Blog

De ultimate: Ny norsk dramatikk

elinlindberg8

Publisert på shakespeare.no juni 2020

Sporty stunt

De ultimate har som mål å sette verdensrekord i å presentere ny norsk dramatikk. De enkle iscenesettelsene avslører både sterke og svake sider ved tekstene. Prosjektet er et samarbeid mellom Vega Scene og Dramatikkens hus.

Av Elin Lindberg

Oda Fiskum: DOMEN

Fredrik Brattberg: PIL-OG-BUE-GUTTEN

Marta Huglen Revheim: BESTEFARSTOLEN

Malmfrid H.Hallum: LEIEBOEREN

De ultimate består av Line Heie Hallem, John S. Kristensen, Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes

Vega Scene fredag 5.juni 2020

Det spilles alt for lite ny norsk dramatikk på norske scener, så denne presentasjonen av noe av den dramatikken som finnes, er absolutt velkommen. Korona-pandemien har bremset prosjektet litt. Målet til De ultimate var å sette i scene rekordmange stykker i løpet av ett år, men på grunn av omstendighetene er det blitt til denne visningen og til en planlagt visning i desember. De ultimate vil jobbe innfor noen dogmer de selv har satt: De skal sett opp så mange stykker som skuespillere klarer å lære seg teksten til på kort tid. Stykkene skal ikke ha vært satt opp før. De skal bare bruke det som er tilgjengelig i scenerommet.

Stykkene

De stykkene gruppen har valgt til denne visningen er skrevet av erfarne dramatikere. Tre av stykkene er helt ferdige, ett er under arbeid. Visningen av stykkene, presentasjonen av prosjektet og samtalen med dramatikerne etterpå var behagelig effektivt utført. Salen var smittesikret ved at publikum ikke satt for tett og ved at publikumsverter styrte publikums inn- og utgang. Skuespillerne møtte stykkene lekent og enkelt. De utfordrer ikke stykkene særlig teatralt, men lar teksten hele tiden være det bærende elementet. Den enkle iscenesettelsen blir mest som en presentasjon av tekstene og tydeliggjør det potensialet som eventuelt ligger i dem. Dette står som prosjektets hovedanliggende.

Domen

Det første stykket som presenteres er Domen av Oda Fiskum. Fiskum er dramatiker og sinolog. Hun startet den første profesjonelle kinesisk-europeiske teatergruppa i Kina. Stykket hennes Ibsen in One Take gjestet Ibsenfestivalen på Nationaltheatret i 2014. Fiskum bor i Stockholm og underviser ved Biskops Arnö-skolen. Hun har samarbeidet mye med Dramatikkens hus og stykkene hennes er blitt spilt i mange land. For tiden er hun aktuell med forestillingen Beintørr ved Riksteatret i Sverige.

Domen er ikke et ferdig arbeid. Vi møter to personer: Domkantoren (Line Heie Hallem) og Lo (Sebastian Skytterud Myers). Stykket skal handle om en katedral som stikker av fra byen sin. Det skal bli et helaftens stykke for to personer. I første scene skal det digre orgelet i katedralen stemmes. Det er en nærmest umulig oppgave siden orgelet har 1500 piper – den største ti meter lang og: «den minste får plass i munnen min», sier Lo. Teksten er mer indre dialog – mer prosa, enn dialogbasert dramatikk. Dette gjør foreløpig at stykket framstår som nokså statisk og krevende å iscenesette. Noen av bildene teksten framkaller er svært gode, mens andre er i overkant pompøse og noe hule. Passasjen hvor en ni-åring sammenligner en perfekt stemt fiolin og heroin virker noe søkt, men stykket rommer også flotte passasjer som: «Men i mellomrommet mellom tonen Ass og tonen Aiss ligger et helt osean av forskjellige vibrasjoner som alle heter “A”». Favorittformuleringene ble disse, der vi får et frampek mot at katedralen skal stikke av: «Midtskipet dupper i det tykke lyset fra nattsola» og «[l]ivet forsvinner bak meg, midtskipet legger fra kai».

Pil-og-bue-gutten

Fredrik Brattberg er kanskje den mest renommerte av kveldens dramatikere. Han er nettopp nominert til Heddaprisen for beste scenetekst med Sørsiden som ble spilt på Den Nationale Scene. Brattbergs stykker er oversatt til rundt 20 språk og iscenesatt i like mange land. Han har vunnet flere priser, blant annet Ibsenprisen.

