Blog

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Det tredje språket

En utørstelig elv – det er erotikkens poesi!

Et intervju med Henriette Pedersen og Pernille Mercury Lindstad.

Tekst: Elin Lindberg

Koreografen Henriette Pedersen har de siste tjue årene arbeidet i skjæringsfeltet mellom dans, billedkunst og teater. I de seneste verkene hennes har hun også arbeidet i møtet med tekst. I produksjonen Madam samarbeider hun med dramatiker Pernille Mercury Lindstad. Det er Gustave Flauberts ikoniske roman Madame Bovary som er utgangspunktet for Lindstads scenetekst Madam.

Henriette Pedersen har etablert seg som en av de aller viktigste og mest spennende koreografene i Skandinavia. Hun har i flere av prosjektene sine utfordret rådende kjønnskonvensjoner. I arbeidene sine har hun ofte utforsket det som er blitt sett på som skitne, uanstendige og undertrykte sider ved seksualiteten. Uttrykket hennes er kraftfullt og ekspressivt – det er kanskje grunnen til at hun ved flere anledninger er blitt hengt ut av Sløseriombudsmannen.

Pernille Mercury Lindstad er regissør, manusforfatter og kunstnerisk leder for den tverrkunstneriske plattformen Whitelight Theater F. Hun er utdannet teaterregissør fra Stockholms dramatiska högskola. Hun debuterte med stykket Fra smør til margarin. Stykket Odysseen – en indre og ytre reise ble skrevet i 2018.

Henriette Pedersen og kompaniet hennes Nartmanstiftelsen har kontor på Rosenhoff i Oslo. Det er i dette trivelige, lyse rommet vi møtes for å snakke om Madam.

• Hvorfor Flaubert?

Henriette Pedersen: Jeg leste boken til Sara Danius (Sidenkatedralen: och andra texter) der har hun et essay om mat. Hun skriver om sukker og kommer innom arsenikkdøden til Madame Bovary. Det førte til forprosjekt med Håkon Matias Vassvik og Pernille Mercury Lindstad. Vi gravde oss rundt i materialet for å se om dette kunne bli en forestilling.

Sukker kommer opp flere ganger i Flauberts roman fra 1857. Tjenestepiken stjeler sukker som hun koser seg med på kammerset om natta. Men Emma – Madame Bovary selv – nøyer seg ikke med sukker, hun tar en neve av det hvite pulveret arsenikk for å gjøre ende på det hun opplever som et tomt og meningsløst liv. Doktorfruen Emma har forsøkt å finne mening gjennom å få seg elskere og skaffe seg luksuriøse ting, men det fører bare til at hun ødelegger både seg selv og familien sin.

• Når startet dere å jobbe med prosjektet?

Pernille Mercury Lindstad: Det var før pesten. I desember 2019 og januar 2020. Jeg syntes boka til Flaubert var kjedelig da jeg leste den da.

• Hvorfor?

PML: Den handler jo ikke om noen ting.

HP: Det er mye beskrivende – fesjå og sånn.

PML: Men det blir interessant etter hvert. Hvordan kunne vi oversette til vår egen tid at det handler om ingenting. Selvmordet var også interessant, og Flauberts liv var spennende. Faen, han var ikke så dum, selv om han var kaksig – ja, han ser ned på folk og sånn. Det er det Flaubert gjør. Det er kjedelig, men også komisk – og ganske dust. Han ler av alle folk, han er helt selvisolert. Det er interessant å gå gjennom hva som er kjernen til dette mennesket, denne kvinnen Emma. Hva skjer med et menneske som sitter i et fengsel av drømmer? Hun er satt ut i samfunnsstrukturens vilje. Samfunnet har foret henne med drømmer, hun er et produkt av samfunnet.

HP: Flaubert ser på seg selv som Emma Bovary. Og Ibsen, Strindberg – de har lest Flaubert. Og de har sett på forestillingene til nevrologen Jean-Martin Charcot – han forska på hysteri. Kvinnen var forskningsobjektet. Charcot mente at det var en perfekt måte å utføre dette hysteriet på. Den beste kvinnelige pasienten ble valgt for å utføre det perfekte hysteriets fire faser: den epileptoide fasen, klovnefasen, pasjonsfasen og til slutt delirium. Disse forestillingene var veldig populære i kunstnerkretser, her var alle menn.

Henriette Pedersen har tidligere undersøkt temaet hysteri grundig scenisk med trilogien Animal Magnetism (2009-2011). Tråden tas på et vis opp igjen med Madam.

• Så dette hysteriet ble på en måte satt opp som en slags koreografert dans av Charcot?

HP: Ja, og disse kvinnene var ofte ansatt på Pigalle – Pigalle i Paris som på 1800-tallet var kjent for cabaretscenen Molin Rouge, men også for sine bordeller. Det finnes flere forskere som mener dramaturgien til Emma i boken er tett knyttet opp mot det perfekte hysteriet.

PML: Emma dør på maks – katarsis ligger i orgasmen.

Det interessante med Emma er hvordan hun utvikler seg, hvordan hun etter hvert blir mer vulgær i uttrykket. Er det derfor mennene begjærer henne, eller er det bare fordi hun er et lett bytte? Det er uansett en tragedie. Vi har gått tett inn på Emma i dette arbeidet, helt uten skam. Vi er opptatt av det folkelige som Flaubert, av porno og hvordan disse tekstene er bygd opp.

HP: Vi tar det på det største alvor. Vi har laget buskis – en enorm sjangerblanding. Vi har ledd, men tatt det på det dypeste alvor!

PML: Hvordan er man kjedelig for eksempel? Det er jo høy humor. Det at Charles, Emmas mann, er så god til å huske navn – Emma dør jo av kjedsomhet over dette.

HP: Ja, han er jo dum også.

PML: Mer naiv.

HP: Ja, han vil det beste.

PML: Og han vil at Emma skal bli stolt av ham.

HP: Når jeg leste Pernilles manusutkast første gang lo jeg så mye – Pernille har så god timing.

• Ligger det i språket?

HP: Ja.

PML: Jeg er interessert i å se hvordan språkene våre møtes mot et felles mål.

• Du har sagt at du har lest Historien om øyet av Georges Bataille i forbindelse med arbeidet med denne teksten, Pernille – har Bataille noe å gjøre med hvordan språket ditt har utviklet seg her?

