Blog

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Altfor kjapp

Urpremieren på Sov ikkje av Mari Hesjedal under Fossefestivalen på Det Norske Teatret viser at stykket absolutt har potensial, men i Iram Haqs regi går alt så fort at vi ikkje rekk å oppleve noko.

Av Elin Lindberg

Mari Hesjedal: SOV IKKJE

Regi: Iram Raq

Scenograf: Milja Maaria Salovaara

Lyddesigner: Gaute Tønder

Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg

Det Norske Teatret, Scene 3, urpremiere søndag 5.september 2021

Det er framifrå at ny norsk dramatikk frå fleire dramatikarar enn Jon Fosse sjølv blir sett opp og vist under Fossefestivalen. Det er viktig at dei store teatera gjev plass til nye stemmar. Sjølv om denne oppsetjinga ikkje lukkast heilt, blir det eit interessant møte.

Ny dramatikk

Mari Hesjedal debuterte i 2015 med Culparegelen på Norsk Dramatikkfestival. Ho har òg, mellom anna, skrive stykka Bilde av frukt som rotnar og Frostskade. Begge desse er omsett til tysk (Bild von faulendem Obst og Frostschaden). Bestillingsverket frå DUS – Den Unge Scenen – Lik meg blei sett opp på Det Norske Teatret i 2019. Det er òg sett opp 13 andre stader rundt om i landet. Hesjedal er i tillegg til å vere dramatikar, scenograf og kostymedesignar.

I Sov ikkje møter vi Eg (Silje Lundblad) som slit med å skilje røyndom og fantasi. Ho søv ikkje, seier ho. Kven er menneska ho møter? Er dei den dei seier at dei er? Karakteren Eg leiter etter Ho? Kva har skjedd med Ho? Finst Ho i det heile tatt?

Kva er røynd, kva er draum?

I David Lynch sitt meisterverk av ein film Mulholland Drive (2001) er draum og røynd blanda saman til ein herleg cocktail. Filmen er vakker, spanande og svært forvirrande. Ein av styrkane til filmen er at typane eller karakterane er tydeleg teikna – og vi blir kjende med dei, på eit vis. Eg forventar ikkje å sjå ei Lynch-framsyning på Scene 3 på Det Norske Teatret, men eg nemner filmen for han kan kanskje illustrere noko av det eg meiner manglar i denne oppsetjinga. Hovudpunktet er at scenene og karakterane får ikkje tid og rom til å utvikle seg i denne oppsetjinga av Sov ikkje.

I Sov ikkje ligg Eg på magen på golvet når stykket startar. To menn (Gard Skagestad og Christian Ruud Kallum) kjem inn. Dei slengjer ei notisblokk like ved øyret hennar slik at ho skal vakne. – Du skal berre signere her, seier dei. Kvinna Eg signerer med eit sirkelteikn. Ho signerer i blokka og ho signerer på golvet. Ho skal bekrefte forklaringa, seier mennene, du var den siste som såg henne. Det viser seg at Eg har sovna midt i vegen. Har ho narkolepsi? Eller har ho angstanfall der hjernen berre har slått seg sjølv av?

I ei viss fart

Frå starten rasar framsyninga av garde. Skodespelarane gjer ein heiderleg jobb, alle som ein. Vi møter ein barista. Har Eg møtt han før? Eg vil melde ei forsvinning til politiet: Ho (Kaia Varjord) er blitt borte, men Eg er så trøytt, så trøytt. Ho er forsvunne. Er Ho verkeleg sambuaren hennar, eller er Ho eit spegelbilete av Eg? Her blir det skapt eit snev av uhygge – denne uhygga skulle eg gjerne sett mykje meir av. Eg er eit menneske som ikkje har kontroll. Ho er somme tider i søvnlandskap, andre gonger i røyndom – å skape ei verd der du ikkje er sikker på kva som er kva er ein god idé, eit godt konsept. Det er scener i stykket som absolutt har potensial. Ein vaktmann/vektar vekkjer Eg og gjev henne bot fordi ho søv på offentleg stad. Ein frisør gjev ho omsorg, eller er han eigentleg til å stole på? Ein terapeut ser ut som han er meir interessert i seg sjølv enn i å hjelpe Eg. Desse scenene trur eg har mykje meir potensiale enn det som blir tatt ut her.

