret Vårt kommuniserer godt med barna, men virker litt tilfeldig sammenrasket. Og hva er det egentlig de sier om kjønn i dette stykket?

Av Elin Lindberg

ROBIN HOOD – rampestreker i Sherwoodskogen

Basert på legenden om Robin Hood

Bearbeidet av Bjørnar Lisether Teigen

Dramaturger: Kristian Lykkeslet Strømskag og Vera Krohn Svaleng

Teatret Vårt, Reknesparken, Molde, 17.juni 2020

Stykket spilles på amfiscenen i Reknesparken – en fin scene for sommerteater. På treplattingen er det plassert noen gull-juletrær, ellers er scenen tom. Skuespillerne ankommer syngende og spillende som en gjøglertrupp. De har trekkspill, trommer, horn, rytmeinstrumenter og kazoo. Lars Melsæther Rydjord som spiller Sheriffen av Nottingham og Johanna Mørck som spiller Broder Tuck starter med å forklare bakgrunnen for stykket. Dette blir litt vel omstendelig og det er nok muligens i vanskeligste laget for de aller minste å forstå at Kong Løvehjerte (Bjørnar Lisether Teigen) er fanga i Østerrike og at Robin Hood er Robin av Locksley.

God publikumskontakt

Skuespillerne oppretter raskt god kontakt med barna som virker teatervante og trygge. Ungene kommer med tilrop og gode forslag og skuespillerne tar det med i spillet, det fungerer godt. Starten blir litt heseblesende og stressete, men truppen roer seg nokså raskt ned, uten at de mister tempoet og drivet. Tempoet får litt å si for presisjonen i skuespillerarbeidet. Rekvisittene i stykket er imaginære. Det er helt greit, og ungene ser ut til å kjapt gå med på denne kontrakten. Men å jobbe med imaginære objekter er ganske krevende skuespillerarbeid. Her må man for eksempel passe på at sekken med penger virkelig ser tung ut, hvis man vil at publikum skal tro på det. Det er tungt å skyte med pil og bue – det bør synes. Her slurves det veldig og uttrykket lider under det.

Kjønn

Det er Amalie Sofie Ibsen Jensen som spiller Robin Hood. Det gjør hun godt. Hun spiller Robin som en real, smart og ærlig figur. Det er fint at det er ei jente som spiller denne rolla. Det er også fint at det er to jenter som forelsker seg i hverandre i denne versjonen av Robin Hood. Det er Sara Fellman som spiller Marion, Richard Løvehjertes datter. Marion er tøff i trynet og typete med et kostyme som inneholder ei stilig, lang kåpe med slep. Mellom Robin og Marion er det kjærlighet ved første blikk. Når Sheriffen av Nottingham forstår at han ikke har sjangs til å få Marion til kjærest, sjekker han opp en far på tredje benkerad som er villig til å ta en kaffe etter forestilling – et artig trekk.

Kjønn 2

Litt mer problematisk er det med framstillinga av skurken prins Johan (Lars Halvor Andreassen). Han spilles som en «skrulle». Det problematiske er at dette er blitt en skurke-stereotyp innen film og teater for barn. Det er rett og slett ikke greit at skurkene gjennomgående er homofile menn. Rollen Scar i Løvenes konge er eksempel på en slik karakter – han er en ond og feminin løvemann. Skurkene i filmene om Pocahontas og Aladdin er av samme typen, mens heltene er tøffe, maskuline menn.

I omtalen av stykket blir det også litt forvirrende når Robin Hood kalles en mann, men blir spilt som en kvinne. Spillet med kjønn er altså ikke gjennomført, men teatret skal ha for at de forsøker.

Språk

Språklig spriker stykket. Noen steder er det lekent og lett og kommuniserer godt med alle, i andre passasjer roter stykket seg inn i så mange vanskelige ord at de kan stå i fare for å miste kjernepublikummet sitt. Ord som «lokkedue», «emosjoner» og «bøddel» er det nok ikke helt lett for de yngste å forstå. Og hvorfor må det brukes engelske ord som «challenge»? Dette er noe av grunnen til av stykket virker noe lettvint og tilfeldig sammenrasket. Gjennomgående kvalitet er viktig – også for barn!