PML: Ja, kanskje med det å utvide språkuniverset, og med å ikke være redd for perversiteten i språket. Absurdismen hos Bataille har også vært viktig. Og å finne den tredje vegen… Det å skrive om erotikk, eller pornografi, blir fort pinlig. Man spør seg hele tiden om hvordan man skal klare å stå i det.

HP: Ja, det er flaut og banalt.

PML: Det er betente ord som skal males i lange fraser. Og man prøver å gå inn i hva det er folk tenker. Man blir ikke spesielt kåt av det.

HP: Si ikke det! Vi har ikke møtt publikum ennå!

PML: Ja, det er jo en drøm at alle skal bli kåte (latter), men det er jo ikke erotisk i den forstand.

• Hva er erotikk da?

PML: Det har jeg tenkt mye på. Kanskje det er et skjult språk – en tension – noe … alt er jo sagt og gjort. Erotikk er noe som du ikke helt ser, som å se igjennom et slør eller en drøm.

De månedene du er dødelig på grensen til galskap forelsket, for de som har opplevd dette… og det skal jo litt til, det vil si at det skal vanvittig vakker poesi til for å beskrive Erotikken. Porno er rett på sak. Mainstream-porno, porn hub, fast fucking.. og så videre, er fryktelig… 

Men heldigvis er det mennesker som jobber med å forandre porno til en mer positiv opplevelse/skole, kanskje en av de viktigste er den svenske regissøren Erika Lust. Men gudene vet hva folk tenner på! Erotikk og porno er uansett forskjellig.

Vår Emma vandrer nok litt i XXX porn hub-landskapet ennå dessverre…

Erotikk er et lite silkelaken på naken hud og ikke at noen kommer og roper: «Knull meg i fitta!»

HP: Men vi prøver ikke å legge skjul på det vulgære.

PML: Dette er et pluss møter pluss.

• Maksimalisme altså?

PML og HP: Ja.

HP: Nå er det en stund siden vi starta prosessen. Vi har jo ikke hatt premiere. Vi har bare kunnet invitere sju personer inn tidligere. Og dette var noen som ikke hadde vært ute blant folk på mange måneder så jeg er usikker på hvordan det går. Det er ikke blitt teater ennå – det er møtet med publikum som er teater.

PML: Det er bare et par superproffe folk som har sett det.

HP: Det er veldig spesielt.

PML: Ja, hva hadde dette gjort med en hel fullsatt sal? Det skal uansett mye til for å sjokkere med denne type språk og denne type uttrykk.

• Hva slags uttrykk?

HP: Jeg er ikke akkurat subtil i mitt uttrykk. Jeg er vulgær – nei, jeg liker mye, mye. Mye kostymer, intensitet, storm, mye. Tilstand – jeg vil være i en tilstand lenge.

• Ja, dette er jo noe du har arbeidet med i mange av verkene dine – for eksempel i Riding romance 3 som hadde en tilstand av voldsom intensitet. I denne forestillinga som opplevdes som en undersøkelse av Rødhette og de seksuelle konnotasjonene som følger med dette eventyret, kom publikum nærmest i en slags transetilstand gjennom aktøren Kristine Karåla Ørens lange og utmattende dans og dj Olanskiis massive musikk.

PML: Skuespillerne i Madam blir dødsslitne.

HP: Det er ikke mulig å gjennomføre dette arbeidet i mer enn 1 time og 10 min, selv om skuespillerne er i kjempegod fysisk form.

• Hvorfor har du valgt å jobbe med akkurat Hildur Kristinsdottir, Håkon Matias Vassvik og Kjersti Aas Stenby i dette prosjektet?

HP: Jeg har hatt kjempelyst til å jobbe med Håkon igjen etter vårt første samarbeid i Almost Nothing. Han er fysisk, nysgjerrig og utforskende. Jeg er blitt mer opptatt av å utforske tekst. Og det er veldig spennende å jobbe med Hildur og Kjersti for første gang – begge er veldig fysisk tilgjengelige og har stor intensitet. Det som er interessant er hva som skjer med tekst i møte med et fysisk uttrykk.

• Ja, hva skjer?

HP: Det jeg prøver å oppnå er at både tekst og kropp skal få leve, men at de ikke skal skape det samme.

PML: De kan jobbe motsatt, uten at teksten skal dø av det.

HP: Det er en interessant balansegang, det er interessant å se hva man dveler ved.

PML: Her kan det jo være en fare med pluss og pluss. Dramaturgen Oda Radoor har bearbeidet manuset. De har prøvd seg fram til hva som skal være med.

• Hvordan tenker dere rundt dramaturgien her?

HP: Dramaturgien skal gå som en trompet – rett fram. Det er en hysterie-dramaturgi.

• Kan du beskrive?

HP: Hvordan skal man kutte ned uten å miste noe? Vi vil beholde grunnfølelsen. Teksten krever jo en viss mengde for å fungere. Hysterie-dramaturgi.. (latter) Hva skal vi si.. Ofte er det vind i en scene – en bølge – så er det småbølger – alt handler om tilstand. Det handler om å øke, ikke miste. Bare øke – og tillate at det hele transformeres hos hver enkelt tilskuer

PML: Du har jo vært opptatt av film.

HP: Nei, jeg er ikke opptatt av film her. Grunnprinsippet mitt er at aktørene og publikum skal møtes fysisk. Teateret finnes ikke før vi alle møtes i samme rom. Jeg mener at det som skjer nå, det at alt skal digitaliseres, er en grov feil. Det er for enkelt å tro at teater kan erstattes med å filme det for så å se det på skjerm. Det koster jo med reelle forestillinger, men det må det bare gjøre! Det koster også å avlyse, ikke bare kroner. Men vi må ha respekt for alle elementene i verket og i hele teater-maskineriet.

• Bataille sier jo også noe om dette – at erfaringen må være fysisk.

PML: Ja, det er jo dette som er styrken ved scenekunst. At det er en fysisk erfaring.

PML: Jeg så Madame Bovary på Den Nationale Scene i Bergen. Det var interessant, men de hadde satt opp Flauberts bok veldig teksttro. Vi har prøvd å finne kjernematerialet i boken og hente fram det ulykkelige rovdyret.

• Det ulykkelige rovdyret – er det Emma Bovary?