Draum – surrealisme

Det er mykje sanning i draumane våre. Det er noko menneska har visst i tusenvis av år. I notida vår har ikkje draumen så høg status – det er synd. Å bruke ei draumeverd som utgangspunkt for eit teaterstykke er interessant. Noko som kjenneteiknar draumedramaturgien er at han vekslar raskt frå det eine til det andre. I draumen kan du flytte deg frå ei verd til ei anna på null komma nix. Det kan ofte vere totalt surrealistisk og overraskande. Iram Haq har sin teaterregidebut med dette stykket. Ho bruker desse kjappe skifta frå draumeverda i den sceniske dramaturgien. Ideen er god, men når skifta skjer så raskt som her, rekk ikkje scenene å etablere seg før vi er over i noko heilt nytt.

Kva og kven

Kostyma til Eg og Ho opnar for spørsmål. Eg har på seg noko som kan minne om ein brurekjole. Over har ho ein kort jakke som ikkje kler kjolen særleg godt. Ho har på seg ein lang selskapskjole. Har dei nett gifta seg? Kvifor går dei kledde slik? I draumen si surrealistiske verd er sjølvsagt alt mogleg, svaret treng ikkje vere tydeleg, men kanskje vi kunne fått eit hint – eller ti? Då kunne vi vore meir medskapande på bakgrunn av kostymevala.

Det blir, som kjend, ofte ikkje brukt mykje pengar på scenografi og kostyme på Scene 3, men kanskje skulle ein ha brukt litt meir tid på lysdesign. Mot slutten av den korte oppsetjinga blir lyssetjinga rotete og mangelfull.

Iram Haq er kjend som ein talentfull filmregissør, forfattar og skodespelar. Ho fekk, mellom anna, Amandapris og Kanonpris for Kva vil folk si (2017) der ho sto både for regi og manus. Sjølv om det er litt å utsetje på oppsetjinga av Sov ikkje, håpar eg at Haq får mange fleire sjansar til å setje opp teaterstykke på norske scener.

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Velopplagt ensemble, glatt forteljing

Lehmantrilogien på hovudscenen på Det Norske Teatret er velspelt og velregissert, og er interessant som episk historieforteljing om Lehman-dynastiet, men stryk ein ikkje dei mektige finansfolka vel mykje med håra her?

Av Elin Lindberg

Stefano Massini: LEHMANTRILOGIEN

Omsett av Tove Bakke

Omarbeiding av manus: Maren E. Bjørseth og Anders Hasmo

Regi: Maren E. Bjørseth

Scenografi: Olav Myrtvedt

Komponist og lyddesignar: Alf Lund Godbolt

Koreograf: Ida Wigdel

Kostymedesignar: Gøril Bjercke Sæther

Lysdesignar: Norunn Standal

Lyddesignar: Anders Svinndal

Dramaturg: Anders Hasmo

Det Norske Teatret, hovudscenen, premiere 27.august 2021

Finanskrisa i 2008 – den hadde vi nesten gløymd. Ho er blitt overskygga av den globale koronakrisa som framleis herjar. Men det inga grunn til å gløyme korleis det kapitalistiske systemet vi er ein del av er blitt slik det har blitt og kva slags mekanismar som rår. Noko av dette får vi med oss gjennom Lehmantrilogien.

Familiekrønike

Italienske Stefano Massini er romanforfattar og dramatikar. Lehmantrilogien blei først skrive som ein roman på vers, før han blei skodespel. Massini starta skrivinga i 2008, rett etter at det kjende finanskonsernet kollapsa så grundig og tok enormt mange menneske, og statar, med seg i fallet. Stykket er svært populært og har blitt spela i London og er no på veg til Broadway, det er omsett til ei mengde språk. Urframføringa var i Frankrike i 2013.

I stykket møter vi familien Lehman som kom til USA frå Bayern i Tyskland på 1840-talet. Først ut er eldstebroren Hayem Lehman (Ingunn Øyen) – han byttar namn til Henry straks han har landa på amerikansk jord. Han starta med å selje bomull i Alabama. Brørne Mayer (Christian Ruud Kallum) og Emanuel (Ane Dahl Torp) kom òg over, og dei blei The Lehman Brothers. Vi følgjer dei tre brørne og etterkomarane deira gjennom den amerikanske historia fram til den slutten vil alle veit kjem: den brutale kollapsen i 2008. Det lange tidsspennet er delt i tre delar.

