Stikkord: Einat Weizman: OKKUPASJONENES FANGER

Teater Innlandet scene: THE LAST PLAY IN GAZA

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Skuespillere i nåtid: Shahir Kabha og Rami Salman, skuespillere på video: Hossam Al Madhoun og Jamal AlRuzzi, i The Last Play in Gaza.
 Foto: David Kaplan

Palestinsk restaureringsarbeid

Med The Last Play in Gaza fortsetter dramatiker og regissør Einat Weizman arbeidet med å synliggjøre staten Israels overgrep mot palestinerne. Stykket gir oss den viktige påminnelsen om at ofrene for folkemordet og undertrykkinga er vanlige mennesker som oss selv.

Av Elin Lindberg

THE LAST PLAY IN GAZA

Konsept og regi: Einat Weizman

Manus: Einat Weizman, etter Hossam Al Madhoun og Sławomir Mrożek sine tekster

Skuespillere: Shahir Kabha og Rami Salman

Scenograf og videodesigner: Olga Golzer

Produksjonsleder: May Shehadeh

Video av The Emigrants

Dramatiker: Sławomir Mrożek

Regissør: Noam Nassar

Skuespiller: Hossam Al Madhoun og Jamal AlRuzzi

Video: Ibrahim Issam

Fremført ved Theater for Everybody i Gaza, produsert i samarbeid med Az Theatre i London.

Hamar kulturhus, Teater Innlandet scene, 29. november 2025

«Dette er ikke en våpenhvile», skriver Klassekampen på lederplass samme dag som The Last Play in Gaza spilles på scenen til Innlandet Teater. Israels bombing fortsetter, mennesker blir fortsatt drept selv om en våpenhvile er tredd i kraft på papiret. Det er fortsatt svært viktig å vise solidaritet og synliggjøre det som skjer i Palestina. Det er sterke krefter som ønsker at internasjonale øyne skal flyttes vekk fra Gaza. Derfor er det så viktig at stykker som dette blir satt opp.

Kunstnere og kulturarbeidere drepes

Vibeke Harper er en kunstner og aktivist som blant annet sto bak Gazamonologene. Hun har nettopp blitt tildelt Gulljerven 2025 fra Scenekunstbruket som Årets (d)jerveste for prosjektet Jallah Jenin! som hun har drevet sammen med skuespiller Kyrre Hellum. Som en prolog før The Last Play in Gaza viser Harper et arbeid har hun har gjort sammen med en gruppe frivillige aktivister.  Det består av en opplesning av navn på drepte kunstnere under krigen i Gaza. Bilder av de drepte vises på skjermen bak på scenen etter hvert som navnene leses opp. Det er en ung oud-spiller, ei jente på 15 år. Det er kulturaktivsien Bilal og fotografen Marvan. Det er poeten Omar, skuespilleren og influenseren Ali. Det er scenekunstneren Mohammed som var spesielt engasjert i barneteater. Det er billedkunstneren Nusma og poeten Noor. Og det er mange flere. Portrettfotoene og navnene skaper dybde i bildet av et levende samfunn som er ødelagt. Det er hjerteskjærende trist og forferdelig. Men det er nettopp denne insisteringa på at det er virkelige mennesker dette dreier seg om som er så viktig. Etter at alle navnene er lest opp av aktørene holder vi ett minutts stillhet for å hedre ofrene.

