Blog

Det Norske Teatret: Henrik Ibsen: VILLANDA

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no januar 2020

Gina Bernhoft Gørvell spelar rolla som Hedvig i Villanda, som blir direktestrøyma frå Det Norske Teatret. Foto: Pernille Sandberg.
foto Pernille Sandberg

Pangstart, men så blir det traust

Villanda på Det Norske Teatret starter lovande, men fell snart inn i eit konvensjonelt og kvardagsleg spor. Omsetjinga av Henrik Ibsens knallgode tekst er fin og han er framleis relevant.

Av Elin Lindberg

Henrik Ibsen: VILLANDA

Omsetjing: Tormod Skagestad

Omarbeidd av: Lars Erik Holter

Regissør: Lars Erik Holter

Visuell designar og fotograf: Pernille Sandberg

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Komponist: Petter Winther

Det Norske Teatret, scene 3, premiere 23.januar 2020

Det Norske Teatret gir oss forhåpningar om ein ny inngang til Henrik Ibsens Vildanden – eller Villanda som ho heiter på nynorsk. Her skal vi sjå stykket frå Hedvig sin synsvinkel. Kven er eigentleg Hedvig bak filter og all sminka? spør introduksjonsteksten til oppsetjinga. Hedvig veks opp i fotostudioet til foreldra. Ho kan alt om lyssetjing, kameravinklar og bilete-handsaming. «Gjennom kameralinsa forsøker ho å oppnå kontakt med både seg sjølv og omverda, men bilda gir henne berre ei enda sterkare kjensle av ikkje å høyre til. Ho ser ikkje lenger seg sjølv, berre andre rundt seg», står det i introduksjonen. Dette er eit veldig spanande utgangspunkt. Det knyt an til nettopp den kvardagen mange unge lever i – ein kvardag med svært mange moglegheiter for å uttrykke seg og kommunisere, men òg moglegheiter til stor einsemd og utanforskap. Men som i stykket kjem også i denne framsyninga livet til dei vaksne i framgrunnen, og barnet taper.

Pang

Scenerommet på scene 3 er møblert som eit fotostudio som samstundes er familien si stove og opphaldsrom. Eit kvitt fotobakgrunnslerret står midt i rommet med eit kamera framfor. Vi blir vekt, nesten skremd, av den høge lyden av eit skot som sett stykket i gang. Høg og heftig musikk gjev energi til og fokus på Hedvig (Gina Bernhoft Gørvell) som kjem inn på scenen. Ho er kledd i svart hettegenser og tronge jeans og har svart sminke – ein heilt vanleg ung tenåring. Ho viser oss bilete-verda si – kunsten sin – gjennom ei lynkjapp visning av foto ho har tatt i stort format på det kvite bakgrunnslerretet. Det er eit godt grep. Hedvig jobbar dynamisk med bileta, ho fotograferer seg sjølv, kler seg ut, sminkar seg – leikar seg med uttrykket. Ho leikar og leiter etter eigen identitet og står som trygg i dette universet. Dette er nok ikkje ulikt aktivitetane på mange ungdomsrom no for tida.

Fotokunst

Ei grunn til at dette fotogrepet fungerer svært godt er at bileta er av så høg kvalitet. Bileta er varierte og veldig godt komponerte. Somme av dei er kanskje vel så gode tolkingar av stykket som oppsetjinga sjølv. Eit døme på foto som fungerer rørande fint er eit foto av Hedvig der ho held to smale fjør mot den nakne ryggen sin som to skjøre venger. Det er fotograf Pernille Sandberg som har tatt bileta. Ideen med å bringe inn ein fotograf i stykket er framifrå – og i starten fungerer dette som ei kule, men etter knallstarten kjem dette grepet meir i bakgrunnen og klarer ikkje å overdøyve talestraumen til dei vaksne. Det er synd.

Ein annan som har klart å adaptere Vildanden til bilete, i form av film, er Simon Stone i den særs gripande og sterke filmen The Daughter frå 2015. Her kjem Hedvig (Odessa Young) i fokus på eit framifrå vis.

Ord som drep

Ibsens Vildanden er eit av dei mest spelte Ibsen-stykka, og det er ikkje utan grunn. Det er ikkje vanskeleg å gjere stykket relevant. Karakterane er noko sjablong-aktige, men har mykje å spele på. Oppbygginga av stykket er ikonisk. Denne versjonen av stykket blir etter kvart nesten uvanleg tradisjonell. Det blir ikkje direkte dårleg teater av det, men det er trauste og ikkje særleg spanande grep som blir tatt. Det heile får eit noko tannlaust og grått preg, sjølv om skodespelarane gjer ein god nok jobb. Hjalmar (Frode Winther) er passe lat og sjarmerande i familielivet og truverdig barnsleg og umogen når han får vite sanninga om kven som er far til Hedvig. Gina (Ellen Birgitte Winther) er stø og trygg som mor og oppriktig fortvilt over utviklinga livet tar. Gamle Ekdal (Bernhard Ramstad) er kanskje ein vel snill gamal bestefar, Gregers Werle (Gard Skagestad) er passe usympatisk, doktor Relling (Paul-Ottar Haga) fungerer greitt i rolla, men slit litt med diksjonen nokre stader. Grosserer Werle (Øyvin Berven), Fru Sørby (Trini Lund) og Molvik (Amund Sigurdssønn Karlsen) kjem òg greitt ut av det her.