Rein regi

Maren E. Bjørseth har allereie vist at ho kan setje opp store episke verk. Ho har, mellom anna, sett opp Min briljante venninne som var bygd på det enorme verket Napolikvartetten av Elena Ferrante. Det var på Oslo Nye Teater i 2019. Bjørseth har med seg mange frå det same kunstnarlege laget som jobba saman den gongen, i oppsetjinga av Lehmantrilogien. Det er mykje stoff å ta av, og mykje er nok kutta sidan den italienske versjonen tok fem timar å spele. På Det Norske Teatret er vi gjennom dei tre delane på rundt tre timar, pluss pausar. Og det går fort, det går i eit vanvitig tempo. Både teksten som er skrive på vers og temaet kler det høge tempoet. Verselinjene, eller replikkane, er delte mellom skodespelarane. Det blir teksten og ikkje karakterane som driv oppsetjinga.

Gode skodespelarar

Ein stad i teksten snakkar dei om tennis. Finans blir samanlikna med tennis. I tennis må ballen alltid vere i rørsle. Om ballen ligg på bakken er spelet over. Slik er det på ein måte òg med spelet på scenen. Skodespelarane speler ball med kvarandre heile tida. Dei er i konstant rørsle. Dette er ein gjeng svært gode og rutinerte skodespelarar. Dei har full kontroll heile tida, sjølv om ein og anna replikk glepper. Skodespelarane har så mykje musikalitet og speleglede i seg at dei dansar seg raskt inn att. Dette er veldig godt ensemblearbeid. Dei speler kvarandre gode. Dei er først og fremst historieforteljarar her. Dei ulike rollene er mest sjablongar, likevel blir dei ikkje berre illustrasjonar til teksten dei formidlar. Det er gjort mange fine val i replikkføringa som skapar ein god og vellukka, teatral dynamikk.

Rom

Scenografien er ein stor stillas-aktig konstruksjon. I starten er han butikken til Lehman-brørne med sekkar med bomull, seinare mellom anna gatebiletet i New York og bakgrunnen på ein veddeløpsbane. Elles er den store scenen open. Skrifttypane til det kjende skiltet til Lehman Brothers går igjen i lysbokstavane som viser titlane på delane stykket er bygd opp av. Alle skodespelarane går i dress. I scenene som omhandlar 1800-talet har dei svarte frakkar og svarte hattar. Lehman-brørne var jødar og kleda deira signaliserer det. Kleda signaliserer òg makt og kontroll. Dressane skiftar snitt og stil medan vi kjem lenger fram i tid. Eit par stader er kostyma med på å drive den sceniske forteljinga. Eit døme er då yngste bror Emanuel skal fri til dottera (Christian Ruud Kallum) til den rike Goldman (Eivin Nilsen Salthe) i New York Her skiftar kjolane farge i eit humørfylt opptrinn.

Finanskrise – kva så?

Dette episke stykket fortel historia om ein familie som jobbar hardt, dei har flaks, dei er innovative og finn løysingar. Dei er drivkrefter i den økonomiske historia. Oppsetjinga er vellukka i å fortelje ei scenisk historie. Det er fart og særs godt driv, skodespelarane og det kunstnarlege laget er framifrå. Til slutt står skodespelarane på rekke. Det er 2008, finanskrisa er eit faktum. Målt i milliardar dollar er dette den største konkursen nokosinne. Namn på aksjemeklarar som har tatt livet av seg går som lystekst over scenen – Mitch, Pete, Fred og fleire. Aktørane står no på randen av stupet, dei står ved avgrunnen, alt er tapt. Ja, vi forstår at dette var ein personleg tragedie for aksjemeklarar og finansfolk, men dei som òg fekk lide på grunn av finanskrisa var jo vanlege fok. Dette perspektivet manglar her. Ni millionar – 9.000 000 – menneske blei kasta ut av heimane sine i USA. I Baltikum steig arbeidsløysa til 40 %. Island slit framleis – og det gjer moglegvis eit par kommunar i Noreg òg, Hemnes og Hattfjelldal, til dømes. Alle hadde vore ein del av eit rote økonomisk spel og ein roten moral. Dei var blitt lurt. Eit av omgrepa som kjem opp tidelg i stykket er tiltru. Folk hadde hatt tiltru til det systemet som Lehman-brørne hadde vore med å skape. Det at dei ikkje var til å stole på, eller verde denne tiltrua, kjem ikkje fram i oppsetjinga av stykket.

