Black Box Teater: MARSTRAND, VOLUM 4

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2012

Makt- og avmaktspasjonene

Marstrandfestivalen treffer samtiden bedre tematisk i år enn i fjor

Av ELIN LINDBERG

 

MARSTRAND, VOLUM 4

Black Box Teater 23. – 29. mars 2012

 

Opprørsvilje og narsissisme, makt og avmakt var hovedtemaene på årets Marstrandfestival. Disse temaene skaper en kontinuitet eller et svar på fjorårets tema som var revolusjon.

I festivalens åpningsforestilling, Antigone med undertittelen Too late, med det italienske teaterkompaniet Motus, klinger fjorårets festivaltema svakt i bakgrunnen. Men også årets tema, opprørsvilje og avmakt, er med her. Motus’ forestilling refererer til Bertolt Brechts versjon av Sofokles’ Antigone, og til den legendariske oppsetninga av stykket som The Living Theatre gjorde for over en generasjon siden. Ann Liv Young kan med sin konfronterende stil også gi assosiasjoner til praksisen til The Living Theatre. Festivalens hovedtema skinner tydelig gjennom hos Young: Vilje til makt, bevisstgjøring av avmakt, opprørsvilje og narsissisme. Heine Avdal og Yukiko Shinozaki tar oss med inn i et sympatisk stedsspesifikt prosjekt der vi gir fra oss makt over oss sjøl. I Mette Edvardsens stedsspesifikke verk står narsissismen i fare for å skygge for det idealistiske forelegget. Sad Sam gir oss festivalens mest rørende bilde på avmakt, mens Romᾶo fra Portugal forteller så mange historier samtidig at det ikke er helt lett å bli klok på hva forestillinga hans egentlig formidler.

 

Antigone – go!

Motus – det latinske ordet kan bety både bevegelse og framskritt. I overført betydning kan det stå for politisk bevegelse, opprør og pasjon. Motus er også navnet på et italiensk teaterkompani. Under festivalen viste de Too Late (antigone) contest #2. Forestillinga er utviklet og regissert av kompaniets grunnleggere Daniela Nicolò og Enrico Casagrande.

Forestillinga er kompleks. Den er, så vidt jeg forstår, en del av en trilogi. Dette er andre del. Karakteren Antigone er forestillingas katalysator. Forestillinga bygger på Bertolt Brechts adapsjon av Sofokles’ Antigone. Dette er et stykke tungt av død. Hovedkonflikten i stykket går ut på at Kreon, kongen, setter menneskeskapte lover høyest, mens Antigone setter plikten til gudene, naturen og familien høyest. Kreon dømmer Antigone til døden, men innser sitt feiltrinn til slutt og vil la henne leve. Han agerer dog for seint – Antigone er allerede død. Kreons menneskeskapte lover fører, som en dominoeffekt, med seg død, død, død.

Motus stykke er tungt av referanser til nåtidens og vår nære fortids europeiske politikk – og til legendarisk teater. For omtrent 45 år siden satte The Living Theatre i New York opp Antigone. Den like legendariske Judith Malina spilte hovedrolla. Forestillinga mante publikum til politisk aktivisme, til å gjøre opprør mot det bestående, til revolusjon. Dette var så midt i den seksuelle, kulturelle, politiske frigjøringsrevolusjonen det var mulig å komme. I 2012 står Silvia Calderoni og Vladimir Aleksic på scenen. I Black Box Teaters store sal er to publikumsamfi plassert mot hverandre. Scenerommet mellom de to amfiene som speiler hverandre, er ganske tomt. Stykket spilles på italiensk, teksten er oversatt til engelsk og projiseres på skjermer bak publikumsamfiene. Det kompliserer persepsjonen. Vi må kikke opp på teksten på skjermen og vi ser tilbake på skuespillerne. De er umulig å ikke gå glipp av deler av forestillinga

Calderoni er fascinerende androgyn i sin framtoning. Hun representerer Haemon – Kreons sønn som Antigone var ment å skulle gifte seg med. I stykket latterliggjør Kreon ham, kaller ham umandig som lar seg lede av ideene til en kvinne (Antigone). I Motus’ forestilling får vi en fantasisk oppvisning av menneske som hund. Brutalt, sårt og mesterlig av Calderoni! Og svært nærværende. Calderoni skifter hele tiden roller. Etter denne scenen er hennes forvandling fra Haemon til Antigone magisk. Antigone er uropprøreren. Calderoni er perfekt i rollen, hun ser ut som en inkarnert 70-tallspunker, full av rå, uforutsigbar energi. De to skuespillerne diskuterer spillestrategi, forestillinga diskuterer med referansene. Lag på lag. ”Hva venter du på?” Spør Calderoni en tom kontorstol. Det er ingen der til å lage opprør. Er alle politiske aktivister døde?

