Blog

publisert på shakespeare.no

Å skjende for å bevare

Feil Teater har i samarbeid med Vega Scene laget en leken og sjarmerende komedie basert på Erlend Loes roman «Dyrene i Afrika», men det mørke sivilisasjonskritiske blikket som ligger i dette materialet kommer ikke helt fram.

Av Elin Lindberg

DYRENE I AFRIKA av Erlend Loe

Produsert av Feil Teater i samarbeid med Vega Scene

Skuespillere/regi: Lars Halvor Andreassen, Amalie Ibsen Jensen, Sebastian Skytterud Myers, Maria Agwumaro, Thomas Gallagher, Didrik Hagberg

Produsenter/dramatisering: Lars Halvor Andreassen, Amalie Ibsen Jensen, Sebastian Skytterud Myers

Musiker/komponist: Magnus Skaug

Scenografi/lys: Eilif Fjeld Teisbo og Lars Halvor Andreassen

Urpremiere på Vega Scene 19.august 2022

Under Quartfestivalen i 2004 hadde Fuck for Forest (FFF) sex på scenen under en konsert med bandet The Cumshots. Det ble stor oppstandelse og gruppa fikk så mye juridisk trøbbel at de flytta til Berlin. FFF er en miljøaktivistisk gruppe som finansierer aktivitetene sine gjennom salg av pornografisk materiale. Hvordan dette egentlig hjelper til med å bevare regnskogen er litt uklart. Det er nå mange år siden stuntet på Quartfestivalen, men det kompromissløse, fandenivoldske og sjokkerende ved det huskes. Det var rått og rett på sak. Noe annet er det med Erlend Loes roman Dyrene i Afrika fra 2018 og forestillinga som er bygd på den, selv om et fjernt slektskap med FFF kan spores. Fjernt fordi det absolutt ikke er ekte sex som vises, her illuderes alt, men likevel fins det et idemessig slektskap. Dette er mer pusete og ullent på et vis. Dette er ikke sikkert vi husker disse like godt som FFF.

Forberedelse til aktivisme

Feil Teater har skåret Dyrene i Afrika inn til beinet. Kanskje de har skåret bort så mye kjøtt fra romanen at det ikke er så mye igjen å koke suppe på, men det fungerer forholdsvis greit at all bakgrunnsinformasjonen om de fem hovedkarakterene i gruppa ikke er med. Det er litt Fuck for forest-aktig at de på et vis går rett på sak. Publikum sitter i en halvsirkel rundt scenen på Vega Scene. Musiker Magnus Skaug sitter med el-gitaren sin på en liten oppbygning bak. En liten «knaus» eller stor stein ligger foran på scenen. Planter og strå står rundt omkring i blomsterpotter. Gulvet er rødt. Forheng midt bak på scenen lager et slags telt som blant annet brukes til live-animasjon underveis. Monitorer eller skjermer står foran publikum slik at vi kan se skrift og animasjoner der. Det er scenerøyk i rommet når vi kommer inn og Maria Agwumaro står på scenen med et vokalt materiale det ikke er helt lett å få med seg og det er kanskje heller ikke meninga.

Venner møtes på et dyre-etisk foredrag

En professor (Maria Agwumaro) holder foredrag om dyreetikk i Oslo. Her møtes hovedpersonene første gang. Det er Vidkun som lenge påstår at navnet hans ikke har noe med krigen å gjøre, Sperber som vet mye om mammutbein og holder på med sin tredje doktorgrad, Hektor som er seriebokforfatter, Bob som er en stille type vi ikke får vite noe om, og så er det Lise Løvenskiold. Lise framstår raskt som gruppens leder etter at hun spør professoren om det er bedre på helt generelt grunnlag, rent hypotetisk-filosofisk, å ha omgang med dyr enn å drepe dem. Det sier professoren at det helt klart er. Det er mye mer etisk bærekraftig å ha omgang med et dyr enn å drepe det. Men om det er etisk forsvarlig kan diskuteres, mener hun. Uansett – de fem møtes og Selskapet for skjending av eksotiske dyr er etablert.

Fuck and release

Lise får kontakt med en familiebedrift i Kenya som kaller seg Fauna Fuckers som praktiserer noe de kaller Fuck and release. Her treffer stykket noe av det jeg gjerne skulle sett mer av, nemlig mer bitende satire som mer målrettet treffer oss. Nå kan det jo hende at Fuck and release er noe enkelte driver med – hva vet jeg, men jeg vet hva Catch and release er, og vi kan lett assosiere til det her. Det er en vederstyggelighet som enkelte sportsfiskere driver med og som rett og slett er dyremishandling. Store fisker fiskes for så å slippes fri igjen etter at de har kjempet for livet i lang tid med en krok i kjeften til sportsfiskerens forlystelse. Dette er vanlig turistindustri for bedrestilt middelklasse. Familiebedriften i Kenya bedøver i hvert fall de store dyrene først før økoturistene får ha seg.