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Fall og forsoning

Både helgas urpremiere på Sonja Ferdinands «Jell-O Shot» på Torshovteatret og Jon Fosses «Eg er vinden» på Det Norske Teatret ble satt opp av regidebutanter. Regissørene Camilla Kold Andersen og Sigurd Ziegler iscenesetter tydelig, presist og kraftfullt

Av Elin Lindberg

JELL-O SHOT av Sonja Ferdinand

Oversatt av Maria Tryti Vennerød

Regi: Camilla Kold Andersen

Scenograf og kostymedesigner: Nia Damerell

Lysdesign: Bendik Toming

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Forestillinga er et samarbeid med Kunsthøgskolen i Oslo

Torshovteatret, urpremiere 11.september 2021

EG ER VINDEN av Jon Fosse

Regi: Sigurd Ziegler

Scenografi og kostymer: Astrid Sønderskov Andersen

Komponist: Toralf Willy Nørbech

Lysdesign: Mathias Langholm Lundgren

Det Norske Teatret, Fossefestivalen, Scene 3, 11.september 2021

Stykkene er svært forskjellige, men begge handler om hvor vanskelig det kan være å holde seg oppe og være i livet. De tar opp sjølforakten og hvordan en kan være sin egen verste fiende. Begge blander drøm og virkelighet sømløst. I begge møter vi mennesket i en fortvilet livssituasjon, en livstruende posisjon. Slik ser samtidsdramatikken ut i dag – det er en glede at den rommer så ulike uttrykk.

Jell-O Shot

Vi møter Ida (Stine Fevik), hun framstår som ei helt vanlig ung kvinne. Hun drar på fest, drikker, treffer en rødhåret mann som hun blir med hjem og ligger med. Alt virker tilsynelatende helt greit, men noe begynner å rakne. Tilværelsen hennes løser seg opp. Hun mister grepet om seg selv om verden. Hun er i fritt fall.

Tittelen, Jell-O Shot, viser til en slags drink som lages av gelépulver og vodka. Det signaliserer studentnachspiel og kanskje også klassetilhørighet. Kostymene plasserer også stykket i lavere samfunnssjikt. Ida har på seg en rosa vindjakke og sandaler, den rødhårete (Sigurd Myhre) er kledd i shorts og en fleecejakke med solsikkemønster, mora (Andrine Sæther) i rosa bukser og plastsko. Scenografien består av en plastkledd sofa, en plastplante med lilla lyspynt, midt på det runde scenegolvet ligger en rosa plastfisk. Elementene gir et noe trist og billig preg – litt «jell-o shot»-aktig.

Superlag

Det ligger mye tragedie og sosial nød i dette tekstmaterialet som lett kunne tatt overhånd og styrt oppsetninga ned i en sosialrealistisk dokudrama, men her er det krefter som styrer stoffet på et scenisk intelligent vis. På overflata ser alt bra ut, men gjennom de sprekkene som teksten åpner opp for oss ser vi en avgrunn. Camila Kold Andersen klarer, ved hjelp av et svært godt skuespillerlag, på mesterlig vis å balansere stoffet slik at vi grøssende kan se ned i det Ida sliter med. Spillestilen er herlig teatral. Det komiske og det tragiske balanserer perfekt. Stykket beveger seg i raskt driv gjennom drøm og virkelighet. Ida har en enorm kraft. Hun har kraft til å drømme de vanvittigste dagdrømmer for å holde seg opp, men de blir også vendt mot henne selv ved at de viser kontrasten mellom de storslåtte drømmene og hennes noe traurige liv. Den destruktive kraften vi skimter er monumentalt ødeleggende. Stine Fevik er en meget talentfull skuespiller og perfekt i denne rolla med sin uhyre sterke sceneenergi. Hun får fram sjølironien som tipper over til det sjøldestruktive. Hun har et komisk talent, samtidig som hun viser det sårbare og fortvilte i karakteren Ida.

Helten i eget liv

Idas familie framstår som sjablonger, men det fungerer fint her. De blir på samme måte som scenografien plastfigurer, de makter ikke hjelpe Ida. Andrine Sæther som mor, og Sigurd Myhre som blant annet far, har ypperlig timing og tilstedeværelse. I en av scenene sitter de under sofaens plastdekke og synger en kjærlighetssang – men de er ute av stand til komme ut av sin egen boble for å se andre enn seg sjøl.

Ida blir liggende i dagevis i senga. De hun forholder seg til er helter i seriene hun ser på. Det er Katnis Everdeen – den tøffe, tøffe jenta fra Hunger Games som kommer fra fattige kår, men redder seg sjøl og verden. Det er John Snow fra Game of Thrones som går fra å ikke være ektefødt tronarving til å vise seg å være den utvalgte. Og Gandalv fra Ringenes herre som kjemper mot Balrogen – den sterke demonen – og blir selv med ned til underverdenen. Det er denne type superhelter Ida måler seg med, eller som kanskje gir henne trøst og pause fra de voldsomme kampene hun kjemper med seg sjøl. Vi tror på alvoret i den eksistensielle krisa Ida befinner seg i. Den tette gode regien, den sterke teksten og det meget gode skuespillerlaget gjør Jell-o Shot til svært godt teater.