            Denne kvelden får vi utdrag fra Pil-og-bue-gutten. Her møter vi Faren (John S. Kristensen) og Moren (Line Heie Hallem). Vi følger dem fra de skal ha barn til sønnen flytter hjemmefra. Scenene går kronologisk fra graviditet til nyfødt, til skolealder og til sønnen som ungdom. Moren og Faren får til stadighet besøk av et nabopar (Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes) som forteller den samme historien på nesten samme måte hver gang. Det er en enkel historie om alle foreldres mareritt: at barnet deres dør. Dette repetisjonsgrepet er kjent i Brattbergs dramatikk. Brattberg, som også skriver musikk, sier selv i samtalen etterpå at repetisjoner er grunnfundamentet i musikk, repetisjoner som utvikler musikken. Også stykket utvikler seg gjennom repetisjonene. De ultimate leker stoffet fram, det gjør stykket i overkant lett. For å lykkes med stykket bør man nok finne en god balanse mellom tragedien og komedien i stoffet.

Bestefarstolen

Marta Huglen Revheim er utdanna på Filmskolen i Lillehammer. Hun skriver mest for film og tv. Hun har blant annet skrevet manuset til kortfilmen Fucking Norway som ble produsert av Barbosa Film. Bestefarstolen ble plukket ut til Dramatikkens hus sin barnedramatikksatsning, det er nylig blitt oversatt til tysk av Ulrike Kort ved Theaterverlag Hofmann-Paul.

            Bestefarstolen handler om barnet Helena (Line Heie Hallem) som får en hamster (John S. Kristensen) når foreldrene (Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes) på en klumsete måte forteller at Helenas kjære bestefar er gått bort. Helena prøver, sammen med sin nye venn hamsteren, å finne bestefaren. I stykket leter de under havet, der de treffer rare fisker og dyr. De leter i Leningrad, de de treffer et postbud. De oppsøker bestefars kjæreste. Og de reiser til Island for å lete og treffer en pussig islandshest.

            Det er scenen med postbudet i Leningrad som De ultimate viser. Postbudet (Christina Sleipnes) er rasende og frustrert. Hun har ikke bare mistet mye av jobben sin på grunn av at alle bruker e-post, men også selve bokstaven «e». Det er et lekent grep, men det krever mye skuespillerarbeid å framføre replikkene uten denne viktige bokstaven. Dette er nokså klassisk barneteater, nesten litt gammeldags. Men det er godt dramatikerhandverk. Språket er lekent. Publikum involveres – de må rope ut ord som begynner med «e» for at stykket skal gå videre. Postbud-scenen ble kanskje litt i lengste laget slik De ultimate presenterte den.

Leieboeren

Malmfrid H.Hallum er en erfaren dramatiker med 20 dramatiske verk bak seg. Hun har fått flere priser for stykkene sine, blant annet Ibsenprisen for Solveigs 2.sang i 2014. I år har hun dramatisert Jonas av Jens Bjørneboe i Mari Vatne Kjelstadlis regi for Kilden Teater.

            Leieboeren er bygd på romanen Leigjandinn av den islandske forfatteren Svava Jakobsdottir. Romanen kom ut i 1969 og ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 1970. Det er vanlig å lese romanen som en allegori over undertrykkelse av kvinner og små nasjoner. De ultimate viser første del av stykket. Her møter vi Kvinnen (Christina Sleipnes) og Mannen John S. Kristensen) som bor i en liten leilighet.  Den Fremmede (Sebastian Skytterud Myers) kommer med kofferten sin og bare flytter inn uten noe om og men. Utover i stykket blir stemningen sakte, men sikkert, mer og mer trykket og ubehagelig. Et godt stykke for tradisjonelt kammerspill, men også med potensiale for mange teatrale tolkninger.

Lovende prosjekt

Det er et prisverdig prosjekt å presentere ny norsk dramatikk på en slik enkel og ujålete måte – all honnør både til De ultimate, Dramatikkens hus og Vega scene. Det er bare å glede seg til De ultimates neste stunt og håpe at de når målet sitt om å sette verdensrekord i å presentere ny norsk dramatikk. Og så kan vi håpe på at teatrene får med seg at denne dramatikken finnes og velger å sette opp dette i stedet for å sette opp nok en dramatisert populær roman.

Det Norske Teatret: Anton Tsjekhov: KIRSEBÆRHAGEN

elinlindberg8
Foto: Erika Hebbert

Publisert på shakespearetidsskrift.no januar 2020

Stilleståande og monotont

Kirsebærhagen på Det Norske Teatret har fleire gode element, men blir dessverre for statisk og treig

Av Elin Lindberg

Anton Tsjekhov: KIRSEBÆRHAGEN

Omsetjing: Kjell Helgheim i samarbeid med Ola E. Bø

Regissør: Johannes Holmen Dahl

Scenograf: Nia Damerell

Kostymedesignar: Ane Ledang Aasheim

Lysdesignar: Eivind Myren

Musikalsk ansvarleg og komponist: Alf Lund Godbolt

Lyddesignarar: Morten A. Jorsett og Alf Lund Godbolt

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Band:

Gitar: Michael Krumins

Trekkspel: Grzegorz Jozef Miszczyszyn

Treblås: Nils Jansen

Det Norske Teatret, hovudscena, premiere 25.januar 2020

Ein kan lese Kirsebærhagen av Anton Tsjekhov som eit teaterdikt om liding og endring. Her er det mykje poetisk dveling over tida som har gått, livssmerta og oppbrot. Det er dekadanse og fest, sorg og glede, kjærleik i mange former og eit samfunn i stor endring. På Det Norske Teatret får dvelinga så mykje plass at ein risikerer at publikum sovnar. Ja, vi forstår at  karakterane sit fast i ein uhaldbar situasjon, og at ingen  av dei – bortsett frå  kjøpmannen Lopakhin (Eivin Nilsen Salthe) – klarar å handle eller skape utvikling, men må det illustrerast ved at skodespelarane står som fastfrosne, rett opp og ned, framme på scena store delar av framsyninga?

Samfunnsutvikling

Stykket frå 1904 tar for seg ein adel som forvitrar og ei ny tid som bryt fram. Systemet med liveigne bønder er for lengst historie, men haldingar sit igjen. Den store kirsebærhagen er særs vakker, men overhovudet ikkje lønsam, han blir eit symbol på adelen, eigendomane og privilegia deira. Ljubóv Andréjevna Ranevskaja – kalla Ljoba (Gjertrud Jynge) har budd i Paris i fem år og brukt alle pengane sine. Ho er sjarmerande og sympatisk, men heilt udugeleg til anna fest og dagdriving. Broren, Leonid Andrejevitsj Gajev (Ola G. Furuseth), er like eins – han kan knapt kle på seg sjølv. Desse er på veg i grava saman med den demente, utgamle tenaren Firs. Den dekadente sortien deira som leiarar i dette samfunnet er både melankolsk, poetisk og vakker. I denne framsyninga er det mest som om sola allereie har gått ned, som om dei berre er skuggar – dei får ikkje så mykje plass til å verkeleg skine.

Det nye

Jermolaj Aleksejevitsj Lopakhin – kalla Lopakhin – er den einaste dynamiske figuren i stykket. Forfedrane hans var liveigne bønder, godseigarfamilien eigde rett og slett desse menneska. Det var desse som arbeidde i kirsbærhagen, desse som heldt oppe adelen og som gjorde at adelen kunne halde fram med luksuslivet sitt. Lopakhin vil hogge ned Kirsbærhagen og bygge feriehus. Det er brutalt, men òg ei handling som øydelegg eit symbol på adelen si makt. Eivin Nilsen Salthe speler Lopakhin som ein sympatisk og velmeinande figur. Som ein kontrast til alle dei andre stilleståande karakterane blir han ei drivkraft her, både scenisk og som vegvisar for ei ny tid. Anja, den 17 år gamle dottera til Ljoba (Eili Harboe) er kanskje ho som står som eit håp om ei god framtid. Harboe gjev Anja ei strålande kraft, vi skulle gjerne sett meir av ho.

Komikk og ironi

Tsjekhov skreiv stykket som ein komedie. Det er mange komiske opptrinn som ikkje blir tatt ut her, eller ikkje fungerer, kanskje fordi rytmen i oppsetjinga er så treig som han er. Pjotr Sergéjevitsj Trofimov – kalla Petja (Kyrre Hellum), er ein evig student, her er han 50 år og enno student. Han er smart og klok, men han får ikkje brukt kunnskapen sin til noko, han får ikkje omsett kunnskapen til å skape eller handle. Det gjev eit ironisk skråblikk på ein akademikar som ikkje får omsett ideane sine i praksis. Godseigaren på nabogodset (Geir Kvarme) som speglar hovudpersonane si pengejakt blir òg ein komisk karikatur. Det blir óg dei andre karakterane – lakeiane, husstyrarinna og guvernanta. Utan adelen må dei finne anna arbeid. Det ligg ein respekt for det skrøpelege menneskelege i fleire av Tsjekhov sine stykke. Hanne Tømta har sett opp fleire Tsjekhov-stykke. Ho maktar nok betre enn det blir gjort her å få fram ei medkjensle med desse karakterane, eller typane. I mellom anna den framifrå oppsetjinga av Måken på Torshovteatret sist haust fekk dei skrøpelege, forfengelege karakterane medkjensla vår fordi strevet deira etter kjærleik, anerkjenning og smertelindring var så djupt menneskeleg. Dei fastfrosne karakterane i Kirsebærhagen slit med å formidle noko liknande.

