Henrik Rafaelsen i «Samhold søkes» av Jonas Corell Petersen. Kilden Teater 2022. Foto: Lars Gunnar Liestøl
publisert på shakespearetidsskrift.no
Et absurd og vidunderlig liv
I «Samhold søkes» av Jonas Corell Petersen på Kilden Teater blir ulike former for fellesskap forsket på. Fire skuespillere og det finfine koret Sølvstrupene viser fram selve livet som både trist, trivielt og traurig, men først og fremst som overraskende og fantastisk. Samhold søkes, og faktisk: Stykket skaper samhold og virker helende.
Av Elin Lindberg
SAMHOLD SØKES av Jonas Corell Petersen
Manus, regi og scenografi: Jonas Corell Petersen
Musikalsk arrangør: Gaute Tønder
Kostymedesign: Synne Reichelt Føreland
Lysdesign Markus Fadum/Jonas Corell Petersen
Vokalinstruktør: Silje Hansen Flemmen
Dramaturg: Endre Sannes Hadland
Kilden Teater, Kristiansand, 2.september 2022
Jonas Corell Petersen har jobbet med temaet fellesskap lenge. Da han var husdramatiker på Nationaltheatret fra 2015-2018 lagde han blant annet en trilogi rundt dette. Samhold søkes skulle egentlig hatt premiere i mars 2020, men det ble det ikke noe av på grunn av pandemien som traff oss akkurat da. Viktigheten av stykkets tema er kanskje blitt enda tydeligere for oss nå.
Treningssalen
Scenerommet på Kilden er rigget som en gymsal. Bakveggen er en ribbevegg. Gulvet er blått med alle disse markeringssirklene og -stripene som hører til i en gymsal. Rommet rommer gymsalbenker, en «tjukkas» – eller blå gymmatte – henger i taket, og et piano er klart til bruk. De fire skuespillerne (Ulla Marie Broch, Isabel Beth Toming, Ragnhild Meling Enoksen og Henrik Rafaelsen) kommer inn. De presenterer seg med sine egne navn: Ulla, Isabel, Ragnhild og Henrik, og forholder seg til publikum som om vi var med på et felles prosjekt – og det er vi jo også for så vidt. Her er det telefonnummer som presenteres – nummer som skal ringes for menyvalg, eller for å få kontakt med disse «prosjektlederne». Presentasjonen av alt det praktiske rundt dette fellesskapsprosjektet er en herlig parodi på teambuildingsseanser, konferanser, samlinger, treningsleirer eller andre slike menneskelige konstruksjoner der fellesskap og samhold både søkes og er en forutsetning. Informasjonen vi får blir etter hvert helt umulig å forholde seg til og huske. Den sklir ut i det absurde og forvirrende. Her går apper man skal forholde seg til, datoer, Digipost og telefonnummer opp i en høyere himmel av meningsløshet.
Ønske om omsorg
Menneskene her er fulle av gode intensjoner. Her skal det skapes arenaer for fellesskap, men ingen av de institusjonene som etableres virker å lykkes. Det er feil og mangler ved alle former for sosial gruppekonstruksjon. Det ligger rett og slett noe dypt menneskelig over denne teaterkomposisjonen som dette stykket er. Den understreker nettopp det menneskelige ved å prøve og feile og å prøve igjen. Salige Beckett spøker i bakhodet: «Fail again, fail better!» fra boka Den unevnelige (1953).
Ønsket om, og søken etter, omsorg og samhold, blir hele veien i stykket akkompagnert av den stødige pianisten Vidar Bø.
Koret kommer
Sølvstrupene er Kildens seniorkor. Det er et stort kor med 150 medlemmer som ble etablert da Kilden åpnet i 2012. Det deltar i mange av Kildens forestillinger og arrangementer og 30 av korets medlemmer er med i Samhold søkes. Kormedlemmene er fint integrert i det sceniske spillet, og de framstår hele tiden som kor, selv om de hver og en representerer en unik del av dagens norske virkelighet. Men et reelt utsnitt av Norge i dag er de absolutt ikke, koret består bare av hvite mennesker. Bruken av kor i kontrast til de individuelle skuespillerne gir en tråd til det antikke greske teatret. Gjennom å speile den antikke teaterformen sier stykket også noe om at dette med individ kontra fellesskap er en urmenneskelig problemstilling. Koret er kor, men det representeres med tydelige kostymer slik at vi umiddelbart oppfatter roller som finnes i samfunnet rundt oss. Her er fiskeren, Kiwi-medarbeideren, legen, presten, bakeren, anleggsarbeideren, vaskehjelpa, havnearbeideren, bonden, bussjåføren, sekretæren, professoren, journalisten og offiseren.