– Hvilken farge var det på bombene under krigen? spør Calderoni sin medskuespiller med det serbiskklingende navnet Aleksic.

–    De var hvite.

–    På tv så de grønne ut.

Balkankrigen som foregikk da Motus ble etablert, blir plutselig reaktualisert. Aktørene er selv øyenvitner til krig i Europa og til vår tids økonomiske kriser uten at de kan gjøre så mye mer enn å fortelle hva de har sett og hva de ser. Avmakten er et faktum. Eller?

 

Sad, sad little pony

Matija Ferlin fra Kroatia viste forestillinga Sad Sam/Almost 6. Dette er noe av det ensomste jeg har sett på lenge. Rommet er tomt, bortsett fra små lekeplastdyr sirlig plassert i sirkel. Ferlin står i midten og tar opprop, som en slags lærer. Alle dyra har navn. Ferlin utfører et barns lekehandlinger. Det åpner en dør til en, for den voksne, fjerntliggende barndom, et tilbakelagt stadium der små plastdyr kunne transcendere til levende vesener. Ferlins scenekarakter har et personlig forhold til hvert og et av de mange dyra, som om de var hans elever, det er han som er den voksne eller ”voksne”. Han stopper opp ved noen navn, gir en beskjed, eller oppklarer noe, for eksempel rundt etymologien til navnet Mauro. Litt nerdete, nærmest Woody Allen-aktig.

Det ligger en skjør grense i Ferlins spill mellom det voksne og det barnlige og mellom den voksne og barnet. Det antydes en brutalitet og noe kriminelt og svært skadelig hvis denne grensen ikke behandles med forsiktighet. En voksen som leker som et barn kan bare være en kreativ voksen eller det kan vise til en voksen med personlighetsforstyrrelser. Ferlin kommuniserer med dyra og ikke direkte med publikum. Sekvensene i forestillinga er lange og rolige. Sirkelen og dyrekommunikasjonen har noe terapeutisk ved seg. Gjentakelsene og de sirlig utførte handlingene blir etter hvert forstyrrende. Det lukkede rommet Ferlin har skapt seg begynner å uttrykke en stum smerte. Det regressive i å vende tilbake til barnerommet er påtakelig. Samtidig ligger det en melankoli i at barndomslandet er tapt for alltid. Ferlin lar en hest eller ponni, bryte ut av sirkelen og Ferlin følger med. Han forholder seg for første gang i forestillinga direkte til oss. Han forteller om en sykkeltur og en hage. Det hintes til et mulig overgrep. Med dette enkle grepet, med å gå ut av sirkelen og fortelle, skaper Ferlin en mørk avgrunn som skiller da og nå, den voksne og barnet. Til slutt står Ferlin igjen i sirkelen av dyr: ” Jeg forlater ikke sirkelen før noen av dere sier noe”, sier han til dyra. Tyst. ”Hvis dere ikke sier noe må jeg pakke dere ned!” Tyst igjen. Ferlin tar fram en plastpose og pakker dyrene, varsomt ett for ett. Blikket inn i barndommens verden er tilbakelagt, det er tid for å gå videre.

 

Nye rom

To av forestillingene på festivalen var stedsspesifikke verk. Mette Edvardsens Time has fallen asleep in the afternoon sunshine og Avdal og Shinozakis Field Works – office. I det førstnevnte var stedet Deichmanske Bibliotek på Grünerløkka. Her møtte publikum en gruppe dansere som hadde lært seg litt tekst fra hver sin roman. Danserne framsto som ”bøker” man kunne låne. Publikum ble tatt med en og en til en stol, en krok eller et annet skjermet sted, av en danser i rollen som bok og fikk en eksklusiv framføring av teksten. Hyggelig nok, men det samme alvoret og den samme viktigheten rundt formidling av bøker som det er i forelegget til prosjektet, finnes ikke. Ideen til dette biblioteket av levende bøker kommer fra Ray Bradburys science fiction-roman Fahrenheit 451 (1953). Tallet 451 viser til temperaturen når papir begynner å brenne. I Bradburys dystopiske framtidssamfunn ble bøker brent. Menneskene lærte seg bøkene utenat for å bevare dem for framtida. Det ligger en dyp idealisme i foreleggets prosjekt. Det idealistiske glipper når danserne i denne forestillinga bruker mye tid på å fortelle om seg selv og sin egen prosess med å lære seg teksten. Forestillinga vipper over mot det narsissistiske, private og lett overflatiske.