PML: Ja, men hun er også veldig morsom. Det er å se seg selv som ukontrollert. Vår Emma er skamløs. Hun bryr seg ikke om at bygda ser at hun er sulten.

• Hos Flaubert mister hun vel etter hvert skamfølelsen.

PML: Emma oppdras jo ordentlig. Vi har tatt med klosterskolen hun gikk på.

• Ja, du skriver om nonnerumpene.

PML: Kvinners lyst fra tidlig alder er fortsatt tabu – det at jentebarn kan være kåte.

HP: Tusvik og Tønne hadde jo en russelåt som de fikk mye bråk med, hvor budskapet er noe slik som: «Slikk meg i fitta nå!»

• Kvinners seksualitet er noe du har jobba med i verkene dine mange år, Henriette.

HP: Mange vil si at jeg har jobba mer med det «mannlige geni». Jeg har jobba med det mannlige hysteriet i Animal Magnetism 1. Og både i Romance-trilogien med Caspar David Friedrich og i PEER/BITCH via Henrik Ibsen, samt i verket om Händel.

PML: Det handler mest om språket. Det kvinnelige seksuelle språket. Det er kjempegøy, ekstravulgært. Jeg husker da jeg var liten og sa «fitte» og de voksne reagerte sterkt og spurte: «Hva holder du på med?» – for gutta var det helt greit å bruke et sånt språk. Min generasjon er jo vant til dette språket, men det er fortsatt ikke akseptert i samfunnet ellers.

HP: Bare hvis du er nordlending?

EL: Dette at nordlendinger banner så mye og slenger om seg med kjønnslig språk er en fryktelig seiglivet stereotypi. Dessverre en stereotypi som mange nordlendinger selv elsker å dyrke. Og det gjelder vel uansett bare om du er nordlending og mann. Men det ligger noe interessant i språket her, ikke i vulgære ord, men i en lek med språket, et spill. Folkelig dialog på nordnorsk kan av og til være som et spill, eller en kamp – og den kan ofte ha seksuelle undertoner. Et problem er at det seksuelle i underteksten favoriserer mannlig – og nokså konservativ – seksualitet.

PML: Når vi som jobber med produksjonen ser Emma på scenen reagerer vi med: «Gud! At hun sier det!»

HP: Og: «Hva er det hun gjør?»

PML: Jeg hadde ikke turt å vise dette fram for mine foreldre! Jeg husker da jeg leste Uten en tråd på toget. Jeg var redd for at folk rundt meg så hva jeg leste. Og jeg tenkte at dette skal vi òg tørre å gjøre. Mykle og gutta skrev et stort, nakent språk. Nå må vi også gjøre det! Og hva er det igjen? Uten en tråd – eller Lolita – peker på å skrive ut den kåtskapen med et enda drøyere språk. Interessen i å forske i det perverterte språket kommer på bakgrunn av Flaubert. Og hva er det? Er det bare folkelig? Kan man få poesi i det? Det er så ladet.

HP: Eller kan man få rytme inn i det?

• Er det rå språket vanskelig å gjøre til noe annet enn pornografi?

PML: Det er vanskelig å gjøre vakkert replikker som: «Jeg ser du har ståpikk», «ta meg bakfra», «kan jeg suge på puppene dine?» Det er et veldig upoetisk og direkte språk. Veldig konkret. Som å si: «Jeg vil spise. Maten var god», eller: «Oi, det var deilig».

Det erotiske språket er mer på «utsiden» – da blir man mer nysgjerrig. Det er jo for eksempel ikke så erotisk hvis alle går rundt og er nakne som på en nudiststrand. Jobben ligger i å visualisere det som et interiør eller et landskap, det er ofte vanskelig med det norske språket.

HP: Man kommer unna med mer på svensk. Vi har jo begge studert i Stockholm og kjenner språket og kulturen der.

PML: Mitt inntrykk er at man våger å være mer i klisjeene i det svenske språket – man kan le bort klisjeene. Men vi mennesker lever jo i klisjeer: død, kjærlighet – og: «Nei, nå er pappa full». Derfor er det viktig å håndtere det med et alvor.

– Det folkelige språket?

PML: Da vandrer man til det tyste språket igjen – det er jo også et nordisk språk – tenk på det uttrykksfulle finske, tyste språket! I det språket blir det virkelig en ladning av ordet.

HP: Alle scenene til Emma er folkelige i forestillingen vår. Eller det er enkelt og folkelig til tider – men hysteriet er vel kanskje mindre folkelig.

– Altså ideen om hysteri er kunstgjort eller konstruert som en forestilling?

HP: Ja, noe sånt.

PML: Det blir interessant å se det med publikum – tåler man det?

HP: Vi må tørre å stå i det at vi ikke vet hvor det lander. Vi satser på at de blir kåte.

(Latter.)

PML: Det kan hende at noen blir irritert.

HP: Noen vil kanskje synes at det bare er tull, det er en nærliggende reaksjon. Noen går jo alltid fra mine forestillinger – de har kanskje ikke likt det. Men de som følger kunstnerskapet mitt, får forventningene tilfredsstilt tror jeg.

PML: Det er interessant å se om noen blir strenge. Om de spør: «Prøver du å sjokkere oss?» Det må vi tørre å stå i. Vi har forsket i dette på en meget seriøs måte. Og det er jo ikke åpen sex, men det seksuelle er i uttrykk og språk. De ser jo ikke på hverandre engang! De snakker bare ut fra sitt eget hode.

HP: Alle karakterene kjører sitt eget løp – bortsett fra ungen til Emma som ender med å jobbe på et spinneri, fattig og oversett.

PML: Det er samfunnet som er morderen her. Samfunnet krever jo at alle skal ha barn!

HP: …sa de to barnløse.

HP: Mye av det fysiske arbeidet i forestillinga består jo i at de bare står og står og ikke kommer i gang med å danse, de får ikke utløsning.

– Ingen bøtter med «sæd» som slenges ut på scenen i dette verket som i stykket om Händel?

HP: Nei, det er ingen utløsning på scenen, bare død.

PML: Det er ulykken i dette – at man aldri får komme.

– Hva tenkere dere om dette bulimiske i materialet?

HP: Det handler om at man aldri får fylt hølet her, man får aldri fylt tomrommet. Emma må ha masse sex, hun skriker at hun kommer hele tiden.