Så søtt at du blir kvalm

Erlend Loe har i flere romaner i forfatterskapet sitt skrevet om mennesker i eksistensiell krise og det å finne mening i en verden der alt allerede er ferdig etablert, et samfunn der det meste er trygt og ufarlig. Han beskriver norske middelklassemennesker på en lun og humoristisk måte med et litt barnlig og søtlig språk. Jeg humrer ofte når jeg leser romanen, ikke så mye når jeg ser forestillinga, men jeg smiler av den. Det er søtt, og skuespillerne er gode, og de er fine og sjarmerende i pelskostymene sine. Den manuelt drevne safarijeepen med søt, barnlig dekor på, er litt Kardemommeby-aktig. Konvoluttene vi får billettene våre i har et håndtegnet afrikansk dyr på seg – søtt det også. Menneskene i stykket har sine skrudde personlige lengsler og lyster som driver dem mens de prøver å kamuflere dette som et forsøk på å avverge klimakatastrofen. Det er litt som strategien i Giovanni Boccaccios Dekameronen der bedrestilte isolerer seg under pandemikatastrofen Svartedauden og får tida til å gå mens man forteller hverandre smått erotiske historier og venter på at det hele skal gå over.

Egentlig ikke noe håp for menneskeheten

I Feil Teaters versjon av Dyrene i Afrika er det egentlig ikke noe håp om at verden skal reddes. Her lunter vi lunt og trivelig mot jordas – eller heller menneskenes, undergang. I Loes roman forteller en slags epilog oss hva som skjer med romankarakterene videre. I forestillinga er denne epilogen utvidet til å handle om hva som skjer med jorda etter at menneskene er utrydda. Og det er ingen egentlig fare, for verden går jo videre uten oss. Tider skal komme, tider skal henrulle. Jorda kommer til å ødelegges og gjenoppstå igjen og igjen. Liv vil oppstå på nytt i all evighet, forteller Feil Teater i rulleteksten vi kan lese på monitorene. Menneskeheten er det bare å trekke på skuldrene av. De holder nå på med sine skrudde prosjekter – fuck for klima – yeah right.

foto: Lars Opstad

publisert på shakespearetidsskrift.no

Å fortelle for å overleve

«1001 natt» på Centralteatret presenterer et lite knippe historier fra den enorme samlinga. Skuespillerne er fine og dedikerte fortellere, men Sullivan Lloyd Nordrum og Marianne Sævigs regi er nokså uklar og rotete

Av Elin Lindberg

1001 NATT

Arabisk folkeeventyr dramatisert av Mathias Raaby Ravn

Oversatt og bearbeidet av Marianne Sævig

Regi: Sullivan Lloyd Nordrum/Marianne Sævig

Scenografi: Olav Myrtvedt

Kostymer: Christina Lovery

Musikk og lyddesign: Bjørn O. Undset

Musikalsk konsulent og innstudering: Simon Revholt

Lysdesign: Rolf Christian Egseth

Maskeansvarlig: Birgit Haugå

Figurinstruksjon: Suzanne Paalgard

Dramaturg: Marianne Sævig

Oslo Nye Teater, Centralteatret, premiere 6.september 2022

På en måte er 1001 natt en av skuespillerens grunnhistorier. Her handler det om å ikke kjede sitt publikum. Hvis du gjør det, blir du drept. Det handler om å fortelle så godt det lar seg gjøre for å holde seg i live og unngå å bli drept eller slakta. Det er altså selve livet som står på spill. Fortell, eller dø.

Fortellingen

Skuespillerne (Melina Tranulis, Samantha Gurah, Birgitte Victoria Svendsen, Ferdinand Falsen Hiis og Emilie Mordal) har en fin felles dynamikk. De har et lekent og godt ensemblespill. De starter med å sammen fortelle om Sheherazade som må fortelle en ny historie hver kveld for ikke å bli drept, og gi oss rammen for fortellingen. Så følger historie på historie. Dramaturgien oppfattes slik at nye historier skapes inni den historien som fortelles. Skuespillerne skal på en måte gå seg vill i sine egne historier. Det er en artig og fascinerende idé, men det er veldig vanskelig å få dette til å fungere optimalt. Det kan lett bli ganske forvirrende. Underveis må jeg spørre meg: Hvilken historie er vi i nå? Hvor ble det av Sheherazade? Hvem er fortelleren? Hva fortelles? Vi får mange fascinerende historier og bruddstykker av historier. Det er mye sex og død. Vi hører om slangene til slangetemmeren som dreper hele familien hans, om beduiner og riddere og raveparty midt ute i ørkenen, om klassiske tema som vakre kvinner som blir begjært av rike menn.

