Oda Fiskum: IBSEN IN ONE TAKE

Lett elegi

Norsk-kinesisk samarbeid i en sømløs forestilling som ikke tar helt av.

 

Av Elin Lindberg

 

Oda Fiskum: IBSEN IN ONE TAKE

Regi:Wang Chong

Komponist: Li Yangfan

Nationaltheatret, Amfiscenen, 12.september 2014

 

Ibsen in One Take er bestilt og produsert av Ibsen International i samarbeid med Théâtre du Rêve Ekspérimental som del av programmet Ibsen in China. Det faktumet at det foregår et slikt kultursamarbeid under det kjølige forholdet mellom Kina og Norge akkurat nå, er både fint og interessant. Den pinlige måten Dalai Lama ble mottatt på da han besøkte Norge tidligere i år har vi fortsatt friskt i minnet. At det skulle være noen knute på tråden mellom Kina og Norge er overhodet ikke merkbart i forestillinga Ibsen in One Take.

Institusjonen Ibsen International ble grunnlagt i 2010 for å initiere internasjonale samarbeidsprosjekter.  “In the fields of art and culture through a genuinely intercultural dialogue based on transparency, tolerance and mutual respect” står det å lese på hjemmesiden til Ibsen International. Et prisverdig tiltak, absolutt, men blir det skapt god kunst av det?

 

Den gamle mannen

Tittelen viser til at forestillinga rommer tekst fra mange Ibsen-stykker i én forestilling og at sceneforløpet filmes simultant, det lages en film i ”one take” under den timelange forestillinga. Teater og film samtidig. Et forholdsvis mye brukt grep de senere årene. I mange forestillinger forelsker teaterarbeiderne seg sånn i selve filminga at mennesket i scenerommet nesten blir glemt og framstår som litt vissent. Det kan derfor tenkes at jeg er en smule forutinntatt når jeg går inn til forestillinga Ibsen in One Take.

Det er Oda Fiskum som er dramatikeren bak forestillinga. Hun er for tida husdramatiker på Dramatikkens Hus. I dette stykket har hun ”samplet ” inn Ibsen i sitt eget stykke.

På Amfiscenen står ei seng, der det ligger en eldre mann (Tan Zongyuan) i pyjamas. På skjermen over ham ser vi hendene hans filmet. Ganske gamle hender. Mannen ligger på dødsleiet, forestillinga tar for seg den siste timen i den navnløse mannens liv. De menneskene han har levd med gjennom livet dukker opp i minnet hans. Alle snakker ibsensk. Dialogene den gamle mannen har med familien sin er, som nevnt, hentet fra Ibsen-stykker. Det er først og fremst Gjengangere, Vildanden, Lille Eyolf og Et dukkehjem som er brukt. Scenene flyter fint og sømløst sammen. Regien er myk. En enkel, elegisk musikk ligger stort sett hele tiden i bunnen og er også en faktor i det å binde forestillinga sammen. Musikken bidrar dessverre også til at forestillinga får en ganske monoton rytme. Det hviler noe lett søvndyssende over den som korresponderer greit med at dette dreier seg om den gamle mannens minner og drømmebilder.

 

Kvinnen

Skuespillerne i oppsetninga gjør en flott jobb og det er absolutt forfriskende å høre kinesisk som scenespråk. Forestillinga handler om en ensom, gammel mann, så det er for så vidt naturlig at det er denne karakteren som er i fokus her, men i en av scenene som henter tekstmaterialet sitt fra Et Dukkehjem blir det ekstra trist på kvinnens vegne. Skuespilleren (Li Jialong) som spiller den gamle mannen som en mann midt i livet sitter apatisk foran pc-en som han stirrer inn i mens kona (Zhao Wanlushan) står ved siden av som en Nora-skikkelse og snakker til ham som om hun snakker til veggen. Merkelig nok provoserer det ikke denne Nora-karakteren at mannen ikke reagerer på det hun sier. I denne oppsetninga blir kvinnen den tapende part.

I scenen der det hentes sitater fra Gjengangere kommer heller ikke den dype tragedien som ligger i teksten skikkelig fram. Scenen mellom den litt yngre, men fortsatt voksne mannen – en Osvald-figur og hans mor (Fang Li) er visuelt vakker. Lyset er mykt og de to holder på med å reparere en hvitmalt sykkel sammen. Det er lett og elegisk, men noen tragisk dybde finnes ikke her. Vi får ikke noe glimt inn i de mørke avgrunnene som kan finnes hos familien Alving i Ibsens stykke.

 

Far og sønn

Mot slutten av forestillinga går skuespillerne – bortsett fra den gamle mannen – ut av scenerommet. På bakrommet lages en filmscene der den voksne mannen barberer sin egen gamle far (Liu Xiaging) som her kanskje ligger for døden. Denne scenen har en ømhet over seg og gir et godt og troverdig bilde på en forsoning mellom en far og hans sønn. Gjennom hele forestillinga blir forholdet mellom far og sønn tematisert. Mannen har følt seg motarbeidet av sin far. Det formidles på en litt selvmedlidende måte. Mannen som ung gutt blir flott spilt av Yang Boxiong. I forholdet far – sønn ligger det gjennom forestillinga en spenning som får en fin avklaring i denne scenen der sønnen, litt motvillig, går med på å barbere sin dødssyke far. Det er litt ullent hvorfor denne scenen spilles og filmes simultant på bakscenen. Det er vanskelig å se en klar begrunnelse for at scenen ikke spilles i selve scenerommet.

 

Knappestøperen

Den gamle mannen har et bord ved siden av senga si der han holder på med et slags spill med hvite og svarte knapper. Knappestøperen fra Peer Gynt er på en måte usynlig til stede. De mange hvite og svarte knappene er anonyme og like, de er nok masseproduserte. Tristessen ligger i at den gamle mannen ikke har noe navn. Han blir her sammenstilt med disse mange nøyaktig like knappene. Det blir en motsetning mellom det anonyme mennesket som en i massen og individet som tar farvel med sitt liv og sin familie. Denne kontrasten fungerer godt her. Hos Ibsen er det individets oppgjør det fokuseres på. Slik sett kan forestillingas intensjon om å si noe om enkeltmenneskets kamp for å finne sin plass i familien og samfunnet til tross for gapet mellom generasjonene og hurtig sosial forandring, fungere.

Forestillinga Ibsen in One Take framstår ikke som en produksjon som er revolusjonerende på noe vis, verken i form eller innhold. Det kan virke som om forestillinga er skapt under forhold der det er vanskelig å utfordre de tunge institusjonene som har initiert den. Er man for redd for å tråkke noen på tærne til å lage en forestilling med tilstrekkelig tyngde?