Skogen

Stykket spilles i en skog, eller park, men området rundt treplattingen brukes i veldig liten grad – det er synd. Her kunne man med enkle grep for eksempel laget overraskende innganger og skapt mer dybde i det visuelle uttrykket. Spillet er stort sett frontalt og svært enkelt utført. Skuespillerne beveger seg i trappene i amfiet, men det faktumet at forestillingen spilles ute kunne nok vært utnyttet mer.

ROBIN HOOD – rampestreker i Sherwoodskogen har en del svakheter, men framstår likevel som en leken og publikumsvennlig familieforestilling.

Nattens lys og Jakob Kirke, ved Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren og kulturkirken Jakob: NATTENS LYS, MARKERING AV KRYSTALLNATTEN OG RUTH MAIERS FØDSELSDAG – 100 ÅR

januar 16, 2021 elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no november 2020

Gunvor Hofmo, Ruth Maier, Karen Schou — Ruth Maier, Gunvor Hofmo og Karen Schou. Foto: HL-Senteret

Helende requiem for Ruth Maier

I dag er det 100 år siden Ruth Maier ble født. Nattens lys og Jakob Kirke, ved Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren, arrangerte en verdig og viktig teaterhendelse som markering av Krystallnatten og Ruth Maiers 100-årsdag.

Av Elin Lindberg

Nattens lys og Jakob Kirke, ved Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren og kulturkirken Jakob: NATTENS LYS, MARKERING AV KRYSTALLNATTEN OG RUTH MAIERS FØDSELSDAG – 100 ÅR

Medvirkende:

Scenekunstnerne Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren

Poet Gunnar Wærness

Prest og sanger Mathias Gillebo

Religionshistoriker og rabbiner Lynn Claire Feinberg

Scenograf og kunstner Selma Lindgren

Stefan Thorsson, komponist av våkenattmessen Lidelsens Jubel

Kulturkirken Jakob, 9.november 2020

I dag, 10.november, er det 100 år siden Ruth Maier ble født. Ved å minnes henne holder vi oppe kunnskapen om antisemittisme og om Holocaust. Fødselsdagen hennes faller sammen med Novemberpogromen, eller Krystallnatten. Natten mellom 9. og 10.november 1938 gjennomførte nazister omfattende voldelige angrep på jøder i Tyskland. Ruth Maier kom til Norge som flyktning i 1939. Hun tok artium og studerte på Kunst- og Håndverkskolen. Hun skrev dikt og malte akvareller. Poeten Gunvor Hofmo ble hennes sjelevenn, forholdet deres ble svært viktig for begge to. Ruth Maier var en av de 532 jødene som ble deportert med fangeskipet Donau den 26.november 1942. Hun ble drept 1. desember ved ankomsten til konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Preludium

I Jakobs Kirke blir vi tatt varmt imot av arrangørene av teaterhendelsen. Liv Kristin Holmberg og Christina Lindgren er ikledd kostyme som kan minne om den liturgiske messehagelen. Det er hvite flak som har trykk av, eller er påmontert, ark med tekst. Det korresponderer godt med alt tekstmaterialet som de religiøse tradisjonene, jødedommen spesielt, denne teaterhendelsen er knyttet til. Ruth Maier var også en talentfull skribent, og hun er for alltid knyttet til en av våre aller største poeter: Gunvor Hofmo. Selve inngangen til Jakobs Kirke tar tid, selv om det er et svært begrenset antall publikum som kan være sammen om denne markeringen akkurat her. Det tennes lys og vi ønskes på nytt varmt velkommen av initiativtakerne Holmberg og Lindgren.