PML: Det gjelder å fylle på med mer og mer. En utørstelig[TB1] [EL2]  elv – det er erotikkens poesi!

• Kan vi kalle det en bulimisk koreografi?

HP: Nå blir jeg redd for å støte dem med spiseforstyrrelse. Jeg kommer jo fra balletten, så jeg kjenner mange av dem. Det er nok mer det at vi jobber med kroppen i møte med teksten. Vi leter etter hvordan vi kan påvirke teksten fysisk – hvordan kan vi jobbe med spenningen som oppstår. Skuespillerne slapper aldri av under forestillingen – det er alltid, alltid spenning av noe slag.

PML: Bulimien er jo interessant i forhold til kapitalismen. Så lenge det handler om penger da er det mer mer mer. Nyliberalisme er ordet for bulimi. Det er jo kjøpmannen som dreper Emma.

• Ja, han som ironisk nok heter L’heureux – «den lykkelige» på fransk. Vil det si at stykket deres er politisk?

PML: Ja, det vil jeg si – gjennom sin form er dette arbeidet politisk, men det viktigste er «det tredje språket» som oppstår.

• Vi dere si at dette er et feministisk prosjekt?

PML: Det språket som oppstår når vi jobber med dette er det interessante. Jeg har ikke så mye til overs for grupper og båser. Jeg tror på mennesket. Og feminisme er jo uansett fremtiden, om vi skal overleve som mennesker.

HP: Jeg har alltid jobba innenfor det queere landskapet. Det er det naturlige for meg, det er min norm, det er ikke noe jeg vil løfte fram, jeg gjør ikke prosjekt på bakgrunn av feminisme, det er ikke et konsept.

PML: Det handler mer om frihet og likhet generelt. Kvinner som har levd lenger enn meg, vil tenke at dette er bra, men at det ikke er noe nytt at man jobber med denne tematikken. Men kanskje de vil tenke at: «Faen, dette språket har ikke mange chicks brukt før!»

HP: Helt enig.

PML: Vi blir jo ikke satt i fengsel for dette – ikke ennå. Sylvi Listhaug kan kanskje komme og vifte over oss med sitt enorme u-kristne kors. Det hadde vært interessant å se hva som ville skjedd med smilet hennes… hadde hun klart og holde maska? Hun er jo så «folkelig». Hun misbruker jo et normativt konsept, forkler seg som en flott kvinne, en mor, og hun spiller på doble ting – en skummel, skummel retorikk som taler til folket? Lurer folket?  For hvor forvirret blir du ikke av en person som smiler varmt til deg og samtidig forteller deg at: «Du må dessverre dø».

• Til dette med kjønn – tror dere at de som er yngre enn dere, ungdommer og unge voksne, ser annerledes på kjønn enn dere?

HP: Det håper jeg da. Jeg håper på et annet språk. Det er nok en mer naturlig fluiditet i kjønn i dag, det er ikke like problematisert. Det er ikke tabu å være queer. Det er nok en mildere generasjon som kommer, en generasjon uten så mye skyld og skam.

PML: Det blir spennende å se hvor deres stress ligger.

• Kanskje Madam kan vises som skoleforestilling?

HP: (Latter.) Da hadde vi nok fått stress med lærere og foreldre.

PML: Man kan se den når man er moden nok til å vandre inn i det – vi forsker jo i dette fordi vi kan noe om det. Vi vil jo ikke ødelegge drømmene til folk.

• Kunne Madam vært satt opp på Nationaltheatret?

PML: Det kjennes nok tryggere å gå i Nationaltheatret enn på Black Box for mange, men det hadde vært mye kulere om vi fikk spille der. Man må lære seg opp som publikum. Man må lære kultur. I Sverige er det litt annerledes. De ser mer mot Tyskland og har referanser til det tyske teatret. Kulturdepartementet bør løfte opp mer av den veldig interessante kunsten som skjer utenfor institusjonene i Norge – den uredde kunsten. Vi har mulighet til å komme langt her.

• Vi må snakke litt om dysleksi og og/å-feil. Pernille, du har dysleksi og publiserer tekster med masse skrivefeil – hva tenker dere om det?

HP: Det er helt topp! Det skaper liv.

PML: Ny poesi!

HP: Jeg har ikke tenkt noe på det. Vi skal gi ut en samling med erotiske noveller i forbindelse med Madam. Store bokstaver og skrivefeil fyller inn liv i teksten her.

PML: I offentlig språk blir jo det dyslektiske språket tatt som slurv, og dysleksien har vært en veldig skam. Men etter at jeg har sluttet å skamme meg, oppstår det energi og rytme som jeg ikke har sperre på. Jeg ser på skrivefeilene som kvalitet, jeg har snudd forventningene – folk får ta det som det er. Det er et språk for poesi og dramatikk. Men jeg får angst når jeg skal skrive søknader.

• Men igjen: Hvorfor Madame Bovary nå?

HP: Da jeg sa at vi skulle jobbe med Madame Bovary til sjefen på Black Box teater, Anne-Cécile Sibué-Birkeland – hun er jo fransk – reagerte hun med: «Hvorfor det?» Flaubert er jo pensum på franske skoler og kanskje sett på som støvete. Men det er morsomt at dette dukker opp flere steder nå. Teksten sier noe veldig ufiltrert om kvinner. Det å se på en annen tid på avstand gir en noe å suge på i vår egen tid.

• I oppsetninga i Bergen var forbrukerfokuset tematisert.

HP: Det er litt kjedelig. Det er mye morsommere med vognsexen.

PML: Det er interessant å kjenne hva ting er, kjenne på utfordringa ved å hoppe inn i enorme verk.

• Du har tidligere hoppet inn i det enorme verket Odysseen – det virker som det å hoppe inn i enorme verk er det du gjør?

PML: Ja, det å gjøre det helt ærlig er det jeg gjør. Jeg går inn i det og leser meg opp. Jeg er ikke redd når jeg går inn. Jeg er interessert – hvordan ser dette ut i vår tid? Funker det, eller er det passé? Vi lever jo så raskt.

HP: Med Animal Magnetism følte jeg at jeg var ti år for tidlig ute. Nå har vi kanskje truffet en bølge. Vi møter det bulimiske og det kapitalistiske.

