Riksteatret: Prima Facie

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

«På en eller annen måte må det skje en endring»

Suzie Millers aktivistiske stykke Prima Facie er fullstendig forutsigbart, det er overtydelig i sitt klasseperspektiv og det levner ingen tvil om hvem vi skal holde med. Riksteatrets oppsetning er likefullt velspilt og velregissert, med et nydelig scenisk driv.

Av Elin Lindberg

PRIMA FACIE

Av Suzie Miller

Oversatt av Agnes Banach, redigert av Elin Grinaker

Regissør: Maren E. Bjørseth

Scenograf og lysdesigner: Norunn Standal

Kostymedesigner: Alva Walderhaug Brosten

Komponist og lyddesigner: Sjur Miljeteig

Dramaturg: Elin Grinaker

Koreograf: Magnus Myhr

Riksteatret i Nydalen, norgespremiere 4. februar 2025

Det er Maria Kristine Hildonen som spiller Tessa, som er den eneste rollen i stykket. Med seg på scenen har hun musiker Elisabeth Mørland Nesset. De er begge på scenen når vi kommer inn i salen, der de lekent varmer opp. Scenegolvet er skrått. Dette er de skrå bredder. Det blir en metafor, eller en fordobling av det faktumet at vi er i et teater, men samtidig i retten, der vi får høre at alt bare er et spill, en lek. På golvet ligger store bunker med mapper som vi kan anta skal inneholde sakspapirer. Men disse papirbunkene virker bare som staffasje, de blir bare brukt til å sitte og ligge på. De virker uegentlige som om selve de skrevne lovene og sakspapirene er uten egentlig innhold eller verdi. I starten gir raden med runde lys bakfra assosiasjoner til tivoli eller cabaret, altså lett underholdning. Men først litt om dramatikeren og stykket.

Suksesstykke

Suzie Miller er en australsk dramatiker og hun har hatt kjempesuksess med stykket Prima Facie. «Prima facie» er et juridisk uttrykk som betyr «tilsynelatende eller ved første øyekast». Miller har i tillegg til å være dramatiker jobbet som jurist med menneskerettighetsspørsmål. Hun har skrevet noveller og romaner, men slo gjennom med et brak med Prima Facie. Stykket ble første gang satt opp i Sydney i 2019 og har vært spilt i London og New York. I høst så jeg stykket i Reykjavik på hovedscenen på þjoðleikhusið som er Islands nasjonalteater. Der hadde þóra Karítas Árnadóttir regi og Ebba Katrin Finnsdottir spilte Tessa.

Alle spiller – alle lyver

Tessa Ensler er forsvarsadvokat. Hun er den skoleflinke jenta med arbeiderklassebakgrunn som kjempet seg gjennom jusstudiet og ender som en dyktig og allerede – hennes unge alder til tross – velrennomert skrankeadvokat. Hun kan spillet og hun følger reglene. Det handler om å kjempe for å vinne en sak, det handler om å vinne. Ved stykkets start er hun på topp, med utsiktene til en lysende karriere foran seg. Stykket spilles i hovedpersonens nåtid med tilbakeblikk til studieårene. Alt er effektivt og kortfattet fortalt. Hun husker tilbake til første dag på studiet da de ble fortalt at: dere er de mest strålende stjernene – og dere skal forandre samfunnet. Tessa lærer at du aldri skal tro at noen forteller sannheten – alle spiller og alle lyver.

Vold i nære relasjoner

Tessa kommer fra arbeiderklassen. Klasseperspektivet i stykket er så overtydelig at det nesten blir for mye, det blir nærmest en klisje her og gjør at stykket kunne stått i fare for å vippe mot chic lit eller ukeblad. Moren hennes vasker kontorer, far er fraværende, bror drikker og fester og havner i slåsskamper og lillebror sitter hjemme og spiller tv-spill. Hun begynner å date Julian som jobber på det samme advokatkontoret som henne selv. Julians familie tilhører det motsatte samfunnssjiktet av Tessas familie. Faren er høyesterettsadvokat, moren er psykiater. Familien har penger og prestisje. Etter en fuktig kveld på byen tvinger Julian seg til et voldelig samleie uten samtykke fra Tessa – og det er voldtekt. Tessa har vært forsvarer for menn som har blitt anklaget for denne type voldtekt, altså vold i nære relasjoner. Og hun har vunnet sakene sine. I disse sakene er det vanskelig å bevise hvem som har rett. Det blir ord mot ord og ingen dom. Nå velger Tessa selv å anmelde et overgrep.