Eit bifokalt problem

På same vis som i Johannes Holmen Dahl si oppsetjing av Antigone på hovudscena på Det Norske Teatret i 2018, er den store scena ganske tom.  Det er óg denne gongen Nia Damerell som står for scenografien. I starten er det teaterrøyk som fyller rommet, det fungerer greitt, men så oppstår eit problem for somme av oss i salen. Ei mengd lange remser med lyspærer blir senka ned frå taket. Det er vakkert i starten, som om det er stjerner som dett ned. Desse lysremsene blir i rommet heile tida, dei blir sløkt mot slutten. Mange av oss i salen er så vaksne at vi treng progressive, eller bifokale, briller. Det som dessverre kan skje for oss er at lyset i desse lysremsene flyt ut, blir «blurry». Eg sjekka dette med andre vaksne, brillebrukande i publikum etter framsyninga, og det var fleire enn eg som fekk dette problemet. Vi såg dessverre veldig dårleg det som skjedde inne på scena, og lyset blei ganske slitsamt etter kvart.

Kostymar og musikk

Det beste ved framsyninga er kostymane og musikken. Kostymane står Ane Ledang Aasheim for. Dei er outrerte og vakre, og dei understrekar dekadansen på eit framifrå vis.

På scena står eit band som speler store delar av framsyninga. Dei speler etter det eg forstår i ein klezmer-tradisjon. Musikarane er særs dyktige og løftar framsyninga kraftig. Eit av høgdepunkta er når Gjertrud Jynge som Ljoba syng med si flotte røyst saman med bandet. Eg skulle ønske at det var meir av denne krafta gjennom heile stykket og mykje mindre av skodespelarar som sto rett opp og ned framme på scena med teksten sin.

Nationaltheatret: Vibeke Tandberg: Hunder

elinlindberg8

Publisert på Shakespearetidsskrift.no januar 2020

Foto: Øyvind Eide

Klinisk og tørt

I Hunder av Vibeke Tandberg på Malersalen på Nationaltheatret får teksten mer plass enn den tåler. Den er småmunter og grotesk flere steder, men berører ikke særlig. Skuespillerne gjør en flott jobb, men det hjelper ikke, dessverre.

Av Elin Lindberg

Vibeke Tandberg: HUNDER

Regissør: Runar Hodne

Komponist: Lars Petter Hagen

Scenograf: Vibeke Tandberg

Kostymedesigner: Michael Olestad

Lysdesigner: Ellen Ruge

Maskør: Terje Rødsjø

Dramaturg: Rania Broud

Nationaltheatret, Malersalen, urpremiere fredag 10.januar 2020

Det er en god ting at Malersalen på Nationaltheatret kan brukes til å prøve ut nye kunstneriske prosjekter, eller vise verk som utfordrer teaterbegrepet. Hunder utfordrer ikke den tradisjonelle teaterformen noe særlig – kanskje kunne den gjort det i større grad?

Palmeskog

Det er ikke sikkert at Malersalen er nymalt, men den virker slik når vi kommer inn. Den ser fresh ut. På golvet er det plassert massevis av grønne palmeplanter i forskjellige størrelser. Dette er det eneste scenografiske elementet. Det blir enhetlig og rent. Fargene i Kams (Henriette Marø) kostyme matcher lekkert de grønne plantene. Plantene står i plastpotter og ser ut som om de er nyinnkjøpte fra Plantasjen. De er masseproduserte og kommer her til å representere mer en villet monokultur enn levende natur. Det er både vakkert og illevarslende.

Et par et sted

Skuespillerne, Henriette Marø og Sigurd Myhre er i rommet når vi kommer inn. De vandrer rundt blant plantene og sitter litt her og der. De framstår som et par, Kam og Mak, og etablerer snart et punkt over hodene på oss i publikum der det er noe levende de forholder seg til. Det er noe lite som nesten blir skjult av gresset. Er det et menneske? Det refereres til som et menneske av og til. Noen ganger kjønner teksten dette individet og det blir kalt «hun», andre ganger «det». Paret forholder seg til dette vesenet på avstand. Det er et snev av uhygge her, midt i idyllen, men den kunne gjerne fått mer plass. Dialogen er noen steder bygd opp som monologer som bryter inn i hverandre. Mak og Kam lytter ikke til hverandre, men fortsetter ufortrødent på sin egen monolog. Marø og Myhre jobber musikalsk og presist med teksten, timingen er god.

