GO FIGURE! Festival for figurteater og visuell scenekunst i Oslo

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 2-2018

 

Kvalitetsbevisst figurteaterfestivaldebut

GO FIGURE! Festival for figurteater og visuell scenekunst i Oslo er en biennale, festivalen markerer seg på første forsøk som en viktig arena for å få vist internasjonalt figurteater i Norges største by.

 

Av Elin Lindberg

 

Pinquins/Stefanie Oberhoff: TABLE DANCE/SCHNITZEL OF LOVE

Table dance:

Komponister: Steve Reich (Clapping Music), Rolf Wallin (Scratch), Thierry de May (Musique de Table/Table Music)

Skuespillere/dansere: Johanne Byhring, Sigrun Rogstad Gomnæs og Ane Marthe Sørlien Holen

Schnitzel of Love:

Konsept/dukkespiller: Stephanie Oberhoff

Regi: Robert Steijn

Musikalsk rådgiver: Winfried Walgenbach

Trikkestallen, Oslo, 4.juni 2018

 

Katma: MØRKEMODIG

Manus/konsept/regi: Katrine Strøm
Scenografi/kostymer: Ingunn Sønsteby
Komponist: Christine Sandtorv
Lyddesign: Alexander Rydland Hansen
Dansere/skuespillere: Maria H. Nygård/Åsne Storli, Caisa Strømmen Røstad, Ingeborg Karoline Spjelkavik Rød

Sentralen, Oslo, 6.juni 2018

 

Plexus Polaire: ASKE

Regi: Yngvild Aspeli
Skuespiller/dukkespillere: Amador Artiga/Aitor Sanz Juanes, Andreu Martinez Costa & Pierre Tual
Scenografi: Polina Borisova,Gunhild Mathea Olaussen og Charlotte Maurel.
Lyddesign: Guro Moe Skumsnes i samarbeid med Ane-Marthe Sørlie Holen
Stemme: Giert Werring / Abbi Patrix
Dukker: Carole Allemend, Yngvild Aspeli, Polina Borisova, Sophie Coëffic & Sebastian Puech
Kostymer: Sylvia Denais
Lysdesign: David Farine
Video: David Lejard-Ruffet
Kunstnerisk rådgivning: Paola Rizza
Dramaturg: Pauline Thimonnier
Outside eye: Philippe Genty og Mary Underwood

Trikkestallen, Oslo, 6.juni 2018

 

Wakka Wakka: MADE IN CHINA

Konsept/Regi/Scenografi: Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock
Tekst: Gwendolyn Warnock, Kirjan Waage og ensemblet.
Dukkespillere: Dorothy James Loechel, Andy Manjuck, Peter Russo, Lydie Bavoil, Albert Hsueh, Kevin Kulp, Stephen Mark
Musikere i MIN-ensemlet: Nini Felbab – klarinett, Lazar Miletic – bratsj, Hans-Urban Andersson – cello, Maxwll Arthur Mamon – keyboards, Martin Winstad (Arnfinn Bergrabb) – perkusjon

Komponist: Yan Li
Dukkedesign/konstruksjon: Kirjan Waage
Trikkestallen, Oslo, 9.juni 2018

 

 

Det som blir kalt figurteater, eller visuelt teater, rommer enormt mye. Det finnes et utall tradisjonelle former for dukketeater, objektteater, skyggespill og kunst i skjæringspunktet mellom teater, dans og billedkunst. Mennesket har til alle tider laget replikaer av mennesket – det blir sagt at alle kulturer har sin form for figurteater. Teaterhistorikeren Eileen Blumenthal forteller i filmen Puppet, en dokumentarfilm om figurteater som ble vist under festivalen, at statusen til figurteatret ikke har vært så høy det siste hundreåret. Hun forklarer at bakgrunnen for dette er realismens inntog. Publikum ønsket etter hvert å se ekte mennesker representere mennesker. Hun påpeker at hovedkvaliteten med en figur eller dukke, er at den er bare det den er, den har ikke noe liv utenom representasjonen slik en skuespiller har. Når dukken/figuren ikke animeres – gis liv av et menneske – er den bare et trestykke, en ting. Figuren/dukken er ekte, den er hel ved.