Eg er vinden

Jon Fosses stykke og Sonja Ferdinands stykke er veldig forskjellige, men de møtes i det at de begge undersøker menneskets eksistensielle grunnvilkår. Vi møter et menneske som står på kanten av en avgrunn og som faller. Begge stykkene beveger seg mellom virkelighet og drøm. I begge oppsetningene sitter vi rundt en sirkelrund scene. De løse stolene på scene 3 på Det Norske Teatret har ett stolbein som er kortere enn de andre tre. Det understreker at noe er skakt og uvanlig i dette sceneuniverset. Fosses stykke handler om to som er i en båt, de er Den eine (Ingrid Myhre Løvik) og Den andre (Synnøve Fossum Eriksen). Den eine har tatt livet av seg ved stykkets start, dette er en gjenfortelling av det som kan ha skjedd.

Havet

Ei kvinne, Den eine, ligger på golvet. Over henne henger en mikrofon. To fiskebollebokser står på gulvet. Lett scenerøyk sviver rundt. Lyset er blått og dunkelt. Kvinna åpner munnen. Hun har vann i munnen som gurgler med. Mikrofonen over henne gir lyden romklang. Det gir assosiasjoner til det å være under vann. Vi er effektivt i kontakt med hun som tok livet av seg. Hvorfor gjorde hun det?  – Eg ville det ikkje, eg berre gjorde det, eg finst ikkje, sier hun. Gjennom båtturen gjøres et forsøk på å komme til bunns i hva som har skjedd. Ingrid Myhre Løvik og Synnøve Fossum Eriksen bygger gradvis og presist opp universet for oss. Gjennom ordene ser vi for oss de grå bergene, holmene, skjærene, havflata, skodda, den vika der de kan ankre opp båten. Tekstarbeidet er enkelt og virkningsfullt.

Båten

Mot slutten av den siste delen av Fosses seneste verk Septologien reiser hovedpersonen sammen med naboen sin med båt. Handlingen er i seg sjøl prosaisk. To personer og en hund reiser fra A til B med båt. Men som i stykket Eg er vinden er det som du kjenner dypet som finnes der under båtkjølen. Det er farlig, livstruende. Båten er en metafor på den skjøre eksistensen på livets reise – som i den salmen som ofte synges i begravelser: «Jeg er en seiler på livets hav». Båten blir et memento mori. Døden og sorgen er nærværende i spillet også. Tilværelsen her er ikke tung, men den er alvorlig. Gjennom reisen bearbeider Den andre sorgen og kommer til en forsoning med tapet av Den eine.

Vinden

Minimalisme preger oppsetninga. Det er bare små forskyvninger som gjøres for at vi kjenner at en forsoning er i ferd med å etablere seg. Det er musikalsk og følsomt gjort. Den andre prøver å redde Den eine, men hun synker og synker. De to kvinnene står rygg mot rygg, de svinger mikrofonen som henger fra taket rundt seg. De blir fanget i det samme rommet av den sirklende mikrofonen, de må forholde seg til de samme materialistiske forutsetningene, de er her og nå. Men naturen tar over, naturen er sterkere enn mennesket. Mennesket blir en del av naturen på godt og vondt. Den eine faller i havet, hun synker ned i materien som hun til slutt blir en del av. Hun blir ikke til jord, men til en lettere materie – til en del av havet og til sist blir hun vinden.

De synker

Begge hovedpersonene i disse samtidsdramaene faller eller synker. Den eine tar faktisk livet av seg, Ida er sjøldestruktiv og kjemper mot seg sjøl, hun truer seg sjøl på livet. Livsvilkårene oppleves som tøffe for begge. Fosses univers er enormt poetisk og åpnende. Ferdinands verden er skitten og brutal. Hos Fosse gir naturelementene stykket et universelt og evig preg, hos Ferdinand bombarderes vi med tidsmarkører – vi skal ikke være i tvil om at dette er her og nå. Begge tar for seg individets vilkår i verden. Og begge stykkene kjemper for å sette ord på menneskets eksistens i verden akkurat nå.

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Hvorfor så a-politisk?