Et par et annet sted

Teksten veksler mellom å være på stedet med paret, det uidentifiserte objektet (en ufo?) og palmebuskene og på et fly. På flyet er Marø en flyvertinne – eller kabinbesetning som det vel heter i dag, Myhre er passasjer. Er de på vei til eller fra New York? De forteller at de har sex på flytoalettet og at «du» blir unnfanget der. Flyvertinnen gjør sine flyvertinne-ting, hun presenterer sikkerhetsrutinene slik de blir presentert på fly. Hun forteller detaljert om flyvertinnepåkledningen sin. Sikkerhetsrutinepresentasjonen blir et frampek, flyet kommer til å styrte. Albatrosser kommer inn i alle flymotorene. Motorene stopper og flyet brenner før det treffer bakken. Fælt. Flyvertinnen forteller om hvordan nylonstrømpene smelter inn i huden, om hvordan håret tar fyr, om hvordan hun brenner opp. Marø som flyvertinne forteller rolig uten panikk. Det er klinisk og saklig. Det er jo grusomt, hvorfor blir vi ikke berørt?

Flatt

Handlingen veksler mellom paret på bakken og paret i lufta. Mot slutten legger Mak (Myhre) palmeplantene flatt ned på golvet. Han gjør det kjærlig og forsiktig, det blir som en slags dans. Men det er en fare når palmene blir lagt flatt. Teksten er nokså flat og nå er det ingen steder å gjemme seg. Tidligere i forestillinga kunne skuespillerne bruke dybden i rommet som plantene skapte til å skape liv på scenen, nå etter plantefall blir det vanskeligere. Stykket varer bare en time, men slutten oppleves lang og noe treg.

Det er helt sikkert mange meninger om Tandbergs tekst. Noen vil sikkert synes at den er utmerket og spennende. Den er absolutt fantasifull og det er snev av spenning i kontrasten mellom det groteske og det tilforlatelig hverdagslige, men språket er mange steder veldig klinisk og tørt.

Spennende kunstnerskap

Vibeke Tandberg har et svært spennende kunstnerskap. De iscenesatte og manipulerte fotoene hennes er formidable verk. Spillet med identitet og grensene for identitet som flere av verkene tematiserer er slående. En favoritt er nok serien med bryllupsbilder fra serien Til døden skiller oss ad fra 1993. Dette blir av mange sett på som et nøkkelverk i norsk konseptuelt fotografi. De iscenesatte fotoene i serien «Aftermath» fra 1994 der hun framstår som hvitkledd helsearbeider i afrikanske omgivelser, har også en kritikk i seg som er sylskarp. Det er slike skarpskodde grep jeg savner i Tandbergs tekst. Kanskje kan det komme etter hvert? Kanskje Tandberg selv skulle prøvd seg med iscenesettelse?

Prosa: Anmeldelse av Hyldig: Ibsen og norsk teater. Del 1, 1850-1930 og Drude von der Fehr og Siren Leirvåg: Teater som betyr noe Hendelse, tenking og tilbud

elinlindberg8

Publisert i Prosa 6-2019

Hyldig, Ibsen og norsk teater.png

Keld Hyldig:

Ibsen og norsk teater. Del 1, 1850-1930

Vidarforlaget, 2019

Drude von der Fehr, Siren Leirvåg 2019.jpg

Drude von der Fehr og Siren Leirvåg:

Teater som betyr noe

Hendelse, tenking og tilbud

Vidarforlaget 2019

 

Er alt teater politisk?

Keld Hyldig skriver grundig og medrivende om den tidlige Ibsen-tradisjonen. Drude von der Fehr og Siren Leirvåg skriver intenst utforskende om samtidsteater og samtidsdramatikk. Det er ikke så ofte at det gis ut solid teaterlitteratur i Norge, derfor er begge bøkene viktige og kjærkomne bidrag til faglitteratur om norsk teater

 

Av Elin Lindberg

 

Teater er som kjent øyeblikkets kunst. Teater trenger et sted, tid og noen mennesker. Etter at teaterhendelsen er ferdig, er det som Hamlet sier i sin sluttreplikk: «The rest is silence». Når flere aviser, blant dem toneangivende Morgenbladet, nå kutter drastisk ned på teaterkritikkene, blir denne stillheten øredøvende. Teateranmeldelser henger sammen med teaterhendelsen, de er den viktigste dokumentasjonen på det som har funnet sted.

Ibsen og norsk teater av Kend Hylding er den første av to bøker om Ibsen-tradisjonen i norsk teater. Her tar han for seg Ibsen-forestillinger i perioden 1850-1930. Hyldig er i tillegg til å være faglitterær forfatter også teateranmelder, han publiserer jevnlig i Norsk Shakespearetidsskrift. Han har en doktorgrad i teatervitenskap fra 2000 med en avhandling om Ibsen og Nationaltheatret 1899-1940.

Hyldig baserer seg i stor grad på teateranmeldelser når han gjør sine grundige oppsetningsanalyser

Hyldig viser hvordan spillestilen i norsk teater har utviklet seg. I starten på det borgerlige teatret i Norge sto skuespillerne foran på scenen og nærmest poserte, mens de deklamerte teksten – slik det var vanlig i for eksempel det franske teatret. Årsaken var rett og slett at bare framscenen var belyst.