Barnet

Gina Bernhoft Gørvell er eit utmerka val til rolla som Hedvig, derfor er det synd at ho ikkje blir brukt meir og får utfalde seg breiare. Ho er til stades i alle scenene, meir eller mindre synleg. Vi forstår at ho høyrer alt som blir sagt, at ho er eit vitne, men eit betre innblikk i kven ho er får vi eigentleg ikkje. Eg saknar meir av det gode grepet framsyninga starta med, alt dette druknar i den konvensjonelle måten stykket utviklar seg på. Det ligg i stykket at Hedvig gjer alt ho kan for å bli sett og elska. Og med dei vaksne sin sjølvopptekne ordflaum forsvinn ho, ho søkk ned på havsens botn som villanda, så å seie. Det er ikkje uvanleg at 14 år gamle jenter er mutte og ordknappe slik Hedvig her kan vere somme gonger. Ho er òg velmeinande og kjærleg. Men regissør Lars Erik Holter sitt uttalte ønske i arbeidet med teksten: «å undersøke årsaka til at ein fjortenåring tar livet av seg» og sjå verda ut frå Hedvig, barnet, sitt perspektiv kjem ikkje heilt i mål.

Det Norske Teatret: BIENES HISTORIE

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no i september 2020

Mona Huang som Tao i Bienes historie, som no blir strøyma til heile landet, også til skolar. Foto: Erik Berg.
foto Erik Berg

Alt heng saman

Maja Lundes Bienes historie på hovudscenen på Det Norske Teatret er blitt ein søt, bitter og somme stader noko sur musikal om håp i ei økologisk krise

Av Elin Lindberg

BIENES HISTORIE

Etter Maja Lundes roman. Dramatisert av Ingrid Weme Nilsen, songtekstar av Ola E. Bø

Musikk: Nils Bech

Regi: Erik Ulfsby

Koreograf: Cina Espejord

Scenografi: Even Børsum

Kostymedesign: Ingrid Nylander

Komponist og musikkprodusent: Nils Martin Larsen

Musikkprodusent: Bendik Hovik Kjeldsberg

Lysdesign: Torkel Skjærven

Strykearrangement: Kaja Fjellberg Pettersen

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Framsyninga er eit samarbeid med Den Norske Opera & Ballett

Det Norske Teatret, hovudscenen, 12.september 2020

Det er teatersjefen sjølv, Erik Ulfsby, som har regi på oppsetjinga som bygger på den verdskjente boka til Maja Lunde. Han har god styring på den store mengda menneske – dei er rundt 60 til saman – og alle elementa som er med. Regien er ryddig og effektiv. Det kan sjå ut som om det er livet i ein bikube som er modellen for korleis oppsetjinga er bygd opp. Her har alle sin eigen, klart definerte plass i heilskapen. Dei tre historiene vi finn i Maja Lundes roman er scenisk vevd saman. Dei blir spelte parallelt, utan at det er vanskeleg å følgje dei – og dette er godt handverk. Svakheita blir at når så mange karakterar skal med, får kvar og ein av dei så pass liten plass at vi ikkje kjem ordentleg inn på dei, dei blir sjablongar for oss. Dei fine dansarane frå Den Norske Opera & Ballett fortel og utvidar med dans dei same historiene. Balletten er med på å heve det sceniske arbeidet mange hakk. Dei gjev vingar og luft til stykket, som elles kunne blitt for monotont.

Tre historier

Dei tre historiene handlar om biologen William (Morten Svartveit). Ein noko tung og melankolsk kar som levde i England på 1850-talet. Han jobbar heile sitt liv med å teikne og planlegge ein ny type bikubar mens ein diger, svolten ungeflokk svirrar som bier rundt han. Det er dottera Charlotte (Nora Elise Augustinius) som er den sterke og føretaksame i familien. Ho tek teikningane av kubane med seg til USA. Ho er grandtanta til George (Pål Christian Eggen) som lever i notida vår og som heile sitt liv har arbeidd som birøktar og bygd bikubane sine etter den modellen Charlotte hadde hatt med seg frå England. Biedauden har nådd USA. Diverre ei heilt reell problemstilling. Det industrielle landbruket skapar monokulturar over store område. Insekta som er avhengige av variert planteliv for å leve, døyr ut. Det er verkeleg ei tragedie. Den tredje historia i romanen og oppsetjinga sitt univers, er om ein liten familie som lever i Kina i 2038 – altså ikkje så mange år frå vår eiga tid. Dei arbeider med å pollinere frukttre for hand. Verda dei lever i er hard og fiendtleg. Dei er fattige, den vetle sonen i familien, Wei-Wen, får ikkje gå på skole for å lære å lese. Mora Tao (Mona Huang) er den utrøyttelege pådrivaren for å finne ut kva som en skjedd med sonen etter at han på mystisk vis forsvinn. Lagnaden til Wei-Wen er både tragisk og det som gjev menneska i verda eit håp om at betre tider er på veg.