Teater i Gaza

«Hvordan ser et ødelagt teater ut?» spør teksten på bakveggen. Vi får en detaljert beskrivelse av en teaterruin. Det er sotete, nedbrent, totalt ødelagt. Dette er teatret der The Emigrants ble framført. Einat Weizmans prosjekt er å restaurere den palestinske kulturen. The Last Play in Gaza er en del av dette arbeidet. Hun vil bygge videre på det som har vært og skape nytt. På bakveggen vises video av denne siste forestillinga som ble vist i Gaza – altså The Emigrants av Sławomir Mrożek med skuespillerne Hossam Al Madhoun og Jamal AlRuzzi og i Noam Nassars regi. De to skuespillerne Shahir Kabha og Rami Salman kommer inn i nåtid. De står med ryggen til oss og ser på videoen før de snur seg og ber teknikeren stoppe den. Så spiller de det de har sett. De prøver, feiler, og prøver igjen. Vi ser snutt for snutt av den opprinnelige forestillinga, skuespillerne kopierer i nåtid og de bryter opp med å fortelle fra sitt eget liv som palestinere i Israel. De forteller om undertrykkelse og overgrep. De forteller om hvordan det er å leve som minoritet med arabisk som morsmål og om hvordan redsel gjør et menneske til slave.

Restaureringsarbeid

Dagboknotatene som skuespiller Hossam Al Madhoun skrev i starten av krigen etter 7.oktober 2023, er integrert i forestillinga gjennom de to ukene de palestinske kunstnerne har vært på residensopphold ved Innlandet Teater. Dette gir ytterligere dybde til fortellinga om hvordan det palestinske hjemlandet deres er fragmentert av effektiv undertrykking, krigføring og folkemord. Hossam Al Madhoun skulle etter planen selv vært i Norge under arbeidet med visninga av stykket, men som tidsskriftet allerede har meldt, ga den norske ambassaden i Jordan Al Madhoun avslag på visumsøknaden.

Den polske Mrożeks stykke ble skrevet i 1963 og handler om mennesker som flykta fra sovjetisk styre. Det er en tematikk det er lett å overføre til palestinske forhold. Stykket brukes bokstavelig talt som bakteppe for The Last Play in Gaza. The Emigrants er ganske tradisjonelt satt opp. Teksten står i sentrum og den blir virtuost spilt av Hossam Al Madhoun og Jamal AlRuzzi. Scenespråket i The Last Play in Gaza er fortsatt enkelt, men nå er sjangeren forandret selv om teksten også nå er det sentrale. Dette er dokuteater. Og stykket har fått flere lag. Det restaureres og fornyes. Teatertradisjonen som var levende i Gaza bygges opp igjen – nå med yngre skuespillere i rollene. Fysiske elementer er kommet med som at flygeblader faller ned med befaling om at folk må flykte fra hjemmene sine fordi de kommer til å bli bombet. Shahir Kabha og Rami Salman spiller dedikert og presist og blir stående som solide bevis på at palestinsk teater har ei framtid. Likevel er det oppriktig synd at Hossam Al Madhoun ikke fikk vært med på bearbeidinga av stykket før visninga på Hamar. Det ville vært spennende å se hva han hadde tilført arbeidet.

Skuespillere i nåtid: Shahir Kabha og Rami Salman i The Last Play in Gaza, Teater Innlandet 2025.
 Foto: David Kaplan

Einat Weizman

Weizman er jødisk-israelsk og anti-sionist fra Tel Aviv. Hun har som dramatiker og regissør arbeidet med å fremme palestinsk kultur i en årrekke. Hun har vist flere forestillinger i Norge, blant andre I, Dareen T. basert på intervjuer med den fengslede poeten Dareen Tatour og Okkupasjonens fanger som hun har satt sammen av autentisk materiale fra palestinske fanger i israelske fengsler. Hun er svært kontroversiell i Israel. Da Okkupasjones fanger ble satt opp i 2017 proklamerte den israelske kulturministeren Miri Regev fra talerstolen i Knesset at et hvert israelsk teater som setter opp dette stykket, umiddelbart vil miste statsstøtten. Weizman har lykkes med å sette opp en versjon av The Last Play in Gaza i Tel Aviv ved at de annonserte det under en annen og nokså meningsløs tittel, forteller Weizman i kunstnersamtalen etter at forestillinga er ferdig. Å lage pro-palestinsk kunst i Israel er livsfarlig.