 

 

Kontekst-sensitivitet

I boka Teater som betyr noe. Hendelse, tenking og tilbud vil Drude von der Fehr og Siren Leirvåg presentere ideen om at teateret er spesielt godt egnet til å uttrykke det som står på spill i sin egen tid . Drude von der Fehr er professor emerita i Allmenn Litteraturvitenskap ved UiO. Hun har i de siste årene vært særlig opptatt av tverrfaglige problemstillinger i skjæringspunktet mellom litteraturvitenskap og biologi, religion, filosofi og teatervitenskap. Siren Leirvåg er ansatt som utdanningsleder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO. Hun har skrevet lærebok og publisert artikler om scenekunst i norske og internasjonale bøker og tidsskrifter.

I denne boka har de   vært opptatt av teatret etter 1960. Utgangspunktet deres har vært den skrevne dramateksten. Det kan kanskje virke selvsagt, men det er det ikke.

Von  der Fehr og Leirvåg understreker at teatret, og teatervitenskapen, i lengre tid har forsøkt å frigjøre seg fra den dominerende teaterteksten. Derfor ser de på det å vende tilbake til teaterteksten som en fornyelse .

Forfatterne av begge bøkene er opptatte av å sette dramatekster i kontekst. Hyldig blir i sine oppsetningsanalyser mer nærsynt enn von der Fehr og Leirvåg. Jeg savner et enda videre perspektiv  på tida og samfunnet, men på den andre siden – boken hans er enormt omfattende, det er kanskje rett og slett ikke plass til å undersøke konteksten bredere i denne sammenhengen.

 

Bråk om scenespråk

Teateret var sentrum for det som sto på spill i samtiden under etableringa av norsk skriftspråk. Hyldig skriver grundig og etterrettelig om de teaterhistoriske forutsetningene for teater i Norge. Det offisielle teatret i Norge vokste fram fra dramatiske selskap som var etablert i flere byer tidlig på 1800-tallet, og fra omreisende danske teatertrupper. Dansk var scenespråket i det borgerlige teateret. Mange var opptatte av å skape et nasjonalt, norsk språk. Temperaturen var høy, slåsskamper og pipekonserter var det flere av.

En av de viktige aktørene var Bjørnstjerne Bjørnson. Han var fra årsskiftet 1855/56 fast teateranmelder i Morgenbladet. Rundt uroppførelsen av Henrik Ibsens stykke Gildet på Storhoug på Christiania Theater ble det en kontrovers rundt norsk dramatikk som ble opptakten til «Teaterslaget». En dansk skuespiller var blitt engasjert, og det førte til demonstrasjoner. En mengde «pipere» ble mobilisert. På signal fra Bjørnson satte de i gang med vedvarende piping da den danske skuespilleren kom på scenen. Det blir håndgemeng og slåssing, politi og pågripelser. Bjørnson skal selv ha banket opp en person som var sendt for å banke ham. Det ble demonstrasjonstog til Stortinget og Bjørnson holdt tale. Det gikk altså livlig for seg.

Teaterslaget ble, ifølge Hyldig, et viktig vendepunkt for en nasjonalisering av teater- og kulturlivet i Christiania. En ting som kan virke noe kuriøs i dag, er at Bjørnson foreslo å bruke bergensk som scenespråk i Norge. Bergensk var et etablert norsk borgerlig byspråk, og flere av de mest kjente skuespillerne på Bjørnsons og Ibsens tid var fra Bergen. Østlandsk ble sett på som for vulgært.

 

Handke, pris

I Teater som betyr noe ser von der Fehr og Leirvåg nøye på Peter Handkes dramatikk og på den debatten som fulgte sist Handke fikk en viktig pris , nemlig Den Internasjonale Ibsenprisen i 2014. Nå blir han tildelt Nobelprisen i litteratur. Handke er, som kjent, kontroversiell fordi han blir oppfattet som ultranasjonalistisk og proserbisk. Hans tale under begravelsen til krigsforbryteren Milosevic er noe av det som blir holdt fram og sterkt kritisert. Gyldendal Norsk Forlag ga ut boka Handkedebatten i 2015, her skriver blant annet Aslak Nore: «Kan Ibsenprisens jury være bekjent av at prisen i år tildeles en forfatter som i 20 år har bagatellisert folkemord og pleid nær kontakt med serbiske krigsforbrytere?» Det spørs om ikke Handkedebatten leses igjen i disse tider.