 

Table dance/Schnitzel of Love

Festivalen har gjort et modig valg av åpningsforestilling, for i den sammensatte seansen er det absolutt mulig å trå feil, i Stefanie Oberhoffs bidrag er det nemlig behov for en smule improvisasjon. Table dance/Scnitzel of Love starter med at en av utøverne i slagverktrioen Pinquins sitter på en stol med en stor rød ballong i fanget. Stefanie Oberhoff kommer inn i en fin rødmønstret kjole. Hun er et kjent navn innen samtidsfigurteater i Tyskland. Hun reiser verden rundt og jobber med figurer av det gigantiske slaget, og som her i et intimt format. For det er nettopp det intime som er tema her, i form av en kjærlighetshistorie – eller kjærlighetssorghistorie. Det hele er ganske løst, vi vet ikke om det sin egen historie hun forteller eller om det er en fiktiv historie. Hun presenterer seg som figur/dukke-maker. Hun forteller på en tilforlatelig måte om at hun og mannen jobbet sammen, reiste sammen og satte opp figurteater over hele verden. En slange kommer inn i paradis i form av en ung steinerskolestudent som skulle jobbe som assistent for dem. Studenten og mannen hennes blir et par og skilsmissen er et faktum.

 

Offerhandling

En sjakal/hunde-figur introduseres. Sjakalen dytter Stefanie ned, river opp kjolen og biter løs en kjøttbit fra magen hennes. Kanskje er det diafragma denne kyllingfileten skal representere, muskelen der kjærlighetssorgen kjennes ekstra godt. Sorgen skal omformes til kunst. Handlingen er brutal, men hun fortsetter å fortelle rolig og underholdende om hvordan hun leste opp skilsmissepapirene for et publikum. Hun inviterer det sjarmerende tremannsbandet som spilte i foajeen før forstillinga, til å synge en melankolsk kjærlighetssang sammen med seg, før hun setter seg ned for å sy om kjøttstykket til den spillbare dukken Andrea. Det norske ensemblet Pinquins introduseres. De framfører Clapping music av Steve Reich, Scratch av Rolf Wallin (med ballong) og Musique de table/Table music av Thierry de May. Det hele er svært presist og forrykende framført av de eminente musikerne i Pinquins.

 

Ta vare på deg selv

Tilbake til Oberhoff og det som nå er blitt en schnitzel-dukke. Olje helles i ei steikepanne, løk kuttes. Schnitzelen Andrea snakker – hun sier at løken vil hjelpe henne til å gråte. Hun vil reinkarneres gjennom å bli stekt og etterpå spist av sjakalen. Schnitzel-Andrea messer sin fortrøstningsfulle lidelseshistorie gjennom å synge sanger av Purcell og samtale med publikum. Steikesekvensen ble kanskje i korteste laget, men seansen tåler absolutt en sammenligning med Sophie Calle og hennes hevn/kjærlighetssorgprosjekt Take care of yourself, der hun fikk en mengde mennesker til å tolke og uttrykke på ulikt vis mailen fra ekskjæresten der han gjør det slutt med henne.

 

Kvalitet

Det er gjennomgående kvalitet på det kresne utvalget av forestillinger som vises på Go Figure. Flere av dem er produsert av Figurteatret i Nordland. En av dem er Mørkemodig av Katma som ble vist på Sentralen, en forestilling først og fremst for barn mellom 6-10 år. Her får publikum hodetelefoner på ørene og blir ledet gjennom et eventyr i en fremmed skog. Lydarbeidet er formidabelt, de visuelle effektene er flotte, det fysiske dansearbeidet fungerer godt, men er noe konvensjonelt.