Å møte veggen

Det som startet som et overflatisk spill og en lek på de skrå bredder blir nå snudd på hodet. Også her fungerer Norunn Standals scenerom utmerket. Det skrå golvet blir først nesten umerkelig brattere. Haugene med saksmapper raser nedover gulvet og deiser i bakken utenfor scenen. Tessa klamrer seg fast før hun mister grepet og faller av. Nå blir det som var scenegolv, en vegg. Det blir veggen i forhørsrommet på politistasjonen og det blir marmorveggen i tingretten.

Det er et solid og erfarent kunstnerisk lag i sving her. Magnus Myhr har koreografi og har gitt Hildonens fysiske arbeid både driv og løft i et stykke som nok lett kan bli noe statisk. Sjur Miljeteigs musikk og lydbilder spiller fint sammen med Elisabeth Mørland Nesset på perkusjon. I voldtektsscenen gjør musikken at vi får en nærmest fysisk fornemmelse av smerten Tessa opplever. Alva Walderhaug Brostens kostymedesign er, som stykket, overtydelig. Som vellykka forsvarsadvokat er Tessa kledd i stilig hvit bluse og dressbukse, som vitne i voldtektssaken har hun blå treningsbukse og brun, litt sjaskete genser under ei ukledelig dressjakke. Maren E. Bjørseths regi er presis som vanlig. Denne versjonen av stykket er adskillig mer dynamisk enn den islandske, selv om den også var solid.

Forutsigbart

Stykket er forutsigbart. For vi vet at de fleste som utøver vold i nære relasjoner ikke kommer så langt som til rettssalen engang fordi man antar at saken kommer til å ende med ord mot ord. I versjonen på det islandske nasjonalteatret fikk stykket også tittelen Orð gegn orði – ord mot ord. En slik rettssak er også en enorm påkjenning for den som kommer med anklagen, det skal mye styrke til for å stå i en slik rettssak der man utleverer seg på sitt mest intime. I forkant av Prima Facie arrangerte Riksteatret i samarbeid med Juristforbundet en samtale på Litteraturhuset om hvorfor det er så vanskelig å få overgrepssaker gjennom i rettssystemet. De debatterte også om en samtykkelov kunne gjøre det enklere. En av debattantene var advokat Mette Yvonne Larsen. Hun fortalte at det ikke var uvanlig å nærmest advare mot å bringe en overgrepssak til retten fordi det er en så tøff prosess. Nettopp hvor tøft dette er, får stykket godt fram. Tessa gjentar flere ganger at det har gått 782 dager siden hendelsen før hun selv sitter i rettssalen og skal vitne. Det er lang tid å gå å bære på en uavklart sak.

Politisk teater

Stykket blir et partsinnlegg i debatten rundt vold i nære relasjoner. Mange land har allerede en samtykkelov, en lov som sier at man ikke kan ha sex uten tydelig samtykke fra den andre part. I Norge har vi ennå ikke en slik lov, men den er under arbeid. I Sverige fikk man en slik lov i 2018 og det førte til at flere enn før ble dømt for voldtekt.

Stykket og forestillinga framstår som relevant og viktig. Seksuell vold er det vanskelig å få bukt med, men det er svært viktig at flere gjør som Tessa – sier fra, anmelder og prøver saken for retten. For som Tessa sier i stykket: det er vi som samfunn som smir lovene. For at vi skal ha tillit til loven må den gjenspeile dem den gjelder, altså oss. Både stykket, og Riksteatrets oppsetning av det, kjennes relevant og viktig og det er lett å bifalle Tessas avslutningsappell: «På en eller annen måte må det skje en endring!»