 

Det er jo en grunn til at Peter Handke får priser, litteraturen hans har svært høy kvalitet. Som dramatiker har han betydd mye. Von der Fehr og Leirvåg viser hvordan hans første tekst for teater, Publikumsutskjelling fra 1966, går rett inn i et grunnleggende spørsmål i teatret: Hva er teatrets forhold til virkeligheten? Forfatterne skriver at ifølge Handke er det kun det som skjer med tilskuerne i teatret, her og nå, som er det viktige. Handke står for en kritikk av det dramatiske teatret – nettopp det teatret Hyldig skriver om i sin bok. Von der Fehr og Leirvåg lister opp seks punkter som denne kritikken består av: «Iscenesettelsen skal ikke ha noen handling, aktørene på scenen er ikke karakterer, talen er ikke dialogisk, språklogiske regler følges ikke gjennomgående, ikke skuespillerne, men publikum er subjekter i teaterhendelsen, og iscenesettelsen har ingen «som om» karakterer».

 

Teater og politikk

Både Keld Hyldigs bok og boka til Drude von der Fehr og Siren Leirvåg argumenterer for at alt teater som betyr noe, er politisk. Da Henrik Ibsen skrev Gengangere i 1881, var det ingen europeiske teatre som ville sette det opp. Stykket hadde urpremiere i Chicago. Den første som satte stykket opp i Skandinavia var teatermannen August Lindberg, som selv spilte Osvald. Denne oppsetninga kom på gjestespill i Norge, forteller Hyldig. Oppsetninga rystet offentligheten. Betydde den noe, og var det politisk teater? Ja.

For å forstå oss selv og tida vi lever i, trenger vi bøker som ser teaterhistoria fra vår egen samtid, slik Hyldigs bok gjør. Og vi trenger bøker som grundig analyserer samtidsdramatikken, slik von der Fehr og Leirvåg gjør. For å skrive om på tittelen til von der Fehr og Leirvåg: dette blir bøker  .

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det Norske Teatret/Rommen scene: Zeshan Shakar: TANTE ULRIKKES VEI

elinlindberg8

Publisert i DRAMA 2-2019

tante Ulrikkes vei.jpg
foto Erika Huppert

Vårt mangfoldige Norge

Tante Ulrikkes vei på Rommen Scene understreker det viktige faktumet at Norge i dag er et multikulturelt og multietnisk samfunn, og at klassemotsetninger og rasisme dessverre finnes. Ensemblet har laget ei vellykka teaterforestillinga av Zeshan Shakars roman.

 

Av Elin Lindberg – teaterkritiker i Norsk Shakespearetidsskrift og redaktør av Ånd i hanske

 

Zeshan Shakar: TANTE ULRIKKES VEI

Tilrettelagt for scenen av Carl Morten Amundsen og Victoria Meirik

Regissør: Victoria Meirik

Scenograf og kostymedesigner: Unni Walstad

Lysdesigner: Gyril Høgberg

Videodesigner: Simon Valentine

Lyddesigner: Audun Melbye

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Rommen scene, 29.august 2019

 

Zeshan Shakar ble nærmest en litterær superstjerne da han debuterte med oppvekstromanen Tante Ulrikkes vei i 2017. Ikke bare skildrer boka et myteomspunnet miljø sett innenfra, romanen er også svært god litteratur. Det var nok et dyptfølt behov for mange å få et mer inngående kjennskap til hvordan det er å vokse opp på Stovner med foreldre som er født i et annet land enn Norge. Men boka er mye mer enn det – den er kompleks og samfunnskritisk så det holder. Nå har Carl Morten Amundsen og Victoria Meirik tilrettelagt romanen for scenen.

 

 

Rommen scene

I Oslo har vi en ordfører som er oppvokst i Groruddalen, et sted der det bor like mange mennesker som i Finnmark fylke. Det er på høy tid at dette folkerike området har fått sin egen teaterscene. Den finnes som en filial av Det Norske Teatret i det store, flotte kulturbygget på Rommen. Scenen åpnet i januar 2019. Her skal spilles det forestillinger fra repertoaret til Det Norske Teatret og oppsetninger produsert i samarbeid med lokale krefter i Groruddalen. Det blir spennende å se hvordan scenen vil utvikle seg, starten er i alle fall lovende. Å velge å sette opp en dramatisering av Tante Ulrikkes vei er kanskje noe opplagt, men fungerer godt. Det gir nyttig og interessant perspektiv å se denne dramatiseringa et steinkast fra den autentiske Tante Ulrikkes vei, den utskjelte lampeskulpturen og blokkene på Stovner.

 

Vellykka dramatisering

Romanen starter med at en seniorforsker ved NOVA, Lars Bakken, har tatt kontakt med to informanter, Mo og Jamal, for å kartlegge hverdagen til ungdom med minoritetsbakgrunn fra Groruddalen. Jamal velger å snakke inn på en diktafon, Mo skriver. Strukturen i romanen er bygd på de dagbokaktige tekstene fra disse to. I dramatiseringa er forskeren kommet i bakgrunnen, sceneteksten har mange monologer, men også dialoger og spillescener som gjør at stykket flyter godt og sømløst de rundt to timene det varer.