Ruth Maiers tekst

Ruth Maiers dagbøker ble tatt vare på av Gunvor Hofmo etter at Maier ble deportert. Hofmo forsøkte å få dem utgitt, men ble refusert. Jan Erik Vold har gjort en formidabel oppgave med å løfte fram forfatterskapet til Gunvor Hofmo og også tekstene og historien til Ruth Maier. Han har gitt ut de biografiske bøkene Mørkets sangerske og Ruth Maiers dagbok. Maiers dagbøker og brev ble i 2014 inkludert i Norges dokumentsarv og dermed i UNESCOs verdensarv. Holmberg leser et utdrag av Maiers tekst. Det er fra julaften 1941. Maier er her 21 år. Hun skriver reflektert. På en togtur observerer hun en traumatisert, forhenværende finsk soldat. Han har store psykiske smerter. Maier skriver seg gjennom dagbokteksten inn i et felleskap: «Jeg er ikke bare meg. For å være meg må jeg slippe alle de andre inn i mitt hjerte». Dette gjør Meiers tekst og teaterhendelsen både dypt sosial og dypt politisk.

Den unge kvinnen vandrer i Wien

Det neste som skjer i Jakobs Kirke denne kvelden er at vi blir presentert for Selma Maria Lindgren som er kunstner og scenograf. Hun er i Wien, Ruth Maiers hjemby, og vandrer denne kvelden mellom Maiers to hjem i denne byen. Vi følger vandringen på video som projiseres på kirkeveggen. Dette er et godt og vellykka grep. Selma Maria Lindgren er på omtrent samme alder som Ruth Maier var da hun ble drept, det skaper en forbindelse mellom de to. Det at en levende ung kvinne går i den dødes fotspor er med på å styrke håp om en bedre framtid, og det virker fortrøstningsfullt.

Posttraumatisk vekst

Religionshistoriker og rabbiner Lynn Claire Feinberg forsker i sitt PhD-prosjekt på hvordan Holocaust har påvirket jøder i Norge, både kollektivt som etnisk minoritet og individuelt som etterkommere av jøder. Hun snakket om et intergenerasjonelt traume, det man lever et liv preget av skyggene fra Auschwitz. Hun hevder at traumene som har påvirket barn og barnebarn av jøder som ble drept eller var i konsentrasjonsleirene, også kan føre til vekst. Hun framhever betydningen av å tørre å ta inn smerten denne kunnskapen innebærer. Alle reiser seg sammen med Feinberg og deltar i en jødisk bønn for Ruth Maier. Denne fysiske handlingen er med på å levendegjøre minnet om Maier.

Sang og poesi

Mathias Gillebo har deltatt i flere av Holmbergs teaterhendelser. Sist jeg møtte ham i en slik sammenheng var i Stamsund Kirke under forestillingen Vi fremmede under Stamsund Internasjonale Teaterfestival. I Jakobs kirke synger han «Og natta ror sin lette båt» komponert av Kjell Mørk Karlsen med tekst av Åse-Marie Nesse. Han synger også, til orgelakkompagnement, utdrag fra O Domina Nostra, Op.55 Mediation on The Black Madonna av Henryk Górecki. Gillebos sakrale sang understreker alvoret i minnemarkeringa.

Gunnar Wærness har skrevet et bestillingsverk for anledningen. Verket har referanser til Gunvor Hofmos dikt, blant annet det svært kjente «Jeg har våket» fra 1954«Jeg så min venninne, / den eneste, jeg så henne/ gå for å dø»). Wærness’ tekst tangerer Maiers liv, den sirkler rundt det. Noen ganger nært, andre ganger med et perspektiv fra stor distanse. Stedvis er det lange diktet litt vanskelig å følge.