Arabisk rom

Scenografien er ganske tradisjonell. På scenen står et byggverk med buede dører. Det skal illudere et gammelt hus fra Midtøsten et sted. Det er dekket med noe som ser ut som strie. Skjøtene på striematerialet står litt ut, det gir et noe uferdig preg. Huset står på en dreiescene som gir flere muligheter for spilleflater. Man kan være både utenfor og inni, og i en scene brukes en avsats i huset som figurteaterscene.

Lysdesignen er også nokså tradisjonell, men fungerer fint. De arabiske nettene er dypblå, og rommene i huset får en varmgyllen farge. Kostymene er enkle, men fungerer greit. Alle de seks skuespillerne har på seg et gullfarget kaftan-aktig plagg før de helt til slutt kler det av seg og står i T-skjorter og bukse og har gått ut av «eventyrverdenen».

Figur- og skyggeteater

En fortelling fra en hammam – et badehus – blir spilt som figurteater. Det er om en mann som er så feit at man ikke kan se kjønnsorganene hans. Vel, vi får vite at kuken ser ut som ei hasselnøtt. Kona til bademesteren tilkalles, hun blir bedt om å sitte hos denne stakkars mannen ei stund. Og jammen blir ikke kuken så stor som et esels og kona og den feite mannen har sex i timevis. Dette illuderes med dukker. Men det utføres så tamt, så tamt. Her er det virkelig en mulighet for truppen til å vekke opp publikum. Dette er frodig og folkelig materiale som kunne vært utnyttet mye, mye mer. Vi vil se kuken! Her vil vi ha folkelig komedie, kanskje så folkelig og grov at vi rødmer og må se ned.

Også det lille snevet av skyggeteater som brukes kunne vært utvidet for å skape et enda mer fantastisk og poetisk univers.

Historien om historien

1001 natt er en samling av folkeeventyr, dikt, sanger, anekdoter, historiske berettelser og visdomsord fra den arabiske verden. Det meste av stoffet har indisk og persisk opprinnelse. Historiene er skikkelig gamle og har blitt overlevert muntlig inntil de ble samlet inn, oversatt til arabisk på 8oo-tallet, og skrevet ned. Samlinga kom etter hvert til å romme både arabisk, jødisk og egyptisk materiale. Samlinga ble ferdigredigert på 1500-tallet, og den kom til Europa på 1700-tallet. De mest kjente historiene er «Aladdin og den forunderlige lampen», «Ali Baba og de førti røverne» og «Sindbad Sjøfareren». Men disse er bare en liten del av dette enorme verket. Fortellingene har et folkelig språk. Og som folkeeventyr fra andre deler av verden, er de ofte erotiske og inneholder masse vold. Gjengen bak 1001 natt på Centralteatret har funnet fram til historier som ikke er blant de mest kjente.

Sheherazade

Rammehistorien for 1001 natt er at kong Sharyar blir bedratt av sin kone. Han bestemmer at alle kvinner skal drepes og at han skal være gift med den samme kvinnen bare én natt før hun drepes morgenen etter. Slik skal han hevne seg på de onde og listige kvinnene. Kongens rådgiver, vesiren, har en datter som heter Sheherazade. Hun er så utrolig pen og flink som bare en eventyrprinsesse kan være. Hun ber om å bli giftet bort til kongen. Gjennom å hver natt fortelle kongen historier, redder hun sitt eget liv og livet til potensielt mange unge kvinner. Han må holde henne i live til neste natt for å få høre slutten på historiene. En voldsspiral er brutt gjennom fortellingenes og fiksjonens makt. Selve språket som det viktigste våpenet for å holde menneskeheten i live blir understreket. Evnen til å fortelle og dikte blir noe som er unikt menneskelig og en forutsetning for sivilisasjon og en form for demokrati.

En natt forbi

Det er fint at det ikke er de mest kjente fortellingene fra 1001 natt som man tar tak i. Skuespillerne gjør en hederlig jobb. Til slutt henvender de seg til oss i publikum og hvisker innstendig og alvorlig at vi må fortsette å fortelle historier: Fortell! Fortell! Oppfordringa er berørende. Det er jo mange viktige historier å fortelle. Her gjøres det ikke noe forsøk på å direkte aktualisere stoffet, men at ensemblet er multietnisk og at ikke-vestlige historier bringes inn på scenen er prisverdig og styrker denne versjonen av 1001 natt.

foto: Kurt Van der Elst

publisert på shakespearetidsskrift.no

Sjarmerende, men langdryg Molière

Tg STAN besøker Nationaltheatret med «Poquelin II» som består av to Molière-stykker som spilles i ett, uten pause. Den belgiske teatertruppen har en slentrende spillestil og presenterer «Den gjerrige» og «Den adelsglade borger» sympatisk, men det blir en tålmodighetsprøve.

