Oslo Nye Teater: 1001 NATT

foto: Lars Opstad

publisert på shakespearetidsskrift.no

Å fortelle for å overleve

«1001 natt» på Centralteatret presenterer et lite knippe historier fra den enorme samlinga. Skuespillerne er fine og dedikerte fortellere, men Sullivan Lloyd Nordrum og Marianne Sævigs regi er nokså uklar og rotete

Av Elin Lindberg

1001 NATT

Arabisk folkeeventyr dramatisert av Mathias Raaby Ravn

Oversatt og bearbeidet av Marianne Sævig

Regi: Sullivan Lloyd Nordrum/Marianne Sævig

Scenografi: Olav Myrtvedt

Kostymer: Christina Lovery

Musikk og lyddesign: Bjørn O. Undset

Musikalsk konsulent og innstudering: Simon Revholt

Lysdesign: Rolf Christian Egseth

Maskeansvarlig: Birgit Haugå

Figurinstruksjon: Suzanne Paalgard

Dramaturg: Marianne Sævig

Oslo Nye Teater, Centralteatret, premiere 6.september 2022

På en måte er 1001 natt en av skuespillerens grunnhistorier. Her handler det om å ikke kjede sitt publikum. Hvis du gjør det, blir du drept. Det handler om å fortelle så godt det lar seg gjøre for å holde seg i live og unngå å bli drept eller slakta. Det er altså selve livet som står på spill. Fortell, eller dø.

Fortellingen

Skuespillerne (Melina Tranulis, Samantha Gurah, Birgitte Victoria Svendsen, Ferdinand Falsen Hiis og Emilie Mordal) har en fin felles dynamikk. De har et lekent og godt ensemblespill. De starter med å sammen fortelle om Sheherazade som må fortelle en ny historie hver kveld for ikke å bli drept, og gi oss rammen for fortellingen. Så følger historie på historie. Dramaturgien oppfattes slik at nye historier skapes inni den historien som fortelles. Skuespillerne skal på en måte gå seg vill i sine egne historier. Det er en artig og fascinerende idé, men det er veldig vanskelig å få dette til å fungere optimalt. Det kan lett bli ganske forvirrende. Underveis må jeg spørre meg: Hvilken historie er vi i nå? Hvor ble det av Sheherazade? Hvem er fortelleren? Hva fortelles? Vi får mange fascinerende historier og bruddstykker av historier. Det er mye sex og død. Vi hører om slangene til slangetemmeren som dreper hele familien hans, om beduiner og riddere og raveparty midt ute i ørkenen, om klassiske tema som vakre kvinner som blir begjært av rike menn.

Arabisk rom

Scenografien er ganske tradisjonell. På scenen står et byggverk med buede dører. Det skal illudere et gammelt hus fra Midtøsten et sted. Det er dekket med noe som ser ut som strie. Skjøtene på striematerialet står litt ut, det gir et noe uferdig preg. Huset står på en dreiescene som gir flere muligheter for spilleflater. Man kan være både utenfor og inni, og i en scene brukes en avsats i huset som figurteaterscene.

Lysdesignen er også nokså tradisjonell, men fungerer fint. De arabiske nettene er dypblå, og rommene i huset får en varmgyllen farge. Kostymene er enkle, men fungerer greit. Alle de seks skuespillerne har på seg et gullfarget kaftan-aktig plagg før de helt til slutt kler det av seg og står i T-skjorter og bukse og har gått ut av «eventyrverdenen».

Figur- og skyggeteater

En fortelling fra en hammam – et badehus – blir spilt som figurteater. Det er om en mann som er så feit at man ikke kan se kjønnsorganene hans. Vel, vi får vite at kuken ser ut som ei hasselnøtt. Kona til bademesteren tilkalles, hun blir bedt om å sitte hos denne stakkars mannen ei stund. Og jammen blir ikke kuken så stor som et esels og kona og den feite mannen har sex i timevis. Dette illuderes med dukker. Men det utføres så tamt, så tamt. Her er det virkelig en mulighet for truppen til å vekke opp publikum. Dette er frodig og folkelig materiale som kunne vært utnyttet mye, mye mer. Vi vil se kuken! Her vil vi ha folkelig komedie, kanskje så folkelig og grov at vi rødmer og må se ned.

Også det lille snevet av skyggeteater som brukes kunne vært utvidet for å skape et enda mer fantastisk og poetisk univers.

Historien om historien

1001 natt er en samling av folkeeventyr, dikt, sanger, anekdoter, historiske berettelser og visdomsord fra den arabiske verden. Det meste av stoffet har indisk og persisk opprinnelse. Historiene er skikkelig gamle og har blitt overlevert muntlig inntil de ble samlet inn, oversatt til arabisk på 8oo-tallet, og skrevet ned. Samlinga kom etter hvert til å romme både arabisk, jødisk og egyptisk materiale. Samlinga ble ferdigredigert på 1500-tallet, og den kom til Europa på 1700-tallet. De mest kjente historiene er «Aladdin og den forunderlige lampen», «Ali Baba og de førti røverne» og «Sindbad Sjøfareren». Men disse er bare en liten del av dette enorme verket. Fortellingene har et folkelig språk. Og som folkeeventyr fra andre deler av verden, er de ofte erotiske og inneholder masse vold. Gjengen bak 1001 natt på Centralteatret har funnet fram til historier som ikke er blant de mest kjente.

Sheherazade

Rammehistorien for 1001 natt er at kong Sharyar blir bedratt av sin kone. Han bestemmer at alle kvinner skal drepes og at han skal være gift med den samme kvinnen bare én natt før hun drepes morgenen etter. Slik skal han hevne seg på de onde og listige kvinnene. Kongens rådgiver, vesiren, har en datter som heter Sheherazade. Hun er så utrolig pen og flink som bare en eventyrprinsesse kan være. Hun ber om å bli giftet bort til kongen. Gjennom å hver natt fortelle kongen historier, redder hun sitt eget liv og livet til potensielt mange unge kvinner. Han må holde henne i live til neste natt for å få høre slutten på historiene. En voldsspiral er brutt gjennom fortellingenes og fiksjonens makt. Selve språket som det viktigste våpenet for å holde menneskeheten i live blir understreket. Evnen til å fortelle og dikte blir noe som er unikt menneskelig og en forutsetning for sivilisasjon og en form for demokrati.

En natt forbi

Det er fint at det ikke er de mest kjente fortellingene fra 1001 natt som man tar tak i. Skuespillerne gjør en hederlig jobb. Til slutt henvender de seg til oss i publikum og hvisker innstendig og alvorlig at vi må fortsette å fortelle historier: Fortell! Fortell! Oppfordringa er berørende. Det er jo mange viktige historier å fortelle. Her gjøres det ikke noe forsøk på å direkte aktualisere stoffet, men at ensemblet er multietnisk og at ikke-vestlige historier bringes inn på scenen er prisverdig og styrker denne versjonen av 1001 natt.