Økologisk perspektiv

«Biene dansar for å kommunisere», heiter det ein stad i stykket. Det at dansen er så godt integrert i stykket og at rørslene til alle karakterane er koreografert til å passe inn i heilskapen, understrekar at alt heng saman og at alt liv på jorda har sin viktige plass. Dette er tankar som er så godt innbakt i tankegangen til dei fleste i verda no – heldigvis – at dei ikkje på nokon måte er sjokkerande eller noko nytt. Dette er doxa. Men det er jo likevel ikkje mindre naudsynt å heile tida understreke kor viktig det er å gjenta og gjenta bodskapen om at vi må ta vare på jorda, på naturen, og på alt liv. Ei slik insisterande haldning på å formidle dette er absolutt viktig, men er det ein fare for at vi sluttar å høyre etter om formidlinga blir for monoton?

Kunnskap som motgift

På dreiescenen er det bygd ei stor, rund skive som har mange funksjonar. Opp frå skiva kan ein heise opp tre tårn som blir til tre med rosa trekroner som arbeidarane i 2038 kan pollinere. Bikubar ligg nedfelt i den runde flata, klare til å bli løfta opp av birøktarane. Rundt heile den digre skiva er det bokhyller fulle av bøker. Kunnskap er det som skal redde verda – det å kunne, det å vite og det å kjenne si historie. Over scenen heng ein stor, rund lyskonstruksjon. Det runde kan spegle det sykliske i naturen. Scenografien er like effektiv som historieforteljinga. Orkesteret sit på ein «scene» bak dreiescenen. Dei er synlege og til stades, og passar godt inn i heilskapen.

Noko monoton

Det er den framifrå musikaren Nils Bech som har laga musikken – eller han har laga utgangspunktet for det som er musikken. Det er komponist og musikkprodusent Nils Martin Larsen og produsent Bendik Hovik Kjeldsberg og Kaja Fjellberg Pettersen som også speler i orkesteret som har komponert vidare på Bechs utgangspunkt. Lydbiletet er likevel umiskjenneleg Bech sitt univers. Musikken flyt fint, men han blir kanskje litt vel monoton. Det er ingen verkeleg store musikalnumra i oppsetjinga. Somme stader blir songen diverre så sur at det er noko smerteleg å høyre på.

Relevans

Vi er vel alle noko leie og trøytte av den situasjonen vi er i med koronaepidemien. Vi gjer som vi får beskjed om – vi brukar handsprit og vaskar henda, vi held avstand, vi reiser ikkje meir enn det som er absolutt naudsynt. Bienes historie har ein klar koronarelevans. Som det heiter ein stad i stykket: «Skilde av tid og rom, likevel saman, for det som skjer med ein, skjer med alle». Slik er det no. Musikalen er svært føreseieleg og han er noko monoton, men det er mykje godt handverk her. Dansen er det som står som det sterkaste kunstnarlege elementet.

Praha Quadrennialen 2019

elinlindberg8

Publisert i Norsk shakespearetidsskrift 2-3/2020

Nasjonalteater

(Praha): Det presenteres forestillingsdesign fra hele verden på Praha Quadrennialen (PQ) som også framstår som en festival for kostyme. Grenser var et av hovedtemaene i 2019. Performative installasjoner som skaper en opplevelse, eksperimentering med virtual reality, miljøfokus og interaktivitet er dominerende hos utstillerne på PQ. Festivalen understreker at kunstnerne som jobber med scenografi og kostyme, i større grad ønsker å være premissleverandører i forestillingene.

Av Elin Lindberg

Under Praha Quadrennialen (PQ) 2019 stiller 80 land ut scenografi, kostymer, figurteater, forestillingsdesign og teaterarkitektur. Programmet for de ti dagene utstillinga varer er svært omfattende. Det er mer enn 600 forestillinger, utstillinger, samtaler, presentasjoner, masterklasser og workshops. PQ starta i 1967 og har stort sett foregått i det vakre art nouveau-bygget Industrial Palace fra 1891 designet av Friedrich Münzberger og František Prášil. Arrangementet er virkelig kjempestort, rundt 35 000 mennesker besøker, eller er en del av, PQ. Hovedutstillinga er organisert som på den mye mer kjente Venezia-biennalen, også her har hvert land sin paviljong. Hvordan scenografi og teaterdesign kan utstilles diskuteres mye på PQ. Festivaler som dette er med på å understreke betydninga av de fysiske realitetene i teateret, og manifesterer seg som nettopp et viktig fysisk møtepunkt for teaterfolk fra hele verden for oppdatering og ny kunnskap.

Norge og figurteater

Den norske paviljongen er kuratert av Christina Lindgren og Sunniva Bodvin. De har sammen med en jury på åtte personer stemt fram figurteater som fokusområde i år. Tre kompanier deltar: Wakka Wakka, Plexus Polaire og Theater Corpus. Figurene de viser er montert i et drivhus. Og et drivhus kan nok figurteatermiljøet i Norge trenge. Det finnes for tiden ingen utdanning for figurteater i Norge, og de økonomiske forholdene for denne teatersjangeren er miserable. En nasjonal utdanning for figurteater er virkelig et stort behov, særlig siden figurteater brer om seg for tida. Wakka Wakka og Plexus Polaire spiller over hele verden, Nationaltheatret arbeider med figurteater i Den utrolige historien om den kjempestore pæra,  vi har en flott produksjonsinstitusjon for figurteater i Stamsund i Lofoten – og vi har figurteaterfestivalen Go Figure i Oslo. Hva med en figurteaterlinje på KHiO? Her skulle forholdene ligge perfekt til rette for det, fordi man her både underviser i visuelle kunstfag og scenekunstfag.