PML: Nå har vi sittet og matet oss med mat, porno og tv – kanskje vi må lære litt av å sitte og drømme som Emma i en åker. Hun knuller seg bortover et landskap. Hun drømmer og rømmer – og hun rekker mye før hun dør.

Madam har premiere på Black Box teater 16.juni.

---

 [TB1]Mener hun utrøstelig eller umettelig?

 [EL2]Jeg tenker at det er mer umettelig, men jeg liker dette nyordet. Det er ganske poetisk og ja, mangetydig.

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Tett og sterkt

Kathrine Nedrejords Vi hjemløse er et lyddrama der vi kommer svært tett på en flyktningfamilie. Det korte dramaet er renskåret og effektivt formidlet. Dette er blitt meget godt lydteater.

Av Elin Lindberg

Kathrine Nedrejord: VI HJEMLØSE

Lyddrama produsert av Nationaltheatret i samarbeid med Filt

Regi: Kim Falck

Musikk og lyddesign: Sven Erga

Klipp: Tine Eide 

Lydtekniker: Cato Langnes

Produsent: Anne Gerd Grimsby Haarr

Prosjektleder: Peter Daatland

Manus- og regikonsulent: Eva Staaf

Urpremiere som podcast på Nationaltheaterets hjemmeside onsdag 13.01.2021

 

Kathrine Nedrejords Vi hjemløse skulle hatt urpremiere på Malersalen på Nationaltheatret 14.mars i fjor, men det satte pandemien en effektiv stopper for. Det var Torkil Sandsund som skulle ha regi på stykket. Et 20 minutter langt lyddrama kan kanskje virke som en mager alternativ løsning, men det oppleves som prisverdig at man allikevel får presentert en versjon av stykket i den situasjonen vi har nå.

 

Husdramatiker

Kathrine Nedrejord var husdramatiker på Nationaltheatret 2018-2020, nå er hun husdramatiker på Dramatikkens hus. Hun er forfatter og dramatiker med flere romaner og teaterstykker bak seg. For stykket Brent jord ble hun nominert til Ibsenprisen i 2016. Nedrejord er fra Kjøllefjord i Finnmark og har samisk bakgrunn. Flere av stykkene hennes tematiserer det samiske, blant annet stykket Internert (2016) som handler om fornorskninga av samene. Og i stykket Human zoo (2019) er utgangspunktet hvordan samer på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet ble sendt ut på turné til dyrehager i Europa og USA for å bli vist fram. Stykket hadde urpremiere i oktober 2019 og var et samarbeid mellom Beaivváš og Nationaltheatret. Nedrejord er nå bosatt i Paris.

 

Utenforskap

I arbeidet med De hjemløse har Nedrejord intervjuet flyktninger og ressurspersoner fra ulike fagfelt. I stykket møter vi en liten familie på fire som har flyktet fra krig, fengsling og utrygghet. Petronella Barker spiller Moren som jobbet som lærer i hjemlandet, Per Frisch spiller Faren som var soldat. Dattera blir spilt av Selome Emnetu. Sønnen og storebroren blir spilt av Kim Falck som også har regi på lyddramaet. Falck som sønnen (Gutten) har en fortellerfunksjon, det er et godt og effektivt grep. Stykket har en sirkelkomposisjon. Det starter og ender med en tragisk og dramatisk situasjon i det nye landet de har kommet til for å være trygge. Vi hører familien i en scene på flyet, der de er lettet over å unnslippe en livstruende situasjon. Familien får en leilighet i et trygt land. Landet har ikke noe navn, men det ligner på Norge. Nettopp dette navnløse og at familien ikke knyttes til et konkret sted forsterker følelsen av utenforskap og hjemløshet.

 

Nærhet

På tross av at personene i stykket ikke har navn, kommer vi nært inn på dem. De sliter alle med å forholde seg til minnene sine. De er traumatiserte. Minnene hjemsøker dem kontinuerlig. I det som kan virke som en slags versjon av Rorschach-testen, ser Gutten eksplosjoner og krigshendelser i mønsteret i gulvteppet. Når han jobber med å prøve å sovne teller han sauer. De skytes når de hopper over gjerdet. Han har tydelige traumer, men finner seg likevel godt til rette i det nye landet. Gjennom Gutten ser vi Moren. Hun opplever at læreren på norskkurset ser ned på henne. Hun gjentar til stadighet et fragment fra en scene fra en fengslingssituasjon: «Jeg måtte holde barnet hennes mens de kledde av henne». Dette er mennesker som har mye smertefull bagasje. Det kan hende at det nettopp er formidlingssituasjonen – det at vi sitter i ensomhet og hører dette lyddramaet gjennom øretelefoner – som gjør at dette oppleves spesielt nært.

 

Godt gjennomført

Produksjonen er ikke spesielt kompleks, men framstår som velgjort og effektiv. Det er fint at skuespillerne ikke drukner i effekter. Det gjør at stykkets karakterer kommer fint fram. En ting jeg stusset over en god stund mens jeg hørte lyddramaet, var at foreldre og barn snakker forskjellig dialekt. Barna snakker rogalandsdialekt og foreldrene snakker østnorsk dialekt. Jeg er svært opptatt av at det skal brukes dialekter fra hele landet i offentligheten, men her syntes jeg at det skurret litt i begynnelsen. Etter en stund, eller som de to barna i stykket blir mer og mer integrert i det nye landet, aksepterer jeg denne dialektforskjellen helt. Gutten og Jenta gjør det greit på skolen og får nye venner. De voksne blir derimot ikke integrert like raskt. Spesielt framstår det som om Moren lider under savn og hjemlengsel til et hjem som kanskje aldri vil finnes mer. Sett i denne konteksten blir det mer troverdig at barna får en annen dialekt enn foreldrene. De tar det språket som finnes på det stedet de kommer til og gjør det til sitt eget. De voksne makter ikke dette på samme måte og sliter mer med å finne sin plass.

 

Hvordan forholder vi oss?

Stykket skildrer livet til en flyktningfamilie som lever et liv som antakelig er svært forskjellig fra livene til de som kommer til å oppsøke og høre dette lyddramaet. Vi hører historien om «de andre». Og selv om dette oppleves aldri så nært, er det ikke sikkert det vil ha så mye innvirkning på hvordan vi i praksis forholder oss til mennesker med flyktningbakgrunn som vi møter på. Dette åpner opp et rom for refleksjon og for et visst ubehag. For vi vet at noe av det som truer vår velferdsverden slik vi kjenner den og vil ha den – noe av det farligste av alt – er nettopp dette utenforskapet. Men hvordan i svarte fanden kan vi gjøre noe med det?