 

Aske av Yngvild Aspeli er også produsert av Figurteatret i Nordland. Forestillingen er allerede spilt verden rundt. Go Figure! er en utmerket anledning til å få vist den i Oslo. Aske er bygd over Gaute Heivolls roman Før jeg brenner ned. Her er det kvalitet i alle ledd. Dukkene spilles av tre svært gode skuespillere/dukkespillere. Dukkene er skapt og spilles slik at de blåser liv i det forslitte uttrykket teatermagi. Forestillingen er nokså litterær, samtidig som den er visuelt poetisk. Det ekstremt høye presisjonsnivået inviterer ikke, slik Stephanie Oberhoffs forestilling, publikum til medskaping, men Aske blir likevel ikke for pretensiøs.

 

Made in China

Dukkespillerstilen i New York-baserte Wakka Wakkas Made in China ligner på den som blir brukt i Aske. Også her er det mange skuespillere/dukkespillere som fører dukkene. Og også her er de svært presise og teknisk gode. Men dukkene er forskjellige – dukkene i Aske er faste og leddete, mens dukkene i Made in China er myke muppet-dukker. Wakka Wakka har et visst slektskap med den legendariske britiske gruppen Spitting Image, og er som denne ganske satirisk og samfunnskritisk.

 

Som en slags prolog sitter en diger, feit pandabjørn i mørket dypt inne på scenen og spiser bambus mens publikum kommer inn. På er skilt står det «Love me, don’t bother me». Hvis pandaen er et symbol på Kina og skiltet ber om at vi ikke skal bry oss med det digre landet, er det det motsatte som skjer. En lydcollage med Trump-sitater om Kina er også nokså illevarslende.

 

Musikal

Det er Mary som er hovedpersonen i stykket. Hun er en klisje av en middelaldrende amerikansk kvinne med tunika og rødfarget hår. Barn og barnebarn er for opptatte til å besøke henne, hun er skilt, men har selskap av hunden sin. Hun sitter naken i sofaen og spiser pasta og ser på tv. Den nyinnflyttede naboen irriterer henne, han er en kinesisk immigrant som heter Wang. Begge presenterer seg ved hjelp av sang. Made in China er ikke bare en musikal, det er også et samarbeid med MIN – Musikk i Nordland, en gjeng med musikere som spiller live under forestillinga. På Trikkestallen sitter musikerne bak et sceneteppe på bakscenen. Det er trist at de ikke er synlige.

 

Plastproduksjonshelvete

En dag livet blir for kjipt, drar Mary på shopping og kjøper en masse dill og dall. Alle varene synger om at de er produsert i Kina. I en eske med julepynt dukker det opp et brev fra arbeidere i en arbeidsleir i Kina – her er det mennesker som sitter fengslet uten lov og dom som produserer denne plastskiten. Brevet fører Mary og hennes kinesiske nabo Wang ut på en fantastisk reise og inn i de mest absurde situasjoner som både ender som en kjærlighetshistorie og en historie om politisk vekkelse i middelklassen. Det er håp! Historien er tett fortalt. Skuespillernes timing er perfekt. Det musikalske er tipp-topp. Men hvorfor må de rope så fælt? Alt går i et så heseblesende tempo at selv om vi er imponerte og lar oss begeistre er det nokså utmattende.

 

Go Go Figure!

I tillegg til de allerede kritikerroste forestillingene som ble vist under festivalen, hadde helt nye artister møtestedet Usett der de kunne få vist seg fram. I samarbeid med OsloPix ble dokumentarfilmen Puppet av kanadiske David Soll vist. Den fulgte figurteaterutøveren Dan Hurlins arbeid med en oppsetning. Selve forestillingen som produseres er ikke det mest interessante i denne filmen, men teaterhistorikerne som setter figurteateret i kontekst var absolutt verd kinobesøket. Go Figure! fortjener honnør for debuten. Vi vil ha mer.