100 lys

Gjennom den timelange teaterhendelsen tennes 100 lys til minne om Ruth Maier og Novemberpogromen. Holmberg, Lindgren og Gillebo bærer lysene og setter dem foran oss i publikum. Seinere settes de på en trekonstruksjon som står midt i kirkerommet. Trekonstruksjonen har et enkelt, men også noe sakralt preg. Til slutt er den et lysende midtpunkt. Selma Maria Lindgren har nådd sitt mål i Wien, vi har fulgt henne der hun har gått gjennom de nesten folketomme gatene. Hun tenner et lys foran Ruth Maiers siste bosted. Teaterhendelsen har vært verdig og vennlig minnestund over en ung kvinne som en av mange ble drept av nazistene.

Vega Scene: Einat Weizman: OKKUPASJONENES FANGER

januar 16, 2021 elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no februar 2020

Vellykka og viktig dokuteater

Okkupasjonens fanger, skrevet av jødisk-israelske Einat Weizman i samarbeid med palestinske politiske fanger, er blitt renskåret og presist teater i Marius Kolbenstvedts regi. Stykket løfter respektfullt fram de av ofrene for Israels okkupasjon av Palestina som det står dårligst til med: politiske fanger i israelske fengsler og leire.

Av Elin Lindberg

Einat Weizman: OKKUPASJONENES FANGER

Oversatt av Marius Kolbenstvedt

Regi: Marius Kolbenstvedt

Kunstnerisk og tematisk konsulent: Vibeke Harper

Konsulenter på scenografi og visuelle elementer: Michiel Jansen (Minerva Art Academy, Groningen, Nederland)

Skuespillere: Terje Ranes, Nora Svalheim, Gisle Hass, Eva-Lotta Sandberg, Terje Skonseng Naudeer, Tuva Hennum og Benjamin Røsler

Vega Scene, Oslo, premiere 28.februar 2020

Okkupasjonens fanger vises som en del av HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival. I løpet av uka er det et mangfoldig program der fokuset er retta mot menneskerettigheter og samfunnsspørsmål. Det er debatter, workshops, seminarer, samtaler, konserter, utstillinger og teaterforestillinger. Det er prisverdig at nettopp denne forestillingen får plass her og minner oss på at vi ikke må slutte å snakke om bruddene på menneskerettighetene under Israels okkupasjon av Palestina, selv om dette ikke får de største overskriftene i media for tida.

Einat Weizman

Einat Weizman er jødisk-israelsk dramatiker, skuespiller og regissør. Hun har de siste årene fått mye oppmerksomhet på grunn av sitt engasjement for de palestinske politiske fangene i israelske fengsler. Oppmerksomheten har i høyeste grad vært både positiv og negativ. I 2017 ble Okkupasjonens fanger stanset av den høyrepopulistiske kulturministeren Miri Regev. Den gang proklamerte Regev fra talerstolen i Knesset at et ethvert israelsk teater som setter opp dette stykket, umiddelbart vil miste statsstøtten. Miri Regev er forøvrig tidligere brigadegeneral i Israel Defence Forces der hun tjente som IDFs talskvinne. Hun tilhører det konservative partiet Likud. Det er nå stor interesse for å vise Weizmans arbeider på flere festivaler rundt om i verden. I fjor fikk hun Dramatikerforbundets Solidaritetsstipend. I stykket Okkupasjonens fanger har hun satt sammen autentisk materiale fra palestinske politiske fanger. Disse fangene er ikke navngitt, da kan de risikere å komme i fengsel igjen eller få soningsforholdene sine ytterligere forverret.

Renskåret og presist

Publikum sitter i to rader rundt spilleområdet på Vega Scene. Skuespillerne er på plass i hvert sitt hjørne. Vi er plassert tett opp til handlingen, vi konfronteres direkte. Gjennom dette grepet blir vi pålagt oppgaven å være levende vitner for urettferdighet og de bruddene på menneskerettighetene som begås mot de politiske fangene i israelske fengsler.

Tuva Hennum kommer inn på den nakne scenen. Hun presenterer seg som skuespilleren som skal representere Einat Weizman i dette stykket. Det kan kanskje oppfattes som et overpedagogisk grep, men det fungerer greit i denne sammenhengen der alle midler brukes for å rette fokuset mot stykkets tematikk. Bakgrunnshistorien til stykket blir effektivt presentert for oss. Vi får høre om sensur, fengsling og trakassering av regimekritikere. Hennum som Weizman forteller at til og med posting av et dikt på Facebook førte til fengsling.