«Heksejakt» av Arthur Miller på Oslo Nye Teater i Maren E. Bjørseths regi har tekno-trøkk som på en goth-klubb i Berlin, historien fortelles presist og effektivt, det visuelle er slående flott, men hva er det egentlig man vil med denne oppsetninga?

Av Elin Lindberg

HEKSEJAKT av Arthur Miller

Originaltittel: The Crucible. Oversatt av Peter Magnus.

Regi: Maren E. Bjørseth

Koreografi: Ida Wigdel

Scenografi: Olav Myrtvedt

Lysdesign: Norunn Standal

Lysdesign: Alf Lund Godbolt

Kostymer: Solveig Holte Bygdnes

Maskeansvarlig: Julie A. Clark

Dramaturg: Kristofer Grønskag

Oslo Nye Teater, hovedscenen, premiere 9.september 2021

Bakgrunnen for Arthur Millers stykke er både skremmende og fascinerende. I småbyen Salem i Massachusetts ble 200 mennesker anklaget for å ha drevet med hekseri og djeveldyrkelse i året 1692. Mange ble funnet skyldige og hengt. Da Miller skrev stykket i 1953 sto mccarthyismen sterkt i USA. Kommunister og kunstnere ble forfulgt – blant andre Miller selv. Stykket tar for seg massesuggesjon, løgn, politisk forfølgelse og religiøs fanatisme.

Drevent lag

Flere i det kunstneriske laget bak Heksejakt har jobbet sammen tidligere, blant annet i Lehmantrilogien på Det Norske Teatret. Det fremstår som et godt og vellykka samarbeid. Når vi kommer inn i teatersalen på Oslo Nye Teater holder noen av de 16 skuespillerne på med en slags dans på scenen. De antyder dansebevegelser teatralt og fint. Bak på scenen henger et digert lysende kors. Lyset har grønnskjær. Lett scenerøyk svever rundt. Kostymene er superkule! De er goth-inspirerte og i slekt med klær fra amerikansk kolonitid. Kostymene er virkelig med på å skape en motor for et suggererende scenisk driv. Flere skuespillere kommer til når forestillinga starter. Det hele minner om et dansegolv på en kul storbyklubb.

Hva som er Maren E. Bjørseths arbeid og hva som er koreograf Ida Wigdels bidrag er jeg usikker på, men uansett er de svært dyktige til å skape visuelt slående tablåer og drivende gode gruppescener. Dette er også med på å skape en suggererende effekt.

Tenåringsdrama

I stykket skapes det et massehysteri etter at det ryktes at noen unge jenter har vært ute i skogen om natta og danset. De tilstår etter hvert under press at de har drevet med åndemaning. En av grunnpilarene i historien blir her at den unge kvinnen Abigail (Thea Lambrechts Vaulen) vil hevne seg på en tidligere arbeidsgiver, bonden John Proctor (Anders Baasmo), som hun har hatt et seksuelt forhold til, men som nå avviser henne. Abigail har en sterk og manipulerende personlighet, hun drar med seg en hel gjeng av jenter som nærmest blir en mobb. Dette er et motiv som finnes i mange tenåringsserier for tida. Det er flust av serier der unge mennesker dras inn i overnaturlige historier. Noen ganger blir de en farlig mobb, i andre serier redder de verden. Denne referansen stykket har til dagens populærkultur er god, men fungerer nok først og fremst mest estetisk her.

Gode skuespillere

Skuespillerprestasjonene i Heksejakt er gjennomgående gode. Det virker som Bjørseth er god på å få fram det beste i skuespillerlaget sitt og til å motivere til å yte det lille ekstra. Samspillet til ensemblet er utmerket. Det er musikalsk og dynamisk. En interessant og gledelig ting er at skuespillerne får snakke sin egen dialekt. Det er absolutt ikke uvanlig på teaterscener i dag, men her fungerer det spesielt godt med både nordlandsk, trøndersk, moldedialekt og skarrende vestlandsk. Det rike mangfoldet av dialekter bygger opp under det universelle i tematikken. Som i kolonitidens USA kommer mennesker fra mange steder sammen og skal skape en ny virkelighet. Dialektene gir skuespillerne en bakenforliggende historie gratis. Karakterene med den største utviklinga i stykket er ekteparet Elizabeth Proctor (Ingvild Holthe Bygdnes) og John Proctor. Disse blir utmerket ivaretatt av de to dyktige og erfarne skuespillerne. Men hele ensemblet fortjener ros, alle som én – de er et godt team som spiller hverandre gode.