Identitet

Når Markéta Fantová som er kunstnerisk leder for festivalen, blir spurt om hva som er PQs identitet akkurat nå, svarer hun at det er to ord: samarbeid – det å finne et felles språk, og opplevelse – å skape en opplevelse gjennomen visuell tilnærming. Det oppleves som om dette er et viktig arbeidsområde for de kunstnerne og kuratorene jeg møter, de fleste er opptatte av hvordan formidle forestillingsdesign. Mange av utstillerne presenterer arbeidet performativt, og mange beklager at de ikke har fått nok økonomisk støtte til å presentere en hel forestilling. Kate Bailey som er senior kurator og produsent ved Victoria and Albert Museum (V&A) i London forteller at de arbeider med performative utstillinger der de bruker skuespillere til å formidle historie – et eksempel er en presentasjon av Ofelia i Hamlet i forskjellige teatersjangre – fra Stanislavskij til Grotowski og Artaud. Flere av utstillerne arbeider interaktivt. Interaksjon mellom aktører og publikum har vært en trend en stund og oppleves kanskje for noen som på grensen til utdatert. Jochen Volz som er sjef for Pinacoteca i São Paulo, forteller om slike grenseoverskridende performative hendelser. Blant annet ble en forestilling som handlet om bærekraftig mat utvidet til å bli en enorm temporær restaurant drevet av kunstnerne bak forestillinga.

Virtuelt og bærekraftig

Det første som slår en når man kommer inn i det fantastiske bygget Industrial Palace er det kreative mangfoldet. Det er litt tilfeldig hva man kommer til å oppleve for det er selvsagt umulig å få med seg alt. Flere av utstillerne bruker VR for å kommunisere bidraget sitt. Den irske paviljongen er et eksempel. Her blir vi invitert inn på et mykt gulvteppe og plassert i en svingstol. Vi får øretelefoner og en VR-skjerm på hodet. Programmet som vises i 360 grader er imponerende, det visuelle arbeidet er besnærende og dette tar så mye oppmerksomhet at programmets/videoens budskap sliter litt med å komme fram. I en av sekvensene i videoen er vi hjemme i stua hos en scenograf som sitter og brenner bilder av svære scenografier. Pádrig O’Grady som har designet VR-verket forteller at grunnen til at dette verket ble laget var for å understreke det svært lite bærekraftige i at store scenografier blir produsert og så destruert like etterpå i mangel av lagringskapasitet. Til denne presentasjonen trengte de bare å ta med seg en koffert med headset. O’Grady sier at han både tror og håper at det er en mye større økologisk bevissthet rundt teaterarbeid for tida.

Publikum i bevegelse

Flere av presentasjonene involverte publikum. Det Helsinki-baserte kompaniet Kokimo sto for det finske bidraget for tredje gang på PQ. Veera-Maija Murtula som er en av kunstnerne/kuratorene i gruppa forteller at de ofte arbeider uten tekst og regi, men at de er svært opptatte av dramaturgi. De bruker ofte lydarbeid og ikke så mange tunge materialer. Ofte finner de et sted, som oftest et urbant landskap, og søker å ramme dette inn. De har blant annet jobbet med Kiasma.

På PQ har Kokimo bygd opp et amfi på fire etasjer som står fritt i den store visningshallen, hele amfiet dreier rundt. Her er det 19 stoler. Det er egentlig plass til 26, men sju av stolene er donert til kunstnere og kunstinstitusjoner rundt om i Praha som kan montere dem slik de ønsker på sitt sted. Vi inviteres til performancen Fluid stages. Som en rituell gest blir vi ønsket velkommen én og én ved at vi får et par børst med en ren sminkebørste i panna og går gjennom en liten dusj fra en vannspruteflaske før vi finner en plass i det vesle amfiet. Her tar vi på oss øretelefoner og amfiet begynner å snurre sakte rundt. Dette er «sanse-bevissthetsteater». Vi blir oppfordret til å sanse, til å legge merke til omgivelsene våre – hvor er horisonten? Finn diagonaler og vertikale linjer i rommet, finn en farge som gjentar seg i rommet. Dama ved siden av meg ser på Facebook og performancen oppleves som ganske enkel og lett – light as light, som stemmen i øretelefonen sier. Men når stemmen begynner å snakke om lys og tid får teksten og tanken en annen substans: – Hver gang du tenker på et barndomsminne forandrer det seg. Hvor lang tid tar det før det er helt transformert? spør stemmen og det at vi alltid er i bevegelse og alltid er her og nå og alltid forlater et da, blir tydeliggjort. Seansen avsluttes med en seremoniell prosesjon ut til en gressplen der vi skåler i sitronbrus og snakker om at mange finner har stort behov for å ha godt med plass rundt seg.

Kostymer som visuell igangsetter

PQ viser med all tydelighet at det ikke trenger å være en tekst som er igangsetter av et forestillingsprosjekt. Her er det rom, scenografi, figurer og kostymer som fungerer som en trigger for en fortelling, enten den er visuell, ambient eller er kronologisk oppbygd. Taboo collection skapt av ungarske utøvere er et eksempel på dette. Dette presenteres som en Catwalk Consert og det er kostymene til Fruzsina Nagy som har hovedfokus. Kostymene er helt fantastiske verk, de er fantasifulle og svært dyktig utført. Hun har blant annet skapt haute couture av noe som ligner likposer. Dóra Halas og Márk Bartha står for musikken og koret Soharósa er aktører og sangere. Kropp, kjønn og død, men også livskraft og fantasi er gjennomgående tema i det spektakulære og severdige showet.