 

 

 

 

 

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Sympatisk og omsorgsfullt

I UTOPIA – Et drømspel fra Tøyen samarbeider Solvang & Roel både med profesjonelle kunstnere og med ungdom fra Tøyen. Resultatet er blitt knakende godt og berørende teater.

Av Elin Lindberg

Solvang & Roel: UTOPIA – ET DRØMSPEL FRA TØYEN

Konsept og regi: Toril Solvang og Maja Roel

Produsent og koreograf: Maja Roel

Skapende utøvere: Henrik Hoff Vaagen, Maja Roel, Ibrahim Fazlic, Seda Witt, Renate Reinsve, Toril Solvang, Elisabeth Safari, Mariam Ghaffar, Yosef Adam, Mathilde Vagstein Omholt og Ilwad Ismail

Scenografi  og lysdesign: Fredrik Floen og Ingeborg Staxrud Olerud

Kostyme: Fredrik Floen

Komponist og musiker: Julian Skar

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Co-produksjon: Black Box Teater og Nationaltheatret

Spillested: Tøyen torg og et nærliggende høyhus, fredag 11.juni 2021

Dette er et stykke som minner meg på hva det er som gjør teater spesielt og hvorfor jeg liker det så godt. Vi opplever noe uventet, noe uforutsigbart og vi opplever det sammen med andre. Dette er ei stedsspesifikk forestilling – og den bruker stedet sitt, Tøyen, fint. Vi i publikum involveres, men ikke plagsomt mye. Vi føler oss ivaretatt.

Tøyen torg

Et nokså lite antall mennesker (10-12 stykker) møtes på Tøyen torg til fastsatt tid. Vi får en pose med et visir som vi skal ta på oss når vi får beskjed om det. Smittevernregler blir presentert. Så kommer en gruppe unge mennesker mot oss. De har kostymerte hoder – de bærer en slags hatter/hodepryd/oppsats laget av plast. En av aktørene snakker rolig til oss der vi står i en halvsirkel med korrekt avstand mellom oss. Han ber oss legge merke til ting rundt oss: «Se på bakeriet, legg merke til at agurken hos grønnsakshandleren koster 10 kroner stykket, se på blomstene som vaier i vinden og der kommer to menn med koffert som skal til Island». Teksten og måten den blir formidlet på, gjør at vi stresser ned. Vi tar oss tid til å ta inn akkurat stedet der vi er. Det hele er imøtekommende og vennlig.

Utopia

Vi blir bedt om å ta på plastvisirene vi har fått tildelt. De har et lag med gjennomsiktig rød plast utenpå selve plastvisiret. Visirene er laget i Kina og en liten kuriositet er at på bruksanvisningen på pakken står det: «Trekk det elektriske båndet bak nakken, slik at visiret er på panneområdet». Her skulle det nok stått «det elastiske båndet». Den ikke-intenderte skrivefeilen gir smått ubehagelige assosiasjoner. I grupper på tre får vi hver vår leder med plastoppsats på hodet. Verden, Tøyen, er blitt farget rød på grunn av plastdekket på visiret. Det gir assosiasjoner til science fiction-filmer – til utopiske eller dystopiske verdener. Det er et enkelt, men virkningsfullt grep for å skape en fremmedgjøringseffekt. Lederen vår fører oss rundt til inngangen av ei høyblokk. Hun forteller underveis at den tyrkiske butikken på hjørnet feirer 200-års jubileum i år og en gutt med magiske evner er født akkurat her, han jobber nå med diplomati og med å skape fred i verden. Vi ledes tekstlig inn i et Utopia på Tøyen – eller inn i et framtidsscenario. Lederen vår presenterer teksten rolig og med et sympatisk alvor.

Opp

Vi tar heisen, to og to, til 11.etasje. Spriting av hender blir som en del av et ritual, ikke lenger en hverdagslig hendelse. Nå har aktørene fått på seg mer kostymer. Det er biter av hvit presenning og mer plast som dekker kroppene. En og en blir vi ønsket velkommen inn. Vi blir tildelt hver vår «drømmealkove» – et lite rom under en høy stol av tre. Det lille rommet har dekke av hvit presenning og en liten pute å ligge på. Stolene med drømmealkovene under står på rekke vendt mot de store vinduene i denne toppetasjen. Vi blir bedt om å legge oss ned i alkoven, ta av visiret og lukke øynene. Alt er rolig. Ambient musikk fyller rommet. Etter hvert ber stemmer oss om å fokusere på forskjellige ting og tema – om å drømme og forsone oss med oss selv på et vis.

Ute, mot byen

Vi blir bedt om å klatre opp i trestolene. Aktørene jobber nå sammen i gruppe på takterrassen utenfor de store vinduene. De jobber skulpturelt med kroppen. De jobber samlet som om de var ett vesen, og de jobber med at en enkelt aktør danser utenfor gruppen. Teksten inneholder blant annet sitater, eller samplinger, fra August Strindbergs Et drömspel, og kanskje også Shakespeares Hamlet med: «Hva er et menneske?» Ja, hvem er vi her vi sitter høyt oppe i et hus på Tøyen i Oslo. Vi har fått mye tid til å ta inn stedet vi befinner oss på. Det at vi er i en gammel arbeiderbydel øst i Oslo som nå er preget av mangfold, farger opplevelsen av nået og av oss selv og vår tilstedeværelse i verden. Vi sanser denne bydelen. Vi blir en del av Tøyens historie. Dansen utenfor vinduene, den fragmenterte teksten og den ambiente musikken er dynamisk og til stede for akkurat oss.