Kontekst?

Scenisk fungerer oppsetninga stort sett svært godt. En av hovedstyrkene er det fartsfylte drivet scenene har. Mot slutten mister oppsetninga noe av dette. Vi befinner oss i fengselet der Proctor-ekteparet sitter. Elizabeth skal få leve til hun har født barnet sitt. John kan bli benådet om han tilstår at han har vært vitne til djeveldyrkelse. Løgn står mot sannhet. Dette er et kjernepunkt i stykket, og skuespillerne er gode, men det er som om noe av det sceniske drivet som har løftet stykket tidligere, dabber av her mot slutten.

Tematikken er dessverre tidløs. Det er i dag uforståelig at kvinner – og menn – ble brent på bål eller drept på andre bestialske måter fordi samfunnet rundt dem fant dem skyldige i fiktive forbrytelser. Sekter som begår drap eller overgrep under massesuggesjon, oppstår fra tid til annen i vår egen tid. Det er nærliggende å tenke på Knutby i Sverige med den åndelige lederen Kristi Brud. Religiøs fanatisme finnes innen både islam og kristendom – og andre religioner – fortsatt, merkelig nok. Løgner som sprer seg på sosiale medier kan skape syndebukker og forfølgelser. Demokratibevegelser forfølges flere steder. Kommunister blir av enkelte sett på som livsfarlige. Det er i det hele tatt mye stykket Heksejakt kan kobles til, men det gjøres ikke i oppsetninga på Oslo Nye Teater. Miller skrev stykket da han selv var under press. Men hvorfor settes dette stykket opp her og nå? Oppsetninga forteller en sterk historie og er absolutt underholdende, men jeg savner at det er mye modigere og utfordrer oss mer. Hvorfor tar man ikke mer tak i det samfunnskritiske som finnes hos Miller? Her finnes det et stort og ubrukt potensial.

publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2021 og på Shakespearetidsskrift.no

Effektiv og scenisk intelligent

Hamlet i Johannes Holmen Dahls regi på hovedscenen på Nationaltheatret er renskåret, presis og velbalansert. Herbert Nordrum bærer tittelrollen godt, og skuespillerensemblet briljerer.

Av Elin Lindberg

William Shakespeare: HAMLET

Oversatt av André Bjerke

Regi: Johannes Holmen Dahl

Scenografi og kostyme: Nia Damerell

Komponist og musikalsk ansvarlig: Alf Lund Godbolt

Lysdesign: Norunn Standal

Maskør: Eva Sharp

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 17.august 2021

Det kunstneriske laget og alle medvirkende har her et sjeldent godt og fast grep om William Shakespeares aller mest kjente skuespill. Teksten står stødig i sentrum samtidig som den blir gjort levende og aktuell. Oppsetninga er scenisk smart og intelligent. Valgene som er gjort er klare og effektive. Dette er blitt svært god teaterkunst.

Pangstart

En av styrkene til denne versjonen av Hamlet på Nationaltheatret er at de forskjellige elementene forestillingen består av, er så tydelige hver for seg, men spiller samtidig så godt sammen. Det aller første som treffer oss er musikken. Teatersalen summer av stemmene til premiereklare mennesker. Teaterhøsten er begynt og nå er kanskje nedstenging av samfunnet over for godt? PANG! Publikum som til nå har kjent seg trygge, hopper i setene sine. Det minner om skudd! Men det er forestillinga som har startet og det er den eminente musikeren Elisabeth Mørland Nesset som spiller trommer. Musikken er laget av Alf Lund Godbolt. Mørland Nesset sitter foran på scenen hele tiden og er med på å skape driv og perfekt timing. De skarpe trommesmellene i starten skaper umiddelbar uhygge. Det etableres et eksistensielt alvor. Dette dreier seg om å åpne opp verden. Det handler om å agere – handle – skape, og det handler om det motsatte av liv: død. Vi bringes usedvanlig kjapt og effektivt inn i Hamlets kjernetematikk. Under den dramatiske trommesekvensen kommer skuespillerne inn på scenen. De blir stående i en stillhet som blir like musikalsk og like dramatisk som trommingen. En perfekt start på Hamlet!