Både i det australske og i det franske bidraget var kostymer det bærende elementet i forestillingsdesignet. I den franske glassboksen ble menneskestore, men ikke menneskelike, figurer mekanisk manipulert. Figurene var laget i forskjellige materialer – en var laget i noe som så ut som papir, en annen hadde langhåret, hvit fuskepels.

Grenser

Det tsjekkiske bidraget, CAMPQ, har tatt temaet grenser helt ut. De har laget en bredt anlagt forestilling på ei øy midt i elva som går gjennom Praha, Moldau, eller Vltava som den heter på tsjekkisk. Her er det satt opp høye gjerder og innenfor blir vi invitert til å observere tre forskjellige stammer med aliens som er kommet til jorda. Vi skal underveis i den seks timer lange performancen stemme på vår stammefavoritt – bare en av stammene får lov til å bo her, det er litt uklart hva som skal skje med de andre to, de får vel kanskje ikke oppholdstillatelse. På det store parkområdet er det satt opp telt og brakker som er innredet som boliger, skole, sykehus og annet for disse stammene. Disse «husene» er ikke jobbet med slik at de virker bebodde og blir derfor stående som noe tomme påstander. I et av stammesamfunnene arrangeres det bryllup, i et annet gjennomgår en av medlemmene en transformasjon der hun dør og fødes på ny, den tredje stammen har blant annet et telt der den store dronningen sitter og er sjef og produserer kalk som stammemedlemmene lever av. Fantasifullt, men seks timer ble i lengste laget. Forestillinga aksentuerer betydningen av scenografien og kostymene i en forestilling.

Dyr

Det massive fokuset på miljøvern blant kunstnerne på festivalen er prisverdig. Noen er spesielt opptatte av dyr som individer, både Wakka Wakka og den meksikanske Iker Vicente arbeidet med dyrefigurer. De er svært orienterte og opptatte av dyrs vilkår i verden i dag. Vicente driver det meksikanske kompaniet Teatro Elástico. Han har en ulvefigur som han presenterte i hovedhallen akkompagnert av en bassklarinettist. Vicente forteller at han ofte har barn med i paradene sine. Han har hatt ulveparader i mange land, blant annet i Ecuador, Sør-Afrika og Canada. I Spania ble han møtt med kommentarer om at ulver burde bli skutt, men Vicente ønsker å formidle at ulven lager orden i økosystemet, ulven reparerer naturen. Han forteller at ulven blant annet ordnet opp i Yellowstone nasjonalpark der den altfor store mengden av hjortedyr beitet så hardt at både de selv og andre dyr holdt på å gå under. Ulver ble satt ut, de spiste noe hjort og problemet var løst. – Dette er poesi, sier Vicente.

Flere dyr

Wakka Wakkas dukker i den norske paviljongen dreier seg også om dyr. De er fra prosjektet Animal r.i.o.t. som hadde premiere høsten 2019. «Join us or die out», står det på en plakat ved siden av dukkene deres i drivhuset på den norske paviljongen. Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock sier at det skummelt at vi står overfor tap av arter, det er naivt å tro at det ikke vil påvirke oss. Vi må redde dyremangfoldet for at vi er selv en del av det, vi er også dyr. Dukkene de stiller ut er en kvinnefigur som henger sammen med flere plastinnpakkede dyr gjennom navlestrengene deres. – Det er skremmende at det fins plastposer på bunnen av Marianergropen, sier Waage. Og Mount Everest er full av plastsøppel og lik. Det flyr plastsøppel i bane rundt jorda. Vi har plassert bilvrak både på Månen og på Mars. Panikken sprer seg, og det er bra, det er fortsatt ikke for seint å gjøre noe, mener Waage. Under PQ er han blitt en slags maskot i revekostymet sitt som Fantastic Mr.Fox. – Det er blitt en slags geriljadukketeater som infiltrerer det offisielle arrangementet, forteller han.

Menneskesåpe

Et prosjekt som gjorde sterkt inntrykk var PQ+-eventet SELF Human soap. Dette er en butikk som bare selger ett produkt: en såpe laget av olivenolje, kokosolje og menneskefett som er donert fra en plastisk kirurgi-klinikk. Alt i butikken er delikat og rent. «Wash the pain away» er malt på en av de hvite veggene og det henger fine foto av vakre mennesker med mørk hud og hvitt såpeskum der. «Fat is guilt», påstår en av kunstnerne bak prosjektet i et videoarbeid i butikkens andre etasje. – Fett er energi, sier han, la oss bruke denne energien til noe nyttig. For hver solgte såpe blir en såpe sendt til Kongo, pengene går til en humanitær organisasjon som jobber med å skaffe rent vann til landsbyer i Kongo. Prosjektet er både provoserende og komplekst og tematiserer grensen mellom det rike nord og det fattige sør. Butikken er en suksess og har avdelinger i åtte land. Prosjektet er interessant fordi det skurrer, for fedme er vel mer et fattigdomsproblem enn et problem for de rikeste.