Brutalitet og effektivitet

Kjapt etter den innledende presentasjonen av stykket plasseres en krakk midt på scenegolvet. En skuespiller (Benjamin Røsler) som representerer fange blir satt på krakken av fangevokterne (Gisle Hass og Terje Ranes). Han blir bakbundet og får ei hette over hodet. En torturscene spilles. Fangen skal tvinges til å tilstå, enten noe han har gjort, eller noe han ikke har gjort. Han skal tvinges til å angi vennene sine. Selv om de fleste av oss i publikum nok kjenner til at dette dessverre forgår både i israelske fengsler og andre steder i verden i dag, blir vi nå minnet på den vitneposisjonen vi har – vi kan ikke forholde oss nøytralt til dette. Skuespiller Terje Skonseng Naudeer representerer en av de politiske fangene. Han forteller at en av fire palestinske israelere risikerer å bli fengslet. Han peker på enkeltpersoner i publikum: «ikke du og ikke du, ikke du, men du», for å illustrere det reelle i dette.

Dareen Tatour

Den israelsk-palestinske poeten og aktivisten Dareen Tatour blir representert av Eva-Lotta Sandberg i oppsetninga. Tatour ble fengsla i 2018 for å ha publisert et dikt på Facebook. I norsk oversettelse har diktet fått tittelen «Steinkasterbarna». Dareen Tatour satt fengslet i fem måneder. Einat Weizman arbeider nå med et stykke basert på samtaler med denne poeten som skriver på morsmålet sitt arabisk. Eva-Lotta Sandberg framfører diktet på en klar og enkel måte. Det blir stående som et eksempel på det absurde i at tekster som dette sensureres. Vi som publikum får igjen vitnestatus. Diktet som fungerer godt i norsk oversettelse, tilfører en dybde til forestillinga. Det skaper et rom for utvidet refleksjon.

Respektfullt

En av historiene som formidles i stykket er den til de politiske fangenes familiemedlemmer. Nora Svalheim som kjæresten til en innsatt, uttrykker dette gjennom et brev. Hun forteller om det ydmykende i å bli stoppet gang på gang på grenseovergangene, om å bli kroppsvisitert, når hun og andre familiemedlemmer ønsker å besøke den innsatte. Hun forteller om hvordan dette går ut over selvrespekten.

Skuespillerne i denne versjonen av Okkupasjonens fanger spiller med en fin respekt for materialet. Spillestilen er dempet og preget av enkelhet. Regigrepene er enkle og effektive. I noen scener strør skuespillerne ut på gulvet noe som ser ut som hvit, finkornet sand, eller mel, for å skape linjer og felt i scenerommet. Det er mulig dette skal ha en symbolsk betydning, men denne blir litt uklar. Oppsetningen må absolutt betegnes som vellykka.

Nordland Teater og Figurteatret i Nordland: MOBY DICK

januar 16, 2021 elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no oktober 2020

Moby Dick i moll

Yngvild Aspelis versjon av Herman Melvilles roman er figurteater på sitt aller beste. Det er presist og fremragende utført. Oppsetninga er tung, mørk og poetisk, men noen steder blir den noe monoton.

Av Elin Lindberg

Yngvild Aspeli og Plexus Polaire i samarbeid med Nordland Teater og Figurteatret i Nordland: MOBY DICK

Etter Herman Melvilles roman.