 

Respektable skuespillere

Vi møter altså hovedpersonene Jamal og Mo som vokser opp i denne drabantbyen på 2000-tallet. Jamal (Gaute Adela Aastorp Cudjoe) kommer fra et hjem der mor er traumatisert etter å ha blitt mishandlet av far, hun lider av depresjon som ikke er blitt behandlet. Jamal tar seg mye av lillebroren Suli. Jamal sliter på skolen og med å få en ordentlig jobb. Livet er tøft, men Jamal i versjonen på Rommen scene, er en sterk og ukuelig optimist. Cudjoe spiller den personlige utviklinga til karakteren på en presis og finstemt måte.

Mo (Manish Sharma) er en skoleflink kar – kanskje han minner litt om Zeshan Shakar selv? Han bor i en trygg kjernefamilie med mor og far og søsken. Foreldrene har store forhåpninger – og krav til – at han skal få ei god utdanning, god jobb med høy lønn og ei vakker kone. «Det er tradisjon å kalle den førstefødte Mohammed, og Profeten er alle muslimers forbilde, men liksom, de som er så opptatt av at jeg skal komme ut herfra og få en fin jobb og alt det der, jeg skjønner ikke hvorfor de ga meg det navnet», sier Mo. Sharma spiller Mo noe stivt og maniert, men han har fin timing og tilstedeværelse.

Ragnhild Meling Enoksen spiller alle kvinnerollene i stykket, og det gjør hun stødig og svært godt. Hun spiller Jamals kjæreste, den norsk-marokkanske Sarah, som ei tøff jente med attitude. Og hun spiller Maria som er kjæresten til Mo som ei oslojente som er like prega av det vestkantaktige miljøet hun er oppvokst i som Mo er prega av Stovner. Meling Enoksen har en fantastisk sangstemme som gir forestillinga et nydelig løft. Sangene smyger seg inn i forestillinga, først og fremst for å understreke handlinga.

 

Rommet på Rommen

Scenen er fylt av pappesker. Det virker i utgangspunktet rotete, men fungerer utmerket i spill. Eskene flyttes rundt i løpet av forestillinga og representerer bord og stoler, T-bane, ute og hjemme, Stovner, Spania og Blindern, blant mye annet. De kan klatres på og bilder og film blir projisert på dem. Pappeskene fungerer også effektivt når vi får høre at svært mange av de etnisk norske – hvitingene eller potetene – flytter fordi det er kommet så mange «utlendinger» til Stovner.

Det at forestillinga spilles på Stovner gjør at rommet på en måte blir dobbelt. Vi befinner oss på «Stovner» inne i teatersalen, like etterpå er vi utenfor teatret og på Stovner. Under forestillinga ler publikum av beskrivelsene av lampeskulpturen som er plassert like i nærheten av Tante Ulrikkes vei. Den var kjempedyr, sier to Stovnerjenter jeg snakker med utenfor teatersalen – og det er ikke lys i den en gang. Jeg blir nysgjerrig og tar en tur bort etter forestillinga for å se på den. Den er skikkelig fin. Og det er lys i den.

 

Samfunnskritikk

Et av de sterkeste øyeblikkene i forestillinga var da Gaute Adela Aastorp Cudjoe som Jamal ser ut på oss i publikum og ber oss huske det som skjedde med Benjamin Hermansen og det rasistisk motiverte knivdrapet på ham på Holmlia i 2001.

En annen viktig scene er da Mo og Maria kommer tilbake fra en ferietur til Spania og Mo blir tatt til side i tollen og kroppsvisitert. Dette skjer øyensynlig bare fordi han er mørk i huden. For Mo oppleves det naturligvis ydmykende.

Carl I. Hagen får gjennom lydopptak representere den offentlige rasismen som dessverre også finnes i rikt monn.

 

Demokrati og medborgerskap

Både romanen og teaterforestillinga Tante Ulrikkes vei vil fungere svært godt for å arbeide med de nye læreplanmålene i skolen knyttet til demokrati og medborgerskap. Kulturmøter og utenforskap er for eksempel temaer det passer fint å drøfte i sammenheng med forestillinga. Vi er mange kulturer i Norge, og vi bør kommunisere og vi bør kjenne hverandre for å fungere godt sammen som samfunn. Med Tante Ulrikkes vei får vi et spisset uttrykk for hva det vil si å vokse opp i Groruddalen.

På samme måte som jeg mener det er viktig at alle barn og unge besøker Nationaltheatret, eller andre teaterinstitusjoner rundt i landet, vil jeg anbefale det å ta en tur til Rommen scene, enten du bor i nærheten, eller ikke. For dette er også en av våre viktige nasjonale scener.