Oslo Nye Teater: HEKSEJAKT av Arthur Miller

publisert på Shakespearetidsskrift.no

Hvorfor så a-politisk?

«Heksejakt» av Arthur Miller på Oslo Nye Teater i Maren E. Bjørseths regi har tekno-trøkk som på en goth-klubb i Berlin, historien fortelles presist og effektivt, det visuelle er slående flott, men hva er det egentlig man vil med denne oppsetninga?

Av Elin Lindberg

HEKSEJAKT av Arthur Miller

Originaltittel: The Crucible. Oversatt av Peter Magnus.

Regi: Maren E. Bjørseth

Koreografi: Ida Wigdel

Scenografi: Olav Myrtvedt

Lysdesign: Norunn Standal

Lysdesign: Alf Lund Godbolt

Kostymer: Solveig Holte Bygdnes

Maskeansvarlig: Julie A. Clark

Dramaturg: Kristofer Grønskag

Oslo Nye Teater, hovedscenen, premiere 9.september 2021

Bakgrunnen for Arthur Millers stykke er både skremmende og fascinerende. I småbyen Salem i Massachusetts ble 200 mennesker anklaget for å ha drevet med hekseri og djeveldyrkelse i året 1692. Mange ble funnet skyldige og hengt. Da Miller skrev stykket i 1953 sto mccarthyismen sterkt i USA. Kommunister og kunstnere ble forfulgt – blant andre Miller selv. Stykket tar for seg massesuggesjon, løgn, politisk forfølgelse og religiøs fanatisme.

Drevent lag

Flere i det kunstneriske laget bak Heksejakt har jobbet sammen tidligere, blant annet i Lehmantrilogien på Det Norske Teatret. Det fremstår som et godt og vellykka samarbeid. Når vi kommer inn i teatersalen på Oslo Nye Teater holder noen av de 16 skuespillerne på med en slags dans på scenen. De antyder dansebevegelser teatralt og fint. Bak på scenen henger et digert lysende kors. Lyset har grønnskjær. Lett scenerøyk svever rundt. Kostymene er superkule! De er goth-inspirerte og i slekt med klær fra amerikansk kolonitid. Kostymene er virkelig med på å skape en motor for et suggererende scenisk driv. Flere skuespillere kommer til når forestillinga starter. Det hele minner om et dansegolv på en kul storbyklubb.

Hva som er Maren E. Bjørseths arbeid og hva som er koreograf Ida Wigdels bidrag er jeg usikker på, men uansett er de svært dyktige til å skape visuelt slående tablåer og drivende gode gruppescener. Dette er også med på å skape en suggererende effekt.

Tenåringsdrama

I stykket skapes det et massehysteri etter at det ryktes at noen unge jenter har vært ute i skogen om natta og danset. De tilstår etter hvert under press at de har drevet med åndemaning. En av grunnpilarene i historien blir her at den unge kvinnen Abigail (Thea Lambrechts Vaulen) vil hevne seg på en tidligere arbeidsgiver, bonden John Proctor (Anders Baasmo), som hun har hatt et seksuelt forhold til, men som nå avviser henne. Abigail har en sterk og manipulerende personlighet, hun drar med seg en hel gjeng av jenter som nærmest blir en mobb. Dette er et motiv som finnes i mange tenåringsserier for tida. Det er flust av serier der unge mennesker dras inn i overnaturlige historier. Noen ganger blir de en farlig mobb, i andre serier redder de verden. Denne referansen stykket har til dagens populærkultur er god, men fungerer nok først og fremst mest estetisk her.

Gode skuespillere

Skuespillerprestasjonene i Heksejakt er gjennomgående gode. Det virker som Bjørseth er god på å få fram det beste i skuespillerlaget sitt og til å motivere til å yte det lille ekstra. Samspillet til ensemblet er utmerket. Det er musikalsk og dynamisk. En interessant og gledelig ting er at skuespillerne får snakke sin egen dialekt. Det er absolutt ikke uvanlig på teaterscener i dag, men her fungerer det spesielt godt med både nordlandsk, trøndersk, moldedialekt og skarrende vestlandsk. Det rike mangfoldet av dialekter bygger opp under det universelle i tematikken. Som i kolonitidens USA kommer mennesker fra mange steder sammen og skal skape en ny virkelighet. Dialektene gir skuespillerne en bakenforliggende historie gratis. Karakterene med den største utviklinga i stykket er ekteparet Elizabeth Proctor (Ingvild Holthe Bygdnes) og John Proctor. Disse blir utmerket ivaretatt av de to dyktige og erfarne skuespillerne. Men hele ensemblet fortjener ros, alle som én – de er et godt team som spiller hverandre gode.

Kontekst?

Scenisk fungerer oppsetninga stort sett svært godt. En av hovedstyrkene er det fartsfylte drivet scenene har. Mot slutten mister oppsetninga noe av dette. Vi befinner oss i fengselet der Proctor-ekteparet sitter. Elizabeth skal få leve til hun har født barnet sitt. John kan bli benådet om han tilstår at han har vært vitne til djeveldyrkelse. Løgn står mot sannhet. Dette er et kjernepunkt i stykket, og skuespillerne er gode, men det er som om noe av det sceniske drivet som har løftet stykket tidligere, dabber av her mot slutten.

Tematikken er dessverre tidløs. Det er i dag uforståelig at kvinner – og menn – ble brent på bål eller drept på andre bestialske måter fordi samfunnet rundt dem fant dem skyldige i fiktive forbrytelser. Sekter som begår drap eller overgrep under massesuggesjon, oppstår fra tid til annen i vår egen tid. Det er nærliggende å tenke på Knutby i Sverige med den åndelige lederen Kristi Brud. Religiøs fanatisme finnes innen både islam og kristendom – og andre religioner – fortsatt, merkelig nok. Løgner som sprer seg på sosiale medier kan skape syndebukker og forfølgelser. Demokratibevegelser forfølges flere steder. Kommunister blir av enkelte sett på som livsfarlige. Det er i det hele tatt mye stykket Heksejakt kan kobles til, men det gjøres ikke i oppsetninga på Oslo Nye Teater. Miller skrev stykket da han selv var under press. Men hvorfor settes dette stykket opp her og nå? Oppsetninga forteller en sterk historie og er absolutt underholdende, men jeg savner at det er mye modigere og utfordrer oss mer. Hvorfor tar man ikke mer tak i det samfunnskritiske som finnes hos Miller? Her finnes det et stort og ubrukt potensial.