Regi: Yngvild Aspeli

Medvirkende: Andreu Martinez Costa, Maja Kuncic, Daniel Collados, Sarah Lascar, Victor Lukawski, Alice Chené. Pierre Deverine og Rune Løding

Musikk/komposisjoner: Guro Skumsnes Moe, Ane Marthe Sørlien og Håvard Skaset

Kostymer: Benjamin Moreau

Dramaturg: Pauline Thimonnier

Scenografi: Elisabeth Holager Lund

Lysdesign: Xavier Lescat og Vincent Loubière

Lyd: Raphael Barani

Produsent: Claire Costa

Video: David Lejard-Ruffet

Regiassistent: Pierre Tual

Figurer: Polina Borisova, Sebastien Puech, Manon Dublanc, Elise Nicod, Ingvild Aspeli

Nordland Teater, lørdag 10. oktober 2020

Yngvild Aspeli har sammen med sitt fransk-norske kompani Plexus Polaire skapt flere minneverdige figurteaterforestillinger. Chambre Noir var inspirert av Sara Stridsbergs bok Drømmefakultetet som tok for seg Valerie Solanas liv (hun er blant annet kjent for å ha skrevet the SCUM-manifesto og for å ha skutt Andy Warhol). Aske var inspirert av Gaute Heivolls bok Før jeg brenner ned. Disse kritikerroste forestillingene har turnert verden over. Denne gangen er det en av verdens mest berømte romaner som er inspirasjonskilden: Herman Melvilles Moby Dick. Aspelis foregående forestillinger har vært tunge, poetiske og mørke – det er denne også.

Det klassiske storverket

Herman Melvilles bok fra 1851 er omfattende. Den tar for seg hvalfangsten i seilskute-tida i hele sin bredde. Vi følger den unge jeg-personen Ismael gjennom en treårig dannelsesreise til sjøs. Romanen forsker i menneskets møte med liv og død. Vi får portretter av flere mennesketyper som befolker seilskuta og spesielt av den grusomme kaptein Akab som bare har ett mål: å drepe den store, hvite hvalen Moby Dick. Et rørende og viktig element er skildringen av det intime og nære forholdet mellom Ismael og harpuneren Queequeg. Boka er også nærmest en katalog over den historiske hvalfangsten og det praktiske arbeidet på ei seilskute. Romanen er full av bibel-allusjoner, og den er absolutt rasistisk, selv om den ikke egentlig er direkte nedlatende. Boka er en moderne roman som har inspirert til mange nye kunstverk, nå også figurteater.

Dyktige figurførere

I mørket på scenen skimter vi noe som minner om ribbeina til en stor hval. De hvite scenografi-elementene kan også minne om skroget på et skip. På siden av scenen står musikerne (Guro Skumsnes Moe, Ane Marthe Sørlien og Håvard Skaset). De spiller bass, gitar, perkusjon og synth, de har også har vokale innslag. Musikken underbygger det visuelle hele veien, og det fungerer godt. Noen steder minner musikken om hvalsang, andre steder om vær og vind. Musikken får et eget rom, samtidig som den veves fint inn i forestillingas helhet. Et par steder der hele ensemblet synger på vokalen A blir det litt surt.

Det visuelle etableres raskt. Hele sceneåpningen skimrer som hav, vann – kanskje er vi under vann, kanskje ser vi det ovenfra. Vi ser sølvaktige fisker og store hvaler. Inn kommer en tett gruppe sjømenn. Figurførerne er svært dyktige. De kan sitt håndverk så godt at det tar tid før man ser hva som er menneske og hva som er dukke. Hver av de seks aktørene fører to menneskestore dukker hver i denne sekvensen som framstår som en prolog.

Ismael

Ismael er som kjent navnet på Abrahams første sønn. Han er ofte forbundet med mystikk, men kan også stå som et slags urmenneske. I Melvilles roman ser vi verden gjennom hans øyne. Han framstår som ung, frisk, nysgjerrig og modig. Han har både livsmot og kanskje også depressive trekk, men han har også en nokså god porsjon humor. Akkurat humor har ikke forestillingas Ismael i Rune Lødings skikkelse. Her er det de mørke sidene som skal fram. Der bokas Ismael stille og rolig finner seg ei skute å mønstre på når livet på landjorda blir for tyngende og trist, basunerer stykkets Ismael dommedagsaktig ut et livssyn preget av total meningsløshet og bitterhet. Dette gjelder både ham selv og dem han snakker til: «Æ e her for å snakke med de suicidale», sier han vendt mot oss. Han er den eneste på scenen som menneske, ikke figur, selv om han også blir representert som dukke andre steder i oppsetninga. Løding gir tyngde og styrke til Ismael-karakteren.