Hyllest

Den tyske paviljongen viser en hyllest til den legendariske scenografen Bert Neuman. Det består av en høy, snurrende, sirkelrund gardin. På utsiden er den stripete rød/hvit som et sirkus eller tivoli-telt, på innsiden vises et foto fra en forestilling han gjorde i samarbeid med René Pollesch. Sitatet som er malt på utsiden: «Look there, look there» er fra Kaufman von Berlin av Frank Castorf. En bok som hovedsakelig består av forestillingsfotos fra Neumans enormt store produksjon – Service/No service. Bert Neuman vol.1 er publisert i forbindelse med PQ-deltakelsen. Utenfor utstillingshallen står to sirkusvogner som er påmalt LOVE, de er også fra Neumans samarbeid med René Pollesch.

Trender

Quadrennialen har forandret seg mye siden den stort sett besto av store modeller av en prisvinnende scenografi laget av en av de aktuelle landenes fremstående scenografer, der det var plassert menneskestore dukker for også å få vist kostymene.

Christina Lindgren som har vært på PQ flere ganger tidligere, forteller at for rundt ti år siden var den økonomiske krisa som mange teatre sto i, synlig. Da ble det brukt alternative visningsrom som nedlagte kjøpesentre og butikker. Rundt 2015 kom det mer sosialt interagerende scenografi, forteller hun, politiske hendelser ble en del av, eller ble synlige, i forestillingsdesignet. Dette kan man for så vidt fortsatt se. Det man kanskje kan se en tendens til i dag, er en mer spektakulær scenografi. Man ønsker å forføre og forandre, punktere fiksjonen eller skape fiksjon. Kunstnerne som jobber med forestillingsdesignet ønsker i større grad å være med på å være premissleverandører, de ønsker å få et større spillerom i teatret og å være et mer meningsskapende element i forestillinga. Det kan virke som mer galskap og mer fantasi får plass, sier Lindgren.

Det Norske Teatret: JAKOB OG NEIKOB OG ALLE DEI ANDRE

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no i mai 2021

Foto: Dag Jenssen/Det Norske Teatret

Endeleg er det teater igjen!

Det Norske Teatret gjenopnar med Jakob og Neikob og Alle Andre etter å ha vore stengd i to månadar – det er blitt ei herleg, rørande og humoristisk familieframsyning. Det Norske Teatret skal ha honnør for at det er det første av dei store teatera som er på banen etter nedstenginga.

Av Elin Lindberg

Kari Stai: JAKOB OG NEIKOB OG ALLE DEI ANDRE

Omarbeidd av: Øyvind Osmo Eriksen og Ingrid Weme Nilsen

Regissør og komponist: Øyvind Osmo Eriksen

Scenograf og kostymedesignar: Nora Furuholmen

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Det Norske Teatret, scene 3, premiere 7.mai 2020

Det er sjeldan eg har sett ei så spent forsamling som dei eg møtte på veg til premieren på Jakob og Neikob og Alle Andre på scene 3 på Det Norske Teatret. Det var som jolaftan og 17.mai, ei høgtideleg stemning. Alle var glade, både publikum, teatersjef og teatervertar – endeleg er det i gong att, sjølv om det er litt annleis enn før. På scene 3 er det fullt hus – 38 publikummarar med stort og smått. Publikumsvertar møter oss og viser oss til plassane våre, ein etter ein, eller familiegruppe etter familiegruppe. Vi sit med god avstand mellom oss. Det eksklusive publikummet på premieren var stort sett teaterfolk, med og utan born, og kritikarar –  altså folk som er svært vande med å sjå teater. Stemninga er spent, men meir dempa og roleg enn ho pleier vere når det er teaterframsyning for folk heilt ned til tre år.

Frå bok til teater

Det er Kari Stai som står bak figurane Jakob og Neikob. Stai er grafisk designar, forfattar og illustratør. Ho har laga ein serie bøker om dei to venane, den første kom i 2008. Bøkene hennar er utforma som kollasjar i sterke, klåre fargar og reine linjer. Jakob og Neikob og Alle Andre er den femte i serien og ho er rekna som den beste av dei av fleire kritikarar. Kari Stai har fått mange prisar for bøkene sine, mellom anna Kulturdepartementet debutantpris, Brageprisen og Kritikerlagets pris for beste barne – og ungdomsbok. Bøkene er òg blitt til animasjonsfilm. Universet til Jakob og Neikob er nok derfor godt kjent for mange av barna som kjem til å sjå denne framsyninga framover. Og ja, dette fungerer framifrå som teater, men det finst òg nyskrive dramatikk for barn, stykke som ikkje allereie er kjent gjennom bøker og som vi gjerne ser iscenesett.

Smittande speleglede

Allereie før lyset går av i salen, høyrer vi spelekåte skodespelarar varme opp bak scenen. Når lyset går ned kjem Jonas Fuglevik Urstad ut som ein slags syngjande, energisk forteljar. Han presenterer verda til Jacob og Neikob for oss gjennom song. Dei to venene bur altså saman i eit hus på ein bakketopp. Den eine ser lyst på livet og seier «ja» til alt og den andre ser mørkt på det meste, tenkjer djupe tankar og seier alltid «nei». Dei to venene kjem inn, Jakob (Petter Winther) og Neikob (Per Schaanning) lever harmonisk i lag i huset sitt. Dei lagar mat på ein leikekomfyr, bak eit piano har dei høner som legg egg til dei. Handlingane deira er like enkle og reinskorne som karakterane deira. Dei sjonglerer med koppar og egg, det er fart og driv, dei held på merksemda til det mest krevjande publikum du kan ha: nokså små barn.

