Marius von Mayenburg: PANG!

foto Erika Hebbert

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Riksteatrets versjon av det satiriske stykket Pang! av Marius von Mayenburg er velspilt og har sine sterke sider, men blir tidvis noe skravlete og sliter med å spisse satiren og budskapet sitt.

Av Elin Lindberg

Marius von Mayenburg: PANG!

Oversatt av Øyvind Berg

Regi: Peer Perez Øian

Scenografi: Olav Myrtvedt

Kostymedesign: Christina Lovery

Lysdesign: Kai Roger Hamn

Lyddesign og komponist: Gaute Tønder

Videodesign: Eilif Fjeld Teisbo

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Riksteatret, Oslo, lukket kritikervisning, 17.februar 2021

Marius von Mayenburg er knyttet til Schaubühne i Berlin som dramatiker, dramaturg, oversetter og regissør. Han har en lang produksjon bak seg og blir mye spilt. Gjennombruddet hans var Flammefjes (Feuergesicht) fra 1997. Stykket er satt opp flere ganger i Norge, blant annet på Nationaltheatret i 2001. Det var daværende teatersjef Eirik Stubø som introduserte Mayenburg i Norge med denne oppsetninga. Alexander Mørk-Eidem hadde regi. Flere av Mayenburgs stykker er spilt i Norge, blant andre Det kalde barnet (2003) og Martyrer (2016).

Det onde barnet

I flere av Mayenburgs stykker finner vi motivet «det onde barnet». Mayenburg er også oversetter og to år før han skrev Pang! (Peng! på tysk) oversatte han William Shakespeares Richard III. Det har kanskje vært med å farge hovedpersonen Rolf Pang (Olav Waastad). Han er manipulerende og maktsyk – et grusomt barn, men ikke uten sjarm. Han er på scenen i slåbrok og små, litt barnslige skinnsko når vi kommer inn i salen og han småsnakker med oss lett og uformelt. Han fungerer utmerket i rollen. I bakgrunnen spilles lett jazz. Han introduserer kameramannen Tom/Peiman (Peiman Azizpour) som filmer og agerer med gjennom stykket. Alt starter før Rolf Pang blir født. Foreldrene hans (Ida Klem og Espen Alknes) er naive, velmenende og håpløst lykkelige. Men Dr. Bauer (Rebekka Nystubakk) og søster Mechthild (Bartek Kaminski) forstår at ikke alt er som det skal, når ultralyd viser at lille Rolf kveler sin egen søster i magen til mor. Når han kommer ut, er han et kynisk og egoistisk monster, men foreldrene ser bare en søt, sjarmerende og svært intelligent gutt.

Turnévennlig

Scenerommet er turnévennlig. To store skjermer/flater står skrått mot hverandre. Det er mulig å åpne opp «vinduer» og «dører» i flatene som også benyttes til å vise livefilming. Alt er en del av et reality-show som streames. Midt på golvet står en rosa sofa og markerer stue/hjem. På siden av spilleplassen står et gammeldags Lundby dukkehus. Dukker som representerer karakterene blir spilt med og filmet her. Overgangene mellom skuespill og dukkespill er sømløse og fungerer godt. En video som blir vist på scenen er av et hus som står på en fjelltopp. På loftet er det gjemt unna gamle nazi-effekter. En bit av det vi forbinder med det groteske skiltet som sto over inngangen til konsentrasjonsleiren Auschwitz med «Arbeit macht frei» står i et hjørne. Alle stykkets effekter, innfall og karakterer er sydd fint sammen i Peer Perez Øians regi. Det er futt og fart og gode overganger. Noen steder oppleves det litt masete og bråkete, men det kler også stykket.

Tyskland

Det er ingen tvil om at stykket plasserer seg i Tyskland. Det er ikke gjort noe forsøk på å legge teksten til norske forhold i Øyvind Bergs ypperlige oversettelse. Her hintes det om besteforeldre som gravde ned lik i hagen og altså om en fortid det ikke bør graves i. Oppgjøret med krigshistorien er noe som fortsatt opptar mange tyskere, mange i Norge også, men ikke i like sterk grad. I Pang! behandles det satirisk, men treffer kanskje ikke så godt her. Det sparkes i mange retninger. Her er det den naive som skal hjelpe alle mishandlede kvinner ved å ta dem inn i sitt eget hus, men putter dem bare i kjelleren og lar dem dø og råtne der. Det er direktøren som tar pappaperm og kun skal konsentrere seg om barnet, men ender med å jobbe fra mobilen. Vi ser filmindustrien som mesker seg i historien til en kvinne som lever med en voldelig ektemann. Det blir greie sleivspark, men ikke mer.

Komisk talent

Det er ikke så ofte vi ler under visninga av stykket, til det er den for grovkornet og brutal, men det gjør vi, på tross av dette, i to av scenene med Bartek Kaminski i fokus. Han spiller Rolfs fiolinlærer Korsakov med en ypperlig komisk timing. Korsakov er brutalt ærlig og sier rett ut at Rolf er fullstendig talentløs. Finfint komisk kroppsspråk og bruk av østeuropeisk aksent understreker karakteren. Det ender i et brutalt blodbad der Rolf stikker ut øyet på fiolinlæreren med buen. Også som våpenhandler Schmeidel er Kaminski veldig god. Her er han en myk og vennlig mann med sørlandsdialekt som skal selge vidunderproduktet MGSB8 – et maskingevær. Herlig komikk med snert.

Ferdigtygd tematikk

Mayenburg skrev Pang! i 2017, visstnok i ren frustrasjon over at Donald Trump vant valget i USA. Rolf Pang er ikke Trump, men minner om ham på så mange vis. Scenografien viser på et tidspunkt Det ovale kontor, den amerikanske presidentens kontor. Det blir fryktelig overtydelig. Den ubehagelige overraskelsen, frustrasjonen, og raseriet over at Trump kom til makten speiles i stykket og tematikken fungerte sikkert svært godt under urpremieren på Schaubühne. Det er ikke det at det ikke fortsatt er viktig, men satiren rundt dette oppleves ikke som like presserende å få fram. Det er mulig vi er gått litt Trump-lei. Uansett kan det være greit å ta fram Raga Rockers-klassikeren «Er det ikke deilig å ha noen å hate».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s