Heine Røsdal Avdal og Yukiko Shinozakis forestilling Field Works – office foregår i Black Box’ kontorer. Vi møter opp to og to. Vi blir tatt vennlig i mot, får et skjema som sikkert mange med meg fylte ut nærmest naivt og pliktskyldigst. Navn, e-postadresse, slike ting. Vi føres videre og får se en liten videosnutt på en pc-skjerm som ender med at vi som publikummere blir googlet. Vi møter google-bildet av oss sjøl. Fakta og fiksjon tematiseres. Kontorobjektene er det de er og de er der i form av tegningene til Brynjar Åbel Bandlien. Intensiteten av handlinger rundt oss øker. Lyder, dansearbeid, papirer, smått humoristiske innslag – for eksempel der det danses at det skiftes en lyspære i et lite sidekontor. I tillegg arbeider de ansatte på Black Box med sitt rundt oss. Teatersjef Jon Refsdal Moe går rundt og snakker i telefon, en helt adekvat teatersjefhandling. Vi får ikke med oss hvem han snakker med, men hører at temaet for samtalen er politisk teater. Ann Liv Young, uten parykk og sminke, sitter og spiser lunsj. Aktørene i selve forestillinga og menneskene som har sitt daglige virke i disse lokalene likestilles. Det teatrale blir kontoraktig og det kontoraktige blir teatralt. Vi geleides rundt i lokalet der hverdagslige hendelser hele tiden forskyver seg mellom det faktiske og det fiktive. Dramaturgisk fungerer det fint. Vi har gitt fra oss makt over oss selv og stoler blindt på det blide og sympatiske vertskapet.

 

Forever Young

Ann Liv Young viste Sherry Show og Mermaid Show. Som vertinnen Sherry lar Young publikum skape historiene forestillinga kommer til å bestå av. I foajeen på Black Box ble en skuespillerelevs avmektige møte med en regissør gransket. Et par var i krise fordi mannen hadde vært utro, de brukte scenerommet til terapi. En kvinne fikk Sherrys show til å framstå for narsissistisk og for opptatt av ubetydelige ting, hun mente det var viktigere å snakke om dagens akutte og aktuelle klimautfordringer. Og ja, som det ofte skjer under Sherrys show – noen blir så indignerte at de går. Andre er voyeurer og nyter showet. Selv syntes jeg det ble en smule langtekkelig. Konseptet er heller ikke helt ferskt, det kan skimtes materialtretthet.

Ann Liv Young viste også Mermaid Show. Performancen var røff og lite gjennomarbeidet, men hadde en spektakulær scene der Young vraltet seg ut av sitt oppblåsbare badekar, iført en ganske grotesk havfruehale og gnafset i seg en rå ørret mens hun forsøkte å entre publikumsamfiet. Fiskeslintrer ble spyttet utover publikum. Bokstavelig talt rått, med en besnærende punkattityde.

 

Stakkars Portugal

Portugisiske John Romᾶo viste Moro como País – I die as a country. Forestillinga bygger på en tekst med samme navn, av den greske samtidsdramatikeren Dimitris Dimitriádis fra 1978. Teksten handler om døden i et land som er fullstendig knust av krig, politisk korrupsjon og demoralisering.

Selve forestillinga er det ikke så lett å si noe om. Den er svært kompleks. De tre skuespillerne framfører tekst på portugisisk som også projiseres på bakveggen, samtidig som det foregår et kaos av handlinger på scenen. De kler av og på seg. Det presses appelsiner over en av skuespillerne. De driter penger. En bil laget av sand settes fyr på. Elementene i forestillinga er for så vidt lekne, men de framstår også som depressive. Noen sekvenser nærmer seg modernistisk poesi. Ofte er motløsheten og meningsløsheten sår.  En av aktørene sier: ”Why do you scream if no one hears you? Why do you dance if no one sees you?”

Fysisk handling og masse portugisisk tekst blir rett og slett ikke helt enkelt å ta inn som noe annet en et kaotisk sammensurium. Avmakten blir her følbar for formidleren av denne delen av festivalopplevelsen.

Black Box Teater traff kanskje samtiden bedre tematisk med denne Marstrand-festivalen enn med fjorårets. Da pågikk revolusjonene for fullt i verden mens mange av festivalens forestillinger handlet om at revolusjon var en umulighet. Motus og Romᾶo står midt i de økonomiske og politiske krisene i Sør-Europa, forestillingene deres kommenterte dette på en relevant og interessant måte.

Det eneste som var uheldig i år var at Marstrandfestivalen kolliderte med festivalen Monsters of Reality på Dramatikkens hus.