Den monomane Akab

I Melvilles roman tar det lang tid før vi blir presentert for kaptein Akab. Spenninga bygger seg opp før han kommer inn i dette universet. I forestillinga er han ganske raskt på scenen med elfenbensbeinet sitt. Hvalen Moby Dick har jafset i seg Akabs bein i en tidligere kamp og nå er kapteinen opptatt av én ting: å drepe Moby Dick. Akab er fullstendig besatt, han er villig til å ofre hele besetningen sin på 30 mann for å få has på sin fiende. Forestillinga stiller spørsmålet om det er legitimt å drepe én person for å spare 30 andre menneskeliv. Det er styrmannen Starbuck som sliter med denne avgjørelsen. Han velger å ikke drepe Akab. Her bruker dukken Starbuck noe som ser ut som et moderne gevær, det skurrer litt siden resten av rekvisittene gir assosiasjoner til 1800-tallet og seilskutetida. Det er flere figurversjoner av kaptein Akab. Først møter vi ham som dukke i menneskestørrelse, siden som en figur som er dobbelt så stor som et menneske. Det er slike grep som gjør dette til en magisk opplevelse på grunn av at de svært gode dukkeførerne skaper illusjoner på en slik fremragende måte. Noen steder er det ikke helt lett å få med seg Akabs engelske tekst.

Den store, hvite hvalen

Hvalen representeres på forskjellige vis gjennom forestillinga. Hvalen vises som projeksjon og som ulike fysiske figurer. Selve hvalfangsten illustreres i en scene med seilskute, små hvalbåter rodd av sjømenn og hvaler. Det viser effektivt størrelsesforholdet mellom de enorme hvalene og de forholdsvis små båtene. Her kommer også de sceniske mulighetene figurteater har godt fram når vi ser scenen vekselsvis fra siden og ovenfra. I en scene blir en hunnhval fanget, drept og partert mens hvalungen som inntil moren ble drept har diet henne, sirkler rundt skipet. Det viser noe av den brutale siden ved jakt på ville dyr og setter spørsmålstegn ved om dette i det hele tatt er humant å drive med. De fleste hvalrepresentasjonene fungerer svært godt, men et par av småhvalene har et noe stivt og pølseaktig preg. Det fungerer heller ikke godt med en stor figur av en halv hval som i en sekvens svømmer rundt.

Kampens slutt

Kaptein Akab er sjefen for menneskene, hans mål om å underkaste seg havets hersker, Moby Dick, tar ikke slutt før i døden. Kampen spilles for oss – igjen effektivt – med representasjoner av båter, mennesker og hval. Vi forstår hvor umulig dette er, hvalen er enorm og mennesket og menneskenes båter er altfor små. Til slutt glir en enorm, animert hval over hele sceneåpningen med Akab hengende etter seg i en løkke. Det hele er mørkt og dystert. Det spilles med alvor uten snev av ironi, og det fungerer utmerket. Selve figuren Akab framstår som patetisk uten at oppsetningen på noen måte blir det. Men noen steder blir scenene i overkant dvelende og det fører til stedvis monotoni. Jeg savner enda mer dynamisk bevegelse.

Mennesket er overmodig. Hybris gjør at hele menneskeheten går under. Akabs monomane kamp mot naturen kan han ikke vinne. Det er likevel håp. Budbringeren overlever. Ismael er i live. Han har ikke bare overlevd sin grusomme kaptein, han har også overlevd sin egen suicidalitet. I den mørke, poetiske forestillinga lyser et spinkelt, lite håp helt til slutt.