Å løfte fram det menneskelige

Vi går fortsatt i demonstrasjonstog for et fritt Palestina. Vi følger fortsatt med på nyhetene om de grusomme krigshandlingene i Gaza og leser om det pågående folkemordet. Vi støtter som også Einat Weizman tar til orde for, boikott av Israel. I all denne grusomheten, den konkrete og også strukturelle, undertrykkinga som foregår er det lett å glemme at det faktisk er ekte mennesker dette handler om. Det er her The Last Play in Gaza spiller en viktig rolle. Vi møter mennesker, kunstnere, som jobber med kunsten sin like dedikert som alle andre kunstnere. Tidligere i år leste jeg britisk-palestinske Isabella Hammads bok Enter Ghost (Gjenferdet inn på norsk) som handler om en ung skuespiller som er med på å sette opp Hamlet på Vestbredden. Det samme slo meg da mens jeg leste om hvordan regissøren, scenografen og skuespillerne jobber – dette er jo helt vanlige teatermennesker og at det er det viktig at vi ofte minnes på. The Last Play in Gaza viser oss hvilken virkelighet de palestinske menneskene står i, og stykket makter å vise viktigheten av aktivisme og medmenneskelighet.

Vega Scene: Einat Weizman: OKKUPASJONENES FANGER

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no februar 2020

Showbox Fringe: Okkupasjonens fanger

Vellykka og viktig dokuteater

Okkupasjonens fanger, skrevet av jødisk-israelske Einat Weizman i samarbeid med palestinske politiske fanger, er blitt renskåret og presist teater i Marius Kolbenstvedts regi. Stykket løfter respektfullt fram de av ofrene for Israels okkupasjon av Palestina som det står dårligst til med: politiske fanger i israelske fengsler og leire.

Av Elin Lindberg

Einat Weizman: OKKUPASJONENES FANGER

Oversatt av Marius Kolbenstvedt

Regi: Marius Kolbenstvedt

Kunstnerisk og tematisk konsulent: Vibeke Harper

Konsulenter på scenografi og visuelle elementer: Michiel Jansen (Minerva Art Academy, Groningen, Nederland)

Skuespillere: Terje Ranes, Nora Svalheim, Gisle Hass, Eva-Lotta Sandberg, Terje Skonseng Naudeer, Tuva Hennum og Benjamin Røsler

Vega Scene, Oslo, premiere 28.februar 2020

Okkupasjonens fanger vises som en del av HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival. I løpet av uka er det et mangfoldig program der fokuset er retta mot menneskerettigheter og samfunnsspørsmål. Det er debatter, workshops, seminarer, samtaler, konserter, utstillinger og teaterforestillinger. Det er prisverdig at nettopp denne forestillingen får plass her og minner oss på at vi ikke må slutte å snakke om bruddene på menneskerettighetene under Israels okkupasjon av Palestina, selv om dette ikke får de største overskriftene i media for tida.

Einat Weizman

Einat Weizman er jødisk-israelsk dramatiker, skuespiller og regissør. Hun har de siste årene fått mye oppmerksomhet på grunn av sitt engasjement for de palestinske politiske fangene i israelske fengsler. Oppmerksomheten har i høyeste grad vært både positiv og negativ. I 2017 ble Okkupasjonens fanger stanset av den høyrepopulistiske kulturministeren Miri Regev. Den gang proklamerte Regev fra talerstolen i Knesset at et ethvert israelsk teater som setter opp dette stykket, umiddelbart vil miste statsstøtten. Miri Regev er forøvrig tidligere brigadegeneral i Israel Defence Forces der hun tjente som IDFs talskvinne. Hun tilhører det konservative partiet Likud. Det er nå stor interesse for å vise Weizmans arbeider på flere festivaler rundt om i verden. I fjor fikk hun Dramatikerforbundets Solidaritetsstipend. I stykket Okkupasjonens fanger har hun satt sammen autentisk materiale fra palestinske politiske fanger. Disse fangene er ikke navngitt, da kan de risikere å komme i fengsel igjen eller få soningsforholdene sine ytterligere forverret.