Av Elin Lindberg

POQUELIN II av tg STAN

Tekst: Molière: L’avare (Den gjerrige) og Le Bourgeois Gentilhomme (Den adelsglade borgeren)

Spilt på fransk med engelsk teksting

Av og med: Els Dottermans, Bert Haelvoet, Willy Thomas, Stijn Van Opstal, Jolente De Keersmaeker, Damiaan De Schrijver og Frank Vercruyssen

Lysdesigner: Thomas Walgrave

Kostymedesigner: Inge Büscher

Produksjon og dekor: tg STAN

Nationaltheatret, hovedscenen, 13.mai 2022

Tg STAN har spilt mye i Norge opp gjennom årene. Mens Kristian Seltun var teatersjef på Black Box Teater og Svein Åge Birkeland på BIT, var de ofte gjester både i Oslo og Bergen. Tre av skuespillerne som er grunnleggerne av teaterselskapet som ble etablert i 1989, står også bak og på scenen i Poquelin II. De er drevne og dyktige skuespillere og jobber med oppsetningene sine på samme måte som de gjort siden starten.

Molière

Det er skuespilleren som er nøkkelpersonen i tg STANs arbeid, og det var det jo også for Molière i hans tid som hoffleverandør av teater under Ludvig den 14 i Paris. Det kollektive er viktig for tg STAN, de jobber verkene sine ut i felleskap. De har alltid vært opptatt av det udogmatiske, noe som også gjenspeiler seg i navnet på kompaniet: S(top) T(hinking) A(bout) N(ames). De baserer ofte arbeidene sine på klassiske tekster, men av og til også på nyskrevet eller improvisert materiale. Tittelen på stykket Poquelin II, kommer fra det egentlige navnet til Molière: Jean-Baptiste Poquelin. Tg STAN kjenner Molière godt og siden dette er Poquelin II finnes det også et Poquelin I. Det ble laget i 2003 og baserte seg på Molière-stykkene Doktor mot sin vilje, Sganarelle og Den innbilt syke. Truppen turnerte bredt med både den franske og den nederlandske versjonen.

Teaterhistorisk scenerom

På hovedscenen på den nå altfor nedslitte Nationaltheatret, har tg STAN plassert en plankescene. Den minner om en slik som teatertruppene brukte som spillested på torg rundt om i Europa på Molières tid. Plankescenen er grovt snekra sammen. Den understreker tg STANs ujålete stil, men den passer egentlig ikke så godt hele veien som spillested akkurat her. For eksempel når et lass med spektakulær «mat» tømmes på scenen, ser vi den ikke fordi plankescenen er for høy slik at vi ikke ser scenegolvet. Over scenen er det neonlysrør i en firkant. Stoler der skuespillerne sitter når de er sufflører eller ikke spiller selv, står rundt den kvadratiske scenen. I andre del, Le Bourgeois Gentilhomme (Den adelsglade borgeren), slippes et gjennomsiktig rødt sceneteppe ned bak plankescenen, bak dette henger store «krystall-lysekroner». Kostymene er har et uttrykk som understreker noe litt liksomtilfeldig og sammenrasket. De fungerer godt.

Teaterhistorisk tekst

De to Molière-stykkene blir ikke så ofte spilt i Norge. Grunnen til det er at de kanskje ikke er så relevante lenger, annet enn som referanseverk og teaterhistorie. Den gjerrige ble første gang oppført i 1658 og blir sett på som en psykologisk studie av en mann som er så gjerrig at han ikke vil at barna sine skal gifte seg engang. Det er mye klabb og babb og forviklinger, men alle får hverandre til slutt. Le Bourgeois Gentilhomme (Den adelsglade borgeren) er også en forviklingskomedie med en udannet kar som er opptatt av å lære seg aristokratiets manerer. Mye klabb og babb og alle får hverandre også her.