Ord, ord, ord

Et annet sterkt element i denne oppsetninga er scenografien. Som i tidligere av Holmen Dahls verk er scenerommet åpent, nesten nakent, men bare nesten. En stor, mobil bakvegg er dekket av hvite A4-ark. Hvert ark er øverst festet sirlig og ryddig til veggen. Dette er hele manuset til stykket. Flere språk har samme ord for blad på trær og blad/ark i bok. Når luft blåses på bakveggen rasler papirarkene som bladene på et stort tre, eller en skog. Det understreker det organiske i materialet på flere plan, og det understreker det kunstgjorte, det menneskeskapte i verket. Veggen med arkene kan gjennomlyses og fremhever seg selv gjennom dette, samtidig som den viser at det finnes noe bak, det finnes en utvei. I en av nøkkelscenene, der Hamlet møter sin nylig avdøde far (Kim Haugen), brukes lyset slik at bakveggen framstår som en tett, hvit flate. Det virker klaustrofobisk. Hamlets skygge projiseres på den hvite flaten. Han blir mer enn bare ett menneske. Han får bokstavelig talt skyggesiden sin manifestert idet han møter gjenferdet til sin far. Supersmart løst!

Hamlet og Ofelia

Måten teksten er bearbeidet på må også framheves. Et fint grep er at Ofelia (Maria Kristine Hildonen) har overtatt tekst fra Hamlet. Rollefiguren Horatio er strøket her og Ofelia får samme funksjon som han tradisjonelt har hatt som Hamlets beste venn. Dette er et flott og effektivt valg. Det gjør at sviket Ofelia blir utsatt for av Hamlet, blir ytterligere brutalt. Ofelia og Hamlet er to unge, likeverdige venner og kjærester. Han har likevel mer spillerom enn henne, slik menn dessverre fortsatt har større handlingsrom enn kvinner altfor mange steder i verden. Hamlet jager Ofelia inn i døden gjennom sin brutale avvisning av henne. Hvorfor? Det er interessant og faktisk på en måte sympatisk at dette blir stående som et stort spørsmål. Det forblir like gåtefullt, komplekst og mørkt som Hamlets indre. Hildonen spiller Ofelia stødig og godt som en oppegående, livskraftig, ung kvinne før hun dyttes inn i døden.

Generasjonsopprør

Den unge studenten Hamlet opplever at landet hans Danmark, verdenen hans, er råtten. Faren, den i foreldregenerasjonen som hadde mulighet for å handle, forandre, styre, er død og borte. Nå er det forventet at Hamlet skal ordne opp. All moral tilsier at det er Hamlet som nå må hevne ugjerninger som er gjort. Dette er ikke ulike kravene som i dag blir lagt på de generasjonene som vokser opp nå. Det er absolutt noe råttent i verden. Noe må gjøres for at verden ikke skal gå under på grunn av klimakrisen. Hamlet er ikke bare student, han er tronarving. Det er han som skal lede landet sitt i framtida, på samme måte som de unge i vår verden er framtidas ledere. Hamlet innser dette. Og vi innser for et nærmest umenneskelig krav dette er å bære på. Stykket tvinger ikke på oss løsninger. Det åpner opp tematikk og lar oss se inn i et dypt, dypt mørke.

Mennesket

Det er et godt og prisverdig tekstarbeid i denne oppsetninga. Teksten Hamlet av Shakespeare er viktig for mange som er opptatt av teater. Det er fantastisk at den over 400 år gamle teksten fortsatt er så levende. André Bjerkes oversettelse har nok en del gammelmodige vendinger, men den er veldig god. Tekstmaterialet som brukes er godt hugd til. Skuespillerne behersker teksten utmerket, de er gode, alle som en. Kim Haugen må likevel framheves. Han har jo tidligere selv spilt Hamlet på Nationaltheatret, nå spiller han Hamlets far som gjenferd. Haugen har en fantastisk timing som gjør ham til de perfekte komedieskuespiller, men den gjør ham faktisk også til en fantastisk tragedieskuespiller. Det som gjør denne versjonen av Hamlet så god er kanskje nettopp at den klarer å balansere det dypt tragiske med glimt av humor. Herbert Nordrum viser oss mennesket med sine mørke og gåtefulle avgrunner på en fremragende måte. Nordrum spiller Hamlet med et tungt alvor. Hans vanvidd, eller galskap, blir en form for depresjon. Nordrum er med sine 34 år i en god alder for rollen, men det kan virke som om han ikke har jobbet like mye med blankvers som sine eldre medspillere på scenen. Stort sett flyter replikkene helt fint, men stedvis blir det urlite kantete, dette går seg forhåpentligvis til i løpet av spilleperioden. Nordrums prestasjon er uansett kraftfull.

Nationaltheatrets Hamlet er virkelig godt håndverk – det er godt teater og det er god kunst!