Sjarmerande masekopp

I det smått surrealistiske universet til Jakob og Neikob er det sjølvsagt eit klassisk forstyrrande element – det er figuren Masekopp (Jonas Fuglevik Urstad). Han orkar dei ikkje ha på besøk og opnar ikkje når han ringjer på og vil inn. Like etter står det ei stor pakke utanfor døra som venene får skubba inn i stova. Og sprettande ut av pakka: sjølvsagt er det Masekopp. Han er så alt, alt for mykje. Han er så bråkande og masete. Og så kjempesjarmerande. Det at Fuglevik Urstads Masekopp er så superenergisk med så mykje overpositiv, sprø energi gjev Neikob spelerom på den andre sida av skalaen. Det blir rom til Neikobs tunge tankar og tvil på seg sjølv. Oppsetjinga er vellukka balansert.

Å finne seg sjølv

Neikob vil ikkje vere spesiell, han vil vere som alle andre. Jakob som ikkje kan seie «nei» blir sjølvsagt med Neikob på leiting etter ny identitet. Men kven er «alle andre»? Her er det Jonas Fuglevik Urstad som speler alle kandidatane venene møter. Er «alle andre» den gamle dama som stavrar seg av garde med to stokkar? Nei, ho er berre seg sjølv, flirer ho. Er det den macho bussjåføren? Ja! Til det viser seg at han ikkje er «alle andre», men Alejandro – ein artig og framifrå scene. Venene leiter i havet. Her kan det sjå ut som dei slit litt teknisk med ein noko uvillig fjernstyrt hai som det ser ut til helst vil symje sine eigne vegar på premieren. Kanskje kunne scenerommet ha vore meir utvikla her. Når dei to venene leiter etter «alle andre» i verdsrommet  er det ei discokule som lagar stjerner. Kanskje kunne dette rommet òg vore litt meir fantasifullt, sjølv om oppsetjingane på scene 3 stort sett alltid driv med gjenbruk når det gjeld scenografi.

Å vere nokon

Til slutt kjem dei fram til planeten Uno, her finst ein klonemaskin som gjer alle like. Perfekt for Neikob. Her blir han ein robot som alle dei andre på denne planeten. Men slik kan det jo ikkje vere. Jakob som så villig og naivt har gått med på at venen skulle realisere seg sjølv ved å miste seg sjølv får Masekopp med seg for å få Neikob til å bli seg sjølv att. Og Masekopp ordnar opp: Du kan få til alt berre du masar nok! seier Masekopp og reddar dagen. Bodskapen er klassisk for didaktiske songar, bøker og skodespel for barn: du er unik, «du har no’ som ingen andre har, ingen er som deg». Dette er noko ein jobbar mykje med i barnehagar og skoler. Og det sluttar aldri å bli viktig å fremje mangfald, toleranse og demokrati.

Teaterglede

I starten av framsyninga er publikum stille og tilbakehaldne. Ungane sit saman med vaksne i familien og ikkje saman med venene sine slik dei gjer i skole- og barnehagen. Det at vi sit meir for oss sjølve med avstand mellom oss kan òg vere årsaka til at ungane er litt stille. Men etter kvart kjem ungane med nokre kommentarar til det som skjer på scenen: dei er med.

Jakob og Neikob og Alle Andre er blitt godt teater. Spelegleda til dei tre skodespelarane er smittande og herleg. Kostymane understrekar personlegdomen til karakterane og scenografien fungerer stort sett godt. Dramaturgien og regien er effektiv og presis. Musikken som er komponert av Øyvind Osmo Eriksen skapar heilskap og driv – ja, verkeleg teaterglede. Det er berre å ta med seg eit barn eller nokon og kome seg i teateret att!

Oslo Nye Teater: Dennis Kelly: GIRLS & BOYS

elinlindberg8

Publisert på shakespearetidsskrift.no juni 2020

Teateranmeldelse: Girls & Boys er et ubehagelig stykke | Mona Levin

Rått og brutalt

Med stykket Girls & Boys av Dennis Kelly løfter Oslo Nye Teater fram det dystre temaet familiedrap utført av menn. Stine Fevik gjør en strålende skuespillerjobb, regien er ved Lena Endre.

Av Elin Lindberg

Dennis Kelly: GIRLS & BOYS

Oversatt av Lars Håkon Holstad Berge

Regi: Lena Endre

Scenografi: Peder Freiij

Kostymedesign: Ann Bonander Looft

Lysdesg: Phillip Isaksen

 Maskeansvarlig: Ida Frithioff

Dramaturg: Ilene Sørbøe

Oslo Nye Teater, hovedscenen, 10.juni 2020

Et viktig tema i dette stykket er menn som utøver vold. Gjennom den kvinnelige skuespilleren får vi en fortelling om et patriarkalsk samfunn i oppløsning. Den litt enkle oppdelinga av verden i to kjønn – jenter og gutter – girls and boys, speiler nok ikke måten vi tenker og diskuterer kjønn i dag, uten at jeg skal gå i dybden på dette her. I Girls & Boys er det en stereotypisk kjønnsdeling av verden, en deling som nok hører mer til i en britisk virkelighet enn i en norsk. Stine Feviks tøffe spillestil gjør at stykket allikevel tåler løftet inn i norske forhold.