Lekent spill

Tg STAN har en leken spillestil. Den helt presise tilstedeværelsen de har på scenen har alltid fascinert meg i verkene deres. De har en nydelig bevissthet om rommet de spiller i, og slektskapet med den mange hundre år gamle teatertrupptradisjonen viser de gjennom å hele tiden kommunisere med publikum ved å komme ned til oss i salen eller henvende seg direkte til oss. Dette gjør de både i spillet og ved å gå ut av stykket et øyeblikk og kommentere seg selv eller spillet. De har en årvåken, men samtidig avslappa holdning som er svært sympatisk. Gruppen har sikker kutta en god del av teksten, men det kan jeg ikke skrive noe om siden jeg ikke kjenner den franske originalteksten. Men mye er med. Kanskje så mye tekst må med for at historien i stykket skal være mulig å følge. Vi får først L’avare (Den gjerrige). Det spilles rett fram, skuespillerne er jo gode så teksten framstår som levende, men komiske opptrinn som teksten inviterer til, utnyttes ikke i særlig grad her. Alle forviklingene presenteres ryddig og greit. Overgangene og dialogene er kjappa og presise. Dette er ikke kjedelig teater, men det oppleves heller ikke som så veldig relevant. Og særlig mye komikk er det ikke.

Og tida går

Etter rundt en og en halv time følger neste stykke, Le Bourgeois Gentilhomme (Den adelsglade borgeren), rett på. De enkle sceneskiftene foregår for åpen scene med publikum i salen. Denne kvelden var det mange franskspråklige blant publikum, noterte jeg meg. Denne delen av Poquelin II reddes fra det noe etter hvert søvndyssende, gjennom godt komediespill i enkelte scener. Det er Damiaan De Schrijver som spiller hovedrollen som Den adelsglade borgeren. Han vil utdanne seg for å passe inn ved hoffet. Det er musikk, dans, fekting og filosofi som gjelder ved Ludvig den 14.s hoff. Den udannede borgeren er analfabet og en latterlig figur. Både Damiaan De Schrijver og Frank Vercruyssen har en fin komisk timing. I scenen der Den adelsglade borgeren skal lære seg fekting viser de et herlig komisk talent. Her ler vi så vi rister, men det er eneste gang i løpet av de tre timene forestillinga varer.

Rørende epilog

Tg STAN får ikke stående applaus fra publikum denne kvelden, dette med stående applaus er jo noe som dessverre er blitt slitsomt vanlig. Frank Vercruyssen kommer fram på plankescenen etter applausen og henvender seg til oss og ber oss være med på en applaus som filmes og som skal sendes til den alvorlig syke Svein Åge Birkeland som har vært tg STANs samarbeidspartner i en årrekke i Bergen. Nå reiser publikum seg og klapper ektefølt for en viktig og strålende teatermann. Dette opplevdes som en fin og prisverdig gest fra tg STAN som det kjentes betydningsfullt å få være med på.

foto: Erika Hebbert

publisert på shakespearetidsskrift.no

Fra tam buskis til tett skog

I Som før og etter av Fredrik Brattberg er en familiehistorie som på Vega Scene redder seg i land i andre akt, etter en tynn og tam første akt.

Av Elin Lindberg

SOM FØR OG ETTER av Fredrik Brattberg

Regi: Katinka Rydin Berge

Scenografi, kostyme og figurdesign: Even Børsum

Kostymemaker: Halvard Leirvik

Figurdesign: Grete Larssen

Lysdesign: Vegar Angel N. Andreassen

Lyd: Aksel Bakken

Maskedesign: Vibeke Sverre

Samproduksjon mellom Hålogaland Teater, Nordland Teater og Vega Scene

Vega Scene, premiere 28.januar

Som før og etter er satt sammen av to enaktere av Fredrik Brattberg. Begge handler om hvordan vi kommuniserer i en familie. Hva vil vi si til hverandre, og hva må vi si? Hvordan snakker vi sammen? Hvordan forholder vi oss til kjærlighet, hverdag, liv og død sammen? Brattberg jobber musikalsk med tekstene sine. Han forklarer i forestillingas program at han i første stykke jobber ut fra en forutsigbar skala, der vi hele tiden vet hva som kommer til å skje. I andre del vet ikke karakterene hva neste trinn er før de har tråkket der, forklarer Brattberg. Disse to utgangspunktene gjør at de to stykkene forestillingen er satt sammen av, oppleves ganske forskjellig.

Som hos en vanlig famille

På scenen står en stilisert husfasade med flater i gjennomskinnelige plastplater eller muligens plexiglassplater. Et bilde på et vanlig hus, et vanlig hjem. På golvet står et hvitt bord med en stol ved den ene kortsida.