Elementer av ulik kvalitet
Stykket består av scener og sanger som løselig er knyttet sammen. Det at det ikke finnes en egentlig kronologi gjør at vi hele tiden blir overrasket over vendinger stoffet tar. Ikke alle sekvensene er like interessante. Noen partier – som for eksempel en om søppelsortering – er ganske flat og triviell, men fungerer bra som en kontrast til de mer overraskende og absurde innslagene. Den er med på å skape det rommet som forestillinga åpner opp som blir en fortelling om livet og om det å være et menneske både alene og i de mange fellesskapene vi er en del av – om vi vil eller ikke. For samhold søkes, både her i stykket, og i livet ellers. Samhold søkes gjennom en sang til et du som man ikke har kontakt med lenger eller kanskje har forlatt: «Hvor er du nå? Dro du til Japan? Tok du en mastergrad? Er du sunn og frisk?» Samhold søkes på individnivå, og på samfunnsnivå: «Stakkars de fattige – det er ikke bruk for dere, sier Velferdsstaten», sier karakteren Isabel og setter seg blant oss i salen og fortsetter: «Er det ikke deilig å eie egen bolig?» Stykket innlemmer oss effektivt i rollen som vellykka middelklasse som har råd til å eie egen bolig og gir oss slik helt fysisk samme perspektiv på verden som Isabel representerer.
Samholdssøknad
Et av mange elementer som fungerer godt i stykket er karakteren Henriks jobbsøknad. Han står midt i koret, han er bare en av mange som står tett sammen, men han framfører en desperat søknad om å komme inn i et arbeid, bli ansatt, ansett som et verdifullt medlem av fellesskapet. Det er ikke måte på hva han kan ifølge denne muntlige søknaden, selv om han også har visse krav til arbeidsplassen han ønsker å ha. Han kan bære tungt, han kan kjøre båt, jobbe på kontor, han er blant annet god på teambuilding og sommerfest, men fredagspilsen vil han helst ta på torsdag.
Ullas fortelling om et ekteskap som går i stykker, om naturist- og svingersliv, er sorgmuntert og fint og levende formidlet. Og noe skjer i pianoet – det er rotter der. Ragnhild finner et brev fra en svensk rottekonge som skriver at i Sverige er det rotter på over 80 kilo som kommer til å ta over når menneskene utrydder seg selv. Et absurd, skremmende og strålende perspektiv.
Et fellesskap er bygget
Når forestillingen går mot sin slutt, er fellesskapet bygget. Det er det eneste skapet vi har, får vi høre. Og når noe stinker i skapet kaster vi det ut. Den ellers så humørfylte og glade sangen «La Bamba» framføres i moll. Er det virkelig ingenting å glede seg over i dette fellesskapet? Svaret er selvfølgelig er det er det, selv om det er mye trist og traurig i verden. Ikke all teksten er like stødig, vil jeg påstå. I starten snakkes det om et tre som er «vokst opp». Det skurrer språklig. Men avslutningssangen er det bare å ta av seg hatten for. Den fungerer supert både som tekst og rent scenisk. Og det er Sølvstrupene som står for den. Her knyttes den store menneskeflokken til alt annet som finnes i verden – her er jeget i sangteksten en sølvgrå hest som løper mot horisonten i første vers, så er det et virvelløst dyr som flyter fritt i havet, videre et selvdødt dyr som råtner i skogen, så en sortgrå stein på stranda, et oppkappet bjørketre som er ved i en peis, så en liten sopp i skogen. Koret blir hele tiden mindre og mindre, ettersom kormedlemmer forlater scenen, men alle deltar hele tiden fra utsida med refrenget der teksten er: «Det er et vidunderlig liv». Til slutt står bare kokken igjen og synger at han er en kosmonaut i rommet som svever fritt alene.
Det er rørende poetisk og virkningsfullt. Kontakten og kontrakten mellom individ og fellesskap er plastisk og samtidig skjør. Samhold er søkt, samhold er skapt.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 