Kathrine Nedrejord: VI HJEMLØSE

foto Øyvind Eide

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Tett og sterkt

Kathrine Nedrejords Vi hjemløse er et lyddrama der vi kommer svært tett på en flyktningfamilie. Det korte dramaet er renskåret og effektivt formidlet. Dette er blitt meget godt lydteater.

Av Elin Lindberg

Kathrine Nedrejord: VI HJEMLØSE

Lyddrama produsert av Nationaltheatret i samarbeid med Filt

Regi: Kim Falck

Musikk og lyddesign: Sven Erga

Klipp: Tine Eide 

Lydtekniker: Cato Langnes

Produsent: Anne Gerd Grimsby Haarr

Prosjektleder: Peter Daatland

Manus- og regikonsulent: Eva Staaf

Urpremiere som podcast på Nationaltheaterets hjemmeside onsdag 13.01.2021

 

Kathrine Nedrejords Vi hjemløse skulle hatt urpremiere på Malersalen på Nationaltheatret 14.mars i fjor, men det satte pandemien en effektiv stopper for. Det var Torkil Sandsund som skulle ha regi på stykket. Et 20 minutter langt lyddrama kan kanskje virke som en mager alternativ løsning, men det oppleves som prisverdig at man allikevel får presentert en versjon av stykket i den situasjonen vi har nå.

 

Husdramatiker

Kathrine Nedrejord var husdramatiker på Nationaltheatret 2018-2020, nå er hun husdramatiker på Dramatikkens hus. Hun er forfatter og dramatiker med flere romaner og teaterstykker bak seg. For stykket Brent jord ble hun nominert til Ibsenprisen i 2016. Nedrejord er fra Kjøllefjord i Finnmark og har samisk bakgrunn. Flere av stykkene hennes tematiserer det samiske, blant annet stykket Internert (2016) som handler om fornorskninga av samene. Og i stykket Human zoo (2019) er utgangspunktet hvordan samer på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet ble sendt ut på turné til dyrehager i Europa og USA for å bli vist fram. Stykket hadde urpremiere i oktober 2019 og var et samarbeid mellom Beaivváš og Nationaltheatret. Nedrejord er nå bosatt i Paris.

 

Utenforskap

I arbeidet med De hjemløse har Nedrejord intervjuet flyktninger og ressurspersoner fra ulike fagfelt. I stykket møter vi en liten familie på fire som har flyktet fra krig, fengsling og utrygghet. Petronella Barker spiller Moren som jobbet som lærer i hjemlandet, Per Frisch spiller Faren som var soldat. Dattera blir spilt av Selome Emnetu. Sønnen og storebroren blir spilt av Kim Falck som også har regi på lyddramaet. Falck som sønnen (Gutten) har en fortellerfunksjon, det er et godt og effektivt grep. Stykket har en sirkelkomposisjon. Det starter og ender med en tragisk og dramatisk situasjon i det nye landet de har kommet til for å være trygge. Vi hører familien i en scene på flyet, der de er lettet over å unnslippe en livstruende situasjon. Familien får en leilighet i et trygt land. Landet har ikke noe navn, men det ligner på Norge. Nettopp dette navnløse og at familien ikke knyttes til et konkret sted forsterker følelsen av utenforskap og hjemløshet.

 

Nærhet

På tross av at personene i stykket ikke har navn, kommer vi nært inn på dem. De sliter alle med å forholde seg til minnene sine. De er traumatiserte. Minnene hjemsøker dem kontinuerlig. I det som kan virke som en slags versjon av Rorschach-testen, ser Gutten eksplosjoner og krigshendelser i mønsteret i gulvteppet. Når han jobber med å prøve å sovne teller han sauer. De skytes når de hopper over gjerdet. Han har tydelige traumer, men finner seg likevel godt til rette i det nye landet. Gjennom Gutten ser vi Moren. Hun opplever at læreren på norskkurset ser ned på henne. Hun gjentar til stadighet et fragment fra en scene fra en fengslingssituasjon: «Jeg måtte holde barnet hennes mens de kledde av henne». Dette er mennesker som har mye smertefull bagasje. Det kan hende at det nettopp er formidlingssituasjonen – det at vi sitter i ensomhet og hører dette lyddramaet gjennom øretelefoner – som gjør at dette oppleves spesielt nært.

 

Godt gjennomført

Produksjonen er ikke spesielt kompleks, men framstår som velgjort og effektiv. Det er fint at skuespillerne ikke drukner i effekter. Det gjør at stykkets karakterer kommer fint fram. En ting jeg stusset over en god stund mens jeg hørte lyddramaet, var at foreldre og barn snakker forskjellig dialekt. Barna snakker rogalandsdialekt og foreldrene snakker østnorsk dialekt. Jeg er svært opptatt av at det skal brukes dialekter fra hele landet i offentligheten, men her syntes jeg at det skurret litt i begynnelsen. Etter en stund, eller som de to barna i stykket blir mer og mer integrert i det nye landet, aksepterer jeg denne dialektforskjellen helt. Gutten og Jenta gjør det greit på skolen og får nye venner. De voksne blir derimot ikke integrert like raskt. Spesielt framstår det som om Moren lider under savn og hjemlengsel til et hjem som kanskje aldri vil finnes mer. Sett i denne konteksten blir det mer troverdig at barna får en annen dialekt enn foreldrene. De tar det språket som finnes på det stedet de kommer til og gjør det til sitt eget. De voksne makter ikke dette på samme måte og sliter mer med å finne sin plass.

 

Hvordan forholder vi oss?

Stykket skildrer livet til en flyktningfamilie som lever et liv som antakelig er svært forskjellig fra livene til de som kommer til å oppsøke og høre dette lyddramaet. Vi hører historien om «de andre». Og selv om dette oppleves aldri så nært, er det ikke sikkert det vil ha så mye innvirkning på hvordan vi i praksis forholder oss til mennesker med flyktningbakgrunn som vi møter på. Dette åpner opp et rom for refleksjon og for et visst ubehag. For vi vet at noe av det som truer vår velferdsverden slik vi kjenner den og vil ha den – noe av det farligste av alt – er nettopp dette utenforskapet. Men hvordan i svarte fanden kan vi gjøre noe med det?

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s