I første stykke møter vi Han (Sebastian Skytterud Myers) i lys gulbrun cordfløyelsdress og Hun (Line Heie Hallem) i en enkel grønnmønstret kjole. De har et snev av 50-tallsstil over seg, det har også den lette musikken i åpningssekvensen. Far (John Sigurd Kristensen) kommer inn i dressjakke, genser og cordfløyelsbukser. Sønnen (altså Han) spør om faren vil ha en kopp kaffe. Faren takker nei. Her aner vi raskt at en rutine er brutt. Far har takket nei. Han har noe viktig å si. Noe er annerledes enn det pleier å være.

Overdreven undertekst

Det er allerede i starten av første stykke problemet starter. Vi har jo raskt forstått hvilken toneart det spilles i her. Vi aner omtrent hva som vil skje. Det som kunne vært spennende var veien dit. Men skuespillerne konsentrerer seg så svetten siler om å spille undertekst. Det blir slitsomt for oss i publikum også. Når Mor (Helén Vikstvedt) kommer inn og i motsetning til de andre skuespillernes mer normale klesdrakt, er stoppet ut med en masse dissende sceneflesk under kjolen, er buskisen et faktum. Og buskis kan jo være artig, men det blir det egentlig ikke helt her.

Ingen nerve

Historien er enkel. Far har hatt symptomer på hjerteinfarkt. Han har oppsøkt spesialist. Han skal dø. Familiemedlemmene er glade i hverandre, og det er jo kjempefint, men når det ikke er det minste fnugg som skurrer mellom dem blir det heller ingen nerve i spillet. Og vi blir heller ikke berørt. Det er som om regissør Katinka Rydin Berge ikke helt stoler på at teksten står støtt på egne bein og i skuespillernes stemme og kropp her. Det pakkes på et ekstra forklarende lag. Morens kunstig utstoppede kropp blir på en måte et bilde på hvordan dette virker. En annen løsning kunne også vært å gå enda mer i en teatral retning, å gjøre alt enda mer absurd og komisk.

Farse og poesi

En av scenene er farseaktig. Mor kommer overraskende på besøk midt i en sexscene mellom Han og Hun. Dette kunne blitt skikkelig kleint og virkningsfullt puteteater, men her utnyttes ikke det komiske potensialet. Det blir litt for pent og pyntelig. Avslutningsscenen i første stykke fungerer likevel godt. Far har falt sammen. Han dør der på bordet hos sønn og svigerdatter. Skuespilleren tar av seg sko. Han tar av seg strømper. Ingen ting er forhastet. Han har all tid. Han har ingen tid. Han setter sko og strømper på bordet, bretter opp buksebeina og går barbeint ut av scenen. Det er helt nydelig og poetisk!

Et bedre stykke

Etter pause er scenen som før. Huset står der. Lyset rundt huset er blått – er det blitt mørkere? Scenerøyk. Dette er ti år etter hendelsene i første stykke. Hun, Han og datteren Frida – som er en dukke ført av John Sigurd Kristensen i starten, men som blir en bylt som representerer Frida i resten av stykket – kommer kjørende til morens hus. De har kjøpt teaterbilletter, pyntet seg og skal be moren passe datteren mens de ser en forestilling. Kostymene er som før. Han har et skjerf som signaliserer ytterklær. Hun har et nytt belte som pynt og en lett jakke. Mor står og røyker i vinduet når de kommer. Mor ser drømmende ut, og har noe avklart over seg. Kanskje vi skimter en sorg over mannen som er død, men en sorg som er bearbeidet. Spillestilen er annerledes enn i første stykke. Ekstraflesket er borte fra mors kjole og det er det fra resten spillet også. Her virker det som regissør og ensemble stoler mer på prosessen og stykket.

Inn i en ukjent skog

Brattberg er kjent for gjentakelsene han jobber med i stykkene sine. Her fungerer de utmerket musikalsk. Skuespillerne har også mer å jobbe med. Selve stykket fungerer nok også bedre enn første stykke. Det har flere lag. Det er motiver som vikler seg inn i hverandre, speiler og refererer til hverandre. Stykket dreier seg rundt det å ønske å kommunisere klart og tydelig med mennesker man er glade i og bryr seg om, men at vi ofte sier og gjør ting på feil tidspunkt og på feil sted. Selve språkets tilkortkommenhet i nære forhold vises fram for oss i en omsorgsfull tone. Det er godt å se karakterene utvikle seg til mer helhetlige scenefigurer. De får dybde og liv. Vikstvedt spiller moren – og nå bestemoren – slik at vi opplever en moden kvinne som står stødig på egne bein. Et flott portrett! Heie Hellem og Skytterud Myers spiller paret som jobber så godt de kan med foreldre- og familierollen sin. De forsøker – så blir det feil – de forsøker igjen – de gir ikke opp. Det blir nerve i spillet som skaper framdrift, og dybde og spenning i karakterene.