Å bli beveget

Dansen og teksten foregår i sekvenser som følger på hverandre før vi blir bedt om å klatre ned fra stolene og følge etter en plastkledd leder. Vi blir ledet ut på takterrassen. Der blir vi stående ved siden av hverandre ved rekkverket og se ut på byen, en stemme leder blikket vårt. Nede på Tøyen torg danser noen plastkledde, de vinker til oss. Rolig på rekke, med mellomrom mellom oss, går vi en runde på terrassen rundt hele bygget, før vi fortsetter ned vindeltrappa fra 11.etasje og ned. Nettopp dette at vi på en slik måte deltar fysisk, gjør oss ekstra oppmerksomme på det fysiske i en teateropplevelse. Dette kunne man aldri opplevd i noen annen setting enn i en teaterhendelse som dette. Den rolige og varsomme måten aktørene har behandlet oss på, kjennes som omsorg. Vi blir beveget og berørt. Utopia betyr et ikke-sted, eller et perfekt sted. Her kobles vi kanskje på et drømmenes sted, men mest av alt kobles vi på selve stedet – både det rent fysiske stedet Tøyen og vårt eget indre sted.

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Riksteatrets versjon av det satiriske stykket Pang! av Marius von Mayenburg er velspilt og har sine sterke sider, men blir tidvis noe skravlete og sliter med å spisse satiren og budskapet sitt.

Av Elin Lindberg

Marius von Mayenburg: PANG!

Oversatt av Øyvind Berg

Regi: Peer Perez Øian

Scenografi: Olav Myrtvedt

Kostymedesign: Christina Lovery

Lysdesign: Kai Roger Hamn

Lyddesign og komponist: Gaute Tønder

Videodesign: Eilif Fjeld Teisbo

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Riksteatret, Oslo, lukket kritikervisning, 17.februar 2021

Marius von Mayenburg er knyttet til Schaubühne i Berlin som dramatiker, dramaturg, oversetter og regissør. Han har en lang produksjon bak seg og blir mye spilt. Gjennombruddet hans var Flammefjes (Feuergesicht) fra 1997. Stykket er satt opp flere ganger i Norge, blant annet på Nationaltheatret i 2001. Det var daværende teatersjef Eirik Stubø som introduserte Mayenburg i Norge med denne oppsetninga. Alexander Mørk-Eidem hadde regi. Flere av Mayenburgs stykker er spilt i Norge, blant andre Det kalde barnet (2003) og Martyrer (2016).

Det onde barnet

I flere av Mayenburgs stykker finner vi motivet «det onde barnet». Mayenburg er også oversetter og to år før han skrev Pang! (Peng! på tysk) oversatte han William Shakespeares Richard III. Det har kanskje vært med å farge hovedpersonen Rolf Pang (Olav Waastad). Han er manipulerende og maktsyk – et grusomt barn, men ikke uten sjarm. Han er på scenen i slåbrok og små, litt barnslige skinnsko når vi kommer inn i salen og han småsnakker med oss lett og uformelt. Han fungerer utmerket i rollen. I bakgrunnen spilles lett jazz. Han introduserer kameramannen Tom/Peiman (Peiman Azizpour) som filmer og agerer med gjennom stykket. Alt starter før Rolf Pang blir født. Foreldrene hans (Ida Klem og Espen Alknes) er naive, velmenende og håpløst lykkelige. Men Dr. Bauer (Rebekka Nystubakk) og søster Mechthild (Bartek Kaminski) forstår at ikke alt er som det skal, når ultralyd viser at lille Rolf kveler sin egen søster i magen til mor. Når han kommer ut, er han et kynisk og egoistisk monster, men foreldrene ser bare en søt, sjarmerende og svært intelligent gutt.

Turnévennlig

Scenerommet er turnévennlig. To store skjermer/flater står skrått mot hverandre. Det er mulig å åpne opp «vinduer» og «dører» i flatene som også benyttes til å vise livefilming. Alt er en del av et reality-show som streames. Midt på golvet står en rosa sofa og markerer stue/hjem. På siden av spilleplassen står et gammeldags Lundby dukkehus. Dukker som representerer karakterene blir spilt med og filmet her. Overgangene mellom skuespill og dukkespill er sømløse og fungerer godt. En video som blir vist på scenen er av et hus som står på en fjelltopp. På loftet er det gjemt unna gamle nazi-effekter. En bit av det vi forbinder med det groteske skiltet som sto over inngangen til konsentrasjonsleiren Auschwitz med «Arbeit macht frei» står i et hjørne. Alle stykkets effekter, innfall og karakterer er sydd fint sammen i Peer Perez Øians regi. Det er futt og fart og gode overganger. Noen steder oppleves det litt masete og bråkete, men det kler også stykket.

Tyskland

Det er ingen tvil om at stykket plasserer seg i Tyskland. Det er ikke gjort noe forsøk på å legge teksten til norske forhold i Øyvind Bergs ypperlige oversettelse. Her hintes det om besteforeldre som gravde ned lik i hagen og altså om en fortid det ikke bør graves i. Oppgjøret med krigshistorien er noe som fortsatt opptar mange tyskere, mange i Norge også, men ikke i like sterk grad. I Pang! behandles det satirisk, men treffer kanskje ikke så godt her. Det sparkes i mange retninger. Her er det den naive som skal hjelpe alle mishandlede kvinner ved å ta dem inn i sitt eget hus, men putter dem bare i kjelleren og lar dem dø og råtne der. Det er direktøren som tar pappaperm og kun skal konsentrere seg om barnet, men ender med å jobbe fra mobilen. Vi ser filmindustrien som mesker seg i historien til en kvinne som lever med en voldelig ektemann. Det blir greie sleivspark, men ikke mer.

Komisk talent

Det er ikke så ofte vi ler under visninga av stykket, til det er den for grovkornet og brutal, men det gjør vi, på tross av dette, i to av scenene med Bartek Kaminski i fokus. Han spiller Rolfs fiolinlærer Korsakov med en ypperlig komisk timing. Korsakov er brutalt ærlig og sier rett ut at Rolf er fullstendig talentløs. Finfint komisk kroppsspråk og bruk av østeuropeisk aksent understreker karakteren. Det ender i et brutalt blodbad der Rolf stikker ut øyet på fiolinlæreren med buen. Også som våpenhandler Schmeidel er Kaminski veldig god. Her er han en myk og vennlig mann med sørlandsdialekt som skal selge vidunderproduktet MGSB8 – et maskingevær. Herlig komikk med snert.