Mørk satire

Dramatikeren Dennis Kelly sa i et intervju med The Guardian at stykket bare har to aktører: Kvinnen og publikum. Det er i slekt med 90-tallets in-yer-face-theatre. Spillet er stort sett hele tiden frontalt. Fevik stiller av og til spørsmål til publikum, uten at hun krever andre svar enn et nikk, men det fungerer for å holde oss fanget og på alerten. Hun spiller på en konfronterende måte og hun konfronterer oss gjennom fortellingen med et alvorlig samfunnsproblem: menns vold i familierelasjoner. Stykket har mye mørk humor og sterk satire. Dette fungerer her som overlevelsesstrategier både for individet og samfunnet.

Klassesamfunn

Den navnløse kvinnen i stykket (Stine Fevik) forteller sin livshistorie til oss. Eller hun starter der hun møter ham som blir far til hennes barn. Vi aner at hun kommer fra arbeiderklassen eller lavere middelklasse. Det britiske samfunnet er jo enda mer klassedelt enn vårt norske og skillelinjene mellom klassene er skarpere. Kvinnen forteller at hun sa opp jobben sin og kom seg ut av en livsperiode hun brukte til å «drikke, dope og hore». Det er mulig at dette skal understreke hennes frigjorte livsførsel, men begrepet «horete» skurrer litt. Kaller en kvinne som fester mye og har mange sexpartnere seg selv for «hore»?

Hun og han

Kvinnen reiser på tur alene. Her skinner det også igjennom en stereotypisk måte å se på kvinner på. Hun er opptatt av at hun ikke skal settes i bås når hun er ute og reiser på egen hånd. Blikket hun bruker når hun karakteriserer disse båsene, på et noe forfengelig, satirisk-ironisk vis, er tydelig mannlig:

Jeg reiste i Europa fordi jeg tenkte at i India eller Thailand så ville folk

gjennomskuet at jeg var for gammel til å ta et friår, og da ville jeg blitt sett

på som en av de som er på en slags livs-flukt, du vet: samfunns-tapere,

skilsmisse-ofre, narkomane, sekt-overlevere, sex-overgripere og – de

verste – de som ikke aner hva de skal gjøre med livene sine.

Hun møter mannen sin på en flyplass i Napoli. Det er samme sted som dramatikeren startet å skrive på Girls & Boys. Her får vi en scene som står som en manns våte drøm. Mannen som står foran kvinnen i den lange og saktegående køen for å få gå om bord i et fly, får nemlig oppmerksomheten til to smellvakre, kvinnelige modeller. De er ute etter å få ham til å hjelpe seg med å snike i den lange køen. Mannen får muligheten til å avvise disse to skjønnhetene som er ute etter å utnytte ham. Dette blir et frempek mot hvilke krefter mannen står overfor.

Godt oppbygd tekst

Stykket er mesterlig bygd opp. Fortellingen er kjapt og effektivt fortalt. Den er godt tilhugd og presis. Det samme kan man si om Lena Endres regi. Den er enkel og presis og lar teksten få komme til sin rett. Det er mange frempek i teksten om voldshandlinger som skal skje, men verken Fevik eller regien rusher fortellingen. Vi er til stede i øyeblikkene som bygger historien opp.

Livet til hun og han går fint. De har det bra. De får to barn sammen. Hun blir mer og mer vellykka i jobben sin som filmprodusent, mens det går ikke så bra for ham etter hvert: bedriften hans går konkurs. Dette blir et vendepunkt.

Tap av kontroll

Når Medea i Evripides’ stykke dreper sine barn kan det, slik Lena Endre skriver i programmet, være det psykologer kaller et «utvidet selvmord». Hun har mistet kontrollen når barna hennes tas fra henne. Mannen i Girls & Boys opplever at skilsmissen tar barna fra ham. Han har mistet alt: bedriften, kona og barna. Han har mistet kontrollen. Han er ikke lenger den sterkeste. Her kommer stykket med en god og presis samfunnsanalyse bygd på etterrettelige fakta om det at fedre dreper sine barn dessverre er et økende samfunnsproblem: «Og selve fenomenet familieutslettelse blir mer og mer vanlig; antallet er doblet siden 2000. Det er nesten alltid menn». Et meget godt grep er at kvinnen i stykket selv jobber som produsent for filmer om nettopp overgrep som skjer i samfunnet.

Svak oversettelse

Det eneste å sette fingeren på i denne oppsetninga, er oversettelsen. Her det er dessverre litt for mange anglisismer til at språket flyter slik det burde kunne gjøre. Noen eksempler er upresise formuleringer som: «businessen hans hadde truffet en bølgedal», «å overkomme dette uoverkommelige problemet» og «ikke døm meg». Det kommer til å høres ut som det språket unge mennesker som har sett svært mange tv-serier og bare forholder seg engelsk språk på sosiale medier, snakker. Det blir ikke helt troverdig når det legges i munnen på en voksen kvinne.

Sterkt og sårt

Forestillinga blir uansett stående som absolutt vellykka. Feviks skuespillerprestasjon er i mesterklasse. Endres regi fungerer fint. Scenografien fungerer også greit. Fevik starter i en hvit boks som blir et rom i scenerommet og fortsetter i en stilisert stue. Stykket løfter fram en viktig tematikk rundt en patriarkalsk samfunnsstruktur. Og det løfter fram det dessverre tragiske faktumet at familievold utført av menn ikke er uvanlig.