Forestillingen som Han og Hun skal se – og som bare Han ender opp med å se en liten del av – forgår i en skog. De lokkes av teatret i teatret lenger og lenger inn i skogen, inn i noe ukjent. Det fungerer flott på mange plan.

I andre akt tør man skape en mer helhetlig teatral verden. I første del blir alt overflate, uten at den blir interessant nok. Som helhet er det kanskje i korteste laget, selv om andre akt redder kvelden.

foto: Knut Åserud

publisert på shakespearetidsskrift.no

Besettende maraton

Elena Ferrantes storverk Min briljante venninne på Hålogaland Teater tviholder på publikums oppmerksomhet i de nesten seks timene stykket varer. Trine Wiggens regi er tett og solid og får, på tross av et par svake punkter, fram feminisme og klassemotsetninger, avhengighet og frigjøring, vennskap og svik. Og skuespillerne er, ja: briljante!

Av Elin Lindberg

MIN BRILJANTE VENNINNE av Elena Ferrante

Dramatisert for scenen av April de Angelis

Regi: Trine Wiggen

Scenografi: Ingrid Tønder

Kostymedesign: Anette Werenskiold

Lysdesign: Lauri Lundahl

Lyddesign: Jim-Oddvar Hansen

Videodesign: Jonatan Sundstrøm

Komponist: Espen Mauno

Maskør: Hege Ramstad

Dramaturg: Kjersti Gulliksrud og Morten Kjerstad

Regiassistent: Lars Christian Holm

Hålogaland Teater, 30.april 2022

Å lese Napoli-kvartetten av Elena Ferrante gir en kroppslig opplevelse. Det omfangsrike verket har et voldsomt driv og en medrivende kraft som smitter over på leseren. Det er et enestående verk og knasgod litteratur. Oversettelsen fra italiensk til nynorsk av Kristin Sørsdal er også utmerket. Derfor var jeg noe skeptisk til en sceneversjon av romanserien – er det mulig å beholde denne kvaliteten som teater? Men den første oppsetninga i Norge av Min briljante venninne på Oslo Nye Teater i 2019, der Maren E. Bjørseth hadde regi, holdt absolutt mål. Det var først og fremst på grunn av de to fremragende skuespillerne som hadde hovedrollene som Elena og Lila: Stine Fevik og Ingvild Holte Bygdnes. Derfor var jeg igjen skeptisk når Hålogaland Teater skulle sette stykket opp. Men sannelig klarte skuespillerne å briljere også her! Julia Bache-Wiig som Elena Greco og Hanne Mathisen Haga som Lila Cerullo fungerer ypperlig. Men øverst på pallen som beste skuespiller, troner Guri Johnson som den eldre Elena og som moren Immacolata Greco – brava!

Kamp på liv og død

Napoli-kvartetten handler om venninnene Elena Greco og Lina Cerullo som begge er født i 1944. De vokser opp i en bydel i Napoli som er preget av vold, fattigdom og klassemotsetninger. Det er et seinføydalt samfunn der mafiaen regjerer, det er et strengt patriarkalsk samfunn. Begge jentene er skoleflinke, men bare Elena, eller Lena som hun kalles, får gå videre på skole selv om det egentlig er Lina som er den smarteste og mest originale og kompromissløse. Jentene er svært knytta til hverandre, men kiver seg imellom om å være den som lykkes best. Vi følger dem og familiene de er involvert i – naboer, kjærester, fiender, lærere, barn – gjennom seks tiår. Vi får et unikt innsyn i Italias etterkrigshistorie gjennom denne fortellinga. Den er sett fra Napoli i det underpriviligerte, nokså fattige, sør, og gjennom blikkene og livene til de nederst i hierarkiet: kvinnene. Det er et smart grep å fortelle denne historia gjennom to kvinner. Det bretter den ytterligere ut fordi en av kvinnene blir værende i Napoli som uutdannet med sin kamp mot klasse, mafia og patriarkat der, mens den andre ender som universitetsutdannet og feiret forfatter. Dette materialet har alt som kunne gjort det til en skikkelig såpeopera, til kiosklitteratur og enkel underholdning – hvorfor blir det ikke det? Her er det sikkert mange svar, men ett av dem er nok at liv og tekst veves så tett og svært godt litterært sammen. Hovedpersonen, den vellykka forfatteren Elena, har til og med samme navn som pseudonymet Elena Ferrante. Elena skriver det livet Lina lever, et liv som oppleves som autentisk, uten det levde livet hennes hadde det ikke vært noen litteratur. Teksten balanserer intelligent mellom liv og død, uten å noen gang tippe over i det banale, og holder oss dermed trollbundet gjennom hele det episke verket – og her gjennom forestillinga. April de Angelis’ bearbeiding for scenen beholder drivet i fortellinga og formidler handlinga effektivt.