Renskåret og presist

Publikum sitter i to rader rundt spilleområdet på Vega Scene. Skuespillerne er på plass i hvert sitt hjørne. Vi er plassert tett opp til handlingen, vi konfronteres direkte. Gjennom dette grepet blir vi pålagt oppgaven å være levende vitner for urettferdighet og de bruddene på menneskerettighetene som begås mot de politiske fangene i israelske fengsler.

Tuva Hennum kommer inn på den nakne scenen. Hun presenterer seg som skuespilleren som skal representere Einat Weizman i dette stykket. Det kan kanskje oppfattes som et overpedagogisk grep, men det fungerer greit i denne sammenhengen der alle midler brukes for å rette fokuset mot stykkets tematikk. Bakgrunnshistorien til stykket blir effektivt presentert for oss. Vi får høre om sensur, fengsling og trakassering av regimekritikere. Hennum som Weizman forteller at til og med posting av et dikt på Facebook førte til fengsling.

Brutalitet og effektivitet

Kjapt etter den innledende presentasjonen av stykket plasseres en krakk midt på scenegolvet. En skuespiller (Benjamin Røsler) som representerer fange blir satt på krakken av fangevokterne (Gisle Hass og Terje Ranes). Han blir bakbundet og får ei hette over hodet. En torturscene spilles. Fangen skal tvinges til å tilstå, enten noe han har gjort, eller noe han ikke har gjort. Han skal tvinges til å angi vennene sine. Selv om de fleste av oss i publikum nok kjenner til at dette dessverre forgår både i israelske fengsler og andre steder i verden i dag, blir vi nå minnet på den vitneposisjonen vi har – vi kan ikke forholde oss nøytralt til dette. Skuespiller Terje Skonseng Naudeer representerer en av de politiske fangene. Han forteller at en av fire palestinske israelere risikerer å bli fengslet. Han peker på enkeltpersoner i publikum: «ikke du og ikke du, ikke du, men du», for å illustrere det reelle i dette.

Dareen Tatour

Den israelsk-palestinske poeten og aktivisten Dareen Tatour blir representert av Eva-Lotta Sandberg i oppsetninga. Tatour ble fengsla i 2018 for å ha publisert et dikt på Facebook. I norsk oversettelse har diktet fått tittelen «Steinkasterbarna». Dareen Tatour satt fengslet i fem måneder. Einat Weizman arbeider nå med et stykke basert på samtaler med denne poeten som skriver på morsmålet sitt arabisk. Eva-Lotta Sandberg framfører diktet på en klar og enkel måte. Det blir stående som et eksempel på det absurde i at tekster som dette sensureres. Vi som publikum får igjen vitnestatus. Diktet som fungerer godt i norsk oversettelse, tilfører en dybde til forestillinga. Det skaper et rom for utvidet refleksjon.

Respektfullt

En av historiene som formidles i stykket er den til de politiske fangenes familiemedlemmer. Nora Svalheim som kjæresten til en innsatt, uttrykker dette gjennom et brev. Hun forteller om det ydmykende i å bli stoppet gang på gang på grenseovergangene, om å bli kroppsvisitert, når hun og andre familiemedlemmer ønsker å besøke den innsatte. Hun forteller om hvordan dette går ut over selvrespekten.

Skuespillerne i denne versjonen av Okkupasjonens fanger spiller med en fin respekt for materialet. Spillestilen er dempet og preget av enkelhet. Regigrepene er enkle og effektive.  I noen scener strør skuespillerne ut på gulvet noe som ser ut som hvit, finkornet sand, eller mel, for å skape linjer og felt i scenerommet. Det er mulig dette skal ha en symbolsk betydning, men denne blir litt uklar. Oppsetningen må absolutt betegnes som vellykka.