Ferdigtygd tematikk

Mayenburg skrev Pang! i 2017, visstnok i ren frustrasjon over at Donald Trump vant valget i USA. Rolf Pang er ikke Trump, men minner om ham på så mange vis. Scenografien viser på et tidspunkt Det ovale kontor, den amerikanske presidentens kontor. Det blir fryktelig overtydelig. Den ubehagelige overraskelsen, frustrasjonen, og raseriet over at Trump kom til makten speiles i stykket og tematikken fungerte sikkert svært godt under urpremieren på Schaubühne. Det er ikke det at det ikke fortsatt er viktig, men satiren rundt dette oppleves ikke som like presserende å få fram. Det er mulig vi er gått litt Trump-lei. Uansett kan det være greit å ta fram Raga Rockers-klassikeren «Er det ikke deilig å ha noen å hate».

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Alt er ett, ett er alt

Eirik Blekesaunes første verk under eget navn, Logos Pneuma, består av objekter, tekst, digital teknologi og mennesker. Det kunstige og det organiske, og det lekende og det kontrollerte, flyter sammen i et godt og dynamisk komponert verk.

Av Elin Lindberg

Eirik Blekesaune: LOGOS PNEUMA

Komponist og musiker: Espen Reinertsen

Dramatiker: Finn Iunker

Dramaturgi: Ine Therese Berg

Lys: Jean Vincent Kerebel

Utøvere: Marika Enstad, Jon Tombre, Øyvind Borgemoen Lyse

Black Box Teater, store sal, urpremiere 3.juni 2021

Eirik Blekesaune er en erfaren scenekunstner. Han har vært med i mange av Verdensteatrets produksjoner opp gjennom årene. I tillegg til å være musiker og kunstner er han utdannet dataprogrammerer. I Verdensteatrets produksjoner har han blant annet jobbet med å skape elektromekaniske skulpturer.

Objekt, lyd, mørke

Under åpningssekvensen skapes lyd fra en saksofon om til rop og ekko. Noe beveger seg i mørket på scenen. Lyset går langsomt opp. Det er to høye rektangulære objekter som danser. Objektene ligner på høye skap. Et menneske inni konstruksjonen styrer bevegelsen. Vi hører små knirk fra objektene som beveger seg. De er bygd av tre og har svarte forheng rundt seg som svinger i dansen. Knirkene integreres i den bearbeidede saksofonmusikken. Hender kommer til syne fra bak forhengene. Et menneske (Jon Tombre) kommer fram høyt inni den firkantede konstruksjonen.

Objekt, menneske, tekst

Et par steder i verket er Finn Iunkers scenetekst sidestilt med andre sceniske elementer, andre steder er teksten blandet inn i annen lyd og bevegelse slik at den kun framstår som lydfragmenter. Den første teksten som presenteres er en oppskrift på det bibelske brødet Esekielbrød. Det første som må gjøres, beretter aktøren Jon Tombre, er å samle og nøye bearbeide din egen avføring – den skal brukes til å steke det hellige brødet med. Teksten spiller på kontrasten mellom det skitne og det rene. «Esekiels bok» i Det Gamle Testamentet er noe av det mest psykedeliske vi har i verdenslitteraturen. Den inneholder vanvittige visjoner og nærmest science fiction-aktige bilder. Og samtidig altså noe så jordnært og organisk som et brød. Dette brødet er for øvrig blitt ganske populært i det siste og kan kjøpes flere steder. Det bibelske kommer også inn i arbeidet ved bruken av gesten eller håndbevegelsen som står for velsignelse i kristne ikoner (pekefinger og langfinger sammen, tommel til siden). Gesten blir en del av aktørenes fysiske bevegelsesmateriale. På en av sideveggene ved publikum henger det kopier av kristne ikoner med en Jesus-skikkelse på.

Dynamisk dramaturgi

Det sceniske har en dynamisk dramaturgi. Fra den søkende, åpnende og rolige starten på verket, går det etter hvert inn i en voldsom og dramatisk fysisk og lydlig sekvens. Sangen til Marika Enstad og Øyvind Borgemoen Lyse er wagnersk. Lyden er så høy at vi bruker øreproppene vi har fått tildelt ved inngangen, for å unngå hørselsskade og ubehag. Det piskes i golvet med pinner. En av aktørene bærer halvmaske. Lys, lyd og bevegelse gjør at sekvensen kjennes eksplosiv. Hintes det også her til Esekiel og de brutale, nærmest voldelige, religiøse visjonene?

Å balansere motsetninger

Begrepet logos kommer fra gresk og vi kjenner det både fra retorikken og filosofien. I Blekesaunes verk er det den filosofiske betydningen av ordet som er mest aktuell. Her er logos verdensånden, eller det som gjennomsyrer alt. Det som gjør at alt henger sammen med alt. Dette kan virke som et styrende prinsipp i dette arbeidet. Elementene i verket får en sidestilt betydning. Det materielle og det lydlige søkes å balansere. Det organiske og det digitale står ikke som kontrast til hverandre, men danser sammen og gir plass til hverandre. Pneuma blir i filosofien også brukt som et begrep på ånd, men vi kjenner det også som begrepet som brukes i medisin om det som har med pust å gjøre. I stoisk filosofi står pneuma for «livets pust». I en av sekvensene blir dette illustrert ved at Enstad foretar et slags ritual der hun ruller bollestore kuler av et rødt materiale og blåser eller puster på dem. Vi opplever, eller assosierer til, at det skapes liv, men «bollene» er fortsatt like døde og kunstige.

Objekt, menneske, dans

Det er fint å se middelaldrende, voksne kropper jobbe med et fysisk, scenisk bevegelsesmateriale. Det tilfører en helt annen karakter til verket enn om Blekesaune hadde brukt unge, profesjonelle dansere. Det organiske og menneskelige får slik mer tyngde i møtet med det kunstige og digitale. I slutten av stykket bruker de en slags masker som gir dem forstørrede lepper. De kunstige leppene deformerer ansiktene deres, de minner om groteske versjoner av plastisk kirurgi. Det får også aktørene til å minne om gapende fisk. Mennesket og objektet smelter sammen til ett i denne siste sekvensen.

I forhåndsomtalen til stykket kan vi lese om det her jobbes med algoritmer. På hvilken måte man har jobbet med dette kommer ikke helt tydelig fram. Logos Pneuma beveger seg fint på egne bein og står stødig som verk. Det har allikevel et noe enklere preg enn noen av de andre verkene jeg har opplevd med Blekesaune som medkunstner.