Italiensk helaften

Forestillinga varer nesten seks timer slik at vi trenger mat underveis. Hålogaland Teater har lagt opp til en italiensk helaften. Det kjennes nesten litt sjarmerende gammeldags ut der publikum kommer stivpyntet i teatret en lørdagskveld for å se forestilling og spise italiensk mat. Men all ære til kokken altså – den napolitanske ossabucoen smakte herlig, pannecottaen også. Men så til hovedretten Min briljante venninne. På scenen står stoler i mørkt tre langs scenerommets tre sider. En enkel sofa og to bord i mørkt tre står midt i rommet. Bak henger lange, tynne gardiner som gir inntrykk av store vinduer. Det er Italia. Gamle Elena (Guri Johnson) kommer inn og setter seg på sofaen. Hun er ikledd en ganske elegant kjole og ditto sko. Hun forteller at hun har fått en telefon fra Lilas sønn Gennaro om at Lila er forsvunnet og at hun har fjernet alle spor av seg selv. Alle bilder, elektroniske spor, klær – alt er forsvunnet sammen med Lila som nå er 66 år gammel. Det er det som får Elena til å bryte et løfte hun har gitt Lila: hun starter med å fortelle historien hennes, og samtidig deres. «Så får vi sjå kem som vinn denne gangen», starter Johnson som Elena og en forrykende forestilling er i gang. Det er 16 gode skuespillere på scenen. Alle, utenom Guri Johnsen, Julia Bache-Wiig og Hanne Mathisen Haga spiller mange roller. Persongalleriet er ganske stort, selv om det her er kuttet ned, slik at det ikke alltid er like lett å forstå hvem som er hvem av naboer og slekt. Her hjelper det å kjenne materialet godt på forhånd. Trine Wiggen har likevel gjort en god jobb med å effektivt tydeliggjøre karakterene for oss. De blir typete og noe sjablongaktige, men det virker nødvendig for flyt og fart i den lange forestillinga. Timene flyr raskt av gårde. Før hver pause etableres en cliffhanger – du må tilbake for å høre mer.

Språk

Selve språket er viktig for identitetskamp og frigjøringsprosjekt i Ferrantes’ tekst. Det er synd det ikke utnyttes bedre på Hålogaland Teater. I bydelen i Napoli der Elena og Lila bor, snakkes det dialekt og i utdanningsinstitusjonene og blant de utdannede klasser snakkes det italiensk. Elena blir ledd av som student i Pisa fordi hun har napolitansk aksent når hun snakker italiensk. Det understreker hvordan italienere i nord tradisjonelt har sett ned på italienere i sør. Dette er en konflikt som minner mye om hvordan den tradisjonelle konflikten mellom sør og nord i Norge har vært – og merkelig nok faktisk av og til er. Hvorfor har ikke Hålogaland Teater grepet tak i dette på en tydeligere måte? Hvorfor har man ikke jobbet med språket for å speile dette enda bedre? En av forklaringene kan være at Julia Bache-Wiig snakker vestlandsk – og det er absolutt supert og helt flott at hun snakker sin egen dialekt – men kanskje det likevel kunne vært mulig å få fram noen språklige nyanser som markerer klassereisen tydeligere.

En positiv ting er at språket er råere her enn det var på oppsetninga på Oslo Nye Teater. Karakteren Enzo (Kim Jøran Olsen) som taper for Lila i en mattekonkurranse på skolen, men som hun til slutt får et barn med, sier: «Du e ei fetta!» Her passer det naturlig inn for å plassere ham kulturelt. Men jeg savner en enda mer gjennomgående bevisst bruk av nordnorsk dialekt og mer utvikling av språket ettersom vi beveger oss gjennom tiden fra 1952 til i dag. 

Film og teater

Bøkene er også blitt en HBO-serie, og Min briljante venninne er satt opp som teater en mengde steder. På Hålogaland Teater brukes livefilming en god del. Filmen projiseres på de transparente sceneteppene og til slutt på bakveggen. Det fungerer bra når vi får nærbilder av dialoger som film, eller som variasjon når kameraet følger skuespillerne ut i kulissene og scener utspiller seg der. Men i tredje akt blir det for mye. Da foregår store deler av spillet bak det tynne sceneteppet som vi ser film av skuespillerne på. Dette virker som en transportetappe og kunne kanskje vært gjort med mer variasjon.

En forestilling på seks timer er en kraftprestasjon, men skuespillerne holder maratonen ut. Forestillinga kjennes ikke for lang, den er intens og holder grepet på oss hele veien.